Når virkeligheten blir for stor for antroposofer og steinerskolefolket

I Morgenbladet 05.juni 2015 finner vi at Kaj Skagen har et tilsvar angående Espen Søbyes anmeldelse av Skagens bok. Skagen skriver som vanlig godt, sympati-ansporende  og medrivende. Men det er i en slik grad at man fristes til å være mindre våken under lesningen og dermed lar den sunne kritiske sansen dempes. Skagens prosjekt er å langt på vei legitimere sine antroposofiske interesser samt å annullere kritikk angående Rudolf Steiners antisemittiske tekster. Eventuelt bagatellisere det som virker absurd og uakseptabelt og skape generell som spesiell forståelse ved å plassere antroposofien inn i sammenhenger som kan legitimere Steiners rasisme "i sin tid".

Her illustrerer Kaj Skagen en rett så fornøyelig Humpty Dumptylogikk: Vi behøver egentlig ikke å ha tillit til det Rudolf Steiner uttrykte seg om som altså foregikk rett foran hans dør i nået - dvs forhold som vi i dag ALLE kan kontrollere og evaluere.

MEN vi skal desto mer (!) ha tillit til alt det høyst sære og spesielle som Steiner hevder skjedde for tusener og millioner av år siden (og ditto fremover), om det som skjedde på Jesu tid, om de to Jesusbarn ånder, reinkarnasjon, livet før og etter døden, menneskets beskaffenhet og utvikling, planeters ånder, jordens fysiske inkarnasjoner, etc etc. 

Forhold som så INGEN kan kontrollere! Velkommen til Kaj og antroposofene i Wonderland.

Men for at Kaj Skagens prosjekt skal komme i havn, så gjelder det å skrive slik at man fremstår som om man positivt vet og har kontroll på hva Steiner egentlig mente.

Spørsmål: Men står noen andre nærmere Steiners intensjonsdybde enn det han selv gjorde? Og kan Kaj Skagen tenke det samme som Steiner... og samtidig (!) positivt vite og fastslå at han akkurat her også nå tenker presis det samme som Steiner tenkte?



Videre skriver Skagen at ideen om assimilismen av jøder i Tyskland: Assimilismen var altså Rudolf Steiners idé om at det jødiske folket burde oppløses (!) gjennom assimilering inn i den tyske befolkningen og kulturen, vel å merke gjennom en "naturlig moderniserings- og befolkningsblandingsprosess" (!) og ikke ved tvang.

Men... Hva med Steiners viktige bok "Frihetens Filosofi", hvor han på det sterkeste vektlegger individets rett til frihet og selvstendig utvikling? Gjaldt ikke dette sentrale frihetsprinsippet Steiner her så sterkt vektlegger for jødene? Kaj Skagen hevder så positivt at dette med assimilismen var en anerkjent og "helt vanlig idé også hos jødene på 1800-tallet".  

Dette er direkte tøv og absolutt ikke riktig; og det er en smal sak å finne data og historikk som bekrefter at Kaj Skagen her bedriver selektiv historieforfalskning i den hensikt å legitimere Steiner og hans antroposofi som Skagen selv har benyttet så meget tid og ressurser på. Han velger ut de data som passer inn for å legitimere Steiner og antroposofien og utelater glatt andre som klart motsier dette. Hvilket er faglig uredelighet og juks.

Enhver som har fordypet seg i den mosaiske troen og jødisk historie vet at idéen om assimilisering ble anerkjent av noen jøder som forsvarsstrategi pga av forfølgelse, trakasseringer og antisemittiske krefter, etc, men det store flertallet jøder avviste totalt disse ideene og opprettholdt naturligvis sin identitet, religiøse- og kulturelle tradisjoner.  Og ikke minst ble religionen, tilhørigheten og samholdet opprettholdt av helt naturlige og forståelige grunner. Nettopp i frihetens og selvstendighetens navn. Antisemittismen var stadig økende i flere områder i Russland og Europa.

Rudolf Steiners presenterte faktisk flere ganger ideer om assimilisering av jøder, dvs at de skulle forlate sin religion og kultur; altså frivillig (!) dekonstruere og bryte ned sin identitet. Dette kan og må definitivt benevnes som antisemittisme.

virkelig ikke denne sterkt klarsynte, gjennomskuende og grundig tenkende mann hvilke premisser han ble styrt av og hva han dermed ikke bare legitimerte, men sågar la til rette for og forsterket - samt hva tematikken han aktivt deltok i faktisk ledet til? Er svaret "ja" her, så er det ikke bare skandaløst, men direkte inhumant. Er svaret derimot "nei", så er det desto mer avslørende.


(Jødiske barn som ennå slipper å følge Steiners krav om å bryte ned sin religiøse- og kulturelle identitet).


Om noen politikere, religiøse ledere eller filosofer i dag skulle bruke tilsvarende argumentasjonsform om f.eks. muslimer og jøder, som Steiner flittig benyttet, og Skagen ikke problematiserer nevneverdig, ville vedkommende bli møtt med berettiget motstand og sågar avsky. Men Skagens apologetiske prioriteringer går ut på å forstå og å bagatellisere Steiners grovheter i en så sterk grad at det virker unnskyldende... og dermed dessverre også både bekymrende og direkte uetisk. Skagens prosjekt handler selvsagt om legitimering og forsvar.

Videre: Professor, litteraturviter og kritiker Tore Rem skriver at det er ikke vanskelig å finne tydelige eksempler på antroposofer som henter inspirasjon til nazistiske tendenser i antroposofien. Han viser til forfatteren og antroposofen Alf Larsen. Larsen deltok på Nasjonal Samlings Borre-stevner under krigen der Quisling talte. Og oppfordret [nevøen] Aasmund til å gå inn i partiet Nasjonal Samling fordi det var "framtidas bevegelse". Han selv var for gammel, mente han.


Og videre: Conrad Englert var generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge; i 1938 holdt han foredraget "Jødeproblemet" (!) og hevdet f.eks. "at de tyske jødenes skjebne var frembrakt av jødene selv", pluss flere grove påstander. Om Conrad Englerts utsagn skriver Tore Rem: "Er det mulig å tenke seg en mer infam form for antisemittisme enn at jødene gis skylden for å ha inspirert nazistene i deres rasetenkning?" Rem poengterer også at antroposofen Alf Larsen slaktet Bjørneboes bok "Jonas", "blant annet på grunn av dens "kvalmende jødepropaganda".

Hvorfor tiet den klarsynte og gjennomskuende Steiner her om det som foregikk utenfor hans dør og heller "påpeker" bestemt og svært så detaljert (!) hva som har skjedd for tusener og millioner av år siden, og tilsvarende inn i fremtiden, og om andre høyst så sære forhold om mennesket og verden? Han, om noen, burde vel da ha ytterst få problemer med å se hva som var i ferd med å skje med jødene og hva det senere førte til kun 10-20 år etter hans uttalelser?

Og til den som tror at antroposofers forhold til jødefolket er avklart i moderne tid: Rudolf Steiners idé er altså at alle folkegrupper burde vært assimilerte i "vår kulturperiode", selve dette med folkeraser skulle faktisk vært avsluttet som sosialt fenomen. Jødenes store feil var og er at de ikke forsto dette innlysende som Rudolf Steiner forfektet. Så sent som på 90-tallet sa en ikke ukjent antroposofisk foredragsholder i Oscarsgate, Oslo, med tanke på jødenes vanskelige historie og nåtid: "Jødenes største tragedie er at de som folk overlevde historien". (Sic!) Han bygde sin overbevisning på Steiners antroposofi. Det er altså i høyeste grad mulig å underbygge rasistiske holdninger med henvisninger til antroposofien. Det er ikke bare snakk om "feiltolkninger".


(Eksempel på "jødeproblemet").


Videre en parallell: Vi har altså i dag i Norge en tilstedeværelse av muslimer, allerede fra sent 60-tall. Dvs vi har muslimer i landet i første, andre og tredje generasjon. Dvs de er vel så norske som alle oss andre. Så finnes en rekke etnisk norske muslimer som har konvertert til islam, pr i dag ca 2 500.

Her er Rudolf Steiners løsning overført til dagens Norge:

"Vår løsning på muslimproblemet (!) i Norge er at vi går inn for at muslimene burde gå fullstendig opp i den norske befolkning og kultur, vel å merke gjennom en naturlig befolkningsassimilering og moderniseringsprosess og ikke ved tvang."



Enhver oppegående leser ser at her flørtes det med rasehatet og det gis skyts til rasister som gjerne overtolker det som skrives fra den velartikulerte, borgerlige og "dannede" krets av muslimmotstandere. Norske politikere på den ytterste høyresiden blir her som moderate humanister å regne i forhold.

Steiner påpeker i sin argumentasjon at det faktisk er noe grunnleggende galt alene med det å være jøde, slik at de må forsvinne inn i den store grå massen. Hans premisser er så gale som de kan få blitt. Og dette grelle fenomenet innså altså ikke denne store tenker og klarsynte vismann selv?

Til slutt, så skriver Kaj Skagen om kritikken mot antroposofien generelt. Og det på en måte som igjen virker plausibel, rimelig og sympativekkende for oss lesere. Men tenker man klart også her, så ser man raskt hvor det sviktes. Skagens fengende og tilsynelatende logisk forlokkende kronikk skjemmes dog av selvmotsigelser og manipulerende retorikk.



Enten er Kaj Skagen meget arrogant, eller så er han forunderlig selvrefererende inkonsistent. Han glemmer visst dette med bias og subjektivitet nettopp der påminnelser om dette burde være som sterkest. Alternativt så er han faktisk ganske så ensporet og halvblind i sin tro, som han så velger å bruke alle midler for å opprettholde. Kanskje er det en blanding? Kaj Skagens ellers så imponerende tanke-evner ser faktisk ut til å hemmes av hans antroposofiske tro. Viktigere enn å modig tenke levende og fritt blir altså å opprettholde det antroposofiske paradigmet. Filosofien og språket får her mer oppgavene med å opprettholde og nytolke det bestående, enn å tenke selvstendig og analyserende fritt.

Skagen bedriver mer retorikk enn argumentering: Logikken som regulerer forholdet mellom begrepene og slutningene er naturligvis nytteløse om begrepene gjøres fleksible og kun data som støtter allerede vedtatte konklusjoner frembringes. Historiske data endrer sågar innhold der dette er nyttig, eller de iverses der de ikke passer. Skagen ser fornøyelig nok ganske enkelt bort fra sin egen tenknings forutsetninger og konstitusjon nettopp der han mener å presentere den. Han glemmer at det er nettopp han som tenker. Skagen tenker m.a.o. ikke over sin egen tenkning der det er utfordrende og nødvendig: Kan hende er det fordi hans ferd nedover elven skremmes av fosseduren der fremme; dvs at konklusjonene som truer der fremme i fossen samtidig også truer det som han ennå tror på? Valget av perspektiv er som kjent ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen.

Videre: På den ene siden, så innrømmer faktisk Skagen ganske riktig at det i "noen antroposofiske miljøer" hersker "en ortodoksi" og et syn om at Steiner "blir oppfattet som nesten ufeilbarlig og egentlig hevet over sin egen tid". (Direkte sitater fra Skagen). Deretter, så kommer han med en personlig appell om at det burde være uproblematisk at folk forholder seg til antroposofien etter nytteprinsippet. Men...  altså ikke for alle de antroposofer som avviser hans ståsted og vinklinger?

Hvorfor i all verden har i tilfelle akkurat Skagen her rett og de andre antroposofer feil? Og hvordan vil han adekvat begrunne sin posisjon på en solid, troverdig og overbevisende måte internt, slik at nettopp Skagens antroposofi-utgave ad hoc blir ansett som den autentisk antroposofisk korrekte og egentlige normative?

Hadde det vært så enkelt som Skagen implisitt gir inntrykk av her, så ville det selvsagt heller ikke ha eksistert mange ortodokse og rett-troende antroposofer, eller andre hel- og halvreligiøse antroposof-avarter. Antroposofien ville nemlig vært selvfortolkende i en slik grad at Skagens frustrasjoner og suffisante påstander ville falle bort. Men selvfortolkende er dette livssynet dog ikke. Man ser det lett når enkelte skal begrunne sitt antroposofiske syn: Det fremlegges en dokumentasjon på flere kvadratmetre, og det gjerne på flere språk. Saken er altså transparent og klar?

Flere antroposofer hevder at de har tatt avstand fra religiøs tro, men ser ikke at det eneste som har skjedd er at de har skiftet gjenstand for sine religiøse behov: Antroposofien fungerer i høyeste grad som et religionssurrogat. Men ikledd den flotteste keiserlige skrud hentet fra det antroposofiske kostymelageret.



Ergo; så er dette med sannhet og antroposofi ikke sjeldent to uforenlige størrelser. Nettopp fordi antroposofien kontinuerlig tilpasses virkeligheten som en strikk. Det som er sant er faktisk samtidig det samme som det som er nyttig der og da når man skal legitimere antroposofen for utenforstående. Men... nyttig... for hvem, i tilfelle? Og når? Hvorfor? Hvis noe annet anses som nyttig i et annet antroposofmiljø eller om 20-30 år er dette alternativet da heller sannheten om antroposofien, og dagens Skagenske utgave bare kan anses som et tilfeldig bi-produkt, slik f.eks. 1920-1940-1950-1990- tallsutgaven var? Og hvilken antroposof har her mandat til å avgjøre hva som skal få passere som sant, relevant og verdifullt eller ikke?

Og er da antroposofien i beste fall å forstå som et ytterst provisorisk forsøk på å ytre noe om virkeligheten? Hvorfor skal man da i det hele tatt gidde å bruke tid på dette religiøse livssynet og "filosofien"?

Filosofifaglig og vitenskapelig sett finnes faktisk altså egentlig ingen antroposofi per se: Her er man helt overlatt til at sannhet er det samme som tilfeldige og subjektive variabler valgt ad hoc; og en antroposof-faglig relativisering som er situasjons- og konjunkturbestemt legitimeres glatt av Skagen. Det som kan passere som antroposofi ett sted, kan m.a.o. helt legitimt bli avvist et annet sted, samtidig som altså begge utgaver er den sanne samtidig.

Innholdet av verdibegrepet "sannhet" og "sann vitenskap" endrer faktisk innhold alt etter som. Vitenskapelig og klokt?

Så henviser Kaj Skagen f.eks. til presten og teologen Martin Luther som legitimerende parallell til antroposofien og Steiner for å få oss til å se at det som anses som feil kan lukes bort av en mer klartseende ettertid. Men... Martin Luther (!) som referanse? Og som altså var en teolog og ble en religiøs leder som forkynte den kristne troen i kirken?

Hvordan i all språkfilosofisk, redelighets og vitenskaps navn kan Skagen m.fl. legitimere vitenskapen og filosofien "antroposofi" og dens grunnlegger Rudolf Steiner med å henvise til en definert RELIGION og dens leder på 1500-tallet? Antroposofene hevder nemlig alltid klart og bestemt at antroposofien er en filosofi og en vitenskap, og ser med utilslørt forakt på den som skulle benevne antroposofien som nettopp en religion. Forsvarsmetoden her, som ofte blir benyttet av flere, blir som å vitenskapsfaglig legitimere prosjektene til forskerne Einstein, Niels Bohr, Marie Curie eller Nikola Tesla gjennom å vise til pave Pius, mor Theresa eller mormonernes profet Brigham Young. Men på den annen side så illustrerer Skagens parallelliseringer med andre religioner at selv antroposofer er noe schizofrene her; de erkjenner egentlig innerst inne at antroposofien faktisk er en religion, men makter ikke heve det helt opp i bevisstheten.


(Som teologen, presten og forkynneren Martin Luther tok feil, så tok altså også vitenskapsmannen og filosofen Rudolf Steiner feil her og der. Hmm... Kaj Skagens salige blanding av epler og bilhjul her virker noe underlig).

Videre: Når Kaj Skagen benytter den religiøse lederen Martin Luther som parallell for å legitimere "det tidsbestemte" hos Rudolf Steiner, så begår han også enda en feil:

Det er nemlig en kjent sak at den lutherske kirken har tatt berettigede, grundige og dyptgående oppgjør med Martin Luthers avsporinger hva gjelder jøder og andre asosiale meninger. Og det i all åpenhet og offentlighet. Ingen teolog i de lutherske kirker har heller eneveldig frihet til å velge fritt fra det lutherske koldtbord for så deretter stå i kirken å kalle det den genuine og egentlige lutherske teologien. Men denne retten til subjektiv vilkårlighet mener Skagen at han har hva gjelder antroposofien.

Antroposofene sentralt har derimot aldri (!) foretatt et nødvendig og grundig sunt kritisk oppgjør med Rudolf Steiner, og overhodet ikke åpent og i offentligheten. Antroposofene trekker seg i beste fall feigt fra skanse til skanse om kritikken skulle bli for tydelig i all sin berettigelse. Eller så skriver en og annen mer moderat enkelt-antroposof apologetiske kronikker som harmoniseres med det som p.t. er politisk og sosialt korrekt; slik Kaj Skagen f.eks. gjør her  -  samtidig som intet endres sentralt og internt. Og skulle noen kritisere antroposofien generelt som spesielt i mediene, så besvares det med barnslig tragikomisk påpekning av at kritikeren har stavet enkelte ting fra det antroposofiske kostymeskapet feil, har brukt uriktig antroposofisk betegnelse, etc. UTEN at man berører de sentrale forholdene som påvises som sådan - i det hele tatt. God gammel herskerteknikk, m.a.o. Alle andre antroposofer går alltid i slike tilfeller behørig på gummisåler i håp om at skriverier og oppmerksomheten gir seg raskest mulig. Antroposofene opererer faktisk med en selvoppfatning av at de qua antroposofer positivt vet hva som er sant og korrekt; de sitter med fasiten. Om de ikke vet alt og p.t. mangler utfyllende svar og ytrer en viss ydmykhet, så vet de at det alternativet som fagvitenskapen og filosofien representerer i hvert fall ikke er riktig; fordi det som kommer fra det holdet går i utakt med det Rudolf Steiner påpeker. Derfor, så preges de av følgende komiske Catch22-situasjon hva gjelder forholdet til kritikk:

 

1. Kritiserer du antroposofien og Steiner, så avslører dette med nødvendig konsekvens at du mangler kunnskaper, er innsiktsløs og ikke har studert antroposofien tilstrekkelig.

2. Har du derimot studert antroposofien tilstrekkelig, så kritiserer du ikke. (Skulle du så like vel kritisere, så henvises du til punkt 1.)

Kaj Skagen avslutter til slutt med følgende retoriske og sympativekkende spørsmål når han da har sammenlignet Steiner med Luther og også Marx.

"Men hvorfor skulle man gjøre Steiner til et særtilfelle hvor man kaster det verdifulle og bærer frem bare feiltagelsene?"

Spørsmålet er ren retorikk. Her henvender nemlig Skagen seg eksplisitt til ikke-antroposofer med et spørsmål som gir sympatisk gehør på ren automatikk. Enhver som er involvert i antroposofien vet derimot at spørsmålet ikke er så enkelt. Som nevnt, så eksisterer det sterk uenighet innad om hva som faktisk skal få passere som "verdifullt" og "feiltagelser". Og Steiner var ikke en ordinær teolog eller vitenskapsmann: Han frermsto som klarsynt, som åndsvitenskapsmann, som en med høyst spesielle gjennomskuende sjelelige-åndelige evner, etc. Han var nettopp et gjennomskuende klarsynt unntak. Parallelliseringen som flittig benyttes er altså juks og manipulasjon, også dette.

Skagen og antroposofene kan her i sin  apologetikk trygt stole på at Skagens logiske knep og assosiasjonsmetode fører nettopp til den virkningen han intenderer. Slike analogier er tankefeil fordi de støtter seg på irrelevant materiale som påvirker leserens slutninger. Den gode og fengende skribent Kaj Skagen behersker sitt fag og vet at analogiene som benyttes er manipulerende meddelelsesformer, og ikke kilder for kunnskap. Og i stedet for at mange lesere ikke vurderer argumentasjonen og påstandene ut fra det som hevdes, så viker man heller respektfullt tilbake for de besnærende og fangende analogier og språklig forførende logikk man oppfatter at Skagen her representerer. Dette er enda en svikt i tenkningen: Fordi språket er irrelevant for vurderingene og tankegangen i selve argumentasjonen.

Antroposofene er altså klart uenige om hva som skal få passere som antroposofiske sannheter eller ikke. Skagens retoriske spørsmål er m.a.o. i realiteten helt substansløst.

Uenigheten og den antroposofisk selvmotsigende subjektiviteten innad har selvsagt sine røtter i at det aldri har blitt foretatt et grundig og betydelig nødvendig totaloppgjør sentralt med Rudolf Steiner og antroposofien slik det f.eks. har blitt gjort med Martin Luther og Marx. Denne svikten har vært en stor feiltagelse og overlatt arenaen til alle de som forholder seg religiøst til antroposofien og miljøet. Og det er ikke få. Men det ikke ukjente kameraderiet og feigheten innad har nok også hindret slike grundige nødvendige oppgjør, som med mangt annet innad.

Videre er de nok engstelige for å konfronteres med virkeligheten igjen:

Først brøt Steiner og antroposofene med Teosofisk selskap. Og i Norge, så skjedde det deretter et belastende brudd i det første antroposofiske selskapet Vidargruppen slik at det oppsto to antroposofiske grupper; Oslogruppen Antroposofisk Selskap ble så etablert som "det egentlige og sanne" antroposofiske alternativet. Å ta et grundig oppgjør med antroposofien og Steiner vil garantert ende med nye konflikter, fronter og nye voldsomme brudd, og dermed med flere nye selvstendige grupper hvor alle vil hevde at nettopp deres egen gruppe  sitter med den sanne og verdifulle tolkningen av den egentlige antroposofien og Steiners prosjekt. Videre, så vil de helst slippe den forsmedelige kanossagangen de gjennomgikk i mediene på 50-tallet. Dette vil de i dag unngå for enhver pris.

Det florerer faktisk flere fornøyelige historier om kranglende og nærmest fysisk stridende antroposofer som var klart uenige om hva som skulle defineres som verdifullt og feilgrep. Og dette vet Kaj Skagen. Internt blir faktisk dette fenomenet forklart slik: "De stridende interne antroposofiske gruppene er egentlig reinkarnerte munker og nonner som var i konflikter mellom sine forskjellige munke- og nonneordener i middelalderen". Her ser vi et velkjent fenomen innad: Livssynets elementer som f.eks. ´reinkarnasjon´ og ´karma´ benyttes som legitimerende forklaringsmodeller når man ikke evner eller vil ta ansvar i nået. Dette får for øvrig voldsomme konsekvenser for enkelte de gangene det oppstår konflikt hvor autoritetene innad er involvert.

Kaj Skagens tilsynelatende berettigede avslutningsspørsmål og kommentarer blir m.a.o. også dette bare retoriske triks. Rudolf Steiner er for det første ikke noe negativt særtilfelle for fagfilosofisk kritikk når man faktisk tar antroposofene på ordet og så kvalifisert vil sette Steiner inn i en idéhistorisk og vitenskapfilosofisk sammenheng. Vi tar faktisk bare Steiner seriøst. Er det ikke det antroposofene også da ønsker? Men det kan dessverre se ut til at antroposofene kun trives der de får legge alle premisseene selv og beholde regien og kontrollen.

Vi sitter som nevnt igjen med at antroposofi er et høyst fleksibelt og tøyelig begrep som endrer seg ad hoc alt etter som hvem man velger å lytte til. Ergo er det den religiøse tilnærmingen som holder dette oppe.

 

Skagens antroposofiske modell er m.a.o. et eksempel på enda en høyst personlig utgave av dette religiøse livssynet. Han, eller en viss høyesterettsadvokat som også fremstår som en av de moderate antroposofene, har verken mandat eller rett til å fremstå med autoritet qua den egentlige antroposof. Man kan like gjerne velge de andres modeller, som f.eks. Skagen distanserer seg ifra eller vice versa. Alternativt lage sin egen personlige modell. Ergo er det liten grunn til å behandle dette livssynet som filosofi eller vitenskap. Vi har definitivt å gjøre med en religion og spekulativ kvasifilosofi ispedd en miks av en rekke elementer fra østlige trostretninger. Det er verdt å tenke over at antall antroposofer er mildt sagt lite. Til sammenligning finnes det ca 50 000 kristne pr. 1 antroposof. Eller  1 antroposof pr 300 mormonere. Og hva gjelder ånder som går: Det finnes dobbelt så mange medlemmer i bare den norske utgaven av  Fantometklubben som det finnes antroposofer i hele verden.

Kaj Skagen skriver som vanlig fengende, men han, i likhet med andre apologetiske antroposofer, har en personlig agenda. Han manipulerer dermed samtidig faktisk flere lesere.

Omgivelsenes uvitenhet, manglende innsikt i antroposofien samt deres sympati ang. Rudolf Steiners virke og de antroposofiske virksomhetenes historikk er antroposofenes absolutt største ressurs. De kan derfor trygt hevde akkurat det de vil og kalle det "den egentlige og korrekte antroposofi og sannheten om virksomhetene" - ingen har ork til å ettergå påstabende like vel. Det rekker lenge med sympatien til de innad.  Antroposofene vet nemlig at i mediene så sympatiserer den vanlige leser med det som harmoniserer mest med leserens egne tanker og sympatier. Den som behersker språket og definisjonene, behersker også hva som skal passere som sannhet.

.

 

.

 


 

Kristendomstolkning på extacy. Når nærværet og eksistensen blir betingede produkter av antroposofisk ideologi

Kaj Skagen har skrevet en bok om sitt livslange forhold til Rudolf Steiner, "Morgen ved midnatt". Jeg fant følgende sats fra et innlegg skrevet i avisen  Vårt Land hvor han skriver om nettopp Steiner og kristendommen. 

Sitat: "Den tradisjonelle kristendommen, som ga mennesket en ferdig tro av nåde, gjorde mennesket til passiv mottager av innsikt, mente den unge Steiner. Darwin ryddet denne hindringen av veien ved at evolusjonslæren befridde menneskene fra passiviteten og åpnet for den frie aktivitet som alene kan føre inn i mystikken."

Her og en rekke andre steder avslører Rudolf Steiner at hans syn på kristendommen var preget av høyst betingede, situasjonsbestemte og subjektive erfaringer, samt også av manglende kunnskaper og innsikter. Hans referanser var alt for få og overfladiske. Dette gjelder for øvrig både den unge som den eldre Steiner. Og Kaj Skagen illustrerer på sin side at hans egne erfaringer og innsikt i kristen historie, teologi og trosliv også er preget av populære og utbredte sjablongoppfatninger.  Det holder visst med at Steiner sa det man selv helst vil tro.

Respekten for Rudolf Steiner gjør at det ikke stilles sunne kritiske spørsmål om alle de vurderinger og konklusjoner han og senere sentrale antroposofer foretok, ei heller ang. det som er allment vedtatt internt i miljøet. Og spesielt ikke angående de områder der man selv ikke gidder eller evner å sette seg inn i saksforholdene. Anomalier i antroposofien som dukker opp i ny og ne blir dermed oversett eller benektet. Enkelte ganger blir slikt faktisk forklart som ´karmiske fenomener´ hos leseren... utfordringer som "vil løse seg opp i en senere inkarnasjon" når endelig den åndelige utviklingen er tilpasset tekstens reelle innhold (!): Reelle anomalier kan altså positivt sett så og si ikke forekomme.

Viljen til å lære seg det som allerede er utforsket og påpekt, og å tenke slik det forutsettes, tar ganske raskt overhånd fremfor det å selvstendig fritt kritisk undersøke tekstene og temaene som er i fokus. Selvstendigheten og den genuint frie tenkningen hos de sympatiserende Steinersympatisører glimrer igjen påfallende med sitt fravær. Her i ekkokammeret så går man i noen lunde god takt, hvilket er en forutsetning for miljøets eksistens. De fanges i en selvbekreftende bias hvor identitet, trygghet og estetikk dominerer slik at de går i en evig sirkelgange uten spesielt livgivende kontakt med levende alternativ tenkning. Differensieringen mellom viljeskreftene og det følesesmessige feltet er m.a.o. ikke spesielt stor hos flere. Men deltagelsen gir jo på den annen side både mening, tilhørighet og status i den tribaliseringen som antroposofene kjennetegnes av.

Den selvutvikling, erkjennelsesprosess, bevisstgjøring og fordringer Skagen implisitt mener å savne i kristendommen har for øvrig eksistert der hele tiden. Ikke minst i diverse klosterbevegelsers virke og initiativer. At kristendommen var og er en "ferdig tro" slik Skagen blasert og overfladisk skriver er ikke bare en fullstendig feiloppfatning, men lattervekkende. Han illustrerer her videre at han ikke nevneverdig har grepet en flik av vesen og innhold av det han mener å kritisere. Han lager et vrengebilde av kristendommen, og kritisererer så dette som "kristen tro". Her  blir nok den godeste Skagen tatt med buksene nede. Å være skarp og klok på ett område er som kjent ingen garanti mot å være fjern og overfladisk i andre.

Gud som den pågående skaper i nået samt innsikt i snart 2 000 års kristenteologisk forskning, levende trosliv, debatt og kivende utvikling (samt jødisk sådanne over enda lenger periode) burde få Skagen til å betenke sine høyst overfladiske og ukorrekte påstander.

Der kirkegårdsstillheten rår, der rår nødvendigvis ikke den hellige Ånd; dette kjenner for øvrig alle teologer godt til. Men virkeligheten er visst ikke den øverste dommer der den kommer i konflikt med antroposofenes vanetenkning, dogmer, livssyn og agendaer.

Antroposofenes strategi går alltid ut på å skape felles tilknytningspunkter med tilhørerne som dermed kan identifisere seg med antroposofen og hans prosjekt. Herfra blir det langt lettere å fortsette de velutvalgte beskrivelsene på bakgrunn av den nyetablerte sympatien som så trinnvis videre-dannes. Også Skagen uttrykker seg f.eks. videre lettbent, tidsmessig og beilende til publikum; i tråd med en allmen populær, kvasiakademisk og langt på vei overfladisk rådende kirkekritikk. Og dermed på sedvanlig antroposofmåte implisitt forsøke å hente inn gehør og sympati for antroposofien hos flere lesere.

Det presenteres ikke sjeldent en type sympativekkende vandrehistorier om Rudolf Steiner. Som f.eks. at han skal ha vært en stor anerkjent autoritet i Goetheforskningen. Dette er dog enda en sannhet med sterke modifikasjoner. Tar man kontakt med Goetheforskingens sentrale institusjoner i Tyskland, så blir dette avvist over hele linjen: Rudolf Steiner er helt uinteressant for dem. Og det er ene og alene fordi han bommet og spekulerte mer enn han klargjorde, ut over at hans livssynsromantiske svevende narrativer ikke kunne sies å være verken relevante eller vitenskapelig materiale. Antroposofene ynder også å fremstille det som om det er en pågående konflikt eller faglig friksjon mellom naturvitenskapelige miljøer og Steiner / antroposofene. Også dette er feil: De vil så gjerne anse seg selv som viktige og betydningsfulle. Antroposofenes anses dog som en bitte liten uinteressant religiøs minoritet som samtidig hevder å bedrive åndsvitenskap. Deres påstander undersøkes i god positivistisk naturvitenskapelig ånd, men de må kontinuerlig avvises som spekulasjoner og religiøse påstander. Å bygge på kvartsannheter og legge til andre helt irrelevante spekulative sådanne er avsporing og helt uinteressant for naturvitenskapsmiljøer med faglig integritet.




Videre trekker Skagen inn den jødiske filosofen Henri Bergson og den katolske teologen Pierre Teilhard de Chardin for å underbygge sine tanker. Men som vanlig er det dét antroposofene IKKE sier som bærer det vesentlige i det som presenteres: Det Skagen behendig unngår å nevne er f.eks. at ingen av de to nevnte herrer noen gang bejaet slike absurde, spekulative tanker og ideer om bibelens tekster, kristendommen, om mennesket og verden som Steiner og antroposofene forfekter.

Men skal vi altså tro Skagen rett, så er da antroposofien qua livssynsalternativ et aktuelt friskt pust i forhold til den avsporede og uinteressante kristendommen her.

Men det skal vi jo ikke. Både flere av oss andre og Kaj Skagen selv vet godt at Rudolf Steiners kristendomforståelse faktisk er hinsides det meste, og ikke bare tangerer det, men passerer grovt enhver teologisk og religionsvitenskapelig grense. Eneste form for referanse, ved siden av lettbente sterkt subjektivt pregede analyser, er som vanlig Rudolf Steiner sitt påståtte klarsyn. En åndsvitenskap med kun EN genuin og nå avdød åndsvitenskapsmann blir dog noe tragikomisk. Skagen nevner heller ikke at Steiners kristendomtolkning er ytterst spekulativ og solid impregnert av diverse sære elementer selektivt hentet fra østlige religioner slik at  hans narrativer og påstander mer ender i fantasysjangeren enn i religion og vitenskap. Om kristendommen skulle være kritikkverdig og verdt å ta avstand fra, så blir antroposofiens kristendomsforståelse desto verre mangfoldige ganger (!) mer substansløs og abnorm hva gjelder virkelighetsfjernhet, manglende relevans og høytsvevende luftig dogmatikk. Her blir det full jackpot for den svevende new-ageren som gjerne vil ha i pose og sekk. Noen eksempler fra Kaj Skagens alternative verden skapt og fortalt av Rudolf Steiner:

Steiner hevder bestemt at det var TO (!) Jesusbarn. Begge hadde hver for seg foreldre med likelydende navn; Maria og Josef. Det ene Jesusbarnet bærer en persisk ånd, og denne ånden går over i det andre Jesusbarnet da det førstnevnte Jesusbarnet dør. Deretter, så dør den ene Maria i det første foreldreskapet og den andre Josef i det andre foreldreforholdet. De to gjenlevende Josef og Maria gifter seg så med hverandre. Videre: Lasarus og Johannes var samme person, "påpeker" Rudolf Steiner. Lasarus/Johannes var ikke død da Jesus oppvekte ham fra de døde slik kristendommen påstår ut fra NT sine tekster. Nei, Lasarus gjennomgikk bare en type frimurer-rituale, "påpeker" altså Steiner suffisant. Steiner har videre "SETT" at oversettelser i nye testamentet er uriktige og like greit korrigert tekster der det trengs. Pluss at han har skrevet et nytt evangelium selv. Videre så hevder Steiner og antroposofene at den som dør uten å ha tatt til seg antroposofien ender opp som slaver av den onde selv etter døden. For så fra den åndelige verden plage de gjenlevende på jorden. Samt at på visse planeter og bak solen lever det mengder av ånder. Og dette nevnte er bare toppen av isfjellet; det er mengder (!) med flere ville spekulative påstander om bibelens fortellinger i antroposofien. Samt om mennesket, sykdommer, verden kosmos, engler og ånder.

Dere kan for øvrig lese mer om forskjellene mellom kristendom og antroposofi her hva f.eks. gjelder julen og påsken.

Skagens og antroposofenes kritikk av kristendommens vesen og dens historie blir en oppvisning i fascinerende og besnærende tankebevegelser ikledd de flotteste gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret. En intellektuell lek som dog mangler substans, rytme og mål og hvor premissene er heller få og spesielle. Et bilde: Deres småpolemiske kritikk av kristendommen per se og småintellektuelle flørt i mediene  blir som å kritisere den demokratiske kapital-sosialismen som ligger i de skandinaviske sosialdemokratiers gener. Med samtidig å henvise til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty som støtte for påstandene i kritikken. Men dog parallellt behørig helt TIE om at det valgte og foretrukne alternativet en selv sympatiserer med faktisk er nasjonalsosialismen hvor "Mein Kampf" står sentralt. Og at Piketty, like lite som de referanser som antropsofene opererer med,  selvsagt ikke støtter den høyst tendensiøse bruk av sitater... og overhodet ikke konklusjonene i kritikken. 



Vi ser her igjen for n´te gang at antroposofene bebor en toetasjers-verden: En etasje hvor antroposofene selv oppholder seg, og en lavere hvor resten av befolkningen ennå strir med det forgagnes metoder og det reduserte materialistiske blikk. Jeg minner om at det nesten finnes 50 000 kristne pr 1 antroposof. Denne ene stiller seg altså opp foran de andre 50 000 og hevder arrogant at de har misforstått og er manipulerte. Men nettopp dette tiltrekker noen som gjerne vil kjenne seg som eksklusiv, eksotisk og åndelig bevisstgjort.

Slik fortegnes dog kontinuerlig selve virkeligheten. Bruken av referanser fra filosofihistorien er faktisk høyst ufaglig, kritikkverdig og tendensiøst, og videre føres fra år til år bevisst lesere bak lyset gjennom å tie om vesentlige saksforhold. Men på den annen side, så "påpeker" jo Rudolf Steiner og antroposofene at Rudolf Steiner var en reinkarnasjon av f.eks. Aristoteles og Thomas Aquinas, så han og antroposofene har dermed all rett til å bedrive tolkningsmessig selvtekt av filosofihistorien. Det gjelder bare å beherske språket og opprettholde definisjonsmakten; da definerer du også det som kan få passere som sannhet og den egentlige virkeligheten.

Antroposofenes største ressurs er som vanlig omgivelsenes og journalistenes uvitenhet.

Men denne adferden i mediene og ellers er dessverre den grunnleggende regelen for antroposofene. Å lyve uten å lyve direkte, samt manipulere lesere og lyttere, er dessverre en så integrert del av selvpresentasjonen at etiske verdier og reelle elementer av menneskets utvikling blir nedprioritert. Her gjelder fasaden alt: Alle andre prioriteringer kommer i annen rekke. Ærlighet, sannferdighet og etiske fordringer er pussig nok kvaliteter som er høyst fleksible og situasjonsbetingede faktorer hos antroposofene.

Den som påberoper seg sannheter uten å ta den utfordrende veien inn i dem og så erkjenne dem er strengt tatt på god kurs mot løgnens skyggeland hvor Kristusimpulsen har dårlige vekstvilkår. Løgnen, forstillelsene og parfymering av det som er realitetene blir dermed også det som legger barrierer mellom den fordrende kjærlighetens friske og åpne atmosfære og det som blir beregnende og kynisk adferd for sektens bevarelse. Derfor, så får felelskapet en så stor betydning. Her gjelder det å holde sammen. Forsvaret for antroposofien og miljøet har derfor i praksis alltid øverste prioritet. Her faller alle andre etiske verdier og fordringer bort. Men dette oppdager man ikke før det er for sent. Men da er det også for sent.

Motet, selvstendigheten og genuin fri enkning er de viktigste egenskaper for den som søker sitt selv. Synd disse kvalitetene så raskt svinner i dette miljøet. Samtidig som de nettopp hevder å dyrke dem (!). Individualitet i dette miljøet er visst det samme som at alle individuelt tenker det samme. Men koselig, eksotisk og trygt er det jo innenfor - forutsatt at man går i takt og smiler. Så får man finne ut om dette er tilstrekkelige kriterier for et genuint kjempende liv. Og for noen er det nettopp dét: De har endelig erkjent at det var en åndelig regi og mening bak alt kaoset og utfordringene i livet. Her spiller reinkarnasjon og karma bekreftende roller. Det å gå alene ut i den utfordrende virkeligheten igjen helt uten sikring frister nok ikke.

Dog handler selvsagt livet om langt mer enn å søke seg selv, reinkarnasjon og karma; dvs en type selvutvikling. Dette ender alt for ofte i en usunn selvsentrering og fatalisme hva gjelder den andre. Man finner nemlig først seg selv i det man går ut i livet, i møte med de andre. Man finner seg selv i selvforglemmelsen i slike nødvendige møter. Jo nærmere Gud man kommer jo nærmere kommer man samtidig sin neste og seg selv.

 

.

 

.

gWXVZlrLa6E

 

Fra "bevisstheten om det menneskelige i meg"; til usunn selvsentrering, egostimulans og elitisme: Antroposofi som legitimering

Antroposofi og tribalisering - Når forestillingene og ideene om virkeligheten blir viktigere en virkeligheten selv, og det gode blir sin egen motsetning:

Langt de fleste har udelt positive og gode første-erfaringer med antroposofer og de steinerskoleinvolverte. Det ser virkelig ut til at avstanden mellom teori og praksis stort sett er svært liten. Dette bidrar til at man blir nysgjerrig og imøtekommende på den ene siden, og at man i den positive tilnærmingen ubevisst sakte demper det kritiske blikket på den annen. Til slutt har sympatien og de relasjonelle bindingene innad blitt det magnetfelt som leder blikket og konklusjonene. At det hele bygger på et eksotisk livssyn man anser som fascinerende gjør også sitt til at flere sjelekrefter hos den søkende bidrar til harmonisering og positivitet. Subjektiviteten blir her umerkbar. Men bak fasaden lever dog mer enn man aner... Å forsøke å korrigere en som er ny og begeistret for denne bevegelsen blir like fånyttes som å forsøke å korrigere en som er nyforelsket.

Befinner man seg stort sett på yttersiden som skoleforelder eller bare nysgjerrig, så er man tilfreds med det positive førsteinntrykket og vedvarende bildet og tror (og vil) at dette samtidig representerer sannheten om de dypere lag av miljøet. Men den som har satt sine ben innenfor, helt innenfor, over lengre tid erfarer både noe mer... og noe annet.

Det tar ikke lang tid før man erfarer at det internt opereres med et "oss innenfor" som har sett og forstått mer, og de andre utenfor som ennå mangler tilsvarende innsikt og kunnskaper. Opplevelsen av å være spesiell, en åndelig avantgarde og skjebnemessig utvalgt gir et søtt eksotisk krydder til tilværelsen. Det kan dog ta tid før sløret svinner fra ansiktet; før maskefall. Den som evner å selvstendig opprettholde sitt jeg noen lunde intakt over tid begynner trinnvis å se og erkjenne at eksemplene på svikt, maktmisbruk, på noe dårlig og ondt blir litt for mange, over alle årene. De gode målene helliger ikke alltid all svikt og elendighet som går ut over medmemennesker. Og videre erfaringen av at borforklaringene, unnskyldningene og de grove personangrepene mot kritikere som belyser det som foregår blir vel så ekle og mange. Her skjer følgende: Enten griper man begjærlig unnskyldningene og blir en del av latterliggjøringen og demoniseringen av kritikerne - man overtar ganske enkelt andres sakstolkninger og antipati; hvilket er det som vanligvis skjer; Man gir nemlig ikke slipp på troen og ønsketenkningen så lett.  Eller så tar man noen skritt til side og ser en annen vei - "man vil jo ikke blande seg inn". Selv om etikken internt presumptivt bygger på nettopp tankefrihet, solidaritet og omsorg. Det er som kjent lettere å kreve og motta... enn å gi det gode der det koster. Med den konsekvens at den lidende og utsatte får det desto verre. Eller, så griper man endelig motet og tenker noe mer selvstendig. Men dette siste har en pris. Man reiser dog seg og sier tydelig ifra i sannhetens og de gode idealers navn at her pågår det umoral og menneskeforakt i det godes navn: Det handler nemlig om integritet. Å så inderlig vel tåle det som rammer sin neste er ikke en pris man vil betale, uansett personlig glede, mening og gevinst ellers. Man bygger aldri noe genuint godt, sant og riktig på bekostning av andre.

Det blir en negativ balanse her, som for så vidt ikke er det verste. Det aller verste er all benektningen, fortrengningen og den psykiske volden som ligger som ris bak speilet om man spør etter handlingsmessig konsekvens på flere plan enn bare i klasserommene. Bevisstheten om det menneskelige blir her hos antroposofene og de skoleinvolverte kun overflate og spill. Som fungerer så lenge alt foregår på deres egne premisser. Denne troskyldige og lidenskapelige identifikasjonen med det evig gode og sanne får flere konsekvenser: Ser man nøye på de konflikter og den uro som har oppstått i skolebevegelsen gjennom alle tiårene, så er det én ting de alle har felles: Det er den tolkning av saksforholdene som slår mest positivt ut for skolene og virksomhetene ellers, som også alltid anses som den sanne og riktige. Hver eneste gang. Rammes andre av virksomhetenes feil, maktmisbruk, kameraderi og svikt, så er det vedkommendes egen feil og dårlige karma. Men pussig nok er det aldri (!) de involvertes og virksomhetenes karma at de møter kritikk og mediefokus pga av nevnte interne feil og svikt. Livssynet fungerer nemlig effektivt også som legitimering og dekkmaling. Her er det kameraderiet og den alltid medfølgende interne konsensus som er avgjørende instanser; samrøret innad vet best. Alltid.



Skal man da ta dem seriøst på de verdier de hevder å identifisere seg med, så blir det desto mer ille og grellt. Det onde og destruktive i dette miljøet er faktisk alltid de andre. Alltid. Idealisme er som kjent ikke noe for idealister: De identifiserer seg så intenst med intensjonene, idealene og normene at de ikke enser avstanden mellom dette og den praksis som også kan forekomme. Det er selvsagt positivt at de bygger på et livssyn, om enn de absolutt ikke er åpne angående alle forhold her i antroposofien. På den annen side, så fungerer antroposofien religiøst - hvilket får heller dårlige konsekvenser. Man evner nemlig ikke å ha en profesjonell og faglig distanse til det som foregår. Det er ikke slik at de involverte ikke tror; de har kun skiftet gjenstand for hva de tror på: Antroposofien fungerer som et religiøst substitutt. Tragikomisk mange glemmer at de deltar som subjekt og glemmer og overser seg selv derfor som deltagende.

Ved å vise til og sitere noe kurant blir visst det ukurante og problematiske borte:

Oppstår det diskrepanse mellom teori og praksis, og noen så påpeker dette og presenterer berettiget kritikk,besvares det på vennligste måte heller normativt og de gode idealene vektlegges. Men dette er like vel en avsporing:  Det er ingen som har kritisert idealene. Vanligvis benevnes dette retoriske grepet for tendensiøst utenomsnakk og manipulasjon. Man evner altså ytterst sjeldent å være konkret akkurat der det er påkrevet. Videre medfører den manglende profesjonaliteten at mange ikke evner å ha en nødvendig distanse til de sentrale ideene og det som skjer: kritikk av enkeltpersoner blir påfallende ofte samtidig sett på som kritikk av idealene og virksomhetene. Og kritikk av noe i antroposofien og pedagogikkens idebasis blir av flere sett på som dyp personlig kritikk. Og derfor, så reageres det også så nedlatende og ikke sjeldent voldsomt.

Verden blir altså for enkel; for mange etiske overtramp blir parfymert og sminket for å opprettholde troen, samholdet og idyllen. Det begynner derfor sakte å vokse en tvil... Nettopp i tankefrihetens, selvstendighetens og ikke minst i nestekjærlighetens navn. Har man ennå bevart en viss kontakt med sitt indre, så merker man at det faktisk finnes mer vesentlige verdier enn idyll, samhold, mening og gruppens identitet.

Men det synes ikke på fasadene. Hverken menneskenes, eller husenes.

Bak idyllen lurer altså til tider noe annet.

Det pågår et sosialt spill; og subtilt virkende relasjonelle maktkonstellasjoner preger det som skjer. Klikkmiljøer, samtaler på kammerset, hvisking bak kulissene og nonverbal kommunikasjon fungerer vel så sterkt som direkte antydninger og påstander. Ofte skjer dette ved trådtrekking og manipulasjon, som kan være vanskelig å avsløre: Også utøvelse av godhet kan naturligvis misbrukes. Godhetsspråket, å representere den som bare vil andre og verden godt, har en opphøyet posisjon i samfunnet. Den som gjør de gode verdiers språk til sitt eget får fort overtaket i enhver debatt. Dette vet de involverte å benytte seg av: Verdier og gode mål presenteres og forsvares, gode eksempler hentes frem; generelle uforpliktende innrømmelser av feil kan forekomme i enkelte offentlige kanaler, og beklages fromt... men alle grove feil og konkret svikt stues derimot behendig bort. De er konkrete der de kan vinne på det. Generelle der dette er tjenlig. Og tier behørig der dét er nyttig. Apropos, ref.: Kaj Skagen

Det er naturligvis vanskelig å opponere mot det som framstår som åpen godhet; nettopp fordi en selv da vil framstå som ond, kynisk eller egoistisk og blir automatisk den underlegne og primitive. Maktforholdet blir assymetrisk til fordel for "de gode", velmenende og snille. Godhetsmakten utstyrer den talende med immunitet, den gjør de andre tause eller dårlige og dreper ethvert tilløp til berettiget kritikk. Dette er en utpreget strategi innad, og retoriske virkemidler bygger opp under det som skjer når de involverte en sjelden gang fremstår i mediene under kritikk. Her gjelder det å beherske språket og retorikken. De deltagende blir internt på alle plan m.a.o. fanget av det kollektive spillet og mijøets identifisering med det som er godt og riktig.


Mange antroposofer og steinerskoleinvolverte etablerer en definisjon av antroposofi som skal stå i positiv kontrast til det negative i samfunnet; dvs slik også alle andre alternative grupper gjør som mener å ha sett sannheten og vil spre lyset: Alternativgruppene vil (alle) som kjent fremstå som en konstruktiv "motkraft" i verden. Det er for øvrig også deres selvfølgelige rett, men ytterst få får det like vel for seg at nettopp det antroposofiske alternativet faktisk representerer det troverdige alternativet om samfunnskritikken er grei og relevant nok. Jeg minner om at det finnes flere organiserte humanetiikere i Norge enn det finnes antroposofer på verdensbasis. Eller: Det finnes eksempelvis faktisk ca 50 000 kristne pr 1 antroposof. Antroposofene er m.a.o. en liten eksklusiv og eksotisk elite. Noe som faktisk for flere involverte faktisk fungerer positivt og som bevis på at her befinner det egentlig sanne og gode seg. Intet er som å tilhøre en liten eksklusiv god eksotisk spennende livssynselite i et massesamfunn preget av vanetenkning, gråhet og kalde maktstrukturer. Men at antroposofene og de skoleinvolverte samtidig skal representere frihet, selvstendighet og den egentlige sanne veien er dog en helt annen sak. De aller fleste hevder suffisant å fremme individualitet og selvstendighet, men det er vel komisk og paradoksalt nok få miljøer hvor fellesskapet er så kompakt; hvor felles identitet forsvares så iherdig og betyr så meget i praksis. Individualitet hos antroposofene betyr øyensynlig at alle individuelt tenker det samme. Og ikke minst avslører deres metoder å forsvare egne interesser på, hva som er vesentlig her: Det de faktisk gjør overdøver det de sier. Alt for mange forveksler image med innhold og identitet.

I de involvertes begeistring over å ha funnet sannheten selv, så kan man raskt fastslå at de langt på vei forveksler kart og terreng: De glemmer at deres høyst spekulative definisjoner faktisk bare ER definisjoner og argumenterer som om det antroposofiske paradigmet er det eneste mulige måten å bemøte virkeligheten adekvat på. 

Man kan selvsagt forstå behovet for å gjøre verden håndterbar. Men når man av verdensaltets ånder (sic) selv er gitt den historiske retten til å forvalte, besvare og forkynne hva sannheten om virkeligheten egentlig er, besitter man mildt sagt en betydelig kontroll og definisjonsmakt. Det antroposofiske språkets hybris er m.a.o. mer enn påfallende.
 

Men der man behandler kritikere destruktivt, så eksisterer og virker i praksis grensesettinger og den sosiale kontrollen effektivt. Tenkningen og selvstendighet uttrykker seg m.a.o. i ganske umerkelige, men i praksis i kontrollerte former.

Spesielt absurd og urovekkende er den gryende oppdagelsen av at all den omsorg, humanisme, snillhet, sannhetsvilje og velvilje visse mennesker har så lett for å utøve også har en mørk og kynisk bakside. Den gode viljen, den vennlige adferden, positiviteten og imøtekommenheten blir midler for å manipulere, dominere og gjøre den enkelte avhengig og dermed bundet, og i verste fall ute av stand til å våge å tre ut i den egentlige friheten igjen. Miljøets makt over de involverte er altså subtil og enhver selvstendig kritiker får raskt stempel som uvitende og kunnskapsløs, eller som bitter hevner og psykopat. Uansett en som høyst sannsynlig trenger profesjonell hjelp.

Bruker du din frihet, din selvstendige tenkning adekvat slik de faktisk oppfordrer til, så forventes det like vel tragikomisk nok at alle som en ender på den antroposofisk definerte endeholdeplassen; hvor antroposofene allerede tålmodig venter på oss andre. Ender du ikke dér, så betyr dette dessverre med nødvendighet at du ennå ikke har studert antroposofien adekvat eller er vrangvillig, lite utviklet og temmelig dum. Ref. 2. "Det de ikke forteller oss".

Skal man prege gruppen og den enkelte, så er det viktig at valgenes potensialer er forhåndsdefinerte og kvalitetssikret internt. Og det er selvsagt grunnleggende at den enkelte får et inntrykk av at han har fullstendig kontroll over egne valg av standpunkter og mål.

Hvert menneske har selvsagt et valg. Men er det virkelig slik her?


Ikke minst hva gjelder dette livssynets implikasjoner: Antroposofien beskriver f.eks. eksplisitt hva som skjer med den enkelte etter døden. Et eksempel: Den som avviser og forlater antroposofien her i dette livet får en heller begredelig skjebne etter døden; vedkommende blir nemlig der en slave av den onde selv for å plage de som ennå er levende tilbake på jorden. Påstandene om utgangen av livet er m.a.o. også implisitt samtidig en innpakket trussel. Det er ikke tilfeldig, men også skremmende, hvorfor så ytterst, ytterst, få vil stå frem etter at de har forlatt dette mijøet. Eksempler på ødelagte liv er langt fler enn det folk flest kjenner til.

En annen teknikk som benyttes er visualisering. For å gjøre det litt mer vanskelig for den enkelte å ikke akseptere det antroposofiske paradigmet, så gjelder det å få den enkelte emosjonelt bundet til miljøets tro og mange livssynselementer. Dette oppnås for eksempel gjennom å konsentrere seg om begrepene ´karma´ og ´reinkarnasjon´ og den skjebnemessige ´meningen´ gjennom at den enkelte er der han og hun nettopp er nå; i denne sosiale og private settingen. Karmaforedragene er viktige.  Livssynet fungerer altså som garantist for identitet. Hvilket innebærer at investeringene her gjør det desto mer vanskelig å bryte ut. Da risikerer du også nemlig langt på vei til syvende og sist tap av mening og identitet, og selvsagt de roller du har fyllt i tiden.


Enkelte mennesker har lettere for å følge, enn andre. Disse trenger ofte et eksempel, veiledning(er) og bevitnelser fra andre om hvor godt og riktig det egentlig er å være nettopp her. Man kan understreke alle data som bekrefter det vedkommende antyder og strekker seg mot, fortelle om, og møte, kjente mennesker som deler livssynet og skriver utførlig om dette i interne tidsskrifter. Dvs peke ut mennesker som kan fungere som gode og kloke ledertyper, og som det er litt stas å være på lag med. Andre er idémennesker som trenger å inviteres til praktisk deltagelse, via maling, keramikk, dans, kor, biodynamisk jordbruk og foredrag. You name it. Alt slikt praktisk tiltaler idémennesket.

Noen mennesker er mer analytiske og lar seg ikke så lett styres av følelser og ytre remedier; troen må underbygges gjennom det å appellere til intellektet og gjennom "vitenskapelige bevis". Dette kan gjøres gjennom å la dem få møte akademiske representanter og slik få antroposofien til å virke logisk, tankerettet og ha en stringent og klar oppbygning rent intellektuelt. Her leses og studeres dog hovedsaklig de bøker og foredrag som absolutt ikke berører alle de metafysiske og irrasjonelle spekulasjonene om åndervedenen og virkeligheten ellers. Her kommenteres slikt overbærende og imøtekommende at "man leser det som man kan identifisere seg med; selv har jeg liten interesse av disse sære tingene Steiner skrev om her" - sier antroposofen legitimerende og forførende. En medbragt skepsis blir her bekreftet og legiitimert, og vedkommende blir heller beregnende ledet inn en annen port i det antroposofiske landskapet. Det oppstår en selektiv relativisering fra antroposofhold som dermed skal åpne for det subjektive elementets forkjørsrett. Det hentes videre hendig og selektivt ad hoc inn eksempler på det som viser seg å ha fungert. Og skulle en vitenskapsmann i samfunnet ellers ha tatt for seg enkelte av de temaer som også antroposofien berører, så legges dette ene tilfellet ut som om generelt "vitenskapen (som sådan) har også begynt å interessere seg for antroposofiske temaer!". Slike "bevis" kan altså være enkeltuttalelser fra forskningsverdenen eller historiske hendelser som kan tolkes inn for å tilpasses den antroposofiske livssynet.

Enkelte ganger får jeg mail etter at folk har lest denne bloggen; ikke ALLE er preget av sterk antipati og består av avsporende grove personangrep, latterliggjøring, personliggjøring og arrogant forakt fra antroposofi- og skoleinvolverte: Men det er visst én ting som er i klart brudd med all sannhet og enhver naturlov, og det er at grundig kritikk av noen elementer i antroposofien og deres virksomheter kan passere som gyldig og legitim. Ja, dette anses av antroposofen som både absurd og direkte naturstridig, og er derfor å anse som komplett umulig. Kritiserer man deler av antroposofien og deres virksomheter, så er man dermed på gale veier, og avslører at man er bundet til følelser og er irrasjonell. Man er kunnskapsløs og dum. Hvis man da ikke også er bitter og hevngjerrig i tillegg, må vite.  Men antroposofen og den skoleinvolverte som snakker om at våre følelser, og ikke gyldige argumenter, bestemmer våre overbevisninger, mener komisk nok oftest at han selv er et av de hederlige unntakene fra denne allmenne regelen. Antroposofen og den skoleinvolverte gjennomskuer altså hvordan andre lar kritisk tenkning og konklusjoner styres av følelsene; mens han selv tenker rasjonelt og klart. Deres positivitet og sympati til antroposofien m.m. skyldes altså utelukkende klar tenkning og klare analytiske prosesser. Mens kritikk på sin side skyldes dumhet, kunnskapsløshet og antipati.

Antroposofenes korrigerende innspill om etterlengtet og ønsket rasjonalitet er faktisk også helt berettiget, uansett tema. Men her kommer ønsket om rasjonalitet altså fra mennesker som a priori tror på ånder alle vegne, på at Buddha var på Mars, som tror på at bak solen lever en rekke ånder, at jorden er fysisk reinkarnert en rekke ganger, på karma og reinkarnasjon, på at det var to Jesusbarn, at Jesus er en inkarnasjon av en persisk ånd, på at nedgravde horn med kuskit forbedrer bondens høst, på at all materie egentlig er fortettede ånder, og en mannlig antroposof reiser rundt og forrteller om da han var inkarnert som den skotske dronningen Maria Stuart (1500-tallet). Dog er han komisk nok ikke den eneste som hevder å ha vært Maria Start i en tidligere inkarnasjon. Her strides flere.   :)



Flere av mailene er dog fra folk som vil beskrive egne erfaringer. Ikke alle beskrivelsene ville få plass i skolenes reklamebrosjyrer og deres legitimerende presentasjonsbøker, for å si det forsiktig.

Her et konkret vitnesbyrd fra en godt voksen kvinne og akademiker. Enkelte passasjer er dog omskrevet for å unngå at hun blir gjenkjent. Skrevet og del-sitert med tillatelse:

"Det fantes egentlig ingen direkte formaliserte ritualer eller seremonier. Men akkurat det samme gjentok seg år etter år i alle møtene. På det personlige som på det kollektive planet gjennom året; det var helt identisk - som livet i en menighet. Alt foregikk på den samme måten. Dvs de samme foredragene, de samme sosiale happenings, eurytmiforestillinger, språkformende dikt-resitasjoner, osv, ble alt utført, og gjentatt igjen og igjen. Foredrag av Steiner ble opplest og applaudert. Gjentagelsens hemmelighet som middel for å trygge det bestående ble her illustrert til overmål. Iblant fikk jeg og flere andre en opplevelse av å være rimelig kunnskapsløse, til tross for vår akademiske bakgrunn. Men da gjaldt det å stille, klokt nikkende, late som om man selvsagt var med like vel. Man er jo innviet. Alle hadde stor respekt for de personer som stadig holdt foredrag og ledet møtene; de fikk selvsagt rollen som autoriteter og det viste seg også raskt at de samme personer representerte en kjerne innad som også hadde tett kontakt privat. Klikk- og maktmiljøer florerer. De er hverandres forlovere, hverandres barns faddere, hverandres barns lærere, naboer, deltar i samme sammehenger, de pleier tett kontakt privat. Kameraderiet er her i dette miljøet utrolig tett og sterkt. Og "noen snakker sammen"...  De som allerede kjenner hverandre mer enn giodt, hvor vennskaps- og tillitsbåndene er den gjensidige garantisten. Støtte til en venn og nær kollega  i dag er samtidig alltid investering i tilbakestøtte fra samme venn i morgen. En ikke umerkelig engstelighet og usikkerhet lå hele tiden under og småvibrerte i det sosiale spillet. Møtene virket like vel så akademiske og rolige - selvsikre og overbevisende, men også virkelig emosjonelt forførende samtidig. Dette siste tok det jo litt tid før en gjennomskuet. Hvor akademiske og genuint vitenskapelige de nevnte møtene egentlig var, var jo et annet spørsmål. Men mening, bekreftelse, samvær og en viss kos ga det jo en tid. Forutsatt at du gikk i noen lunde takt, da.

I den grad en kritiker og "minusvariant" ble nevnt, så var det alltid med en kollektiv småforakt, halvspydige replikker og bedreviten arroganse. Interne autoriteters ord avgjorde hva som var sant. Det var dog mildt sagt noe underlig å se så mye gemenhet og nedlatenehet nettopp her hvor man var så fiksert på det menneskelige. Ja, svikt, inkompetanse, feil og maktmisbruk ble alltid unnskyldt, bagatellisert og bortforklart. Man løste problemer gjennom å skape syndebukker, heller enn å gå den vanskelige veien inn i de dypere årsaker. Nettopp fordi den vanskelige løsningen sannsynligvis vil avsløre noe vesentlig som alltid blir benektet, og at noen i de indre klikkene i tilfelle må kritiseres og ta ansvar. Huttetu, slikt skjer jo ikke her. Det er en virkelig utrolig erfaring å bli vitne til alt kameraderiet og klikkenes makt. Og behandlingen av de som ble ofret på deres alter, også i ettertid, kan bare beskrives som direkte rå og umenneskelig. At noen av ofrene ennå er i live er i hvert fall ikke antroposofenes og maktfolkets skyld. Ofrene usynliggjøres og behandles i fremtiden med kald likegyldighet , avvisning og latterliggjøring fordi man vil glemme eget ansvar og det som skjedde. Disse ofrene blir nemlig ubehagelige påminnelser om idyllen som ennå ikke er realisert, derfor så eksisterer de ikke som medmennesker lenger. Å erfare at slike holdninger ikke bare blomstrer, men legitimeres nettopp her i dette "gode miljøet", var en underlig opplevelse. Det er vel få steder hvor subtile herskerteknikker er en så sterl del av virksomhetens liv.

Det som man innledningsvis trodde var en beklagelig engangshendelse viste seg derimot å være det n´te leddet i et veletablert mønster. Sympatier og antipatier styrte langt mer alvorlige forhold enn bare samtalene om været. Når det var dialog med folk utenfra, så var det ingen som våget å forstyrre bildene av idyllen og gi inntrykk av annet enn at alt bare var fint, og at det gode samholdet fungerte godt. Her talte alltid miljøet med én positiv kollektiv stemme. Ingen våget å forstyrre idyllen; her gjelder det å markedsføre det gode i virksomhetene. Til tross for at alle visste at under overflaten, så boblet det ofte noe helt annet. Ble man konfrontert med litt kritikk eller undring over konkrete forhold  på møter, så justerte ledelsen umerkelig fokus og svarte alltid normativt.

Da jeg en gang helt til slutt helt konkret tok opp at en av de større autoritetene innad -NN- fikk hard medfart fra myndighetene pga av maktmisbruk og brudd på det regelverk hans fagretning er bundet til, så ble jeg møtt med et megetsigende svar fra en i den indre kjernen. Altså da jeg spurte om man kunne aktivt hjelpe stakkaren og hans familie som det gikk så voldsomt ut over. Sitat: "Nei, vi har kjent NN så lenge og har alltid hatt et godt forhold til ham, så vi vil ikke nå bidra til å gjøre det mer vanskelig for NN. Derfor har vi bestemt at vi ikke skal gjøre noe. Vær snill å ikke snakk til andre om dette".

Da jeg så alternativt spurte noen andre om ikke de ville stå frem for å hjelpe den som ble rammet og fikk sitt liv ødelagt, så møtte jeg noen lunde det samme svaret: "Nei, jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil beholde jobben min, jeg -  og bare ha ro". Straffen for å følge sin samvittighet og antroposofens iboende etiske fordringer når det er sant og riktig er altså temmelig heavy.

Det var nok da jeg valgte å trekke meg helt ut."  -Sitat slutt.

 




Hvordan får de da en ny person til å sakte endre tenkemåte i antroposofisk retning? En måte er som nevnt noe ovenfor å få dem til å handle; gjøre noe som er knyttet til den antroposofiske troen. Slik får man dannet et ankerfeste og igjen åpnes det for identifikasjon og bekreftelse fra andre som tolker det som skjer "riktig". Menneskets grunnleggende behov kan man alltids utnytte her i dette religiøse miljøet. Du kommer endelig til en forståelse av at ditt liv egentlig er under åndelig regi; karma og reinkarnasjon er vesentlige verdier som alltids styrer og impulserer: Ingen av de mennesker du møter er lenger tilfeldige møter. Det er m.a.o. en dypere MENING også med de menneskemøter som skjer her. Det blir heretter den minste sak å rasjonalisere bort de fleste ansvarsområder i privatlivet som i det sosiale fordi det som skjer utlegges som  "meningen" og karma. Det er faktisk utrolig hvor mye negativt, destruktiv og direkte ondskap som unnskyldes og legitimeres gjennom henvisning til det gode og livssynsbegrepene. Dette utnyttes til ytterste konsekvens i manipulerende hensikt og makt-øyemed.


 

Menneskets behov for stimulanser, mening og trygget eksotisk identitet er altså sikret i dette miljøet; og dét i høyeste grad. Ikke bare skjebnesmessig gjennom at du gjenmøter andre fra tidligere inkarnasjoner i historien, hvor dagens antroposof var tempelherre, ridder, katar, nonne, munk, adelig, fyrste eller kongelig. Men også ikke minst gjennom alle de riter og sammenkomster som bekrefter at du er på rett plass i livet; altså livet under åndelig styring. Påfallende og morsomt nok er historiens negative historiske skikkelser, deres inkarnasjoner,  forbeholdt motstandere av dagens antroposofer i den interne dialogen. Dine behov for sosiale stimulanser er altså garantert; i gruppen får du nemlig bekjente, venner og bekreftelser og livet blir satt i en mer enn stor og viktig sammenheng. 

 

Kritikk utenfra besvares som mange kjenner til alltid med avvisning og ad hominems. Én vanlig metode er å kun gripe fatt i enkelte konkrete feil i kritikken hva gjelder feilbruk av enkelte antroposofiske begreper, å påpeke småfeil i refererte boktitler eller tall, samtidig som man så i neste steg latterlliggjør og bagatelliserer HELE (!) kritikken som sådan. Kan man skape et inntrykk av at slike nevnte småting er feil, så vil man heve det opp i det generelle og skape det inntrykket at ALT i kritikken dermed også består av feil. Et retorisk klassisk knep; fra det enkelte til det allmene: Manipulasjonen igjen, med andre ord. Selvsagt helt uten å berøre alt det i kritikken som er relevant og sant. Slik lyves det uten å lyve direkte; slik manipulerer man seg ut fra fokus, og arbeider intenst med å diskvalifisere det kritiserende medmennesket med alle midler samt isolere det. Medmenneskelighet, nestekjærlighet og toleranse er altså høyst konjunkturbestemte og situasjonsbetingede verdier her.

Og slik illustreres i deres reaksjoner og tilsvar fornøyelig nok nettopp mangt av den pågående kritikkens innhold (!). Men det er det visst tragikomisk nok bare antroposofene og de skoleinvolverte som ikke ser.

Flere ligger igjen med ødelagte liv etter å ha vært i denne kvern av religiøs og skolemessig maktmisbruk og klikkveseners ditto. Og dette? Ja dette tragiske skyldes selvsagt ofrene selv, må vite. Det er deres eget karma. Antroposofene og de skoleinvolverte har aldri gjort noen noen feil. Ikke gjør de noen feil, og ikke kommer de til å gjøre noen feil. (PS: Det innrømmes i ny og ne i et og annet innlegg helt generelt at "sannelig har vi gjort våre feil", fra et visst skolehold. Men dette er bare en tom, generell og politisk korrekt selvkritikk - svada beregnet på alle utenfor; retoriske grep som kun de involverte vinner på. De konkrete medmennesker som er grovt rammet hører nemlig aldri et pip, og vinner absolutt intet på slike "innrømmelser", men blir fortsatt oversett og usynliggjort. Det er en gedigen skam å se hvor mange ofre som ligger tilbake i grøften etter å ha blitt overkjørt av denne bevegelsens maktpersoner, tiår etter tiår).

Og hva gjelder antroposofenes "bevisstheten om det menneskelige i meg selv". Langt på vei preges praksis her av en form for selvsentrert spiritualitet. Forestillinger om det antroposofiske livssynet blir paradoksalt nok benyttet som lokk over veien som de samme tankene og ideene faktisk burde impulsere til (!). Fremfor å individuelt og endelig ta seriøst fatt på den reelle prosess og strabasiløse vei det pekes frem imot, så blir det å stirre henført på Steiners pekende finger. Man lærer seg den korrekte terminologi og sosiolekt; pleier så det sosiale livet i det antroposofiske miljøet og omgir seg med alle de korrekte antroposofiske sosiale markører. Tilstrekkelig til å overbevise andre som lite vet om antroposofien. Dette fremfor å stri med å realisere de ledd som fordres. Sosialiseringsprosessen, sosiolekten, miljømessige faktorer og de nye bøkene i hyllen anses av flere som selve kjennetegnet på den nye eksistensielle posisjonen. Men mange går i virkeligheten ikke veien i det hele tatt: Prisen blir nemlig alt for høy. Antroposofien har derfor bare blitt enda en variant over gamle strategier. Man har sympati for den og flere av de ideene den presenterer, for all del. Men å internalisere dette blir alt for vanskelig. Det eneste nye er altså de antroposofiske ord, begreper og andre sosiale markører. Det som bekrefter det som påpekes her, er den adferd som vises de uvakre dagene: Virkeligheten er nemlig også her den øverste dommer. Spesielt den delen de ikke kan regissere og kontrollere selv. Maskefall skjer når realitetene ikke lenger kan tildekkes eller manipuleres bort. Og en større og mer sann del av virkeligheten kommer først til syne i all sin velde den dagen da grunnvoldene ryster og det knaker i sammenføyningene. Da, men først da, ser man hva de reellt sett består av menneskelig sett. Her nytter den vanlige og sympativekkende fasade og alle vakre ord lite; substansløsheten glimrer her i all sin velde. Man oppdager halvveisheten, kameraderiet, maktmisbruket, feigheten og den manglende integriteten for sent. Men da er det også for sent.

Ser man dog på Kristus, så er det annerledes; for ikke å si motsatt. Man finner seg selv først der ute i møtet med vår neste: I bevisstheten om det menneskelige i min neste. Vi er alle skapt, ønsket og villet av Gud; uansett tro og livssyn. Jo nærmere vi kommer Gud, jo nærmere kommer vi med matematisk nødvendighet vår neste og oss selv. Det vil si at det også i dette møtet nødvendigvis er tale om konfrontasjoner med det vonde, det onde, svikten og det utilstrekkelige i meg selv: At jeg like vel ikke er den jeg trodde, at den masken jeg søkte tilflukt i hver dag... bare ER enda en maske. Også den. Trøsten i denne ikke ubetydelige smerten som da oppstår i dette noe skremmende selvmøtet, i den prosessuelt økende selverkjennelse,  er at Gud hele tiden allerede har sett og kjenner til alt dette ... og like vel elsker Han oss. Det er dette som er nåden. Gud vet dog at vi har potensiale til å bli det vi egentlig er. "Reis deg opp, ta din seng å gå". Dvs gå ut i det åpne og skremmende landskapet igjen. Det er dér vi finner oss selv.

Men kan altså alltid reise seg igjen... ut av buret som har vegger av selvsentrering, egoisme og ikke minst nedlatende stemplinger av vår neste - slik dessverre visse i de antroposofiske virksomhetene gjør om de møter kritikk og negativt fokus. Sågar folk innad som bare har hørt om deg, og ikke det minste kjenner deg personlig eller har positiv viten om hvem du er. Ryktebørsen innad er mer enn effektiv: Det handler der som nevnt om kameraderiet og om sikring av det bestående. Men: Jo mer viten, kunnskaper og genuin viten du får; jo mer ydmyk blir man som kjent. I lys av dette, så blir arrogansen, trakasseringene og demoniseringen som flere i dette miljøet står for ganske så grell og avslørende. Antroposofien blir ofte utlagt som "visdommen om mennesket". Så får man i sannhetens og rettferdighetens navn spørre seg hva slags visdom det er som produserer denne elitismen, arrogansen og alt dette negative. Hvilket altså først blir synlig om de ikke lenger får legge alle premissene selv. Antroposof og steinerskoleinvolvert først.  - Menneske så.

"The bird fights its way out of the egg. The egg is the world. Who would be born must first destroy a world."



.

.

.

 

Rudolf Steiners og antroposofiens antisemittisme

Jøder får ikke finnes. I det minste ikke som jøder: Det er vel ikke ukjent at Rudolf Steiner og flere antroposofer ga uttrykk for meninger som i absolutt grad kan defineres som antisemittisme. Også Rudolf Steiner skrev nemlig om "jødeproblemet". Han mente bestemt at det jødiske folket snarest burde demontere (!) sin etniske- og religiøse identitet; og "heller la seg assimilere i det vestlige samfunnet". Intet mindre...  Det er faktisk ikke til å unnslå: Påstander om at jødene skal demontere sin identitet og så la seg assimileres er og blir reelle uttrykk for antisemittisme. Selv om jødene "skal gjøre det frivillig"... (Men... frivillig... -demontere sin etnisitet og identitet?). Dette som her hevdes fra Steiner blir dog det samme som å skissere et åndelig holocaust... -som så blir enda et bidrag og et hendig instrument ad hoc for den senere fysiske tilintetgjørelsen: Her bar Rudolf Steiner på sin måte tørr ved til det gryende antisemittistiske bålet i nazi-Tyskland.

Fremfor i moralens, sannhetens og vitenskapens navn å ta klart avstand fra dette skrekkelige bidraget fra Steiner, så blir vi heller vitner til en massiv oppfinnsomhet, manipulasjoner og fantasifull retorikk fra antroposofhold for å få Steiners grove utsagn om jødene til å stemme: Det omtolkes derfor frenetisk med en fantasi og retorisk virksomhet som får selv den mest lidenskapelige liberal-teolog i DnK til å nikke imponert. Hvilket ikke bare er tragikomisk, men både patetisk og skammelig når man ser med vitenskapelige og filosofiske øyne. Antroposofene er nok urolige for den kjente domino-effekten; Faller én brikke i den store antroposofiske påstandsrekken, så faller det brått enda flere etter den første, osv. Å beskytte og pleie den helt unike posisjonen til- og glansen rundt -  Rudolf Steiner og antroposofien er alltid den absolutte og øverste prioritet. Her annulleres alt annet. Det handler nemlig om dypere eksistensielle- og egentlig trosmessige føringer. Vi er vitner til religiøs virksomhet.



Man kan faktisk ikke tillate at enkelte av Rudolf Steiners andre positive innspill avsporer fra at hans bidrag ble en aktiv del av den antisemittiske kulturen på hans tid -og i hans omgivelser. At Steiners antisemittisme ikke var av samme slag som nazismens, bør ikke gjøre noen blinde for det forhold at hans uakseptable påstander om jødene ga faktiske bidrag til den endelige løsningen av det jødiske problemet på hans tid og under "Det tredje riket"; kun få år etter hans død. Skal vi tro antroposofene, så var ikke Rudolf Steiner noen "hvem som helst". Antroposofene hevder for øvrig at Rudolf Steiner faktisk var Aristoteles og Thomas Aquinas i et par av sine tidligere inkarnasjoner (!).

Rudolf Steiner var altså både usedvanlig klarsynt (synsk), særskilt gjennomskuende og klart-tenkende, med en omfattende innsikt og viten om verden, historien, åndeverdenen og mennesket: Om noen, så burde derfor nettopp Steiner mer enn ane (!) hvordan denne skrekkens antisemittistiske gift ville akkumuleres og eksplodere: Og dermed snarere ved antroposofiens Kristusimpuls sette alle krefter inn på å varsle det internasjonale samfunnet, det tyske folket generelt og selvsagt jødene spesielt. Dvs aktivt benyttet sine ressurser til over tid å motarbeide de vanvittige politiske kreftene som var i gang. Og merk vel: Steiner visste bestemt og i detalj hva som foregikk i makro- og mikrokosmos for tusener og millioner av år tilbake... og tilsvarende frem i tid. Men altså ikke hva som foregikk og kom til å skje i nær fremtid uten for hans stuevindu; det som vi alle kan kvalitetssikre ham på. Og skulle han ha dog ha innsett dette nærværende, så ville hans fravendthet og fokus på helt andre mildt sagt fjerne ting frata ham hans autoritet og tyngde, både moralsk og erkjennelsesmessig: Man kan med letthet påvise det grovt umoralske ved fortielsene og unnlatelsene fra Steiner og antroposofene her, både etisk og juridisk.

Men da Rudolf Steiner og antroposoferne endelig uttalte seg om relevante samfunnsmessige spørsmål, så var det visst mer vesentlig å frata jødene deres etnisitet og reiligon, og videre heller bruke ressursene på langt viktigere ting: Som det å beskrive åndene som finnes på andre planeter og bak solen, at Buddha var på planeten Mars, at det var to Jesusbarn- og ikke ett, at det finnes ånder alle vegne i hverdagslivet hos oss alle (vær OBS!), at den som dør uten å ha tatt til seg antroposofien blir slaver av den onde selv etter døden, om karma, reinkarnasjon, at ateisme er å anse som en faktisk sykdom (!), at også jorden som planet reinkarneres, at folk fra Atlantis flyktet til andre deler av verden og impulserte der, om lemurer, om "salamandre", om at bibelen har flere feil som Steiner har rettet via sitt klarsyn samt lagt til ny tekst, osv, osv. Her er det m.a.o. jackpot for den svevende virkelighetsfravendte new-ageren som søker et passende miljø som kan bekrefte og legitimere eskapisme, mellommenneskelige ansvarsfraskivelser, samt bejae de underligste forhold og ting som verken medmennesker, naturvitenskapen eller legevitenskapen kan kontrollere.

Så lenge all sannhet har sin begrunnelse i en klarsynt leders mangfoldige påstander, så kan man alltid slippe unna kritikk og krav om vitenskapelige begrunnelser, relevans og saklighet. Antroposofen er en åndsvitenskap, hevdes det. Men pussig nok finnes det kun én genuin åndsvitenskapsmann. Her blir verifisering m.a.o. bare et tomt og substansløst ord. Antroposofene hevder kontinuerlig at deres livssyn er i konfrontasjon med tradisjonell naturvitenskap; men også her overvurderer de sin posisjon; og dét over måte. Antroposofene blir ikke tatt seriøst i det hele tatt; og naturvitenskapsfolk og fílosofer anser dem absolutt ikke som troverdige eller seriøse partnere i den vitenskapelige diskurs. De blir oversett av gode grunner. Det er faktisk kun religionspsykologer og sosiologer som ser på antroposofene med en viss faglig interesse qua sosialt tros-fenomen. Og apropos: Videre, så hevder antroposofene igjen og igjen at Rudolf Steiners arbeide med Goethe fikk stor anerkjennelse og berøm, og var et vesentlig bidrag i sin tid. Men også dette er meget sterke overdrivelser, for ikke å si tøv: Kontakter man Goetheinstitusjoner som bedriver forskning på Goethe i Tyskland i dag, så avvises dette bestemt: Steiner anses ikke som interessant i Goetheforskningen i det hele tatt. Og angående Steiners og antroposofenes prioriteringer da de anså "bevisstheten om det menneskelige i meg"  som mer vesentlig enn bevisstheten om det medmenneskelige og verden: Jeg minner om at det finnes nesten 50 000 kristne pr 1 antroposof. Like vel er det altså denne ene som vet best og har gjennomskuet virkeligheten. Og dét ved hjelp av én persons påstander i bøker og foredrag.

Reell kunnskap, vesentlig innsikt og viten gjør faktisk mennesker mer og mer ydmyke. Men den arrogansen, nedlatenheten og latterliggjøringen av kritikere som preger antroposofer er derimot illustrasjoner på både ignoranse og monstrøs elitisme. Det antroposofiske språkets hybris er altså mer enn patetisk og tragikomisk:


Det er verdt å trekke frem at antroposofien bestemt presenteres som en MOTKRAFT og surdeig i tiden; dvs en alternativ kraft og bevegelse som ved hjelp av Steiners innsikter gir verktøy til å bidra til å realisere det menneskelige per se: Antroposofien er faktisk å oppfatte som den genuine visdommen om det menneskelige. Å da påtatt troskyldig hevde at Steiner og antroposofene tidligere "var barn av sin tid» når ubehagelig kritikk presenteres utenfra blir direkte tragikomisk, for ikke å si latterlig. I en viss forstand er dette "barn-av-sin-tid"-argumentet så naivt og dumt at det neppe er verdt å vie en større prinsipiell tilbakevisning. Dette argumentet fremheves altså av velutdannede mennesker som høyst sannsynlig aldri ville finne på å underkaste seg noen tidsånd. Nettopp fordi de er antroposofer. Å ty til bortforklaringer og patetiske bagatelliseringer avslører som kjent en viss fattigdom, for å si det forsiktig. Men her ser vi igjen det ganske så pinlige hos antroposofene. Det man liker hos Steiner er altså Steiners egen fortjeneste... Men det man ikke liker; setter man på kontoen for tidsånden og vendingen "barn av sin tid". Selv om altså Steiner og antroposofien per se nettopp presenteres som klart motstykke til tidsånd og det "man" tenker og gjør. De mener seg derfor å være fri til å fokusere på det førstnevnte man gjerne liker, og glemme derimot det siste - som man ikke liker eller ikke kan forsvare. Men tidsånden er jo egentlig sjeldent enig med seg selv; det er alltid en variasjon over forskjellige posisjoner - uansett hvilken tid man snakker om. Se de tre forrige innleggene under om samme tema:

1. 06.oktober 2016. 

2. Fra 16.oktober fra 2016.

3. Og fra 06.juni 2015.

Antroposofien representerer ikke per se en politisk bevegelse. Det er heller ingen ideologisk forening på linje med freds- eller miljøbevegelsen. Antroposofien presenterer derimot klart religiøst begrunnede påstander og ideer om hvor mennesket kommer fra "åndelig sett", om menneskets åndelige utvikling på jorden, og om hvor mennesket så skal hen etter døden. Og videre at mennesket så igjen kommer tilbake til et nytt liv gjennom reinkarnasjon. Videre om en rekke onde og gode åndelige veseners påvirkning på mennesker og verden ellers, og dét til enhver tid. Som gode sannhetsapostler handler de på verdensaltets ånders vegne og bruker Rudolf Steiners ord og narrativer til å forstå, analysere, definere og begrunne sin egen rolle. Her spiller karma en helt vesentlig rolle. Både for den enkelte og for folket som sådan. Derfor er antisemittismen i antroposofien desto mer alvorlig og verre: Den er nemlig autorisert av verdensaltets ånder selv. Det handler altså ikke her om betingede politiske overbevisninger eller teorier, men om langt mer dypere og essensielle forhold ved menneskehetens utvikling. Det som skjer både land, folk og den enkelte er uttrykk for den selveste egentlige meningen, "åndelig sett". Hvilket ikke sjeldent resulterer i en kynisme og sviktende omsorg for medmennesket som er like så hårreisende som forkastelig. Og dette gjelder spesielt de som våger å kritisere deler av antroposofien og enkelte ledd i deres virksomheter.

 



Videre: Hva jødenes "karma" har ført til -og fører til- er vel allerede like så velkjent som skrekkelig?

Videre presenteres påstander om verdens og planetenes opprinnelse og ende, om hvilke ånder som bebodde og bebor planetene, også jorden. Og om de to Jesusbarn, engler og ånder alle vegne, den åndelige og egentlige bakgrunnen for sykdommer, at ateisme er en sykdom, osv. Her i dette livssynet er det jackpot for den svevende new-ageren.

Rudolf Steiner og antroposofene hevder altså bestemt at jødene som folk endelig oppfylte sitt karma gjennom å bringe frem mennesket Jesus for ca 2 000 år siden. Jødene burde i utviklingens navn derfor egentlig ha innsett dette skjebnemessige poenget selv og dermed aktivt demontert sin etniske- og religiøse identitet, for så å frivillig og innsiktsfullt la seg assimilere i storsamfunnet. Men heller ikke dette forsto jo jødene, må vite. De ble derfor et problem gjennom historien, både for seg selv og samfunnet. En antroposof uttalte f.eks. i et foredrag i Oslo: "Jødenes største tragedie er at de overlevde historien". De burde nemlig ha avmontert sin identitet for lengst, så hadde de sluppet all antisemittismen, pogromer og holocaust m.m. De guddommelige ånder har altså forgjeves forsøkt å vekke jødene.
 


Antroposofenes egne fremstillinger av deres historie her, dvs hva gjelder de faktiske antisemtittiske ideene, kan virkelig synes å ha rekord i bevisste eller ubevisste fordreininger og uriktige vurderinger. Det blir til tider direkte pinlig. Hvilket på den annen side gjør deres virksomhet interessant som studie i sekteriske virksomheter; dvs hva angår fenomenet tribalisering,  - og dermed om klare tendensproblemer. Hvilket gjør religionsfaglige undersøkelser om antroposofisk historiografi ikke bare nødvendig, men direkte tankevekkende. Det setter en rekke kjente antroposofers apologetiske bidrag i mange år i et klarere lys. (Viser for øvrig også til en uttalelse i avisen Klassekampen  fra førsteamanuensis ved Rudolf Steinerhøyskolen - Anne-Mette Stabel, hvor hun médgir at "miljøet rundt Steinerskolen i Norge ikke har vært spesielt gode på selvkritikk". Nei. Akkurat dét er vel ingen nyhet: Viser til en rekke innlegg lenger ned i bloggen. Steinerpedagogikken er nemlig begrunnet i antroposofiens menneske- og verdensbilde).

"Det fantes og finnes ingen antisemittisk praksis hos antroposofene", sies det. Nei. Kanskje ikke. Eller? Det antroposofien rent ideologisk hevder om jødene; er i seg selv faktisk antisemittisme nok. Også den deltagendes sjelemessige faktorer og tanker virker selvsagt like så sterkt i såvel det personlige som det relasjonelle...  og nettopp dette poenget er faktisk antroposofiske grunnideer.

De spilte ikke samme instrument som nazistene i det store antisemittiske orkester, men deltok dog aktivt i samme fremføringer. Antroposofien representerer i realiteten en høyst sær religiøs tro under dekke av å være en "åndsvitenskap".



 

Som nevnt, så er ikke Rudolf Steiners antisemittisme noe som "tvang seg frem" i kulturen slik at alle tenkere den gang ble barn av sin tid; det finnes naturligvis noen demokrater, sosialister og tenkere som gikk imot antisemittismen i den perioden som Steiner og nazistene uttrykte seg. De både ville og våget m.a.o. å reise seg mot elendigheten. - I  motsetning til Steiner og antroposofene. Rudolf Steiner og antroposofene var m.a.o. i motfase med andre langt mer tolerante demokratiske forkjempere. Det var altså ingen tidsånd som TVANG Steiner og antroposofene inn i antisemittismen. Jeg minner om at nettopp Steiner i teorien fremhevet den enkeltes frihet. Men altså tydelig nok gjaldt ikke dette alle: I hvert fall ikke jødene. Jødene skal nemlig assimileres; friheten her var og er m.a.o. høyst betinget. De kan selvsagt nekte å la seg assimilere, for all del! Men da må de være villige til å bære konsekvensene, dvs deres karma. Jødenes lidelser gjennom historien er altså selvforskyldt.

At dette er uttrykk for både antisemittisme, kynisme og dumskap -forkledd i de fineste gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret- burde være klart for lengst.

I de mest ensrettede og undertrykkende perioder gjennom historien har det også alltid vært muligheter for individer til å tenke fritt og selvstendig. Selv om man gjorde klokt i å snakke lavt enkelte steder. Dette siste innebærer dog ikke at man forlater den selvstendige og frie tenkningen for heller å reise seg og aktivt tale i kor med de regjerende maktene. Og sågar finne ytterligere argumenter for antsemittismen som makten ennå ikke hadde formulert. Det Rudolf Steiner bidro med var desto verre å gi dette syke antisemittiske elementet åndelig-guddommelig autorisering. Det har uansett aldri vært noen maktstyrt ensretting og tvang som har vært så gjennomgripende at det har resultert i at alle har tenkt likt. Selv om det dog må sies at det er dette siste som tvinger seg frem hos antroposofene.

Antroposofien er en religiøs retning. Vi bør selvsagt derfor kvalitativt se på og evaluere Steiners forklaringer og antroposofien på en helt annen måte enn vi ser på Goethe, Hamsun og andre historiske eller norske kulturpersonligheter og politikere før 1945.  Nettopp fordi det handler om to vidt forskjellige kategorier av samfunnsfenomener, deres respektive røtter og deres begrunnelser. Rudolf Steiner var som nevnt både klarsynt og religiøs tenker, han mente å kunne se inn i fortid, nåtid og fremtid - detaljert. Absolutt ingen av de som antroposofene i dag paralleliserer Steiner med, i legitimerende hensikt, tilhører denne ganske så sære religiøse kategorien som Steiner. Religionsvitenskapelig sett så faller faktisk antroposofien friksjonsløst inn under fenomenet religion.

Antroposofenes parallellisering og sammenligning med ordinære samfunnspolitiske strømninger før 1945 er naturligvis både ugyldige og illegitime



Man kan i ny og ne lese en retorisk skolert antroposofs argumentasjon hva gjelder antisemittismen i antroposofien, Hans argumentasjon bærer betydelig preg av å være en godt planlagt advokatprosedyre for en lesende og ikke alltid oppdatert og informert folkejury hva gjelder antroposofien per se. At samfunnslivet før annen verdenskrig nesten generelt var preget av antisemittisme legitimerer eller forklarer som nevnt overhodet intet (!) av den religiøse antroposofiens begrunnelser. Antroposofien som motkraft er altså nettopp ikke et produkt av - eller bundet av -  tidsånden.

Rudolf Steiner og antroposofien hevder altså bestemt at jødene burde ha vært assimilert inn i storsamfunnet eller bør bli det snarest, "frivillig"; nettopp fordi de som folk for lengst har oppfylt sin skjebnebestemte rolle. Dette vesentlige poenget innebærer dog ikke for antroposofen at man i dag ikke skal møte de vranglærte og egensindige jødene med respekt. Samtidig som man i sitt indre qua antroposof altså mener at vedkommende egentlig burde demontere sin identitet. At man som antroposof selvsagt i det ytre omgår også den enkelte jøde på ordinær respektfull måte opphever dog naturligvis ikke Steiners assimilasjonsidé overhodet. Dette er to forskjellige ting. Assimilasjonen av jødene inn i storsamfunnet, som er en grunnleggende antroposofisk sannhet, er like tidløs og sann som andre av Steiners påstander: Det er en grunnleggende sannhet om verden og en erkjennelse som jødene bør og skal realisere selv. Muligens etter kontakt med den inkluderende og altruistiske antroposofien?

Videre: Om alle nazister kan sies å være antisemitter, betyr ikke det nødvendigvis derfor at alle antisemitter var og er nazister. Men det er nettopp i de tankebaner den antroposofiske retoriker og apologet helst vil ha oss til å tenke gjennom sin snedige prosedyre. Her skal ikke antroposofene frigjøre seg fra det som kalles "Guilt by association", men motsatt gjennom "Not guilty by association": Antroposofene var og er ikke nazister: Ergo var og er vi ikke antisemitter, er Mor Nille-logikken her.

De finner det nyttig å argumentere nettopp slik fordi det høyst sannsynlig ender med at folk lar seg manipulere av den retoriske veltalenheten og dermed konkluderer slik det legges opp til: Man tar som "fornuftig leser" forhåpentlig like så stor avstand fra påpekninger av antisemittismen i antroposofien... som de tar avstand fra fenomenet i nazismen? Men dette er manipulasjon.

Man ser dog selvsagt lett hvorfor dette retoriske knepet blir benyttet:

I god skranke-juridisk ånd, så presenteres så det endelige og avgjørende argument i neste og siste retoriske vending: Det hentes her eksempler på at nazistene etter hvert faktisk var klare og bestemte i sin kritikk av Steiner og antroposofien. Antroposofien ble nemlig av nazistene kalt for "jødisk". Og da innebærer vel det logisk nok at antroposofene ikke kunne være antisemittiske?

Men for det første kom ikke denne tydelige kritikken fra nazistene fordi Steiner og antroposofien avviste at det fantes noe jødeproblem. For dét hevdet nemlig også antroposofene. Ei heller gikk Steiner eller antroposofene i tide høyt ut og forsvarte jødefolket rent åndelig og ideologisk. For det gjorde de heller ikke i nevneverdig grad: Rudolf Steiner hadde som kjent sin egen løsning på nettopp jødeproblemet. Nazistene angrep antroposofien ganske enkelt fordi kristendommens elementer og utvalgte tanker i stor grad også er en integrert del i dette livssynet.

Nazistene kritiserte altså overhodet ikke Steiner og antroposofene for deres syn på jødene. Overhodet ikke. Men fordi antroposofien representerte et metafysisk konglomerat bygget på religionsblanding generelt og den "jødeinfiserte  og svake kristendommen" spesielt. Nazistene anså nemlig kristendommen for en pinlig veik avart av "den svake og depraverte jødiske religionen". Ordet "jødisk" i nazistisk sosiolekt og kontekst ble langt på vei benyttet som et generelt skjellsord på alt de foraktet; derfor ble det også benyttet som skjellsord mot antroposofene.



Apropos: Selv om nazistene flittig benyttet Martin Luthers antisemittiske påstander i deres propaganda, så tok de like vel samtidig klart avstand fra den klassiske kristendommen. I likhet med Luthers sådanne, ble også Steiners antisemittistiske påstander legitimerende og nyttige verktøy i samfunnsdebatten; samtidig som nazistene avviste både antroposofien og Steiner ellers.

Her ser vi altså igjen at den antroposofiske argumentasjonen blir klart manipulerende. Parallellen de trekker er assosiativ og ender nemlig høyst sannsynlig med at bordet fanger og antroposofene så forhåpentlig frikjennes av oss andre. Det vi her er vitne til er for øvrig et klassisk retorisk knep de benytter gjennomgående i alle diskurser.

Videre: Antroposofene forsøker å frigjøre seg fra sine ideologiske og religiøse antisemittiske og skjemmende flekker også gjennom å hente inn visse kjente jøder som legitimerende referanse. Men også her jukses det stort:

Som nevnt i tidligere innlegg om samme tema er det f.eks. direkte  galt å trekke inn Martin Buber, slik antroposofene igjen og igjen gjør. Det gjøres med en direkte haltende tekstmetodikk og selektiv lesning som de dog absolutt vil ha seg frabedt når det gjelder Rudolf Steiners skrifter. Gjennom et lite utvalg av sitater og en isolert tolkning kan man som kjent "bevise alt". Det er og bli stor forskjell på Goethe og Goebbels, For all del. Men tydeligvis ikke så alt for stor forskjell på Goebbels og visse antroposofiske apologeter?

Og enda et eksempel her: Martin Bubers benyttelse av begrepet "jødeproblemet" var et tekstkontekstuelt grep for å imøtegå den avsindige debatten som foregikk; den var gjennomsyltet av nettopp bruk av dette stygge begrepet. Buber benyttet overhodet ikke begrepet fordi det var hans eget foretrukne uttrykk. Han legitimerte det selvsagt ikke. Og NB: Videre var verken Hamsuns, Bubers eller andre samtidiges påstander om jødene verken spirituelt, åndelig eller religiøst motivert. Om man da i alle fall en stund ser bort fra Adolf Hitler og hans væpneres metafysiske hedendom. At en rabbiner skriver bekreftende på baksiden av en antroposof-apologetisk bok er også juks. Han uttaler seg på en svært begrenset grunnlag, Denne rabbineren kjenner ikke til antroposofien eller kildene direkte. Kun svært så selektivt gjennom den boken han blir benyttet som bekreftelse av. Det er selvsagt overhodet ikke vanskelig å finne jøder som tar klart avstand fra Steiners og antroposofenes ideer om at de skal assimileres; dvs demontere sin etniske- og religiøse identitet frivillig. Til orientering kan det opplyses at også jeg opprinnelig er av jødisk ætt.

Konklusjon:

Hva angår antisemittismen og dens halvbror Steiners assimileringsfordring: Man kan jo dog tillate å spørre seg om dette "frivillige" skiftet fra jødedommen til storsamfunnet...  eller aller helst til antroposofien - er et mer fornuftig og bedre alternativ for jødene? Dvs qua klart tenkende menneske heller ta til seg et religiøst livssyn hvor man tror på reinkarnasjon, karma, at Buddha besøkte planeten Mars, på ånder alle vegne, på to Jesusbarn (!), på at planetene var og er «befolket» av ånder, osv, osv.

Det er ikke bare trist å se at presumptivt intelligente og fornuftige mennesker til de grader lar seg fange av en høyst spesiell og sær religiøs motivert og begrunnet tankegang, men direkte patetisk. Ikke bare er deler av antroposofien en fornærmelse mot menneskelig fornuft og mot sunn og fornuftig tro, men også en fornærmelse mot det tenkende, følende og villende mennesket og dets potensielle muligheter. Fremfor å endelig erkjenne at også her har Steiner og antroposofene historisk sett virkelig begått en grov feil, så mobliseres heller en enorm kreativtitet for å få ting til å stemme. De er nok engstelige for den velkjente dominoeffekten: Faller én brikke, så følger de andre etter. Her gjelder det derfor å beskytte antroposofien og deres virksomheter. Og her skal intet middel få ligge ubrukt. Vi er m.a.o. her vitne til religiøsitet, sektvirksomhet og tro i praksis. Tekstene og kartet blir viktigere enn terrenget og realitetene: Fremfor å rette blikket mot virkeligheten og nået, og la seg korrigere i takt med utviklingen, så sitter antroposofene med nesen i Rudolf Steiners bøker.

Antroposofi og steinerskoleidentitet... stort sett som uttrykk for mening, eksotisk identitet og legitimering?

Om antroposofer og steinerskoleinvolverte erfarer kritikk, så trer alltid et høyst levende og velkjent fenomen inn. Man blir vitner til en reddsom demaskering: En type intern signal-etikk mobiliseres. Man er nemlig alltid skyldig å være lojal mot gruppen; mot fellesskapet og "de unike ideer" som alt bygger på. Denne lojaliteten blir alltid en bekreftelse på miljøets gode og sanne kvaliteter og er et signal om at man bejaer den identitet og verdier en ellers stiller seg bak internt. Gruppen, de antroposofiske ideene og samholdet, er gjennomgående øverste verdi og prioritet.



 

Med den beste samvittighet og bemerkelsesverdig raskt annulleres brått de gode sosialetiske- og personlige verdier de ellers og vanligvis fronter virksomhetene med. Men den som rammes registrerer ikke dette fenomenet før det er for sent. Men da er det dessverre også for sent. Fremfor å forholde seg saklig til kritikk, så benyttes alltid en rekke nedrige metoder for å diskvalifisere kritikeren gjennom personangrep, syrlig arroganse, halvkvedete viser, latterliggjøring og demonisering. Fenomenet registreres med letthet  i ordinære- som i sosiale medier. Miljøet har ellers, som del av samfunnet, en klar front mot mobbing, trakassering, utstøting av individer, samt solidaritet med de svake. Men ikke internt: Der utstøtes og rammes den som ikke går i takt; og det på groveste måter "om nødvendig". Her skal intet middel bli liggende ubrukt: Flere har sågar fått sine liv ødelagt.  Dette fenomenet fungerer i tillegg preventivt; få om noen våger å reise seg for å si tydelig ifra at her pågår grov umoral. Verdiene og idealene er m.a.o. faktisk høyst situasjonsbetingede og konjunkturbestemte fordringer.

De involverte har nemlig forstått virkeligheten på en slik suveren og spesiell måte at man har all rett til å opptre på tvers av alle gode idealer om behovet oppstår. Dette noe usmakelige og skjendige Janusansiktet som her kommer til syne lever de faktisk og utrolig nok aldeles godt med. Der alle tenker likt, der alle ser det samme... der tenker og ser som kjent ytterst få mye. Men det ligger en type sikkerhet i det som her foregår: Støtte til en lojal kollega og miljøet i dag, er alltid samtidig en god investering i tilbakestøtte i morgen. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer det velkjente fenomenet "tribalisering".

De anerkjente og gode målsettingene, idealene og fordringene som gjelder mellom miljøet og virkeligheten utenfor, mellom den enkelte ansatte og elever, osv, er bemerkelsesverdig nok ikke gyldige eller nødvendige på det mellommenneskelige nivået internt (!). Der rår ikke sjeldent maktmisbruk, kameraderi, feighet, negative krefter og sosiale mønstre som står i en grell kontrast til de førstnevnte idealer og goder. For den som befinner seg noen lunde utenfor er alt dette naturlig nok usynlig, men det er NB ikke mindre reellt av den grunn. Og da får man tillate å stille store spørsmål om de verdiene og godene som det flagges med utad faktisk er tilstrekkelig internalisert, eller om det i bekymrende grad stort sett er overflate, ytre staffasje og fasader. Miljøet kan altså skjemmes av en barokk dobbelthet, men det som foregår i skyggene er det som nevnt ikke alle som vet om, og da blir det en lett match å lyve seg fra fenomenene -om noen dog skulle stille ubehagelige spørsmål. Her kommer tilliten og sympatien inn som effektive filtre. Virksomhetenes største ressurser i så måte er omgivelsenes uvitenhet.

Og til slutt angående retorikk og språk: Parallelliseringene og analogiene som benyttes i forsvaretorikken er faktisk meddelelsesformer; ikke kilder til kunnskap. Å argumentere ut fra en retorisk juridisk sfære kan nok fungere i flere sammenhenger, om man er drevet i faget. Men jukset og manipulasjonen blir ikke det minste bedre av den grunn. I stedet for å vurdere påstandene ut fra de argumenter som fremsettes i relasjon til deres kilder hos Rudolf Steiner, så lar leseren seg ikke sjelden imponere av dynamikken i retorikken og de "soleklare begrunnelser" som gis. Man viker som tilhører og leser  respektfullt tilbake for statusen til den som ytrer seg og til det blendende språket den innlysende argumentasjonen formuleres i. Men dette er altså nettopp eksempler på det å bli manipulert; det representerer en klar tankefeil. Fordi språket og sjargongen er irrelevant for vurderingen av saksforholdene og tankegangen.

Viser for øvrig til følgende i det idéhistoriske tidsskriftet ARR, skrevet av av professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen: "Rudolf Steiner & co. Ny litteratur om Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelsen".

.

.

.

Påsken versus antroposofiens og steinerskolenes forførelse

I en verden preget av uro, motsigelser og livssynsmangfold; samt et konglomerat av tilbud alle vegne og hvor det gjøres både riktige og gale ting, kan også antroposofer med letthet skape sympati for berettiget samfunnskritikk. Men dette innebærer ikke nødvendigvis at det antroposofiske alternativet verken er genuint sant eller utpreget legitimt. Selv om man langt på vei kan sympatisere med den uttalte kritikken samt de tilsynelatende mykere verdier og sosiale markører de er kjente for. Men dette siste er altså noe annet, og stort sett ytre elementer. Dette ytre sier nødvendigvis ikke så mye om innholdet; om antroposofene og deres virksomheter også egentlig representerer den substans de helst vil identifiseres med. Det finnes som kjent også flere andre miljøer som fremstår med sympativekkende effekter og åndelighet uten at de dermed qua "kulturell motkraft" representerer sannheten like vel.  Noen bør f.eks. tenke litt mer over fenomenene kategorimistak, språkspill og språksymboler, fremfor å bemøte dette miljøet med en naiv-realistisk natur-romantisk holdning og ønsketenkning. Ønsket er som kjent alle tolkningers mor. 

Vi nærmer oss påsken og på samme måte som med julen, så møter man hos antroposofene og på steinerskolene også her lett gjenkjennelige bilder og elementer fra den kristne kulturen og trosverden. Men bak alle de velkjente ordene, fortellingene og symbolene som benyttes ang. påskehøytiden, så skjuler det seg noe helt annet enn det man som forelder og tilskuer kulturelt og trosmessig forventer. At disse velkjente påske-elementene og etikettene representerer noe ganske annet enn de påskefortellinger, som de fleste foreldre og tilskuere ellers er kjent med, opplyses det dog ikke adekvat om fra de involverte: De svarer heller beregnende det som foreldrene og andre ønsker å høre. Flest skoleforeldre og tilskuere befinner seg kulturelt- og livssynsmessig sett i den kristne kulturforståelsen og det er selvsagt mer enn lett å tro at allerede velkjente fortellinger og kulturelle religiøse markører som benyttes harmoniserer med det man selv allerede tror... og dermed legitimt også forventer. Sentralt i kristen troslære er som kjent påsken og forsoningen.



Den kristne forskningen og tradisjonen har fastholdt evangelienes budskap og innhold i snart 2 000 år.

 

Men antroposofien og de steinerskoleinvolverte legger dette helt sentrale fra den kristne troshistorien helt bort som misforståelser og gamle fastlåste forestillinger: De "vet" nemlig som antroposofer at påskens innhold representerer noe helt annet. Også påskehøytidens sentrale elementer omtolkes altså over en lav sko. Denne viten har ingen annen form for begrunnelse enn at én eneste mann - Rudolf Steiner - rundt år 1900 hevdet at den egentlige sannheten om virkeligheten og verden er det HAN som alene og suverent har sett. Og dermed forvalter antroposofene og de steinerskoleinvolverte i dag disse sannhetene på vegne av verdensaltets ånder. Hvilket virkelig er en viktig oppgave, som dog forvaltes og beskyttes med alle tilgjengelige midler. Å tilhøre en så liten eksklusiv gruppe er faktisk ikke så lite selv-berusende; det er et av de elementer som bidrar til å styrke følelsen av å være del av en eksotisk åndelig elite og avantgarde i tiden; dvs utvalgt og spesiell.

Det finnes altså f.eks. absolutt ingen forsoning og frigjørende nåde slik kirkene har markert i snart 2000 år hver påske. Hele Kristi liv og verk slik den kristne troen og kulturen har markert det - annulleres. Jeg minner om at det nå i 2017 finnes hele 48 000 kristne pr 1 antroposof i verden. Like vel er det altså denne ene involverte som vet best av disse 48 001 menneskene: Snart 2 000 år kristen troslære og kultur oppheves glatt til fordel for den antroposofiske livsanskuelsen etablert rundt år 1900. Jeg minner om at steinerskolepedagogikken henter sine begrunnelser ut fra det menneske. og verdenssyn som ligger i antroposofien. Apropos: At det er utgitt en bok av en tilfeldig lærer som hevder at dette i dag "er mer pragmatisk forstått " sier faktisk lite og ingen ting om hva man sentralt i skolevirksomhetene og Steinerskoleforbundet  faktisk og virkelig mener og står for. Det finnes f.eks. alltid prester og teologer som skriver den ene boken etter den andre og påstår en masse om kirken og dens tro, UTEN at dette betyr at kirken per se har justert sin bekjennelse og troslære.

Antroposofen og steinerpedagogen ser det hele derimot slik: Når mennesket reinkarneres, så innebærer dette at mennesket må ta det hele og fulle ansvar selv. Hva synden har å si for enkeltmennesket må mennesket selv bære det fulle ansvaret og konsekvensene for: Det inkarneres derfor igjen i et nytt liv i en annen tid senere, på nytt og så på nytt igjen, for der å møte de individer han og hun er knyttet til skjebnemessig: Med karma forstår man det som er årsak i det ene livet, som så kommer tilbake som virkning i neste liv. Det onde du har vært årsak til hos din neste må du selv sone for gjennom en ny senere relasjon/inkarnasjon med ´offeret´; slik at du der får muligheten til å konstruktivt og positivt gjenopprette livsbalansen. -  Dette høres jo fair, liketil og greit ut?



Men antroposofenes og steinerskolefolkets ideer om mennesket og livsskjebne høres nok litt FOR liketil og greit ut. Det appellerer kun til menneskets stolthet og egoet, godt forkledd i de beste gevanter og intensjoner. De ser nemlig faktisk og hovedsaklig kun den ene siden av saken: Det er et alt for optimistisk, romantisk og positivt bilde av mennesket de opererer med i praksis. Distansen mellom den man er i nået -og den de helst vil være- er ned-dempet og blir lite bevisstgjort. De har paradoksalt nok, nettopp i dette miljøet hvor de eksplisitt fremhever det menneskelige, glemt at en selv aldri opphører med å være et deltagende menneske her og nå. Naivt nok tror påfallende mange at det å delta, studere og tenke antroposofisk samtidig også innebærer at man er det man mener å ha. Og at man innholdsmessig konkret forstår det språk man bruker. De skiller tragikomisk nok overhodet ikke mellom det egentlige og det uegentlige. Mellom eksistens og essens. Det er nemlig som kjent nettopp han og hun som konkret forholder seg, som også iakttar... som også tenker, sorterer og konkluderer. Den enkelte antroposof tenker over egen tenkning. Men ikke over at det nettopp er hun og han som tenker. De glemmer f.eks. at frihet per se også alltid er friheten til å feile, til å begå unnamanøvre, til benektning, rasjonalisering, flukt og fortrengning, til det onde og til diverse lokkende avsporinger. Og i et miljø hvor alle er forent om livssynets alle elementer blir det lett å gjemme seg for livskravene i kollektivet.

Deres egentlige feiltagelse er at deres egne religiøse behov og de tilhørende kildemessige sjelekrefter delvis blir oversett, fortrengt og uerkjent. Nettopp i det miljløet dette burde vært sentrale og virkende elementer. Eller sannsynligvis derfor akkurat der. Prisen for å oppnå det som ønskes blir så høy at de gjemmer seg i fellesskapet hvor de bekrefter hverandre. Man glemmer dikterens sanne ord: "Vegen framover er alltid ein anleggsveg". Som må brytes og forseres selv og alene.

De ser nemlig bort fra flere avgjørende ledd i den egne eksistensen. Muligens fordi de antroposofiske brillene ikke bare tydeliggjør noe.... men dessverre også filtrerer bort en rekke andre vesentlige ting? Kartet er nemlig ikke sakssvarende i ett og alt - slik de tror. De gangene virkeligheten avslører kartet som feilaktig, så er det alltid like fornøyelig å se den antroposofiske oppfinnsomheten som mobiliseres for å få ting til å stemme like vel. Identifikasjonen med antroposofiens paradigme skaper dessverre et hybris som gir en illusjon av oversikt og kontroll. Som oftest, så tenkes, leses og spekuleres det behørig internt om livsmeningen og mennesket; men altså på antroposofiens egne og sære premisser. Og dette fremfor at man naken og famlende våger seg inn i den rå virkeligheten hvor man alltid står alene, og stå alene. Det er nok også derfor antroposofien får den funksjon den har hos flere. 

De tenker m.a.o. ikke genuint fritt over egen tenkning og eksistens, men er i praksis desto mer opptatt av å harmonisere livspraksis med miljøets vaner og masker. Dvs i lys av allerede antroposofisk definerte ideer og etablerte livsmønstre - under en legitimerende paraply av gjerningsrettferdiggjørende "sannhetssøkning og utvikling". Sosialiseringsprosessens mange sosiale ledd underveis blir erfart bekreftende og positivt, og blir påfallende ofte naivromantisk utlagt som (åndelige og karmiske) bekreftelser på at man endelig er på god vei inn i sannheten selv. Det var og er nemlig den åndelige og dypere  "meningen" at man kom inn i miljøet... Ens egne indre sjele-elementer projiseres m.a.o. ut og benyttes så i legitimerende hensikt for indre posisjonering: Dette velkjente psykiske sirkelfenomenet er faktisk lett å registrere hos påfallende mange i dette miljøet.

Legg merke til at de under kritikk ikke snakker om hvordan saksforholdene faktisk ER, men om hvordan de egentlig bør være  - antroposofisk forstått. Kritiseres praksis og svikt, så svares det gjennomgående med hva som er intensjoner og mål. Men kritikeren har kanskje heller ikke kritiseret intensjonene og målene? De tar altså tilflukt i det normative når det deskriptive er fokus. Og her har tragisk nok alltid normene, idealene, idyllen og felleskapet i antroposofien prioritet og forkjørsrett. Andre medmennesker betyr her mindre.

 



Bevisstheten om at man i livet, det vil si det åndelige, opplever "noe" og en mening blir som et slør mellom opplevelsen per se og den frie tenkningen: Svaret og forklaringen på hva du eventuelt erfarer er nemlig allerede gitt i den antroposofiske fasiten. Søken etter sannheten, friheten og livet selv underordnes dermed umerkelig og suksessivt en økende opplevelse av trygget identitet, mening og samhold; som på sin side styrker og sikrer mot nettopp sannhetens nødvendige angstskapende hisnende fordringer.

Livssynet fungerer altså for flere faktisk avlastende og skjermende nettopp der det tvert i mot burde åpne, stimulere, ansvarliggjøre og frigjøre. Hvilket faktisk også er den egentlige påskens genuine og reelle innhold (!) samt dermed påskehendelsens essens og potensielle frukter.

Apropos reinkarnasjon og karma: Enhver fortsetter naturlig nok i livet nemlig uansett å gjøre nye feil slik mennesket faktisk er i sitt vesen. Antroposofene fortsetter i sin selvutviklingsoptimisme å glemme at en selv faktisk fortsetter å være nettopp det mennesket man er underveis. At det som nevnt alltid har frihet til å vike unna fordringene, til å svikte, til å feile, til å lyve for seg selv, til å la egoet sikre og styre, til å unngå livsansvaret, etc. Blir miljøet og livssynet så paradoksalt nok benyttet for å unngå det vesentlige, så ender man i en evig sirkelgange. Og dette innebærer nødvendigvis at livet videre, antroposofisk forstått, m.a.o. i praksis blir et aldri avsluttende "To be continued"...

 



Videre: Jesus var jøde, født i en jødisk kontekst, i en jødisk trosverden; Jesus forholdt seg m.a.o. eksplisitt til denne. (Jeg viser til et innlegg lenger ned om julen og antroposofene). Dessverre generaliserer Rudolf Steiner og antroposofene over alle grenser når det gjelder betraktningene over jødedommen og jødenes troslære. I følge Steiner foreligger visst den jødiske troen som en fast foreliggende entitet gitt innenfor klart definerte og overskuelige rammer. Men dette er direkte tøv og naturligvis helt galt av Steiner og antroposofene. Jødedommen på Jesu tid var minst (!) like differensiert som kristendommens mange avarter er i dag; til tider med direkte skarpe fraksjonsmotsetninger og med henholdsvis betydelig motsigende teologiske og eksistensielle standpunkter. Og videre med en frodig mangfoldighet hvor de var klart uenige om helt vesentlige forhold (!) hva gjelder Gud, verden og mennesker, dvs i forståelsen av Toraen/Tanakh.

Antroposofene gjør det faktisk alt for lett for seg også her; helt uten noen som helst form for seriøse forsøk på faglig og kompetent drøfting, analyse og religionshistorisk adekvat gjennomgang. Som alt annet, så etablerer Rudolf Steiner et bilde av virkeligheten alene ut fra sin suverene autoritet som klarsynt. Tragikomisk nok blir dette synet bare overtatt (videreformidlet som sannhet) og forsøkt fortolket ad hoc av dagens antroposofer og invoverte.

Det blir betydelig mange lettvinte påstander og falske dikotomier som preger deres argumentasjon. Men lytteren har altså ikke alltid det faglige blikk som skal til for å avsløre spillet. De bare tar til seg det presenterte helt ukvalifisert faglig sett, som selve sannheten, og videreformidler det. Dette VET antroposofene. Det antroposofiske speilet de løfter opp foran deg er ikke nødvendigvis et sant speil:

 

De første stegene i miljøet er å få de nye tilhørere til å så sterkere tvil om de kilder folk så langt har hatt som grunnlag for de ideer og tanker de tidligere har ment var sanne. Makter man så i samme stund å presentere én autoritet som kilde for den "egentlige" sannheten, så er meget gjort. Ikke minst når Rudolf Steiners påstander er hentet fra et påstått klarsyn hvor det som hevdes aldri er intersubjektivt testbart. Mange kommer til miljøet i en fase av undring, av søken og åpenhet - fordi de langt på vei bærer både en resignasjon og frustrasjon over "velkjente alternativer". Der sannheten er avslørt, meningen er klar og autorisert av verdensaltets ånder selv, der har man endelig kommet til et miljø hvor uro, mangel på mening, forvirring og kaos opphører.

Men i praksis, så har man egentlig ikke løsrevet seg fra tro og religion, slik det hevdes: Man har kun skiftet gjenstand for hva man tror på fremfor å faktisk erkjenne, akseptere og bevisstgjøre sine religiøse behov. Slik overlater man, befridd for egne eksistensielle utfordringer og uro, definisjons- og tolkningsmakten til antroposofene. Man blir m.a.o. faktisk fratatt (helt nødvendige!) utfordrende eksistensielle byrder, uro og ensomhet:

Og får noen samtidig endelig en befriende forståelse og aksept for at det strevsomme og utfordrende livet egentlig var og er styrt av åndelige krefter, så overgir man seg endelig lettet for flere eksistensielle byrder til antroposofien. Men prisen for den nye identiteten, tryggheten og sikkerheten blir alt for høy. Det såkalte verdigapet snevres endelig inn: Redusering, egentlig fremmedgjøring i takt med økt identifikasjon blir relatert til prosessen om ønsket økt meningsfullhet. Det egentlige som du foregir å skulle gripe -glipper altså desto verre gradvis og desto mer. Men de erkjenner ikke dette. Det oppstår et selvbeskyttende og mer-vitende klikkmiljø - dvs i praksis ser vi en fremmedgjørende sekterisme forkledd i den vakreste skrud hentet fra det alternative og sunne antroposofiske kostymelageret. Noe av kritikken antroposofene mottar bidrar til å rive bort deler av dette spillet og fasaden, og dermed reageres det alltid personlig og voldsomt. Tar man livsløgnen fra en antroposof, så tar man lykken fra ham med det samme.



Det som Steiner og antroposofene faktisk langt på vei forbigår er det etiske elementet i tilværelsens dybder. Selv om de nettopp mener å vektlegge akkurat dette. Men de gjør det altså på det allerede definerte blikks overstyrende premisser. Tunnelsyn og eksistensielll ensporethet tar over.

Men uansett: Alle etiske elementer, som eksistensielt sett eksisterer og fordrer forut for de livssynsmessige valg en måtte foreta, er dypest sett allerede til stede i hver og eneste av oss alle. Antroposofien og andre livssyn kan i beste fall klargjøre og vektlegge det etiske. Og her er virkeligheten som kjent den øverste dommer. Det er bare noe trist at antroposofene monopoliserer hva som skal få passere som virkelighet eller ikke; slik at de alltid kommer ut i positiv balanse.

Antroposofien bygger i likhet med deler av kristen troslære på livsbekreftelsen; en dyp sans for livets skjønnhet og tro på menneskets iboende muligheter - samt at antroposofene forfekter "den åndelige med-regien" ikke minst realisert i karma og reinkarnasjon. Men den levende sannheten og virkeligheten passer altså like vel ikke inn i de formaterte bildene, teoriene og idealene som dyrkes.

Rudolf Steiner: "Vi er virkelig blitt de nye mennesker. Vi går inn i det nye århundre med vesentlig andre følelser enn våre kristne slekters. Vi vil være stridsmenn for vårt evangelium for at det i det kommende århundre kan oppstå en ny slekt som forstår å leve tilfreds, glad og stolt uten kristendom, uten hensyn til det hinsides".  (Sic). Denne beskjedne og ydmyke ytringen er ikke sitater fra Vidkun Quislings åndelige manifest, men faktisk direkte fra Rudolf Steiner selv.

Dermed er Steiners historiske misjon gitt: Hans livslange prosjekt, antroposofien, munnet ut i det suverene målet å definere og klargjøre den endelige sanne veien for menneskeheten. Gjennom sitt arbeide, så foreberedet han det åndelige og himmelske akademiet hvor vi alle er invitert: Antroposofien anses innad som det hittil øverste trinn på den menneskelige kunnskapsveiens trapp.  Antroposofene innser riktig nok at det står mye igjen å utforske, men det handler i prinsippet hovedsaklig om å ordne virkeligheten inn i det system, kategorier og klasser som Steiner har forutsagt og skissert. Den som tar fatt på antroposofien og strever mot fullkommenheten og viser sin gode vilje kan altså nå helt frem. "Wer immer strebend sich bemüht, den können wir erlösen." Men dessverre, det er nok ikke så enkelt. Verden og mennesket lar seg ikke føye inn i disse kategoriene like vel. Antroposofien blir m.a.o. det fengsel der man burer inn virkeligheten for å kunne beherske den.

Nå betyr ikke dette selvsagt et enten-eller. Dvs at heller ikke Rudolf Steiner tar bare helt feil eller har helt rett. Men han er nok dog kun et prøvende og feilende menneske; ikke minst et barn av sin tid, av psykologiske og sosio-kuturelle forhold... og slik begrenset. Som alle andre. Det ligger en dyp ironi i at det Rudolf Steiner mente å ta et oppgjør med -og som han mente virket innskrenkende-, endte med NYE innskrenkninger, tribalisering og sekterisme. Slik blir det lett med bruddets ideologi: Den blir fort gjenstand for samme begrensninger, trosbetingelser, maktposisjonering og bedrevitenhet som det den vil til livs.

Den deltagende har oversett det mest vesentlige. Det handler ikke om miljø, trygghet og mening. Men om en selv. Og seg selv finner man først der ute i det fri... i felleskapet og speilingen i sin neste. Jo nærmere Gud du kommer, jo nærmere kommer du deg selv og din neste. Dette koster nødvendigvis. Her kan man ikke gjemme seg bak paradigmer, livsstil og mening.

 



Den kollektive narsissismen i dette miljøet kan sies å være påtagelig:

Det antroposofisk pregede språket tilslører minst like så meget som det avslører. Man skal, slik antroposofene ser det, kun søke sannheten og Gud i sitt indre. Tanken er god, men de erstatter bare ett bilde med et annet, ett lengdemål med et annet: Dypet erstatter her nemlig rommet. Til slutt er vi m.a.o. tilbake der vi begynte. Hvilket ender med at mennesket kun har seg selv igjen å dyrke; hvilket blir en heller liten og skjør gud. Her ligger det også en hovedkilde for den selektive frigjøring fra grunnleggende etiske føringer og til dels usunne subjektivitet nevnt ovenfor.

Så lenge de speiles og bekreftes her, og andre sympatisk bejaer det som skjer, går det meste også ganske så friksjonsfritt og greit. Men den uvakre og utfordrende dagen de blir avkrevet genuin modig tilstedeværelse i nået uten at de får beholde all kontroll og regi-muligheter, så viser det seg at idealene og de etiske verdiene i virkeligheten er konjunkturbestemte og situasjonsbetingede variabler. Man erfarer da den andre kalde og uhyggelige siden av det antroposofiske Janusansiktet. Altså var det gode og sanne etisk sett bare fasade likevel.



Antroposofien kan altså mer enn lett bli en fristelse, da den appellerer til overflaten av den enkeltes idealiserte selvbilde; i dette ligger antroposofiens forførelse: Lettvintheten i alle fortellingers og bilders forførende og sødmefylte løsninger og forklaringer. En stor porsjon egoisme som rekker ut over det nåværende livet kan vokse frem, og nettopp her ligger det en meget stor utfordring -og faktisk en stor fare. En fare fordi antroposofiens begrepsapparat, det sosiale livet og sosiale markører langt på vei bidrar til opprettholdelse av overflaten og maskene... fremfor å være genuine uttrykk for veien inn og ned i den enkeltes dyp. Og der man arbeider med og for mennesker, der blir dette faktisk bekymringsfulle faktorer.

Kjærlighetsimpulsen og den aktive fordringen fra Kristus - som faktisk påsken, korsfestelsen og oppstandelsen, er klare uttrykk for - er helt sentralt i kristen troslære. Men i antroposofien sporer man i praksis av fra dette; virkeligheten er faktisk større enn det antroposofiens rammer åpner for.

Tar man ikke den besværlige veien og så trinnvis reellt bearbeider sitt indre, så blir antroposofien med elementene "karma" og "reinkarnasjon" en eksotisk forførende vei inn i den forblindende sødmefyllte egoismen med svaksynthet for det sosiale medansvar. Men siden man faktisk  intet får av karma gjennom kjærlighetshandlinger (ref. Steiner) ser faktisk paradoksalt nok heller ikke den overflatisk engasjerte liksom-antroposof på slike handlinger som nestekjærlighet, sosial bevissthet og modig etisk fremtreden som spesielt fristende. Der dette virkelig koster, der velger man heller noe annet. Den og de andre som rammes her kan nemlig skylde på sitt dårlige karma, må vite.

Og om man da skal ta Steiner seriøst: At man antroposofisk forstått faktisk tar med seg denne egoismen også ut over døden og inn i neste liv ser derimot tragikomisk nok ikke ut til å bekymre den deltagende antroposof og steinerskole-engasjerte flere nevneverdig. Den tid, den sorg. Idyllen og samholdet NÅ er det primære. Avstanden mellom liv og lære kan m.a.o. til tider bli mer enn stor. Personlige forhold og det velkjente kameraderiet overstyrer de fleste andre porioriteringer. Det indre samholdet og klikkmiljøet står nemlig meget sterkt: Dvs de rår over mye sosial og kulturell kapital. De sosiale kapitalen hjelper dog mest her: De har tilgang til nettverk, autoriteter, ledere og kolleger som hjelper dem frem og sikrer at tydelig intern kritikk ikke forekommer. De kjenner til den rette og mest effektive måten å argumentere og gå frem på for å oppnå de resultatene som ønskes. Og dette er å unngå å innrømme svikt internt og kritikk av noen innad. I dette spillet er de derfor alltid avhengige av syndebukker lenger ut.



Åndsvitenskap og virkelige kjærlighetsgjerninger er antroposofisk forstått m.a.o. to sider av samme sak. I følge Steiner utelukker Guds allmakt den menneskelige friheten; ergo har egentlig ikke Gud noen makt per se. Men også her overser dessverre Steiner et vesentlig poeng: Nemlig at Gud i sin allmakt helt fritt i kjærlighet gir mennesket fri vilje...  og dermed i gitte tilfeller trekker Gud seg tilbake i respekt for det skapte menneskets faktiske frihet. Mennesket som er skapt i Guds bilde; gis nødvendigvis rom for også å velge feil og ondt. Friheten er Guds dristige og "farlige" gave til sin skapning. Det er faktisk ingen genuin frihet om man ikke tillates å begå mistak.

Steiner tar altså feil også her. Hans smule teologiske innsikter er selvsagt preget av de erfaringer han selv bar og den teologi som preget hans miljø. Antroposofene fanges altså i praksis av et høyst spesielt paradigme, og en selvbekreftende bias. Da ytterst få våger å korrigere de tanker og føringer som Steiner har gitt, så tas hans ord for pålydende. Dette ser de ikke selv. Det er nok derfor de har en slik forakt for kritikere, som de tragikomisk nok alltid hevder misforstår: Forståelse av den egentlige sannheten om verden kan nemlig kun hente sin legitimitet i det antroposofiske paradigmet. Begrunner du din argumentasjon fra andre premisser, så diskvalifiserer du deg dermed også samtidig umiddelbart, og du blir derfor ansett som kunnskaps- og innsiktsløs. Du forstår nemlig egentlig ikke dette her med sannheten. Antroposofene fanges i en argumentativ og forstålsesmessig sirkel.

Skulle du like vel kritisere om du mot formodning kjenner antroposofien inngående og godt, så annulleres din kritikk ved at du like vel ikke har studert NOK, og du anses heller som bitter, hevngjerrig og ondskapsfull om du like vel opprettholder kritikken: Du trenger nok profesjonell hjelp, sies det internt.

Ergo eksisterer det faktisk og overhodet ikke (!) et legitimt sted å kritisere antroposofien ifra.

Man konsentrerer seg uansett derfor innad påfallende ofte alltid OM den personen som presenterer kritikk. Aldri saklig og bemøtende i forhold til kritikken selv. Latterliggjøring, personkarakteristikker, demonisering og bagatellisering... m.a.o. bruken av herskerteknikker er helt vanlig. Men kritiske innvendinger blir selvsagt verken verre eller bedre av at den kommer fra en bestemt person. Enhver kritikk skal selvsagt bedømmes ut fra sitt innhold.



Mennesket er selvsagt og heldigvis mer fritt enn det antroposofene i praksis illustrerer. De tilbyr mening; en idyll og kos, alternative miljøer med naturlig garnityr, etc. Men prisen for å ikle seg dette blir å fraskrive seg sin genuine frihet. Individualitet her blir forstått som at alle individuelt tenker og mener det samme.

Men fra den kristne forståelse: At Gud  peker på det gode og det onde, og at mennesket oppfordres til å velge den gode veien er nettopp en skapelsesmessig forutsetning og illustrasjon på at mennesket ikke bare har en fri vilje; men at man også evner å orientere seg etisk sett. Gud tror så sterkt på sin skapning at Han gir det både ordet og Ordet. Gud fraskriver seg sin makt til menneskets frihet i den grad at Han også lar seg korsfeste av dem.



"Romanska bågar

Inne i den väldiga romanska kyrkan trängdes turisterna
i halvmörket.

Valv gapande bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
"Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skal."
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande piazzan
tillsammans med Mr och Mrs Jones, Herr Tanaka och
 Signora Sabatini
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt."

Tomas Tranströmer.

 

 



I følge Steiner er ikke Gud visdommen selv, dvs "allvis". Det er derimot den lokkende ånden Lucifer som er gitt visdommen. Og hva med makten? Steiner introduserer her en annen ond ånd - nemlig Ahriman som da altså innehar makten.

Og NB: "Kun en person som innser alt dette er i ekte mening å anse som en genuin kristen", hevder videre Rudolf Steiner suffisant. Jesu korsfestelse er videre i følge Steiner kun en motvekt til Lucifer som tok fatt i menneskets astrallegeme i tidens gry, dvs det som så kalles arvesynden. Og Lucifer? Det er faktisk Den Hellige Ånd, hevder Steiner. Intet mindre. 

Slik antroposofene ser det, så kom altså Kristus for å heve mennesket opp igjen fra materien som det hadde glidd for langt inn og ned i. Videre har Steiner en rekke beskrivelser av selve Golgathahendelsen, av eksisterende ånder, verdenshistorien, av åndskrefter, planetene, kosmos og Kristi korsfestelse som mildt sagt er hinsides og betydelig mer absurd enn folk flest aner. Og som effektivt ris bak speilet: Den som har tatt til seg antroposofien, men like vel forlater den senere (!) vil erfare kraftige negative konsekvenser etter døden. Man blir da satt til slave av den onde selv. Dette siste er for øvrig sitater fra Steiner!

 



 

 

 

Og tilbake til innledningen: Hva har så alt dette nevnte i innlegget her med påsken å gjøre?

Jo, nettopp det at antroposofien ikke frigjør...  slik fasten er veien til - og påsken faktisk er døren for: Det er et faresignal dersom den antroposofiske tendensen til idylliserende og romantisering undertrykker og fortrenger den dramatikk som påsken faktisk virkelighetsnært åpner for: Påsken handler om den usminkede virkeligheten og motet vårt til å gripe motet og alene gå inn i den. Vårt ja til Kristus betyr også at vi alltid på ny er rede til å tre ut fra våre ruiner; de gir nemlig ingen faktisk beskyttelse. Men beveger oss ut igjen i det åpne landskapet der ute: Fordi genuin kjærlighet krever at vi alltid på ny trer ut av oss selv, at vi til tross for truslene for tilintetgjørelsen lar oss beskjære og såre. Men det er alltid mindre risikofyllt enn vi frykter: Kristus, kjærligheten selv, er alltid med undervis og bærer.

Kjærligheten er langt mer og annet enn det man ikke sjeldent ønsker at den skal være. Den er også fordrende. Kjærligheten kan ikke eksistere uten en slik smertelig selvfornektelse, ellers blir den ren egoisme, føleri og selvdyrkende... og opphører dermed å være genuin kjærlighet. Den kristne tros kjerne strømmer fra egosentrering TIL livssentrering hvor mennesket bemøter Guds dynamiske invitasjon og bevegelse til livet selv. Og viser dermed entydig at sannhet, rettferdighet og kjærlighet ikke bare er idealer og ideer, men håndfaste realiteter.

Ikke til å undres da at flere vil verge seg mot lidelse og "beskjæringer"...  og heller finne tilflukt i svermeriske og bedøvende antroposofiske drømmer om virkeligheten?

Påsken handler for øvrig absolutt ikke om å minnes det som skjedde for snart 2 000 år siden. Det er ikke bare en markering av en fortidig hendelse, slik forstått.

Påsken handler derimot om modig tilstedeværelse og levd liv.

Ditt og mitt.

NÅ!

Det er en reell invitasjon til bemøtning av livet her og ... som presser på; og som påsken skal impulsere gjennom meditativ ettertanke... og så til aktiv bemøtning av. - Livets inn- og utpust. Ergo handler det om å våge å være i det blivende, ikke forbli i det værende. Altså om det levende og dynamiske per se. Vi blir ikke helbredet ved  å unnvike lidelsen, ved å flykte fra lidelsen og det som er halvveis, men derimot til å være i stand til å dristig ta imot lidelsen og modnes i den, finne mening i lidelsen gjennom en forening med Kristus som led med uendelig kjærlighet. Den kristne påsken handler om akkurat om dette.

Det rettferdiggjør og helbreder ikke at man ikke lenger innser sitt ansvar og den skyld en også har pådratt seg. Å flykte fra, definere bort, sitt ansvar er nemlig også et valg. Man har naturligvis også ansvar for sine tanker som avleder og fortrenger; for at jeg har fått redusert mitt blikk for å identifisere det utilstrekkelige og onde i meg selv. Påsken handler om at møtet med virkeligheten, samtidig er et møte med min neste og Gud; og dermed med meg selv.  Påsken vekker da også egen samvittighet slik at den ikke lenger preges av egenrettferdighet, rasjonaliseringer, svermeriske forklaringer og bare blir et speilbilde av de gode idealer og av de i miljøet som påvirker min tankegang.

Avstanden til påskens eksistensielle NÅ sier i tilfelle også noe om din avstand til de rom i ditt indre som ennå venter på utlufting og sortering, slik at integrering og helhet endelig kan bli et reelt og aktivt mål.

Oppstandelse blir dermed veien til friheten og det levende, og går gjennom den ensomme lidelselsfulle kampen og korsfestelsen.

"Ty den som är rädd för Getsemane

har ingenting alls att få eller ge."

Nils Ferlin

 

 

Kun det frie mennesket kan bli en sann kristen.

Og denne friheten er en frihet i vorden.

Dét holder.

 

Antroposofien er en eksistensiell avsporing og innebærer i praksis en faktisk redusering av mennesket dog sukret i tilbudt mening, eksotisk identitet, naturvennlighet og idyll. Dette er alvorlig, fordi den frister mennesket overmåte gjennom en rekke velkjente gode markører og idealer.

Men det reelle innholdet her blir ikke synlig før det er for sent. "Hvilken sammenheng er det mellom alle de flotte visjoner, omfattende underlige forklaringer og forestillinger... og den praktiske virkeligheten min her og nå?" Dette er et spørsmål flere antroposofer burde stille seg daglig. Ikke minst fordi de har et ufravikelig eget- og sosialt ansvar som friheten og likheten fordrer i nået.

 

.

 

.

Morten Harket med en påskesalme "Engelen":

 

 

WFsogZvnWCY
 
 
.
 
 
.
 
 
.

Vi er flere som er mer enn lei av de keiserlige moteoppvisningene, arrogansen og halvveisheten

Og dette ovennevnte i tittelen? Det gjennomskues ikke før det er for sent. Men da er det også for sent.

Det antroposofiske språkets hybris er vel noe av det første man vil påpeke når dette miljøet skal beskrives ut fra sosiologiske- og religionsfaglige perpektiver. Det er vel ikke mange miljøer som til de grader kan fungere som god illustrasjon på det fenomen som benevnes som "tribalisering" som nettopp antroposofenes diverse virksomheter?  Når man som her hos antroposofer og steinerskoleinvolverte mener å ha forstått -mer enn andre- hvordan alt henger sammen, så begynner man også å oppfatte pluralismen som uttrykk for uvitenhet: Og det kan så utvikle seg en frustrasjonsblandet fryd over at resten av samfunnet ennå langt på vei bygger på feil premisser og misforståelser. Intet er som kjent så stimulerende som å erkjenne at man tilhører en utvalgt og eksotisk elite sågar utvalgt og legitimert av verdensaltets ånder selv: Den enkeltes deltagelse og aktivitet er utrykk for den enkeltes og kollektivets karma, må vite. Men når individualismen har blitt så livssynsmessig tilrettelagt og definert som her, så er det vanskelig å tenke seg noe mer konformt enn dette miljøet. Individualitet og selvstendighet blir på den ene side sympatisk nok vektlagt verbalt; men blir dog i praksis på den annen side konsekvent forstått som at alle går i noen lunde takt, bejaer antroposofien og individuelt uttrykker seg på stort sett samme måte hva gjelder mennesket, virkeligheten og verden.

Og viktigst: LIvssynet, virksomhetene per se og idealene har alltid høyeste prioritet. Alltid. Konsensus her er helt grunnleggende. Enkeltmennesket betyr her lite. De elsker ikke sin neste, altså medmennesket: Men menneskeheten. Dvs meningen, de store ideene og visjonene. De fleste andre vet dog at den neste er nettopp den som blir rammet av deres holdninger, beslutninger, kameraderi og likegyldighet. Ikke minst i de uvakre dagene.


Språket og verdibegrepene blir her særdeles viktige faktorer i de målsttyrte prosessene mot posisjon og makt, og dette skaper vel så ofte betydninger som de gjengis. Vi blir m.a.o. ofte vitner til en type diskursiv konstruksjon hvor positivt verdiladete begreper generelt blir de døråpnere og byggestener som skaper de sympativekkende og tilpassede fasadene. Alt naturligvis bygget på uttalte verdier få kan si seg uenige med.

Det er som kjent p.d.e.s. lett å misforstå frihetsbegrepet og på den annen la det antroposofiske språket legge lokk på det som livet faktisk handler om: MER enn at verden og livet åpner seg. Nettopp der det antroposofiske språket skal stimulere til inderliggjøring og ekthet, der benyttes  ofte samme språk som middel for å unngå (!) det som faktisk er hensikten: Nemlig å reise seg og modig gå den utfordrende veien som det pekes mot. Alene...

Men noen blir dessverre sittende å stirre henført på fingeren som peker fremfor å reise seg og gå sin vei alene. Motet svikter, og der den nødvendige ensomheten og angsten for det ukjente rammer den enkelte, der søker man tragikomisk og selvmotsigende nok trygghet i det antroposofiske koillektivet og det konforme. Hvilket faktsk kan sies å intet mindre være en negasjon i praksis av det de foregir å skulle identifisere seg med. Den lengste reisen er som kjent reisen innover. Ordene som er hentet fra andres vei inn og ned i dypet blir paradoksalt nok av visse andre brukt på overflaten for å unngå den selvstendige og ensomme veien inn selv. Man vil ha det som veien innebærer, men påfallende mange vil ikke betale prisen.



Man gjør internt stort sett som kollektivet gjør og som det forventes; det dannes normative føringer. I dette ligger både trygghet og aksept. Og man er faktisk paradoksalt nok like ufrie og bundne som før de oppsøkte miljøet. Man har ikke utviklet og endret det å tro og menighetstilknytning, man har bare skiftet gjenstand for hva man tror på. Verdiene er altså hovedsaklig ikke valgt av den enkelte, men av et miljø som man sympatiserer med og identifiserer seg med. Ideene og forestillingene kommer jo fra det ytre, dvs fra den kulturen, de sosiale mønstre og de skriftene man har sympati for. De deltagende er alle med i det store skuespillet. At det hele er skrevet og regissert av og FOR dem selv er det ytterst få som gjennomskuer. I stedet for å bli seg selv, blir de seg selv NOK, som allerede Ibsen skrev.

Den antroposofiske identiteten blir faktisk langt på vei knyttet til maskene, rollene og fasaden. Problemet tar til der man mener seg å være identisk med rollen: Man gjør det som forventes; opptrer og kler seg på en bestemt måte, justerer m.a.o. sin livsstil, tar til seg den sosiolekt som rår, og gjør det "man" gjør som antroposof og steinerskolelærer.

Men da er man selvsagt styrt av det som befinner seg rundt ham og henne; valgene er m.a.o. allerede bestemt og definert av omgivelsene: For overraskende mange blir antroposofien mer som talemåter, rollespill og noe en mener å utføre i det ytre f.eks. som lærer. De snakker om antroposofi, de mener å opptre i tråd med Rudolf Steiners ideer og henvisninger; men de har langt på vei dog ikke internalisert det: De lever det ikke i det indre.  Flere kan altså snakke om antroposofien og respektfullt sitere Steiner, men det blir stort sett føleri. I det indre er de faktisk overraskende ofte faktisk uberørt av alle de vesentlige tankene og ideene som de fleste pedagogiske metodene forutsetter som nødvendige åndelige og sjelelige betingelser.

Det antroposofiske språket skaper bestemt et virkelighetsbilde som ikke alltid deles av resten av samfunnet: Og flere ser altså ut til å tro at fordi de kan dette språkets begreper og vokabular, så har de egentlig også en forståelse  av hva alle ordene faktisk står for: Fordi de vet hva en rekke ting heter, så mener de også å ha forstått det. Men fordi de kan snakke om en sak på en antroposofisk måte, så innebærer nok ikke det at man samtidig har forstått det på en PERSONLIG måte. Språket og rollene benyttes m.a.o. langt på vei paradoksalt nok som midler for å unngå (!) det som språket egentlig burde føre til. Ved maskefall, dvs når den enkelte og en klikk opplever å være under press og kritikk, så kommer også det reellt iboende klart frem. Her kommer nemlig hos enhver det egentlig personlige frem i all sin velde.



En god illustrasjon på at det nettopp er slik som det her påpekes er at de opptrer i takt med de antroposofiske verdiene og ideene KUN i de tilfellene de alene har regien og kontrollen. De gangene de ubeskyttet opplever press og skal stå frem under kritikk, spenninger og konflikt, så kommer som nevnt helt andre mørke sider til syne. Da endres regler og normer; grov og stygg opptreden mot kritikere og andre som ikke føyer seg dominerer det som presenteres. Dvs her avsløres hva som egentlig sitter i dypet hos den enkelte i dette miljøet. Det som dog er alvorlig og bekymringsfullt er at den indre lojaliteten og kameraderiet legitimerer dette dobbeltspillet. Det er slik det altid har vært; målet heliger midlene. Og støtte til en kollega i dag er samtidig investering i tilbakestøtte fra samme kollega i morgen.

 



Det sette avhenger som kjent oftest av øynene som ser. Her ligger dermed senteret for enhver presentasjon som så skal sette det antroposofiske miljøet og dets virkomheter selv i best mulig lys. Det handler derfor om å ta til seg og beholde definisjonsmakten - da har man også makt og kontroll. Jo mere sympati tilhørerne og lesere har for virksomhetens presenterte idealer og utvalgte eksempler, jo svakere for manipulasjon blir de. Manipulasjon strider dog ellers prinsipielt mot den antroposofiske retorikks etikk: Men noen ganger kan manipulasjon og maktmisbruk dog være nyttige knep for å vinne frem i de forskjellige virksomhetene. Ad-hoc-unntak fra den etikken man ellers hevder på bygge virksomhetene på er faktisk ganske så vanlige grep. Det er således lederne og autoritetene innad som produserer og legitimerer hva som skal få passere som sant og virkelig, og videre hvem som er god og redelig, og hvem som absolutt ikke er nettopp dét. Her tiltrer alltid resten av deltagerne innad det som presenteres som sannhet -av ren tillit og lojalitet. Det finnes vel få miljøer hvor sjelekreftene sympati og antipati er så rådende og styrende som her.

Dersom overbevisningen ikke får konsekvenser for vår væremåte også, og spesielt der det koster, så gjelder den faktisk ikke. Det som barn og unge får servert i klasserommene er altså egentlig noe annet enn det fasaden foregir. Langt på vei mister de deltagende nettopp det de hevder å gripe etter. Det blir som oftest bare ytre etteraping av konserverte metoder. Og det holder lenge for alle foreldre og andre voksne utenfor. Det SYNES nemlig SOM OM de går i takt med det som alltid har blitt presentert.

Videre er det en kjent sak at språket også kan ekskludere og benyttes i hersketeknisk øyemed. Det antroposofiske språket benyttes ikke sjeldent for å markere status og posisjoner innad, for å definere og dominere andre innad og for å ekskludere. Men fler og fler gjennomskuer og er mer enn lei av de keiserlige mote-oppvisinger og maskeraden. Det blir nemlig alltid noen som må betale den store prisen når maskefall skjer; og det er alltid "de andre", den enkelte som ikke er del av det indre miljøet.



Flere frie øyne kan dog ellers gi dybdesyn og forhindre enøyethed. Men med den nevnte erkjennelsen av at det sette avhenger av øynene som ser oppstår troen på at det sette også kan forhåndsjusteres, utvikle seg eller sågar omskapes ved behov. Her underlegges tolkningene en agenda når behovene oppstår. Bak enhver presentasjon i mediene ligger en utarbeidet dagsorden. Eierne av definisjonen av sannheten om saksforholdene spesielt, og virksomhetene generelt, besitter også makten over alt dette. Antroposofiens og virksomhetenes ledelsesmakt ligger således i å alene definere grensene for det akseptable og sanne. Hvem eller hva som får lov til å definere konstruksjonen av sannheten avhenger altså av hvordan makten er fordelt. Her gjelder kun det å beskytte og forsvare virksomhetene spesielt og autoriteter innad: Alle andre prioriteringer er annullert.  Maktstrukturen og makten er her institusjonalisert da den ligger innbakt i kulturen og de interne diskurser og ikke kun i menneskene selv. Det interessante her er å undersøke hvordan etablerte maktmønstre innad får basal innflytelse på hvem som i gavnet bestemmer over hva. Og ikke minst hvorfor;  her tenkes det ikke på velkjente uttalte idealer og gode mål - men interne prioriteringer. Det er ikke kun forskjellene i de hierarkisk posisjonene innad som avgjør maktens utseende, men også fordelingen av den internt aksepterte kunnskaps- og innsiktsmengde.  

Spillet er velkjent og eksemplene er legio. Den som har tid og ork kan finne ut en rekke eksempler på maktmisbruk hvor mennesker har lidd en heller trist skjebne. Det handler sågar om liv og død. Det dreier seg her for miljøets autoriteter om å selv fremstå som ærlig, velmenende og idealistisk, og benytte alle midler til å ramme en kritikers troverdighet og dermed underminere vedkommendes integritet. De iboende verdier og humanitet som ellers heves høyt viser seg dessverre ikke sjeldent å være situasjonsbetingede verdier.



Man fremstiller det dog alltid slik i mediene at man internt på beste måte er styrt av høyere hensyn enn dem selv. Det handler om å etablere et bilde av at man er styrt av altruisme, humanisme, gode idealer og naturbevissthet: Gode verdier som naturligvis ingen utenfor kan argumentere mot. Man benytter derfor alltid representanter som fremstår som troverdige og allerede har høy street-cred. Det handler om å fremstå som det å takle kommunikasjon godt, og det å ha innsikt og kunnskaper om temaene. Og jo mindre kunnskap og innsikt mottagerne har om antroposofien og det indre liv av virksomhetene, jo mer avhengige blir også tilhørerne av presentørens troverdighet og kompetanse.

Når det gjelder antroposofi, så viser det seg at omgivelsenes uvitenhet her er de involvertes aller største ressurs. Det folk ikke ser og kjenner til her er nemlig omfattende. Dermed kan man som deltager i virksomhetene sile ut det som passer ad hoc og tolke resten akkurat slik man ønsker. Som en antroposof og autoritet i skolevirksomhetene sa internt angående den noe manipulerende kontakten med myndighetene: "Nå gjelder det å la de sovende hundene å sove videre".

.

.



.

.

.

 

Når ideene, meningen og visjonene blir viktigere enn både virkeligheten og medmennesker

Har man vært i det antroposofiske miljøet og dets diverse virksomheter over tid er det en del negativt og destruktivt som sakte, men sikkert kommer til syne bak alt det gode; bak den sympativekkende og alternative fasaden og adferden. Når det gode blir det bestes fiende, er det dog virkelig på tide å ta en time-out for selvrefleksjon, analyse og nødvendig kvalitetskontroll- og ditto sikring: I lys av nettopp de idealer og den humanitet man i utgangspunktet faktisk skyver foran seg. Men... så var det dette med å praktisere sant og riktig der man ikke lenger alene har hele regien og kontrollen. Kameraderi og lojaliteten innad bidrar nemlig til at adekvate og kompetente undersøkelser aldri blir foretatt. Det ender alltid med kosmetiske endringer som bare ser ut som en reell og nødvendig forbedring.

Også her i det antroposofiske miljøet og f.eks. på steinerskolene virker naturlig nok nettopp samme sosiale- og psykologiske faktorer og mekanismer som ellers; men patetisk nok ser de det sjeldent selv. Man ser det man VIL se, og ikke det man IKKE vil se. Det utvikles en sektmentalitet hvor Paradis, det gode og sanne er innenfor gruppen, og de mørke motkreftene er dét som truer og kritiserer utenfra. Man identifiserer seg så sterkt med de grunnleggende ideene og antroposofien, at kritikk alltid blir ansett som personkritikk. Dermed reageres det der-etter. Dvs emosjonelt og personlig. Antroposofien er nemlig grunnleggende å anse som den mest sanne paradigmet. Tenker man derfor ærlig, sant, logisk og riktig, så vil derfor alle med matematisk nødvendighet til slutt ende opp på samme endeholdeplass som antroposofene allerede befinner seg. Men en tenkning som forutsettes å ende med allerede definerte konklusjoner kan faktisk ikke sies å være verken genuin, fri eller sann. Her blir det etablerte paradigmet den overstyrende faktoren som så alt annet skal justeres etter. Men som kjent: Der alle tenker likt er det få som tenker særlig mye.



 

 

Tar man dog et par skritt til side og scanner hva som foregår, så ser men klare tendenser til elitisme og tydelig praktisering av selektiv etikk. Men å se og tale høyt om slikt fordrer en frihet fra den indre konformisme og samstemthet som ytterst få våger å gi uttrykk for innad. Prisen kan nemlig bli formidabel. At man ikke har registrert dette selv, betyr ikke at slikt ikke skjer. Heller ikke påstandene i etterkant at det som skjer er vedkommendes karma, at det er selvforskylt etc er spesielt saklige: Sistnevnte konklusjoner har nemlig den fordel at man internt ikke trenger å gå i seg selv og så grundig og selvkritisk endelig gå adekvat til verks. Prisen blir nemlig for høy. Derfor så lages vrengebilder av kritikeren og glansbilder av seg selv; dog godt krydret med tilpasset politisk korrekt, uforpliktende og generell selvkritikk -som ingen andre enn virksomhetene selv like vel vinner på. Dette illustrerer den ikke erkjente is-kulden og psykiske volden som gror og trives bak de myke fasadene. Men der det gode, medmenneskeligheten og idealene er konjunkturbestemte- og situasjonsbetingede verdier, der har man reellt gått glipp av det genuint sanne og gode. Integritet er nemlig å stå for det en er og gjør... også (!) der det koster!

Mobbing, latterliggjøring og demonisering av kritikere er dessverre vanlig. Fremfor å bemøte kritikken seriøst, så endres fokus internt behendig til kritikerens karakter og personlige sider. Historien i flere tiår preges ikke akkurat av mangler på eksempler her. Enkelte har sågar fått sine liv ødelagt. Riset bak speilet er m.a.o.for lengst  tydeliggjort innad og er mer enn beryktet. De effektive sanksjonene som er til rådighet mot kritikere fungerer m.a.o. preventivt; det er derfor få som våger å stå frem.

Mennesker behandles internt faktisk etter forskjellige normer alt etter om man er innenfor eller utenfor gruppen. Også innenfor behandles man forskjellig: Her avhenger alt av hvilken plass i det sosiale hierkarkiet man befinner seg, eller naturligvis om man har plass og dermed beskyttelse i ledelsen. Internt har man sin egen livssynsorienterte sosiolekt som langt på vei blir et vesentlig maktmiddel når det oppstår tvil og spørsmål. Kritisk tankegang, nødvendig belysning, verbal kritikk og oppgjør blokkeres her effektivt: Det eksisterer som kjent et sterkt kameraderi. Slik beholder og styrkes hierarkiets øvre skikt sine maktposisjoner, mens "de menige"  holdes i avhengighet av ledelsens gunst, og man opprettholder dermed kontrollen internt. Det er som kjent den som har definisjonsmakten som også sitter med all makt. Alt dette oppdages sjeldent før det er for sent. Men da er det også for sent.



Antroposofene har et høyst spesielt paradigme som innebærer så mye underlig og sært at det krever sine ressurser å få en viss inn- og oversikt. Men flere av oss har dog arbeidet grundig og faglig med dette livssynet i flere tiår og videre intervjuet en rekke deltagere, og vi ser i dag lett hvordan det manipuleres og hvordan det hoppes bukk over en rekke vesentlige forhold når det argumenteres fra antroposof- og skolehold. Den som kritiserer avskrives så og si alltid med det at man mangler kunnskaper og innsikt. Til tross for at det faktisk ER både erfaringene, kunnskapene og innsikten som bestemt fører til saklig og berettiget kritikk. Men: Det å innse sannheten i antroposofien er visst bare et kunnskaps- innsikts- og tidsspørsmål!

Har vi antroposofer rett? Eller tar kritikerne feil: Følgende Catch-22 lever i sitt beste velgående internt:

1. Studerer man antroposofien tilstrekkelig, så innser man med matematisk nødvendighet at antroposofien er sann og riktig.  

2. Kritiserer du, uansett hvor mye du har studert, så er dette et bevis på at du ennå ikke har studert NOK; og du vises tilbake til punkt 1.

Som en moderne form for ny-gnostisisme, så samles man i antroposofien om den egentlige kunnskapen og sannheten om virkeligheten, og går så den esoteriske kunnskapsveien ufortrødent videre; og man ser mildt og overbærende på den store massen der ute som ennå ikke har kommet til erkjennelse. Mennesker flest har faktisk merkelig nok ennå ikke sett den store livsgaven gitt av verdensaltets ånder selv, kanalisert av Rudolf Steiner for ca 100 år siden:

Antroposofien representerer altså endelig den rene og sanne beskrivelsen av verden og mennesket, og de deltagende mener at alle andre langt på vei tar feil. En sekt dannes nettopp av folk som mener å ha en opplevelse av at den tradisjonelle religionen er blitt alt for utvisket, åndsløs og slapp. Dvs avleggs, et barn av sin tid. En tid som nå er forbigangen. Antroposofien derimot presenteres derfor som en aktuell, kulturell og livssynsmessig motkraft i det etablerte samfunnet. Og som alle andre sekter som er mer enn noen få år gamle, så har også antroposofene etablert en egen hierarkisk organisasjon, de har egne læresetninger om mennesket samt egne virksomheter. Sekten samles gjerne omkring en person med et eget religiøse og åndelige budskap. Denne lederen blir i praksis ansett som den egentlige kilden for hva som kan passere som sant og virkelig. Steiner har rett inntil det motsatte er positivt og endelig bevist. Og NB: Hva som skal få passere som bevis bestemmes av antroposofene selv. Man har altså i praksis en åndelig leder, en profetfigur, selv om dette selvsagt benektes internt. Men også her er nok virkeligheten den øverste dommer. 

Antroposofenes og de steinerskoleinvolvertes nettverksstruktur, individualisme, religiøse tro med reinkarnasjon, karma, ånder alle vegne, trygghet, kos og selve "meningen" per se  passer som hånd i hanske med kulturens individualisme, den enkeltes suverene rett til iscenesettelse av seg selv, og med et sannhetsbegrep som postmodernismen desto mer har gitt mulighet for å styrke. Her i antroposofien får man endelig en forklaring til alt det som har foregått, det som foregår- og det som videre skal skje i livet og etter døden osv. Endelig kan den enkelte konkludere med at livets utfordringer og eventuelle kaos faktisk og like vel har hatt en åndelig regi hele veien. Og HAR det... Det har altså vært... og ER en mening.



I dag er det kristendommen, som lyder som et ekko fra fortiden, mens antroposofien og det egentlig åndelig aktuelle går hånd i hånd. Antroposofi blir m.a.o. spirituell behovstilfredsstillelse for nåtidsmennesker. På jakt etter mening, der det meste er usikkert, tilbyr antroposofien den ultimate løsningen. Antroposofiens mangfoldige og farvesterke konglomerat qua livsressurs viser seg også ved at troen her i stor grad retter seg mot et sett indre potensialer som formodes å ligge gjemt inne i den enkeltes åndelige- og sjelelige vesen. Diverse foredrag, bøker, øvelser og metoder -som kan læres- gjør det mulig å finne frem til og sakte frigjøre dette åndelige potensialet. Dette innebærer at man som antroposof går igjennom en åndelig vekst og selvutvikling, som autoriseres og bekreftes av antroposofien og miljøet selv. Det vil si at man vokser i selvinnsikt, man blir mer balansert, etisk, følsom, intuitiv, kreativ, empatisk, lykkelig og dermed velfungerende. Og har man arbeidet tilstrekkelig med antroposofien, så utvikles sågar evner som klarsyn og synskhet. Menneskets ennå skjulte indre kjerne har altså forbindelse til det guddommelige i verdensaltet. Og her er det antroposofien kommer inn som fødselshjelper.

Men når premissene hentes ut av allerede foreliggende konklusjoner og påstander fra Rudolf Steiner, så er vi selvsagt vitner til en sekts religiøse- og selvbekreftende praksis. Tragikomisk og patetisk nok, så har ikke de fleste som bekjenner seg til dette livssynet verken adekvate kunnskaper eller innsikter m.h.t. de livssynsfelter de ofte distanserer seg fra i diskursene; dette for å kontrastere den gode og sanne antroposofien. Det være seg den norske kirkes teologi i nåtid som i fortid, religionshistoriske felt, andre trossamfunn, religioner og filosofiske retninger spesielt som generelt. Her skjemmes overraskende mange av grov uvitenhet, sveipende populærtolkninger og skjemmende overfladiskhet. Interne autoriteters utlegninger om slike temaer internt og i egne tidsskrifter blir nemlig ansett som både sant og tadekvat grunnlag for å trekke endelige konklusjoner om alternativene.  Man fratas byrder som ikke alltid er behagelige å bære og løse selv.



 

Om man ser filosofi- og religionsfaglig,  og ditto historisk på antroposofien blir det desto verre mer obskurt og ille. Trossystemet til antroposofene kjennetegnes ikke akkurat av logisk sammenheng og virkelighets-orienterende elementer. Snarere er det en type lappeteppe-åndelighet sammenbundet med deler fra lettbent og sammenrasket esoterikk; kjennetegnet av spekulativ metafysikk, deler fra østlig religion, samt tilpassede nytolkninger av naturfilosofi, psykologi og "åndelig" begrunnet utvikling og terapi. Her møtes folk med samme sosiolekt, meninger og holdninger, som så speiler hva som skal få passere som sant og riktig. Vi er vitner til et ypperlig eksempel på det som i sosiologien benevnes som "tribalisering": Den antroposofiske sekten og kulturen er nettverks-aktig; den består av venner, kolleger, bekjente og sympatisører som betydelig preges av sympatikrefter og de deler som nevnt verdisyn. De sosiale bånd fungerer også som lim, støtte og forsikring den dagen man blir utsatt for kritikk og klager utenfra. Støtte til en kollega i dag er som kjent investering i tilbakestøtte fra samme kollega i morgen. Eks.: Et bekymringsbrev til ledelsen ang. grov maktmisbruk fra en av de interne autoriteter ble kun besvart muntlig over telefon (!) med følgende kommentar:  "Vi har kjent NN så lenge at vi ikke vil besvare henvendelsen; vi vil ikke bidra til å gjøre det vanskelig for ham". Kameraderiet er faktisk mer enn beryktet.

Invitasjonen inn i miljøet er dog alltid preget av sympati, respekt og åpenhet, dandert med en rekke sosiale effekter og markører som signaliserer positivitet og sunnhet. Det ties dog alltid behørig om alle de obskure sidene av livssynet, eller det bagatelliseres og bortforklares om man skulle ta dette noen lunde fritt og grundig opp. Formuleringene er sympatiske, åpne, søkende, positive, vage og upresise og uttrykksformene er mangfoldige. Som man ser, så er den mest dekkende metafor for denne sektens konglomerat av tro og religiøs praksis å se som et antroposofisk kjøpesenter hvor den ny-åndelige shopper rundt med sin trillevogn og regner raust med at alt det andre en ikke griper er sant: Hver deltager, sin antroposofi.

Denne antroposofiske utgaven av nyreligiøsitet kan faktisk ses som et produkt av tretthet av tradisjonell religion, av frustrasjon over den kommersielle samfunnsutviklingen og dens materialisme, av sekularisering og av ateisme. Når Gud ikke lenger finnes i den tradisjonelle  religionen, når Gudstroen i kirkene er avleggs og arkaisk, så er steget til at alt egentlig er guddommelig, og mennesket selv representerer dette guddommelige. Man blir dermed lett offer for både manipulasjoner og selvbedrag: Mennesket har bare seg selv igjen å dyrke, hvilket blir en heller liten og skjør gud.

Hybris og livssyn er ikke kompatible.



.

.

.

En stund på jorden:


.

.

.

.

 

 

.

.

.

.

.

 

 

De fortiede tragediene i den iskalde skyggen av de antroposofiske virksomhetenes idyll: Når det gode blir det bestes fiende

Om de gode intensjoner og idealer som antroposofien menes å være et uttrykk for:

Noe som dessverre bemerkelsesverdig ofte gjentar seg er illustrasjonen på hvordan det gode dessverre kan bli det bestes fiende. Eksemplene er mange og lite hyggelige, for å uttrykke det mildt. Det begynner ofte bra og idyllisk med gode intensjoner og de beste tilsprang. Men virkeligheten har dessverre en beklagelig tendens til å innhente visjonene og drømmene om virkeligheten. Den religiøse idrealists og romantikers grunnakkord, at mennesket bare vet og vil sitt eget beste, er en illusjon som allerede Paulus brutalt avkledde.

De antroposofiske ideale illusjonene om at man i virksomhetene gjennomgående bare ønsker og vil det beste for andre danner forestillinger om at holdningene, valg og handlinger alltid er foretatt med de edleste hensikter. Men man glemmer at mennesket alltid forblir å være menneske. Nettopp i det miljøet hvor man mener å ha det menneskelige i sentrum. Eller kanskje nettopp derfor.

Klikkmiljøer, mengden av utfordringer, problemer, spenninger og konflikter avslører at det er egoet og gruppeinteresser som man primært verner om.

Antroposofien og deres virksomheter opererer gjennomgående med ideer om mennesket og virkeligheten som religionsfaglig sett faktisk er er å anse som religiøse påstander. I dette virkelighetsbildet ligger kilden, kulissene og målene.  Dvs de opererer med en idealistisk prokrustesseng som tenkningen og dermed virkeligheten skal føyes inn i. Når korreksjonene fra virkeligheten selv så nødvendigvis bryter med de betingede ideene og visjonene, så lar man seg ikke korrigere adekvat. Man enes heller i rekkene fordi man skal hylle de gode intensjoner og idealer; dvs selve de grunnleggene ideene i antroposofien som per se ikke kan være feil. Det utfordrende som skjer må derfor være menneskelig svikt. Det handler m.a.o. sosiologisk sett om religiøs praksis i en menighet; om identitet og selve meningen per se som er verdiene som må og skal beskyttes. Og pussig nok (?) er det aldri autoriteter innad som svikter. Aldri. Man produserer derfor syndebukker år ut og år inn som må ofres for at roen og visjonene igjen kan oppstå på denne kontrollerte arenaen. Idyllen skal opptrettholdes. For enhver pris.

Man kan for eksempel se på hvordan man tolker både i det små som i det store. Det er direkte patetisk å se hvordan visse antroposofer forsøker seg på historieskriving. Antroposofien er et høyst sært paradigme med noen mildt sagt barokke metoder som skal forklare hva som er å anse som "de egentlige" saksforholdene. Eksempler: At reinkarnasjons- og karmaideen var etablert religiøs tro i vikingetiden og sågar en bibelsk sannhet (!) er f.eks. bare et par av de tragikomiske eksemplene på slik søkt historietolkning som bygger på løsrevne enkeltutsagn som i dag av antroposofer tolkes ad hoc. Vi er vitner til forkynnelse og bruk av historien som legitimering. All sunn og nødvendig skepsis, som ubetinget er enhver genuin filosofis følgesvenn, er lagt til side når antroposofene og de steinerskoleinvolverte fremlegger sine høyst diskutable påstander om mennesket og verden. Mener man å forvalte "visdommen om mennesket", som antroposofien faktisk presenteres som, så forutsetter det selvsagt at man er bevisst de omveier som tanken alltid må foreta om det som formidler og betinger. Det hjelper lite å hevde at man har tenkningen som utgangspunkt når man samtidig implisitt og eksplisitt binder den levende tenkningen til bestemte premisser og føringer som har sitt legitimerende utgangspunkt i det antroposofiske livssynet.

Man ser som antroposof i historien det man VIL se, og ikke det man IKKE vil se: Det du forventer, har altså stor betydning for det du mener å oppleve og "bekrefte". Også visse UFO-troende mener f.eks. å finne beviser på aliens og UFO-besøk i bibelens tekster. Man ser selvsagt det man er disponert for å se: Ønsket er alle tolkningers mor.


En som er fagkyndig og dyktig i f.eks jus og rettsvitenskap er ikke nødvendigvis en kompetent filosof, teolog eller religionshistoriker. Uansett hvor veltalende, avansert, søtt og tiltrekkende det som hevdes om selve livets mening virker. Og om vedkommende bekrefter det man helst vil høre, så innebærer nok ikke det at det som presenteres samtidig og nødvendigvis er sant og etterrettelig. En av yndlingsrepllikkene er som kjent: "Heller ikke jeg trodde på reinkarnasjon. -  I mitt forrige liv". Men dette er et utslitt sitat fra 60-tallets hippie- og flowerpowerbevegelse og har naturligvis null saklig relevans. Det er beregnende småmorsomme innspill hendig nevnt underveis som tilleggskrydder for å styrke sympatien og dermed dempe eventuelle kritiske tanker. Vi er vitner til subtil påvirkning og forkynnelse; og de velvillige og sympatisk innstilte tilhørerne lar seg manipulere. De hører det de vil høre:

Snedige parallelliseringer og andre retoriske virkemidler blir ledd på en forførende vei hvor man i den selvbekreftende beruselsen noe på vei glemmer å reflektere kritisk. Det handler mer om å beherske et snev av vekkelsesmøters psykososiale dramaturgi med bruk av et gjenkjennelig og bekreftende språk, og man så eggende sier det som forventes. Her handler det ikke om verken filosofi, drøfting eller diskurs. Men om religiøs tro, identitet, samhold og bekreftelse. Det kan være verdt å påminne om at analogier langt mer er meddelelsesformer enn kilder til kunnskap. Videre begås den tankefeil at visse "åndelige" prinsipper tilskrives for stor makt slik at de ikke evalueres eller korrigeres i takt med det som burde være påløpende alternative og nødvendige tankekorreksjoner. Men... Er det ikke tenkningen som antroposofien hevder er det sentrale?

De nevnte tankefeilene tar parti for ubegrunnede teorier som forutsetter det som menes å skulle bevises. Vår respekt for vedkommendes kompetanse i ett respektabelt fagfelt med høy status... får en viss irrasjonell bi-effekt: Det er selvsagt  et irrasjonelt virkemiddel og blir implisitt benyttet som legitimerende lokkemiddel for å overføre våre allerede respektfulle holdninger for vedkommende til andre felt. F.eks. når det så snakkes om helt andre ting som vedkommende ikke er mer ekspert på enn oss andre i det hele tatt. Istedet for å vurdere påstandene ut fra de premisser og argumenter som fremsettes viker tilhørere og lesere tilbake for det blendende spåket og de retoriske virkemidler det hele er innpakket med. Også dette er tankefeil fordi språket som  benyttes, og den rolle og den status vedkommende ellers har, er irrelevant for vurderingen av den tankegangen som ligger bak de antroposofiske oppfatningene. Påstandenes eventuelle sannhetsgehalt forandrer seg naturligvis ikke med det språket som benyttes. Og for øvrig sier dog enkelte antroposofer at t.o.m. Rudolf Steiner tok feil, slik som f.eks. Aristoteles eller Thomas Aquinas gjorde. Og dét kan man jo på dén annen side trygt si: De hevder nemlig at Rudolf Steiner nettopp VAR Aristoteles og Aquinas i et par av sine tidligere inkarnasjoer.



 

Om man skal ta det menneskelige og visdommen seriøst, så skal man også ta de iboende verdiene og tankene for pålydende. Dvs man bør følge den etikken man mener å identifisere seg med like seriøst som man i det minste forholder seg trafikkreglene. Det kollektiv og det enkeltmenneske som vender seg bort fra nederlagene, svikten, maktmisbruket og feilene - og heller rasjonaliserer og dekker over - kommer samtidig bort fra grunnideene med det å være menneske. Benektningen, fortrengningen, hersketeknikkene og personangrepene er de største trusler mot det som er menneskets kjerne og adelsmerke, hvor et liv under ansvar, modig selverkjennelse og åpenhet er ufravikelige betingelser. Dette her nevnte er selvsagt også kjerner i antroposofien som har Kristusimpulsen som forutsetning. Det finnes ikke mer kjærlighet, solidaritet og respekt enn det som realiseres. Ikke minst (!) der det koster som mest mht egne egointeresser, forfengelighet og status. Solidariteten kan f.eks,. for all del være kritisk solidaritet; hvor man kritiserer saklig, tydelig og relevant...  uten å fordømme, fryse ut og stigmatisere grovt -eller sågar ødelegge menneskeliv. Hvilket har forekommet.

Disse nevnte positive kvaliteter er nemlig nødvendige frukter av den kjærligheten som strømmer under overflaten som den levende strømmende kilden. Rudolf Steiner skrev for øvrig at de kvaliteter, ressurser, elementer og den adferd som ikke er impregnert av Kristusimpulsen glir raskt over i pur egoisme og destruktivt og nedbrytende klikkvesen. Men så var det det å praktisere ideene og intensjonene også når man ikke har kontroll og regien selv? Dvs på alle utfordrende arenaer, ikke bare der man befinner seg i den trygge komfortsonen. Men flere gjemmer seg i kollektivets trygghet når fordringene konfronterer den enkelte. Og når man ikke våger å opponere mot autoriteters svikt og tolkninger ad hoc, så blir den indre gruppe-konsensus uttrykk for det negative og ødeleggende. Uansett hvor flott og riktig fasade det hele legitimeres med. Svikten her kan tyde på at grøften mellom teoriene og praksis er utilbørlig stor: De gode elementene er m.a.o. ikke internalisert til tross for at det snakkes og foredras om dette daglig alle vegne i miljøet. Mange vil ha det det snakkes og leses om; mange vil opparbeide de verdier og innsikter som ligger og venter der innerst inne som en skatt. Men er villige til å betale prisen: Istedet for å gå den strabasiøse ensomme veien selv, så gjentar man heller ordene og vendingene fra den og de som allerede alene har foretatt den modige pilegrimsreisen inn i dybden og helheten. Og man bedrar både seg selv og noen andre. Alle de ord, begreper og narrativer som er avgitt fra den strevsomme og ensomme dybden - og ment som aktiviserende impulser og springbrett for den enkelte - blir paradoksalt heller benyttet som dekkmaling og sedativer på overflaten og i dagliglivet. Fasaden og meningen er her viktigere enn realitetene. Dette for å unngå å passere terskelen og endelig alene gå den veien man bør ta fatt på. Små glimt og varsler av det skremmende man skal gjennom bidrar altså til at man blir værende på den defensive, inaktive, trygge og velkjente siden av terskelen.

Istedet for å gå den veien f.eks. Rudolf Steiner peker, blir man heller sittende å stirre henført på fingeren som peker. Den identitet, konsensus og bekreftelse som tilbys kollektivt i miljøet bidrar ikke akkurat positivt her. Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye: Det ender med sekt- og menighetsliv som blir nødvendige ledd for å holde fasaden oppe og spillet i gang. Det blir m.a.o. det uegentlige som ofte rår.



 

Skjebne er en realitet. Og det er en realitet at flere har blitt alvorlig og grovt rammet av antroposofiske virksomheters maktmisbruk. Man burde kanskje interessere seg mer for hel tilstedeværelse, for dagen i dag, for den grå hverdagen, for å ivareta de menneskeliv miljøet har bidratt til ødeleggelse av og dermed for realisering av etikkens fordringer  - fremfor å romantisere om idyll, reinkarnasjon og karma? Har ikke de soim blir rasmmet av grove herskerteknikker og maktmisbruk også en plass i antroposofenes etiske verdibank og virkelighet? Ikke minst fordi den sentrale antroposofiske fordringen er å realisere det som benevnes som Kristusimpulsen? Men alle ofrene for virksomhetenes mørke og svake sider overlates til seg selv og glemmes. Skulle de trosse makten og forsøke å reise seg for å ta ordet, så mobiliseres desto verre ytterligere virkemidler for å tie dem ihjel ved help av demonisering, trakassering og mobbing. Slike kritiserende minusvarianter får selvsagt skylde seg selv; det er deres karma, må vite.

Hvordan de involverte evner å legitimere og harmonisere slike destruktive holdninger med Kristusimpulsen er dog en totalt uløselig gåte.

"Alt av troll som vil trygt sitja,og alt av ånd som vil upp og fram".

De involverte i de antroposofiske virksomhetene preges faktisk mer av trollets vesen i de uvakre dager. Som regel satses det på at fasaden og det sympatiske spillet på overflaten blir oppfattet som helheten. Og dét blir det da også av flere: Få har tid eller innsikt til å løfte på alt grums og skitt som er kostet under de fine teppene. Går man i takt og positivt bekrefter det som foregår, så er da også alt såre vel og ingen aner det minste av hva som lurer i mørket. Dette siste blir først dog først synlig og merkbart om idyllen avsløres som høyst betinget og uegentlig. De involverte sitter nermlig godt og er alltid seg selv nok. Og pussig nok:

Gjennomgående er det alltid de tolkninger og forståelser av konflikter og saksforholdene som setter de antroposofiske virksomhetene og involverte i minst dårlig lys som internt også utlegges som de sanne og reelle. Det vekjente kameraderiet får f.eks. dette uttrykket: Støtte til en kollega i dag er samtidig investering i tilbakestøtte fra kollegaen i morgen om en trenger dette selv. Det er verdt å minne om at de religiøse fenomenene og begrepene også hos antroposofene er svært effektive maktmidler i det sosiale samspillet.



 

Vi er ikke sjeldent vitner til faghistorisk, religionsfilosofisk og religionsfaglig inkompetanse av betydelig grad. Man har m.a.o. et allerede etablert syn på virkeligheten hvor så vedtatte konklusjoner fører til at man legger inn premisser i den delen av virkeligheten man så vil uttale seg om. Ikke så rart man mener å kunne bekrefte sine teorier her...

Mennesket og virkeligheten ellers blir altså redusert til funksjoner i et livssyns-narrativ for vedkommende. Hvor altså de allerede vedtatte konklusjonene så  "gjenkjennes" som bekreftende bevis (!). Ergo er vi også her enda en gang vitner til helt ufaglige, inkompetente og håpløse sirkelargumenteringer fra antroposofhold.



Poenget med historieskriving faglig sett er f.eks. å bidra med tolkinger av begivenhetene for å gi andre som ikke var med, en viss forståelse av hva som faktisk skjedde en gang. Men så legges enda noen lag av tolkinger oppå den opprinnelige hendelsen, og det blir enda vanskeligere å forholde seg nøytral. Ganske ulike bilder kan i visse tilfeller fremkalles fra samme materiale. Heller ikke faghistorikerne makter alltid å helt identisk beskrive de samme saksforholdene. Og selv om enkelte ting til en viss grad er dokumentert, er det ikke dermed nødvendigvis grunnlag for adekvate og balanserte konklusjoner i dag. Her i dette til tider noe åpne feltet oppstår så fristende muligheter for velvillige invaderende tolkninger og manipulerende historievirksomhet fra antroposofhold: Og desto verre blir det selvsagt når konklusjonene som trekkes bare er et speil av fortolkerens egne behov og livssyn.

I møte med antroposofer og visse steinerskole-involverte, så får man ikke sjelden inntrykk av at de representerer et livssyn og trossystem som har sikret seg 
immunitet mot faglige og vitenskapelige innvendinger, mot menneskelig erfaring og mot 
menneskets stemme. Bak den velkjente og sympativekkende myke og positivt alternative fasaden skjuler det seg også noe annet. Noe man ikke registrerer før det er for sent. Men da er det også stort sett for sent. Alvorlig kritikk blir nemlig oftest møtt på samme avvisende, negative og arrogante måte:

Holdningene er allerede etablerte: Har antroposofene og de steinerskoleinvolverte rett... eller tar kritikerne feil? Hyjkleren har som kjent alltid rett.



Her møter vi et livssyn som definerer seg som "visdommen om mennesket"...  som dog ikke alltid har plass til verken mennesket eller det menneskelige like vel. Og det er nok ikke spesielt vist å kontinuerlig definere kritikere som uvitende og kunnskapløse, eller mene at bare man leser antroposofien NOK... så vil man ikke lenger kritisere dette livssynet. Antroposofene representerer et aldeles utmerket skole-eksempel på det fenomen som i sosiologien kalles "tribalisering". Det positive og konstruktive i miljøet er kategorisk betinget av bestemte premisser som bestemt forvaltes og tolkes av det indre hierarkiet. Dessverre viser det seg igjen og igjen at også menneskelige hensyn nådeløst kan settes til side av hensynet til det kollektive selvbildet, fasaden og ikke minst det velkjente interne kameraderiets mange sider.

En slik tilnærming evner paradoksalt nok dypest sett heller ikke (!) å ta Rudolf Steiner og hans skrifter helt på alvor. En mann hvis skrifter hevdes å være en kilde til erkjennelse. Men dette noe tragikomiske fenomenet blir man først vitne til om man kjenner til miljøets ideer og sosiale liv.

Vi ser i antroposofien et religiøst livssyn hvor flere deltagere ikke har tilstrekkelig mot eller evner, med manglende trygghet, kompetanse og en nødvendig fleksibilitet for å kunne ta innover seg erfaringsbaserte og logiske innvendinger mot det som foregår. Virkeligheten er også her den øverste dommer; det de gjør overdøver m.a.o, det de sier i ny og ne. Bedre enn å åpne for tvil internt (og endelig lære og reellt utvikle noe) blir det å opptre direkte destruktivt mot andre medmennesker. Og det benyttes en omfattende virksomhet for å overdøve realitetene og kritiske røster her. Det eksisterer en dyp grøft mellom de gode intensjoner og idealer som dyrkes og pleies i hverdagen og enkelte sider av virksomhetene. Men denne benektes, fortrenges og usynliggjøres. Det er nok derfor de faller i denne grøften så ofte. Og apropos karma: ALDRI blir belastende erfaringer internt, kritikk utenfra og annet utfordrende blitt tolket som visse autoriteters eller miljøets karma. Selvsagt presenteres selvkritikk en og annen gang, men dette er kun en generell og uforpliktende politisk korrekt selkritikk som bare virksomhetene vinner på, og den er for øvrig kun beregnet på mediebrukerne. Den som har forsøkt seg på kritikk i offentligheten vet av dyp smertelig erfaring at kritikk innebærer massive personangrep og diskvalifisering fra antroposof- og steinerskolehold. Selv på de beste arenaer kommer det onde umerkelig inn gjennom bakdører: Antroposofene har som kjent fortstått virkeligheten på en slik suveren måte at de mener å ha all rett til å opptre destruktivt og slik annullere alle de etiske fordringene og verdiene de ellers mener å identifisere seg med. Men situasjons- og konjunkturbestemt etikk er alltid illustrasjoner på falskhet  og troløshet.



Hva denne ukulturen fører med seg av menneskelige omkostninger og menneskelig lidelse, er utrolig nok i realiteten i beste fall sekundært. Det handler om å beskytte selve livsmeningen, sannheten, det lille idylliske mijøets identitet og kollektivets fasade for flere. Men som kjent er overbevisningen, retthaveriet og arrogansen som fenomener omvendt proporsjonale med størrelsen av trosmiljøet; disse negative faktorene er alltid større og mer kategoriske jo mindre livssynsgruppen er. Apropos: Jeg minner om at det nå i 2017 finnes hele ca 45 000 kristne pr 1 eneste antroposof i verden. Dvs det står en antroposof midt i et fellesskap på størrelse med Tønsberg kommune og hevder at han alene har suverent rett og resten av befolkningen her tar feil. Og det finnes f.eks. faktisk langt flere humanetikere i Norge enn det finnes antroposofer i hele verden. At antroposofene like vel har en slik posisjon i medier i Norge skyldes ikke minst visse kjendisers og kulturpersonligheters aktive promotering p.d.e.s. og ikke minst norske journalisters dessverre totalt manglende kunnskaper og innsikter i hva dette sære livssynet faktisk består av på den annen side. Antroposofenes og steinerskolenes største ressurser når det forekommer kritikk i mediene er faktisk omgivelsenes uvitenhet, de manglende kjennskap og innsikter i hva antroposofien faktisk er og hva som foregår. 

Ingen har noen gang hevdet at det aldri har eksistert nestekjærlighet i antroposofiske sammenhenger og virksomheter. Men som i alle andre miljøer, så er tydelig og tung kritikk også her nødvendig en og annen gang. Og dermed et berettiget fenomen. Men de insisterer alltid intenst på hva som egentlig skal få passere som berettiget kritikk eller ikke. Dette er dog en misunnelsesverdig posisjon som andre virksomheter i samfunnet naturligvis godt kunne tenke seg å benytte. Men det er alltid dessverre oftest forgjeves å tematisere forekommende brister i det som foregår. Og ikke minst påpeke hvordan slike feil og brister kan næres av ukulturen, uvaner og det utrolig sterke kameraderiet innad, samt situasjonsbetinget misbruk av det antroposofiske trossystemet for å legitimere elendigheten. Når de deltagende blir konfrontert med kritikk og innvendinger tys det som nevnt internt raskt til personangrep og diskvalifiserende påstander mot kritikeren. Alltid. Det produseres videre stråmenn over en lav sko innad.

Alt dette nevnte har lite og ingen ting med genuin filosofisk- og vitenskapelig virksomhet å gjøre.



Når den interne sosiale ukulturen og troskapen mot det som kan passere som sannhet fører til lukkethet mot andre og de "utenfor" vil man som nevnt ovenfor uunngåelig etablere et gap mellom liv og lære, mellom ideologi, tro og praksis. Denne grøften vil tvinge de deltagende ut i en voldsom spagat på tross av idealistisk og beundringsverdig alvor på vegne av Rudolf Steiners ideer. Men overraskende mange deltagere og sympatisører vil la seg bedra; de foretrekker idylllen og kosen, den gode meningen og fortellingen... -det holder med overflaten, fasaden og sympatikreftene for å bekrefte det man helst vil tro. Investeringen i miljøet og livssynet forhindrer det sårt tiltrengte klare blikket. Omkostningene blir for store om man skulle åpne for innsikten i at sannheten og idyllen like vel ikke var reell. Hvilket illustrerer at vi her har med sentimentaliserende religiøsitet og tro i praksis å gjøre. Pussig nok, så er dette mer gjenkjennelig når det forekommer hos scientologer og Jehovas Vittner, f.eks. Men benektningen og fortrengningen i de antroposofiske virksomhetene er et av flere kollektiovt fenomen. Problemet er at det som foregår er sauset sammen med et religiøst livssyn, nemlig antroposofien. Og også her blir troen og meningen det overstyyende. At det har hatt store helsemessige og fatale konsekvenser for enkelte underveis er å se som nødvendige ofre på den antropofoske revolusjonens vei.

Hvorfor adresserer så ikke antroposofer og de steinerskole-involverte kritikkens viktigste anliggender adekvat, men heller svarer med personangrep og mistenkeliggjøring? Dette fenomenet er jo som nevnt altså meget avslørende.

Om man søker det egentlig sanne og gode, er det jo slik innad at det blir umulig å ende opp med andre svar enn de svar som kan bekreftes av den antroposofiske anskuelsen. Eller med svar som setter en intern autoritet i et mindre godt lys. Man kritiserer ikke innad. De relassjonelle og emosjonelle bindinger overstyrer. Her ser man en side av den immuniteten man så ofte møter. Og da sikter jeg primært til trosfellesskapet og ikke til enkeltindividene. Miljøet er så lite og intimt at kolleger og deltagere også er nære venner, hverandres forlovere, støttepersponer, barnas faddere, etc.  Faglig, kompetent og objektiv saksbemøtning blir så og si umulig her.

På tomannshånd kan de være vel så åpne og til en viss grad selvkritiske. Men straks antroposofene og de steinerskoleinvolverte uttaler seg kollektivt blir det som en mangehodet troll med milde og bestemte øyne som med én dominerende selvsikker og velmenende røst forteller omgivelsene og mediene om hvordan det hele egentlig henger sammen.  Denne tankegangen og ukulturen fører til sementering av elitismen og lukketheten som gjør det umulig å vurdere det som kunne vært nyttige kritiske perspektiver. Uansett hvor lite de selv aksepterer beskrivelsen, så er vi i stor grad dog vitne til sekteriske fenomener.

Viser til følgende uttalelser angående kritikk:

"Vi tar avstand fra kritikken og opplyser at vi ikke anser tidligere medlemmer for å være troverdige og brukbare som sannhetsvitner. De er i det store og hele styrt av bitterhet, sårhet og hevngjerrighet. Videre avslører deres kritikk sviktende innsikter og kunnskaper."

De fleste som har fulgt denne bevegelsen vil nok lett gjenkjenne slike helt typiske uttalelser fra antroposof- og steinerskolehold. Men:

Dette ovenfor siterte er ikke fra antroposof- eller steinerskolehold. Det er hentet fra Scientologikirkens ledelse i danske medier etter omfattende kritikk.

Det er direkte påfallende hvor sammenfallende uttalelsene og holdningene mot kritikere er.

Om idealene fører til en praksis, eller valgte løsninger som forårsaker menneskelig lidelse, må det faktisk løftes helt frem i lyset og kritisk belyses gjennom grundig, åpen og kompetent debatt; og så naturlig nok vurderes som uønsket og uetisk avsporing og så endelig forkastet. I hvert fall om dette speiles i de idealer de liker å flagge med. Fremfor å peke på gamle rutiner og kulturer sosialt sett, som faktisk dog viste seg å være effektiv bremsekloss, hemmende personlig filtre og direkte hindre for adekvat forståelse allerede. Miljøets løsningsmessige mange minusvarianter kan ikke være unntatt debatt og kun ses på som situasjonsbetingede nødvendige manøvre; bare fordi kameraderiet innad leder til en omfattende konflikt- og konfrontasjonsvegring internt. Antall ofre er faktisk legio, og det er på høy tid at man internt tar sitt ansvar og tar initiativer for å gjenopprette tillit og troverdighet. Men som vanlig, så vendes ryggen mot fortidens feil og man konsentrerer seg heller om idealene og målene; selvgodheten, fortrengningen og benektningen rår.



.

.

.



 



.

.

.

.

 

Antroposofenes og steinerskolenes faktiske forståelse av julen

Vi nærmer oss julehøytiden og da kan det være nyttig å se på hva antroposofene mener om julen og Jesus.  Men først noen nødvendige religionsfaglige pespektiver:

Både i jødedommen og kristendommen er ydmykhet, ærefrykt og respekt sentrale dyder. I ærefrykt og respekt for Gud og det skapte mennesket, både medmennesket og en selv, ser disse to religioner kjærligheten til Gud og det å elske sin neste som seg selv som det absolutt sentrale. Alt annet i etikken peker inn mot, og henter sin motivering fra, disse primære fordringene. Ærefrykten for mysteriet og Gud impliserer at enkeltmennesket ser kjærlighet som selvovervinnelse p.d.e.s og caritas (latin) dvs den forbarmende kjærlighet på den annen; fordi ydmykheten er døråpner for nettopp Gudsforholdet, nesteforholdet og selvforholdet. Mer enn å ta på seg den dumdristige oppgaven å demaskere Gud og videre å avsløre og få kontroll på mysteriene handler det om å gå inn i sitt liv i fellesskapet man som menneske befinner seg. Hvilket innebærer at om Kristus ikke fødes i ditt hjerte, er det fånyttes om Han så ble født 1 000 ganger i Betlehem (Ref.: Angelus Silesius). Nesteforholdet og selvforholdet speiler m.a.o. kontinuerlig samtidig Gudsforholdet: Det man gjør overdøver det man sier. Kristendommen viser at Gud kommer over på vår banehalvdel gjennom Kristus. I stedet for at vi skal arbeide for å bli "mer åndelige" inkarneres Gud i menneskesønnen Jesus og viser at det ´å bli åndelig´ er stadig å gå mer inn i det menneskelige og nærværende under frihet, valg og ansvar. Det kristne evangelium viser at Gud ble menneske for å gjøre mennesket guddommelig - og gjennom dét sant menneskelig.

Så til Rudolf Steiners og antroposofenes påstander om Jesus; hvilket kan sies å være uttrykk for språklig hybris på sitt mest tydelige:


I følge Rudolf Steiner var det ikke bare ett Jesusbarn; nei, det var faktisk to (!). Fortellingen til Steiner er mildt sagt spekulativ og fantasypreget. Begge disse to Jesusbarna ble i følge Steiner født noen lunde samtidig og begge hadde bemerkelsesverdig nok et foreldrepar med likelydende navn; Maria og Josef. De to Jesusbarna var av to slekter: Den ene av Salomonisk slekt den andre av den Nathaniske. Det førstnevnte Jesusbarn var faktisk intet mindre enn en reinkarnasjon av Zarathustra, den persiske profeten. Det ene Jesusbarnet døde da det var 12 år. Dette døde Jesusbarnets ånd gikk så over i det andre gjenlevende Jesusbarnet.  dør mor Maria i det ene paret, og far Josef i det andre paret. Den gjenlevende enken Maria gifter seg så med den andre gjenlevende enkemann Josef. Og slik kan man fortsette; det blir mer og mer obskurt. All genuin jødisk, som kristen, teologisk forskning, tradisjoner og troslære inntil den ene mannen Rudolf Steiners påstander rundt 1910 annulleres fullstendig og settes så bedrevitende og arrogant helt til side:  Den egentlige sannheten om bibelen, jødisk og kristen troslære, om Jesus Kristus og menneskeheten avhenger altså av Rudolf Steiners påstander fra begynnelsen av 1900 tallet av. Intet mindre.

Det tragikomiske er at når antroposofer skal verifisere egne påstander for oss utenforstående, så refereres det til antroposofiske bøker, dvs egne tidsskrifter og egne "undersøkelser". Men det har jo like så stor faglig tyngde- og blir like troverdig og objektivt som når Jehovas Vitner under kritikk refererer til Vakttårnet som den egentlig sanne referanse per se. Men påstandene i antroposofien er av en slik art at vurderingen av- og tilslutningen til innholdet dog reduseres til et rent trosspørsmål: Det er religionsfaglig sett helt uproblematisk å påvise at antroposofien er en religion.

Og det er for øvrig selvfølgelig intet galt med å tro på en religion; for all del: Men det insisteres internt bestemt på at antroposofien IKKE er en religion, men en vitenskap (!). Å ikke tro på antroposofiens mange sære påstander om mennesket, historien og verden innebærer ikke derfor at man er mot religion, men mot svermerisk bløff og religiøst humbug forkledd som filosofi og vitenskap.


 

Rudolf Steiners, og antroposofens, måte å historisk se Jesu fødsel på er intet annet enn omfattende spekulasjoner forkledd som "klarsynt innsikt"; m.a.o. uvitenskapelig grøftekjøring av verste merke. Har man først etablert tillit til noen som hevder å kunne se inn i andre dimensjoner åpner dette for aksept av de mest absurde påstander fra vedkommende. Det Steiner gjorde, og antroposofene i etterplaprende tro fortsetter å gjøre, har overhode intet med historievitenskap, genuin forskning og sann religionsvitenskap å gjøre. Å lese bibeltekstene med et så uhistorisk, religiøst og klart snevert utgangspunkt alene som antroposofene gjør fører naturlig nok galt av sted. Noe Rudolf Steiner og senere Emil Bock og andre troende antroposofer illustrerer: Det oppstår som kjent ikke spesielt meget i et ekkokammer eller vakum.

Moral i all sann vitenskap innebærer at ingen påstand er utelatt fra kritisk undersøkelse eller er for hellig til å kunne utsettes for debatt. Men legger man, slik antroposofene gjør, klare føringer på undersøkelsene på forhånd, samt suverent avgjør hvem som "egentlig" skal anses som faglig og tilstrekkelig kompetente, så har man som nevnt gått over i det sekteriske og religiøse.


 

Det antroposofiske språkets hybris blir altså mer enn påfallende, det handler om å påberope seg den suverene definisjonsretten og dermed definisjonmakten.

Det er naturligvis langt lettere å overbevise enkeltmennesker om de antroposofiske påstandene om Jesus om lytteren/leseren ikke har nevneverdig faglig tyngde og innsikt p.d.e.s. og en allerede etablert åpenhet og sympati for antroposofien på den annen side. Godtroenhet, naiv tillit og manglende fagkunnskaper gjør enkelte til lette ofre for det religiøse bedraget som blir presentert- og snedig forkledd som "vitenskap". Den deltagende glemmer altså ikke sjeldent i sin sympati og imøtekommenhet at sosialiseringsprosessens psykososiale mekanismer farvelegger og demper det egne kritiske mottaksapparatet. Men:

Går man grundig og faglig forsvarlig inn i et studium av jødisk- såvel som kristen troslære, religionshistorikk og religionssosiologien med tiden fra tidlig gammeltestamentlig tid til i dag ser man rike og mangfoldige bevis for at Rudolf Steiner (1861-1925) var helt på villspor hva gjelder bibelens bøker. Ikke minst sett med det faktum at Steiner da angivelig, brått 1900 år etter hendelsene i nye testamentet, alene og suverent endelig skal ha sett den egentlige (!) og genuine omveltende og revolusjonerende hele sannheten om fortiden, nåtiden og fremtiden.

Apropos Steiners påstander om de to Jesusbarn og deres slektsrekker:

Det er faktisk aldeles utelukket at de nytestamentlige forfattere og kirkefedrene tenkte og intenderte det Steiner og antroposofene nå hevder. De hadde overhodet intet forhold til det denne østerrikeren suffisant påstår 1900 år senere. Steiner og antroposofene leser m.a.o. helt uhemmet en rekke obskure ting inn i de gamle tekstene. Når man ser på de bibelske skrifter - ikke minst i den hebraiske bibelen, det vi kaller "det gamle testamentet", samt jødisk troslære og historie, så ser man at slektstilhørighet var helt sentralt og viktig for jødenes selvfølelse og de sosial posisjonene. Slektslister var av vesentlig betydning for å begrunne sin identitet og tilhørighet. Å være av Abrahams slekt var altså helt avgjørende for jødene. Man finner faktisk også mange slektstavler i det gamle testamentet som bevitner dette.

Forskjellen på stamtavlene er ikke et problem, men snarere et vitnesbyrd om evangelieforfatterens forskjellige teologiske posisjoner/vektlegginger, hensyn og målgrupper.  Slektstavlene uttrykker ikke faktiske og historiske stamtrær slik en moderne leser forventer ut fra sin vitenskapelige betingede tilnærming og måte å lese skrifter på, men stamtavlene er teologisk fundert. Matteusevangeliet slutter i Galilea. alltså innen det jødiske området. Lukas har ut over sitt evangelium også skrevet Apostlenes gjerninger. Han slutter på sin side fortellingen i Roma, verdensmetropolen. Matteus skriver sitt evangelium for mennesker innen den jødiske tradisjonen. Lukas henvender seg altså till alle mennesker, altså også ikke-jøder. Stamtavlene gjenspeiler disse ulike adresseringer.

Utdyping: Går vi til det nye testamentet er det f.eks. tydelig at Matteus har stilisert sin ættetavle til 14 x 3 ledd, hvor kong David og bortførelsen til Babylon blir de avgjørende vendepunktene i linjen fra Abraham. For Matteus er det som nevnt ytterst viktig å få formidlet at Jesus er Abrahams sønn og Davids sønn. Matteus, som i sitt evangelium primært henvender sig til jødene, legger stor vekt på at Kristi stamtavle faktisk går tilbake til David og Abraham - noe som altså var av vesentlig betydning og forutsetning for å i det hele tatt bli lyttet til i det jødiske miljøet hva gjelder budskapet om Kristus. Man samlet alle de forskjellige titler til Messiasforventingene i gamle testementet i en eneste person, nemlig Jesus Kristus. Slik endte alt i nettopp Ham.

Matteus henvendte seg altså til jødene i deres gryende skepsis mot den nye kristne menigheten; for ham var det derfor naturlig nok av avgjørende betydning å sette Jesus inn i en korrekt gammeltestamentlig sammenheng. Derfor benyttet han seg av jødenes skrifttradisjoner og deres identitet for sitt evangelium om Jesus. Matteus begynte med jødenes stamfar Abraham, og de tre ganger 14 slektsleddene forsterker anknytningen til kong David; da tallverdien av Davids navn på hebraisk er 14. Hele Matteusevangeliet bygger tydelig på den gammeltestamentlige bakgrunnen; ikke minst på den jødiske trosbekjennelsen "Shema Israel"  - 5. Mosebok 6:4. Slektstavlen i Matteus forankrer altså Jesus i det jødiske folket

Man kan si det slik, at evangelistene har hver deres utvalg av store jødiske helter: Matteus har David, Abraham og Moses... hvor Markus på sin side foretrekker Elias-skikkelsen. De sto friere enn hva dagens historiske vitenskap krever av bøker om historiske hendelser; de ville den gang ikke en gang forstå poenget med vår vitenskaps vinklinger og poenger hva gjelder tekster om Gud, Guds forhold til verden og folkets historie underveis i tiden.

Videre: Lukas på sin side fører Jesu slekt helt tilbake til Adam det første menneske; Guds sønn. Det svarer til at hans ættetavle er plassert mellom dåpsberetningen ("du er min Sønn") og fristelsesberetningen (Jesus er den nye Adam, som sto derAdam falt). Lukas gjengir 77 ledd, mens Matteus på sin side bare har 42. Når nå Lukas sporer Jesu avstamning helt tilbake til Adam, er det fordi Adam som urmenneske er representant for hele menneskeheten - altså også ut over (!) det jødiske folket, dvs ikke "kun" stamfader til jødene. På denne måten får Lukas markert Kristusbegivenhetens universelle (!) betydning. Og dermed får aksentuert evangeliet som sannhet for alle hedningefolkene, hvilket igen henger sammen med, at Lukas har all verdens befolkning som målgruppe; han henvender seg altså til et hedningekristent publikum. Det finnes m.a.o. masser av teologi gjemt i slektstavlene. Men alt dette avvises av antroposofene; som ser ut til å ha funnet de vises sten.


Et apropos: Det finnes kun ca 50 000 antroposofer totalt sett i hele verden... Tallforholdet mellom de som tror på Kristus og tilhører et kirkesamfunn p.d.e.s. og antroposofene på den annen blir altså mildt sagt enorm: Det finnes altså til sammenligning faktisk i snitt over 44 000 kristne på den ene siden, og 1 (!) antroposof på den annen.

Like vel stiller denne ene antroposofen seg opp foran disse ca 44 000 medmenneskene med et kristent livssyn og hevder at de aller fleste her er manipulerte, innsikts- og kunnskapsløse og sitter refleksjonsløst fast i det gamle. Antroposofen derimot, representerer de klartenkte og bevisste: Også her kommer det ny-gnostiske elitære fenomenet til syne. Det antroposofiske språkets hybris bærer m.a.o i seg et menneskebilde i miljøets "kjeller" som langt på vei ender i elitisme og underliggende menneskeforakt. Tragisk nok fremdeles ikledd de velkjente skjønneste humane vennlige gevanter hentet fra det vakre antroposofiske kostymelageret.


Men: Intet alibi kan noen gang erstatte det subjekt som er Jeg:

Kommentarer: Skriften er ord. Gud er logos. Og de hellige skriftene består av inspirerte ord: Kristus er Ordet. Uansett finnes det ikke mer kristendom og kjærlighet enn det som realiseres. Og dét i nået. Det er derfor Kristus, som er Guds "jeg er", nettopp sier jeg ER sannheten, veien, livet og kjærligheten. Gudsbildet er ikke skapt ut av kjærlighetsbegrepet - slik man kan få inntrykk av fra div. livssynshold i dag, men kjærligheten er en side av Guds vesen. Det handler om det utfordrende og uutgrunnelige presens; om å eksistere i nået uten å dermed forskutere nåden som legitimeringsfaktor for hvilke valg det så skal være. Det er gjennom den man er... man påvirker og skaper. Og er man ikke i nevnte presens kan man rive ned like så meget som bygge opp, gjennom de "sikre kort" som støtter opp under den maske man velger i den sosiale interaksjonen, feks.

Videre: De barokke og lattervekkende påstandene fra antroposofhold om at de to Jesusbarn Steiner "påpeker"  "dukker opp i renesansekunsten" (sic!)  er en grov tilsnikelse og regelrett tolkningsbedrag samt en illustrasjon på at antroposofene nettopp leser, omsorterer og omtolker historien ad hoc med sine antroposofiske sannhetsbriller: De leser seg selv og sine overbevisninger inn i historien og narrativene; og de ville naturligvis strøket med glans i enhver adekvat hermeneutisk analyse. Det er ikke vanskelig å påpeke all den antroposofiske oppfinnsomhet som blir mobilisert som skal få også dette historietøvet til å stemme. Videre lever det enkelte vandrehistorier og konspirasjonsteorier i de antroposofiske miljøene; som alle bidrar til å underbygge og legitimere egen eksotiske posisjon som den ´genuine bærer av sannheten´ og som holder ved like de egne interne trosstyrkende fortellingene. F.eks. om at den katolske kirke faktisk i all hemmelighet (!)  "gjemmer og lagrer malerier av de to jesusbarn i vatikanets arkiv!"... dvs bevis på at Steiner har rett gjemmes altså behørig bort.

Men det finnes en rekke kjente (!) malerier av to barn gjennom kunsthistorien, hvor av Jesus er det ene. Det andre barnet er selvsagt Johannes som ble født 6 måneder tidligere enn Jesus. Motivet av barna Jesus og Johannes finnes i utallige utgaver gjennom kunsthistorien. Slike nevnte forsøk på historierevisjonistiske tilbaketolkninger som antroposofene mobiliserer her er naturligvis direkte tåpelig svada og enda et ledd i den pågående religiøse manipulasjonen. Bilder fra Jesus´ og Johannes´ barndom er altså m.a.o. et mer enn velkjent motiv i kunsthistorien, f.eks av Leonardo og alle de velkjente malerne. Her er et malt av Bartolomé Esteban Perez Murillo:

De foretrukne antroposofiske konklusjonene tvinger seg nødvendigvis frem av de allerede vedtatte premisser og dogmer; som nødvendigvis leder til det man allerede hevder som sant. Men sirkelargumentering og henting av premisser ut fra allerede vedtatte dogmer er naturligvis regelrett vitenskapelig juks.

Man bør også legge merke til at i slektstavlene finnes flere kvinner, for øvrig usedvanlig å gjøre den gangen, Tamar, Rahab som var kjent som skjøgen fra Jeriko og Ruth; utlendingen som ble gift med Boas. Her antydes det at i Jesu slekt finnes mennesker fra alle samfunnslag og steder: Gud, Jesus, forener seg med menneskeheten ved å la seg føde rett inn i den varierte og farvefulle skare av mennesker alle vegne som alltid er der. Kristus knytter seg til hele slekten for å føre den tilbake til Gud. Kristus viser dog klart. Rudolf Steiner og antroposofene har ikke forstått bibelen og de hellige skrifter. Derimot, så misbrukes disse for å legitimere antroposofien.

Vi er faktisk primært ikke mennesker som skal forsøke å bli engler og åndsvesener her på jorden: Vi er allerede Guds barn, åndsvesener, som er her for å gå inn i det menneskelige; hvilket Jesus, Guds sønn -menneskesønnen -anskueliggjorde og viste veien til. Den eneste veien er m.a.o. gjennom.

Den eksistensielle friheten er den antropologiske basis for uavhengighet og selvstendighet, og er grunnlaget og kjennetegnet for  den menneskelige myndighet.  Dog kan denne frihetens og selvstendighetenes svimmelhet bli for utfordrende. Hos antroposofene ser vi da også at andre noe kompenserende oppfinnsomhet og faktorer faktisk fungerer som rekkverk i en utfordrende virkelighet.

Det er bemerkelsesverdig hvordan presumptivt oppegående og ressurssterke mennesker på denne måten helt kan fraskrive seg både frihet, selvstendighet og ansvar innenfor det eksistensielle feltet. Som nevnt i annet innlegg, så er det faktisk et betimelig spørsmål om Rudolf Steiner for flere faktisk går inn i rollen som «den signifikante andre». Å leve for den dominerende andre er et forsøk på å gå totalt inn i den rolle man oppfatter seg å ha fått tildelt av skjebne og verdensaltet rent karmisk og inkarnasjonsmessig: Denne andre blir eksponent for opprettholdelse av selve meningen, beskyttelse og identiteten. Slik håper man på å få i pose og sekk: Både sannhet, frihet og selvstendighet  på den ene siden- samt, paradoksalt nok, et paradigme og trossystem som reduserer førstnevnte verdier på den annen. At de ikke ser at det er nettopp dette som skjer skyldes ikke minst en uniformering, konsensus og ensretting som ender i at alle stort sett tenker likt. Og der alle tenker likt ender det med at alle gjør de samme feilene: Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye.


 

Innenfor vitenskapen finnes en rekke krav som bør tilfredstilles for at forskningen i det hele tatt kan anses som og kalles vitenskap. Vitenskapen inneholder krav om at ingen sannhet må tros på, forties og beskyttes. Vitenskapen krever også respekt for det gode argumentet og den frie forskningen som har forrang fremfor en autoritet (f.eks. Steiner) og/eller en antroposofisk religiøs tradisjon som påberoper seg tolknings- og definisjonsmakten qua Steinertro tilhørighet, identitet og tro på dette livssynet. Steiners påstander og Emil Bocks senere fortsatte bundne amatørforskning på temaet er faglig sett å anse som religion i falske klær og kvasivitenskapelig påtatthet: Nemlig uvitenskapelighet satt i system. Et lukket livssyn som leder til en troens bekreftende sirkelgang i ørkenen uten livgivende kontakt med alternative tanker og forskningsresultater. De antroposofiske dogmene (jfr f.eks. de to Jesusbarn) blir m.a.o. et hinder for videre fremskritt og punkterer enhver vilje og evne til sann genuin tenkning og vitenskapelighet.

 


Det som hevdes som sant, henter altså sin valididitet og begrunnelse i det antroposofiske virkelighetsbildet. Den falske læren lar seg derfor aldri (!) motbevise fordi den bygger på forestillingen om at det falske nettopp er sant. Dette paradigmets alle elementer er så innvevd og internalisert i det antroposofiske miljøet at den som ikke er enig i dette livssynets innhold anses som mindre begavet og/eller u-opplyst.

For en religionsvitenskapsmann og sosiolog blir dog dette som her skjer en gavepakke til bruk som eksempel i undervisningen: I praksis får vi faktisk her illustrert det sosiologiske begrepet "tribalisering" i sin mest eksplisitte definisjon.  Men:


Der man tilfreds har funnet sannheten går det meste av ressursene til å bekrefte det man allerede mener å vite og tror. Viljen til å lære seg (og "bekrefte") det allerede "utforskede" tar overhånd fremfor evnen til selvstendig og fritt se på det internt vedtatte med sorterende og kritiske blikk. Forskningen og de kritiske spørsmål kan ikke fortsette å være livsfremmende og levende om det hele ikke åpner for og inneholder den sårt tiltrengte plassen for selvkritikk.


 

Til slutt et apropos: Hvert år feires julen behørig også på steinerskolene;  f.eks. med julespill om Jesu fødsel spilt av lærere og elever. Men adekvat informasjon om hva som i det stille egentlig legges i disse velkjente bibelske fortellingene barna deltar i, gis ikke ærlig og åpent til foreldrene. Da inviteres man desto mer behendig inn i sympatifeltet, og foreldrene snakkes i tillfelle her snedig etter munnen - om spørsmål skulle stilles fra dét hold.

Antroposofene og de steinerskoleinvolverte ser i fortellingene for seg religiøst spekulative og svermeriske elementer som faktisk samsvarer med det antroposofiske innholdet. Men foreldrene og elevene på sin side ser naturligvis noe helt annet. Og NB: Det ties effektivt om i hvilken religiøs setting barna faktisk er involverte i her. Ei heller opplyses det om hvilket av de to Jesusbarna som egentlig feires.

Ordene, markørene, sanger og ytre (!) handlinger samsvarer langt på vei med det som foreldrene er kjent med kulturelt sett; men dét er også det eneste. Innholdet, referansene og tolkningene som det bygges på er absolutt vesensforskjellige. Men det ties det behørig om.

Vanligvis kalles dette manipulasjon og livssynsmessig forførelse.

 

Mulig burde man i all redelighets og respekts navn opplyse om at det ikke er samsvar mellom det ytre velkjente barna deltar i - og det antroposof-religiøse innholdet.

 

 

LINK:   Natten i natt...

 

.

 

 

.

Antisemittismen og de antroposof-keiserlige nye klær

Viser til det forrige innlegget om antisemittismen i antroposofien:   (Se den lengre teksten under fra 06.10.).

Antroposofene mener bestemt å ha gjennomgått Rudolf Steiners tekster adekvat og konkluderer så tilfreds med at Steiner og antroposofien her må frifinnes. Hvilket kan sies å ikke være en spesielt overraskende konklusjon, når man ser hvem det er som konkluderer. Selv den blinde innser dog her at konklusjonene som trekkes, den ene eller andre veien, faktisk får direkte betydning for de involverte personene.

Hva gjelder vitenskaps.- og forskningsetikk samt intern granskning og evalueringer, så fremstår antroposofene dessverre som en vits. Stikkord her er f.eks. etterrettelighet, uavhengighet og objektivitet. Det foregår ingen anerkjent vitenskapelig eller faglig kompetent organisasjonsmessig kvalitetssikring av de undersøkelser og evalueringer som foretas. Antroposofenes premisser og undersøkelser er dessverre ikke i overensstemmelse med anerkjente krav til etterrettelighet og objektivitet. Det foreligger videre ingen åpen og gjennomsiktig studie- og forskningskultur. Men dette blir jo situasjonen når det antroposofiske paradígmet har som forutsetning at den egentlige og gyldige tenkningen kun har sine kilder og legitimitet innenfor antroposofien: Naturvitenskapelig tenkning og forskning kan virkelig være god og nyttig også for antroposofen, men den kan dog aldri bli adekvat - hva gjelder slutninger i en større sammenheng - når den ikke kombineres med antroposofiens premisser og metoder.

Hva gjelder antroposofi og antisemittisme blir en objektiv, grundig og faglig kompetent granskning av de historiske tekstene (av Rudolf Steiner) avvist fra antroposofhold. De vil nemlig alltid foreta alle slike interne granskninger og evalueringer selv, også innenfor andre områder av miljøets virksomheter. Antroposofene vil nemlig ivareta tolknings- og definisjonskontrollen over Steiners skrifter. Man kan faktisk trygt fastslå at antroposofenes egne undersøkelser og "bevis" hva gjelder antisemittismen i antroposofien ikke er fagvitenskapelig tilfredsstillende eller troverdige. Kravene til vitenskapelig objektivitet og uavhengighet tilfredsstilles overhodet ikke (!). Det blir som med bukken og havresekken; Uten motforestillinger og noen seriøs form for undersøkelser og drøfting plederes det for et direkte (positivt) partssyn hva gjelder antisemittismen i antroposofien.

Når sannheten blir for påtrengende og avslørende, så er det altså fristende å pynte på den. Nissen blir med på lasset; egeninteressene har en ikke ubetydelig tendens til å overstyre prosessene og kursvalgene underveis. Også her, hva gjelder nevnte undersøkelser om antisemittismen i antroposofien, så foreligger omstendigheter som er egnet til mildt sagt å svekke tilliten til de deltagendes faglige integritet og upartiskhet.

Det er for lengst fastslått i fagvitenskapelige miljøer:

De antroposofiske undersøkelsene av Steiner og antroposofien bryter så og si alle de etablerte faglige krav til objektivitet og de metodologiske idealene som fagvitenskapen helt ufravikelig har som grunnleggende forutsetninger. Antroposofene prøver dog appellerende å overbevise leseren om at deres virkelighetsoppfatning, undersøkelser og "grundige gjennomganger" representerer sannheten, men de hopper i samme moment alltid over det absolutt nødvendige i all fagvitenskap: Nemlig at uavhengighet  og objektivitet er absolutt grunnleggende og ufravikelige faglige prinsipper, samt at metodene skal tilfredsstille fastslåtte og anerkjente vitenskapelige normer.

Det handler gjennomgående om klar inhabilitet og sviktende faglighet hos antroposofene. Forholdet mellom vitenskapelig fagmoral og egeninteresse er desto verre så og si et ikke-tema.

 



 

Det er faktisk overhodet ingen fordel å være eksistensielt og ideologisk knyttet til de tekster, påstander og ideer en mener å skulle undersøke. Vi ser faktisk ikke sjeldent at tolkningen av Rudolf Steiners tekster blir finjustert ad hoc, dvs etter hva som kan få passere som samfunnsmessig sosialt- og politisk korrekt i dag. En situasjons- og konjunkturbestemt objektivitet og redelighet er dog alt annet enn vitenskapelig. Antroposofenes egne undersøkelser og bøker som tar for seg det kritikkverdige hos Rudolf Steiner og antroposofien bærer desto verre preg av å være apologetiske produkter; forkledd som "grundige analyser" og tekstvitenskapelige verk. Gjerne ispedd med velutvalgte sitater hentet fra eksterne autoriteter som dog ikke har uttalt seg adekvat i de saker han og hun blir knyttet til. Også dette her fra antroposofene er og blir faglig juks. Igjen blir vi vitner til at at de involverte anser antroposofiens uvitenskapelige premisser, metoder og konklusjoner som sanne.

Antroposofer har selvsagt innsett noe som er sant og riktig; det er ikke svart/hvitt og enten eller. Like lite her som i andre samfunnsområder. For all del. Men antroposofene tier derimot behørig og ser bort der antroposofiens mange obskure påstander ikke medfører riktighet. Og det er faktisk langt flere av de sistnevnte. Alternativt benyttes en imponerende oppfinnsomhet for å få ting til å stemme. Vi er ikke bare vitne til kategiorimistak og vitenskapelig juks, men en religion som forsøker å forkle seg i kvasivitenskapelige klær. Det er altså en banal innsikt i alle forskningsmiljøer at forskningen utføres i samsvar med god forskningsskikk og anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper i fagene. Men ikke hos antroposofene. Deres høyst sære prinsipper og betingede metoder gjør det ikke akkurat vanskelig å slippe unna med uredelighet og manipulasjon.

Deres retoriske yndlingsmiddel, nemlig parallellisering, er direkte manipulerende, fordi de vet at bordet lett fanger i diskursen: Om den innhentede parallellen i retorikken er logisk og sann, så fører dette til at det aktuelle antroposofiske poenget også er sant. Mener og håper de, i hvert fall. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Og videre: "Antroposofien er ingen religion", sies det med trykk. Men de opptrer igjen med to tunger: De sammenligner seg med fagvitenskapen der dét blir nyttig i samfunnsdebatten; og med religion der dét kan gi sårt tiltrengte plusspoeng i retorikken. Og selvsagt betraktes antroposofien som en religion rent religionsfaglig: Antroposofene tror på reinkarnasjon, karma, på ånder alle vegne, på Jesus, osv - og at Buddha har besøkt planeten Mars, bare for å nevne litt fra det antroposofiske synkretistiske konglomerat av et religiøst livssyn..

Vi er flere som er inderlig lei av de antroposof-keiserlige moteoppvisningene og virksomhetene som draperes med dekkmaling og kosmetiske grep. Det er nå på høy tid at antroposofene endelig våger å ta et dyptgripende og åpent oppgjør med antisemittismen i antroposofien. Den protestantiske kirken har for lengst tatt grundige og omfattende oppgjør med Martin Luthers antisemittisme, og det i all offentlighet! Eksemplene er legio. Antroposofene derimot, skyves motvillig fra skanse til skanse og bedriver desto verre skammelige unnamanøvrer, tilsnikelser og faglig juks.  Antroputopia skal forsvares - dette er høyeste prioritet innad; og her skal intet middel ligge ubrukt.

.

 

.


 

 

 

 

 

 

.

 

.

 

 

 

Antisemittisme i pyntelig antroposofisk innpakningspapir

Antroposofien består av mengder av påstander om mennesket og verden. Den bærer dessverre også i seg giftige og farlige tanker. Ideer som er som en hørbar resonans fra århundrer med antisemittisme generelt som i ytterste konsekvens førte til nazismens folkemord spesielt. For jødene som rammes av de forskjellige påstandene om seg selv qua folkegruppe er det naturligvis mindre viktig hvordan forakt og respektløshet begrunnes og forklares; enn hvordan de faktisk blir møtt og konfrontert. Kosmetiske ("åndelige") grep for å legitimere argumentasjonen, slik antroposofien presenterer, gjør det hele mer farlig. Det hjelper lite at det er presentert av en åndelig primas og livssynsleder- eller av en selvoppnevnt livssynselite som er overbevist om å ha forstått sannheten om mennesket og verden på en langt mer sakssvarende måte enn andre. Er Rudolf Steiners og antroposofenes obskure påstander om jødene å anse som åndelig og guddommelig autoriserte, så stiller saken seg faktisk desto verrre.

Virkeligheten er den øverste dommer også for antroposofene, skulle men tro. Men så enkelt er det ikke: Fordi de i sin overbevisning mener å ha tolknings- og definisjonskontroll over hva som egentlig skal få passere som virkelighet eller ikke.  Rudolf Steiner og antroposofene hevder altså bestemt at jødene for lengst skulle ha vært assimilert og blitt ens med storsamfunnet ellers.

Peer Gynt:  "Og følgelig, venn, kan jeg gå som jeg kom?"
Knappestøperen: "Nei, følgelig; venn du skal støpes om."
(Henrik Ibsen).

Jødene hadde nemlig for ca 2 000 år siden allerede oppfylt og avsluttet sin historiske misjon og oppgave gjennom å muliggjøre inkarnasjonen av Jesus Kristus. Etter korsfestelsen av Jesus og mysteriet på Golgatha, så har jødedommen endelig avsluttet den skjebnegjerning som var iverksatt av verdensaltets ånder. I hvert fall slik Steiner og antroposofene ser det. Fra denne hendelsen av, så er det "menneskeheten" som videre er å anse som Guds utvalgte folk. Jødene burde derfor for lengst ikke bare ha påbegynt-, men også avsluttet en total-assimilering for å bli ens med menneskeheten. I antroposofien ligger altså en eksplisitt fordring til jødene om å frivillig demontere (!) sin etniske-, religiøse- og kulturelle identitet. Følgende sitat, nevnt i et antroposofisk foredrag i Oslo, er i så måte klargjørende: "Jødenes største tragedie er at de overlevde historien." (Sic!). Antroposofien er m.a.o. å anse som et av instrumentene i den store antisemittiske symfonien som har preget historien. Vi er faktisk her ikke bare vitne til et formidabelt og bastant eksempel på ånds- og kulturfascisme, men på antisemittisme.

Sitat Rudolf Steiner: "Das Judentum als solches hat sich aber längst ausgelebt, hat keine Berechtigung innerhalb des modernen Völkerlebens, und dass es sich dennoch erhalten hat, ist ein Fehler der Weltgeschichte, dessen Folgen nicht ausbleiben konnten." - ("Jewry as such has outlived itself for a long time. It does not have the right to exist in the modern life of nations. That it has survived, nevertheless, is a mistake by world history, of which the consequences were bound to come.") Steiner var ikke antisemitt i den forstand at han ville utrydde jødene fysisk, noe han anså som galt, men han mener bestemt at jødene burde ha vært assimilert. Dette siste kan ikke sies å være spesielt oppløftende hva gjelder det jødiske folket det heller: Begge løsninger har faktisk opphør av det jødiske folket per se som konsekvens.



Antroposofene går altså ikke inn for integrering og inkludering, men assimilering av jødene. Ordet "assimilere" betyr som kjent å gjøre lik flertallet. Det vil si at et opprinnelig etnisk-, religiøs og kulturell identitet må fjernes. En slik prosess er altså hvor en gruppes egenart forsvinner over tid ved at den blir tatt opp i den større gruppen. Dermed forsvinner også de biologiske, etniske, språklige, kulturelle og religiøse særtrekkene.

Denne klart destruktive holdningen med assimilasjon som løsning fikk store konsekvenser for jøder i europeiske land og i Russland: De jøder som nektet, eller alternativt ikke utvandret frivillig, ble utsatt for systematisk betydelig psykisk- og fysisk trakassering med tragiske konsekvenser. Jødene ble utsatt for mobbing, utfrysing, yrkesforbud, utdanningsnekt, segregering og ble fratatt eiendommer og verdisaker, de ble videre nektet å inngå ekteskap med andre enn "sine egne", osv. M.a.o. ble jødene i århundrer utsatt for massiv trakassering og forfølgelser. På bakgrunn av dette var det enkelte jøder som resignerte og anbefalte assimilering. Ikke fordi de bejaet det Rudolf Steiner senere uttrykte. Men som ren overlevelsesstrategi.

Antroposofer bedriver også i denne argumentasjonen urent trav; dvs de jukser. De henter selektivt inn et og annet sitat fra en og annen kjent jødisk person gjennom historien: Dette som forsøk på legitimerende referanse for egne antroposofiske agendaer. Enkelte jøder argumenterte riktig nok for assimilering. Men NB: Dette som overlevelsesstrategi vel og merke; noe antroposofene aldri nevner. For eksempel den jødiske filosofen Martin Bubers betingede motstand mot den politiske sionismen blir benyttet som jødiske legitimerende sannhetsvitner av antroposofene. Det generaliseres fra det enkelte for å legitimere Steiners påstander generelt. Dette er direkte rått spill fra antroposofene. 

Til orientering kan man jo f.eks, lett bare utfylle antroposofenes sitatmisbruk, feks hva gjelder nevnte Martin Buber.  Han gikk sterkt inn for det som ble kalt "kultursionisme" som faktisk la vekt på det jødiske folkets religiøse og kulturelle oppvåkning (!) fremfor de entydig politiske målene som andre gikk sterkere inn for. Buber ble i 1933 nektet å undervise som professor i Frankfurt av de politiske myndighetene som innledningsvis før trettitallet gikk inn for Steiners løsning, nemlig assimilering, som eneste farbare vei for jødene. Dette før "den endelige løsningen" ble satt i gang, fordi assimilasjonsideen ikke viste seg å kunne realiseres. Jødene nektet nemlig å demontere egen etnisitet, religion og kultur. Martin Buber flyttet så til det sionistisk begrunnede Israel i 1938. Heller ikke han ville frakjenne seg sin jødiske identitet. I likhet med flere andre jøder som valgte andre posisjoner, som feks filosofen Simone Weil og Edith Stein. De valgte "å ikke svike sitt folk", som Weil sa rett før hun ble henrettet av nazistene. I Israel arbeidet Buber med sin velkjente "dialogfilosofi" og gikk sterkt inn for dialogen og samarbeidet med muslimer og de arabiske nabolandene. Det finnes naturligvis en rekke jødiske tenkere og filosofer som gikk inn for forskjellige nyanser av sionismen; antroposofene bedriver altså her historisk juks. Årsaken til at så mange jøder gikk inn for en egen jødisk stat var at jødene aldri ville finne aksept og fred i noen andre land. Var det noe de forstod, så var det dette.





Man kan for eksempel bare nevne den virksomheten som drives i Martin Buber House i Happenheim hvor de bedriver et kontinuerlig interreligiøst samarbeide for fordypet kunnskap om religonsdialog, om jødedommen historisk sett og den nåtidige. Og som aktivt motarbeider enhver form for invaderende og belærende omtolkninger utenfra, samt mot diskriminering og antijødisk virksomhet i skrift som i praksis.

Noen jøder forsøkte da også som nevnt tidligere å assimilere seg gjennom å konvertere til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet (uten at det hjalp i forhold til nazismens ytterliggående krav om enhetlighet 100 år senere). Apropos: Assimilasjon var for øvrig også norsk politikk overfor samene i flere hundre år. Dette førte faktisk til at Norge en periode førte en politikk med kulturelt folkemord som det endelige mål. Denne holdningen til religiøse, etniske, kulturelle og subkulturelle forskjeller som antroposofene ennå står for og begrunner i Rudolf Steiners skrifter er faktisk ikke bare klart intolerante, men utslag av direkte antisemittisme.

Hva gjelder det å integrere: Ordet er i slekt med "integritet": Begrepet "integritet" kommer fra latin; "integer " betyr ´uberørt, hel, fullstendig´. Dermed blir integritet nettopp den kvalitet eller tilstand av å være hel, udelt eller ikke berørt eller krenket av andre. Integrasjon og respekt handler nemlig om retten til å være annerledes, ikke om å bli som de andre. Menneskets integritet handler m.a.o. også om det området som ikke skal krenkes, som ingen har rett til å gripe inn i. Derfor kan vi si at integrasjon som verdi må handle om en gjensidig tilpasningsprosess som tar hensyn til de involvertes integritet, uansett hvilken minoritet man tilhører. Slik kan integrasjon også forenes med pluralisme som verdi.

Integrering er når den andre møter opp og deltar i samfunnslivet. Inkludering er så der samfunnet på sin side åpent tar i mot og aktivt møter den som tilhører en minoritet. Integrering medfører m.a.o. alltid inkludering, hvor minoriteten aksepteres på linje med alle andre med den selvfølgelige rett det er å ha en annen etnisitet, trosmessig- og kulturell bagasje.

Antroposofi blir av antroposofene selv utlagt som "praktisert visdom". Så kan man jo spørre seg hva slags visdom det er som disse antijødiske teoriene og holdningene (Rudolf Steiner og) antroposofene opprettholder og dyrker. Steiner og antroposofene hevder videre bestemt at Kristus er helt sentral i deres livssyn; og at det som ikke impregneres av "Kristusimpulsen" blir ren og skjær egoisme og menneskeforakt. Like vel (!) gikk altså Steiner (og antroposofene ennå i dag (!)) inn for assimilering av jødene; dvs demolering av jødenes etniske, religiøse og kulturelle identitet.



 

Poenget var og er selvsagt at jødene ikke er noe problem eller skal være noe tema per se, de trenger verken assimileres eller fjernes.

Rudolf Steiner legitimerte dermed desto verre her tidens antijødiske strømninger gjennom sine påstander. På den ene siden hevder antroposofene bestemt at Rudolf Steiner qua klarsynt så hva som i detaljer foregikk for tusener (!) av år siden, at Atlantis og Lemuria var tidligere kontinenter, han hørte og så qua klarsynt hva personene i de bibelske narrativer "egentlig" sa og gjorde slik at Steiner så måtte korrigere og legge til (!) i bibeltekstene. Steiner så videre på samme måte helt konkret og detaljert hva som skjer langt inn i fremtiden, på andre planeter, osv, osv.

Men NB: Rudolf Steiner verken så eller brydde seg nevneverdig om hva som foregikk rett utenfor sitt eget stuevindu av nazismens gryende livsfarlige giftvekster (!). Ei heller hva dette faktisk ville føre til for menneskeheten generelt og jødene spesielt innen bare ytterst få år?

Fremfor å selv følge den Kristusimpulsen Rudolf Steiner mente at antroposofien burde være impregnert av og faktisk benytte sine omfattende ressurser på å i tide, vidt og bredt i samfunnslivet, så legitimerte Steiner desto verre altså den pågående debatten om "jødene som problem". Dette fremfor å grundig advare (!) mot hva slike rådende antijødiske tanker bidrar og fører til. Han kunne bredt  engasjere seg til fordel for fred og minoriteter, men valgte heller klarsyntvirksomheten, de store vyer og åndelige visjoner. Hvilket samtidig medførte at han implisitt legitimerte og dermed styrket de farlige og destruktive antisemittiske prosesser som kontinuerlig kom til å forsterkes. Steiner talte og skrev altså heller som nevnt at jødene for lengst burde ha vært assimilert. Eller jødene burde i hvert fall sørge for å gjøre dette snarest.

Det som derfor her ble Rudolf Steiners og antroposofenes vei var langt på vei å gå i noen lunde samme takt som syke og skrekkelige krefter i samtiden. At noen antroposofer tok avstand til de skrekkelige ting som ble gjennomført mot jødene underveis og litt senere, har her liten betydning. Steiner spesielt og antroposofene i allminnelighet burde ha tatt et klart standpunkt og aktivt motarbeidet de krefter som var i gang forut for katastrofen. Ikke når det var for sent, og etter hendelsene. At Steiner sa at han ville flytte fra landet om nazistene overtok opphever overhodet ikke alvoret og giften i hans langt mer grove påstander om jødene forut for krigen uansett: Som kjent, så benyttet nazistene ad hoc alle de elementer fra historien og  i samfunnet som kunne underbygge og legitimere tankene om sannheten i de antisemittiske ideene. Hitlers og nazistenes hedenske syn grep f.eks. begjærlig alle de antisemittiske utsagnene hos Martin Luther, selv om de samtidig mente at kristendommen var de svakes religion og et barn av den "usle og depraverte" jødedommen. At den ytterst klartenkte og klarsynte Rudolf Steiner ikke innså at hans påstander om jødene ble ansett som legitimering og mer bensin på et allerede skrekkelig bål, er verre enn ille. Og innså han det, er det desto verre. Slik ble samfunnsmessig også Rudolf Steiners påstander ytterligere ballast på den destruktive vekten som jødene ble målt på, Selv om Steiner selv kunne møte kritikk hva gjelder andre forhold fra nazistene. Så får man spørre seg hva slags krefter slike tanker antroposofene dyrker gjødsler i dag? Man blir ettertenksom av langt mindre enn dette.

Apropos: Også norske antroposofers flørt med nazismen før og under krigen er dog velkjent. (Se link: Annet innlegg om temaet legger ned).



I det (pr i dag) nye antroposofiske tidsskriftet Libra, nr 2/2016, så er Hans Möller helt klar om saken. Han går for øvrig sterkt i rette med antroposofer som han mener er freidige nok til å forsøke å bortforklare Rudolf Steiners grove påstander om jødene med å hevde at han bare var et barn av sin tid. Hvilket for øvrig selvsagt verken er en legitim unnskyldning eller holdbar forklaring like vel. Og... "Steiner - barn av sin tid"? Det fantes da andre modige individer som den gangen reiste seg mot den gryende nasjonalsosialismen. Var de mer innsiktsfulle, reflekterte og klarsynte enn Rudolf Steiner? Var ikke Steiner en av de absolutt mest klartenkte ved siden av å være unik og klarsynt? Om noen, så hadde i hvert fall nettopp Steiner de beste forutsetninger til å vite hva som foregikk og hvor det bar hen her

Hans Möller illustrerer for øvrig ypperlig den dype religiøse affinitet som antroposofene har til Rudolf Steiner og antroposofien. Han skriver nemlig at "ingen i dag er modne nok (!) for innvendinger mot Rudolf Steiner", dvs heller ikke i 2016. Fordi han fremdeles ligger så langt foran alle andre i utvikling! "Vi borde akta oss för att i självgodhet tro oss mogna att kunna rätt bedöma "det kritikkverdige" hos Rudolf  Steiner." Bemerkelsesverdig nok, så er det som å høre et heller grelt ekko fra den militante islamittiske gruppen IS og deres hengivne forhold til Mohammed og Koranen. Fundamentalisme er selvvalgt blindhet. Videre fra den store filantrop og humanist Möllers innlegg: «Vi behöver hundra år till (!) på oss för att kunna bedöma Steiner, en föregångsman vad gäller absolut kamp mot varje form för racism, som vi måste övervinna». 

"Enhver form"? Tja...  Bortsett da fra at jødene skal demontere sin total-identitet ved å assimileres inn i storsamfunnet.  Ikke bare blir det sosiologiske begrepet "tribalisering" utmerket illustrert av det antroposofiske miljøet, men fenomenene "rasjonalisering", "benektning" og "fortrengning" blir her adekvat anskueliggjort. Som et apropos kan det nevnes at antroposofen Hans Möller forsvarer de antisemittiske uttalelsene til Malmös sosialdemokratiske kommunalråd Ilmar Reepalu spesielt, samt Reepalus engasjement generelt. Referensene angående Reepalu er legio. Og bare som ett eksempel: President Obamas sendebud Hannah Rosenthal kommenterte møtet med Ilmar Reepalu (S) slik:

"Jeg vet ikke hva som finnes i hans hode eller hjerte. Men jeg vet at språket han anvender er klart antisemittisk".

For den som ikke kjenner denne saken, så kan f.eks. Svenska Dagbladet være en kilde. 

Og som vi ser: Så er altså det suverene og elitistiske argumentet her igjen: All kritikk av Rudolf Steiner og antroposofien blir sett som avgjørende tegn på manglende modenhet, dumskap, kunnskaps- og innsiktsløshet; man avslører nemlig da bare at man er mindre åndelig utviklet. Den gamle og svært så arrogante og bedrevitende holdningen fra antroposofene kommer igjen og igjen til syne: Steiner tok nemlig ikke feil. Har du lest og fordypet deg tilstrekkelig i antroposofien, så kritiserer du naurllig nok ikke.

Assimilation macht frei!

Den antroposofisk begrunnede assimilasjonen er naturlig nok en like så stor fiende for jødene som antisemittismen. "Nei, Rudolf Steiner ga ikke uttrykk for antisemittisme", sier antroposofene med tyngde og overbevisning gjentatte ganger og påpeker at han "bare" snakket og skrev om at jødene skulle assimileres; som om det er et akseptabelt alternativ for jødene. Det er nemlig noe problematisk og beklemmende å i offentligheten å måtte møte Steiners skrifter hva gjelder dette punktet. Antroposofene benytter derfor gjennomgående eufemismer og bagatelliserer der hans ord og påstander er så eksplisitte at de ikke kan omtolkes. Det er temmelig problematisk å holde det Steiner sier for sant (også) her og samtidig beholde den idyll-romantiske selvbildet de dyrker. Dog er det direkte ille at antroposofene ikke ser hva slags krefter, og hvem, de her går i takt med.

Eller... ser de det?

Den absolutt høyeste prioritet er som kjent det å ikke eksplisitt kritisere Rudolf Steiner. Her er alle andre verdier og prioriteringer underordnet.

Målet for ethvert land og samfunn som bygger på FNs Menneskerettighetserklæring bør være å gjenkjenne de giftige frøene og den vekst de kan føre og fører til. Dette kan man derimot ikke om man ikke er fullt bevisste på hvordan slik ondskap forklér seg i de vakreste gevanter. Hentet fra f.eks. det antroposofiske kostymelageret.

Rudolf Steiner og antroposofene var og er ikke antisemitter: Jødene er hjertelig velkommen og har sin selvfølgelige plass i menneskeheten.

Bare de ikke fortsetter med å være jøder.

 

.

 

.



.

 

.

.

Antroposofi som legitimering

I vår postmoderne tid hvor retten til å tro på hva som helst, definere alt personlig helt fritt og så skape sitt eget liv står meget sterkt, så er vi vitne til en verdinivellering og ikke risikofri relativisme. Det som er bekymringsvekkende er at denne posisjonen forveksles med rasjonalitetens sådanne. Etter mange (!) års arbeide med antroposofi er det flere forhold som blir tydelige; i hvert fall for den som ennå evner og våger å stå på den selvstendighet og individualitet man faktisk internt ellers fremhever som vesentlig. Det forutsetter dog at man våger å tenke helt fritt og videre ikke minst å gå i utakt; OGSÅ der det virkelig koster.

I og for seg gode prinsipper og verdier har for flere åpnet noen dører på vei inn i dette livssynsmiljøet; men man har dog flere ganger mer enn ant at her brukes det en del kreativ oppfinnsomhet og velvillige tolkninger for å få ting til å stemme. Det blir litt for mye ønsketenkning og dyrking av idyllene. Det er først etter en tid at visse skapdører og lemmer åpner seg. Men da er man ikke sjeldent kommet dit hen at bordet fanger. Man mer enn aner at her må en rekke saksforhold aksepteres for at andre fascinerende eller underlige påstander skal kunne fremstå som sannsynlige; sågar i brudd med de gode prinsipper hva gjelder fri tenkning og refleksjon. Men prinsipper som til tider viser seg å være situasjons- og konjunkturbestemte er ikke genuine prinsipper og verdier lenger. Brytes det situasjonsbetinget med det normative grunnlaget de ellers bekjenner seg til, så blir det faktisk noe problematisk. Tillit er som kjent avhengig av rent spill, selv om man her langt på vei satser betydelig på det irrasjonelle; på etablerte positive fordommer, sympatier og velvillige omtolkninger.

Fristillingen til den som våger å reise seg og stå alene har dog en pris, en til dels stor pris sosialt sett. De sosiale investeringene er så tett knyttet til livssynet at det blir mer enn utfordrende å så tvil om enkelte deler av antroposofien: Noen deltagere  identifiserer seg så intimt med antroposofien og dets virksomheter at kritikk mot disse elementene automatisk blir erfart som personlig kritikk. Det avsløres igjen at vi bestemt har å gjøre med en tros-identitet.

De sosiale forholdene og kreftene som ikke minst er utrykk for kameraderi og lojalitet kan altså ikke sjeldent vise seg å være det som avgjør hva man velger å se som sant og riktig. Det som da nødvendigvis blir systematisk skjev persepsjon og vanetolkninger overstyrer.



I en tid hvor rasjonelle løsninger ikke ser ut til å fungere adekvat på alle felt, og utfordringer og krefter i mikro- og makrokosmos uroer, så er det alltid noen som resignerer. De tar heller til seg løsninger som tilbyr åndelige forklaringer og løsninger, hvor det subjektive spiller en langt større rolle: Lettet glir man fornøyd inn i slike miljøer fordi endelig har man funnet ut at det vanskelige og utfordrende i livet har hatt og har en åndelig regi. Reinkarnasjon og karma åpner for det meste her. Man kan nå tilfreds stille seg under det antroposofiske paradigmets paraply og endelig bli lettet for en rekke eksistensielle byrder. Men dette er dog livs-utfordringer som egentlig bør VÆRE til stede (!) i alles liv; det tilhører det å være menneske. Vi er vitne til en anti-intellektualisme og antirasjonalisme som er barn av den mistro og smule fortvilelse over "den kalde fornuften", kommersialiseringen og materialismen. En holdning som innebærer forsøket på å flykte inn i fortiden, inn i åndelige meninger og inn i visjoner om fremtiden. Her bir idyllen og meningen det sentrale.

Her finnes antroposofien, trygt i sin borg; selvtilstrekkelig og overbevist blant sine konsepter, kulturelle tilbud, verktøy og virksomheter. Vi er her vitne til det mildt sagt over-pretensiøse hvor man kommer med en teori som egentlig har gjort slutt på alle andre teorier, teologier, religioner og livssyn.

Men om man endelig tar ett skritt til side og lytter aktivt til bruset fra ordstrømmen i de antroposofiske virksomhetene, så kan det faktisk forefalle berettiget å spørre om tenkningen og fornuften der er opplyst av en fri ånd. Sosialiseringsprosessen blir bemerkelsesverdig nok tolket som en implisitt verifisering av ideene og påstandene. En hengivelse og tro er vel emosjonelt betryggende og kan samtidig virke som en aksept, og at alt har en mening, men det er dog naturligvis intellektuelt utilfredsstillende.

Det oppstår internt en språklig hybris som fører til en ubalanse og etisk halvveishet som kontinuerlig blir fornektet internt. Det er i og for seg ikke ideologien og ideene som leder til slike destruktive forhold, men ensidigheten og overtroen på dem. Dette hybris gir seg uttrykk i et hovmod som på ypperlig vis illustreres i fortellingen om "Trollmannens lærling". Man har ikke den ryggrad, de evner og moralske kvaliteter som det hele faktisk forutsetter. Den religiøse overbygningen, tankene, følelsene, visjonene og idyllene blender og man erkjenner ikke alle realitetene slik de faktisk forekommer; og ser derfor ikke den brede og dype grøften som finnes mellom alle de gode idealene og virkeligheten. De antroposofiske brillene tydeliggjør noe - greit nok, men filtrerer bort andre vesentlige forhold. Ordene og begrepene som egentlig skal lede vei og impulsere til den stridsomme vei inn i dypet alene, blir paradoksalt nok lapper i det teppet som benyttes på overflaten for å skjerme seg mot nettopp det som er den fordrende meningen.



Religionssosiologisk sett, så har vi i det antroposofiske miljøet avgjort å gjøre med en type religiøs sekt, uansett hva de selv skulle hevde om dette. Fordi de hevder bestemt at de ikke tror på noen religion. Til tross for at både Jesus, ånder, engler, reinkarnasjon og karma er deler av livssynet (!). Her har vi et utmerket eksempel på det som i sosiologien benevnes som "tribalisering" og de representerer de facto en type menighetsliv. Livssynsromantikken har gode vilkår her. De hyller Sokrates sin metode, men i motsetning til Sokrates, så VET de at de alt vet. I det minste vet de mer enn andre: Dvs antroposofiens paradigme er vel ennå ikke helt gjennomskuet, men det er dette livssynet som er livsprosjektet: Å finne ut av det som Rudolf Steiner "påviser". Vi er her vitne til en type psevdo-rasjonalisme som kjennetegnes av en heller ubeskjeden tro på ens egne intellektuelle og menneskelige evner, samt en intuitiv overbevisning av å være en innviet, og karmisk og åndelig sett på rett plass: Det er selve livsskjebnen som her realiseres, man tilhører m.a.o. en utvalgt åndelig elite som av det åndelige verdensaltet selv er gitt ansvaret som forvalter av sannheten om verden og mennesket: En åndelig minoritet som kan oppfattes som selve Lieblinge der Götter. Og møter de motstand og "forfølgelse", så er det som det skal være for en avantgardistisk antroposofisk elite. Siden mange av dem er reinkarnerte katarer, så er dette med kritikk og forfølgelse en begredelig skjebne de allerede kjenner til fra tidligere inkarnasjoner.
 

Om man på den ene siden oppfordres til å benytte sin tenkning og selvstendighet fritt, men samtidig på den annen forventes å ende opp på samme endeholdeplass som de forutseende antroposofene allerede ventende befinner seg...  så kan man nok ikke med troverdigheten og rasjonaliteten i behold lenger hevde at tenkningen ER videre fri eller sann. En tenkning som med matematisk konsekvens skal ende opp i en allerede forhåndsdefinert (antroposofisk) posisjon kan faktisk ikke sies å ha vært verken sann eller fri. Prinsippene som de bygger sin tenkning på er faktisk i praksis selvmotsigende. fordi de bare kan underbygges av de tanker det antroposofiske paradigmet allerede selv produserer. Ergo er argumentasjonen logisk uholdbar; de faller faktisk for eget grep som de hevder er nettopp tenkningen per se, selv om den er sympativekkende og eksotisk i alle sin menneske- og naturromantikk. Men dette siste er altså noe annet: Vi begir oss mer og mer inn i det religiøse.

De har altså ikke valgt en filosofisk vitenskapelig posisjon og retning, men kun skiftet gjenstand for hva de velger å tro på i det religiøse landskapet. Men en fri, sann og sunn tenkning kan faktisk aldri være annet enn kritisk selvreflekterende. Man kan tro på det antroposofiske paradigmet, eller la være. Men det er bestemt ingen filosofi eller vitenskap.



Antroposofien bygger tydelig nok på en absoluttering som gir visse konsekvenser hva gjelder den deltagendes selvoppfatning p.d.e.s og i praksis helt klart denne gruppens elitistiske posisjon på den annen.

De vil nemlig alltid selv velge ut hvem som skal anses som relevant og berettiget kritiker. Hadde bare andre organisasjoner og mennesker hatt samme retten? Om virksomheter skal kunne betraktes som pålitelige, så avhenger dette nødvendigvis av transparens og om man kontinuerlig grundig og fritt drøfter de grunnleggende normene og om etterlevelsen av dem. Dvs kort sagt det å være sann og åpen; faktisk våge å bedrive selvkritikk. Men i et system hvor kameraderi og lojalitet er så fullintegrert blir dette faktisk helt umulig.

Selvsagt møter man mennesker internt som fremtrer som både sympatiske og dyktige, men dyktige personer kan nok også i utfordrende situasjoner vise seg å være urimelige og usaklige; også disse kan klamre seg til makt, posisjoner og fordommer om prisen for å gi slipp blir for stor. Det indre sosiale systemet som bærer alle faglige posisjoner baserer seg hovedsaklig på interne rutiner og tillit. Tillitskjeden her motvirker en effektiv ytre kontroll og innsikt fordi personene innad allerede har intime bånd til hverandre - hvor livssynet er limet og det overordnede første - og de opptrer derfor i praksis som en lukket gruppe overfor utenforstående. Tilliten som de bygger på og markedsfører er altså ikke alltid inkluderende. Den kan også eksludere. Det samkjøres og samarbeides i de indre tillitskjeder slik at innsyn og kompetent kontroll utenfra begrenses eller forhindres. Vi er vitne til tribalisering i praksis. Det tar ikke alt for lang tid før man som nevnt registrerer en usannsynlig sterk intern lojalitet og et direkte kvalmende kameraderi (som de anser som helt naturlig!) som videre dessverre ender med å skape ofre for maktmisbruk. Alt i det godes navn. Men disse irrasjonelle fenomenene som preger denne klanmentaliteten undergraver faktisk betingelsene for ytre tillit til dem.

Uansett har vel saklig sett heller aldri gode intensjoner og sympatisk fremtreden vært noen garanti mot svikt, feil, maktmisbruk og inkompetanse?

Kritikk blir altså gjennomgående møtt med skuldertrekk, grove stereotypiseringer og sett på som uttrykk for kunnskapsløshet, innsiktsmangel og primitiv smålighet utenfra. Vi er her vitne til en fornøyelig Catch22-situasjon:

Har antroposofene og de som deltar i virksomhetene rett? Eller tar kritikerne feil:

1. Kritikk skyldes alltid kunnskaps- og innsiktsløshet.

2. Har man derimot grundig satt seg inn i antroposofien, så kritiserer man ikke. Skulle du like vel kritisere, så henvises du til punkt 1. 



Men de involverte undergraver i praksis sin egen definerte posisjon som frie og selvstendige tenkere gjennom de klare antroposofisk definerte styringer de gir tanke, tolkning og refleksjon. Vi har her kommet dit hvor man internt gir psykologiske grunner til at andre kritiserer og avviser antroposofien på flere felt fremfor å bemøte kritikken saklig og logisk argumentere for sin egen antroposofiske overbevisning. Slik blir man selvtilfreds gående i en evinnelig og ørkesløs sirkelargumentasjon i et trivelig lasert ekkokammer som man internt pussig nok trives mer enn godt med: Det handler selvsagt om identitet og naturligvis ikke sjeldent en påtrengende pseudorasjonalisme med religiøse undertoner.

Men heller ikke antroposofien vinner det minste på å beskytte seg mot åpenhet og kritisk granskning. Hvilket er noe annet enn å tolke og utføre dette på egne premisser. Antroposofene har liten lyst på å risikere det samme pinlige nederlaget som skjedde på 50-tallet i all offentlighet en gang til. Fornuften og genuin vitenskap vokser naturligvis kun (!) gjennom rasjonell fornuftig selvkritikk. Argumentasjon og kritisk tenkning må derfor alltid være forbundet med evnen til selvspeiling og aktiv lytting; dette er grunnlaget for enhver genuin og legitim vitenskapelig innstilling. Skal den organiske, åndelige og intellektuelle veksten derimot være forhåndsdefinert og tilrettelagt ut fra en allerede overlegen type tenkning (den antroposofiske), så har man i tilfelle frasagt seg sin frihet og selvstendighet og dermed i praksis faktisk forrådt all genuin vitenskapelighet. Fordi den eneste måten å kvalitetssikre den åndelige og intellektuelle veksten på er å åpne for de (en og annen gang nødvendigvis forstyrrende!) krefter som sikrer tankens frihet.

Snarere viser all erfaring at det er de lysskye virksomheter som vegrer seg her. Men bare den som tåler hardhendt prøving og kritisk grundig scanning viser hva som er den egentlige og sanne styrke.  

Problemet hos antroposofene er at de ikke evner å begrunne og forsvare de religiøse ideene og påstandene ved hjelp av den naturvitenskapelige diskursen og tvinges dermed i all offentlighet til å legitimere de høyst obskure påstandene og religions-konglomeratet ved hjelp av egne metoder og "bevis". Ei heller deler antroposofene de gitte og etablerte vitenskapelige oppfatninger av hva som faktisk kan passere som "bevis". Når man som antroposofene tror på ånder alle vegne, også på andre planeter, på to Jesus-barn, på reinkarnasjon, karma, på at jordkloden også reinkarneres, på at ateisme helt konkret er en sykdom, på at de mennesker som dør uten å ha tatt de antroposofiske sannheter til seg blir slaver av den onde selv på andre siden av døden, etc, etc, så blir de raskt sittende fast i religionens terreng.

Antroposofen som religion blir altså gang på gang avslørt i all sin tydelighet. Det handler i virkeligheten om tankeharmonisering innad. Jo mer "lærd" du blir ansett i dette livssynet jo mer snakker du i takt med den etablerte sosiolekt og blir suksessivt invitert inn i sirklene.

Genuin fri tenkning og rasjonelle argumenter vil aldri ha noen reell virkning på et individ som allerede vet hva som er sant. Ref.: Johann Wolfgang von Goethe: "En falsk lære lar seg ikke motbevise, fordi den bygger på forestillingen om at det falske er sant." Vi har å gjøre med virkende tro.



Vitenskapens sannhet avhenger naturligvis ikke av en mester, en guru, en åndsvitenskapsmann, av den enkelte eller en gruppe, men av tenkningen selv som ikke er bundet av et kollektivs vanetenkning og kultur. Holdningene synes påtagelig nok å være preget av en resignasjon over for menneskets irrasjonelle natur der det genuint rasjonelle uavbrutt dessverre irriterer med sine kritiske og legitime innvendinger.

Man ser her påfallende ofte følgende fenomen: Hvis de positive følelser, gode intensjoner og konstruktive mål antroposofen mener å identifisere seg med ikke blir akseptert som adekvat verifikasjon av de sannheter som de bygger på, så slår det ut i sin radikale motsetning. Dette fungerer selvsagt preventivt; det er ytterst få som våger å gå åpent ut med kritikk.

Og man vet jo generelt i samfunnslivet at enkelte med innsikt i data kan ganske lett finne tidligere ansattes og kritikeres IP-adresser som ledd i senere datainnbrudd - det er f.eks. bare å be om en tekst over en fil som er merket med IP-adressen; personlige data og dookumenter fra en og annen kritiker kan jo bli ytterst nyttige senere? Men slik kriminalitet bedriver selvsagt ikke enkeltpersoner fra dette etisk sterke miljøet med.

 

 

Antroposofene og folk i deres virksomheter mener tydelig nok at de har forstått virkeligheten på en slik måte at de mener seg å ha all moralsk rett til å opptre destruktivt og nedlatende mot den som våger å kritisere i offentligheten. Den som stiller seg i motfase med sannhetens og godhetens forvaltere her; stiller seg så utenfor og får bare akseptere konsekvensene. En får skylde seg selv.



Iboende i dette livssynet ligger det en fristelse. Den antroposofiske utgaven av Babels tårn medfører altså en ikke ubetydelig arroganse og elitisme. Det er ikke bare utillatelig og pretensiøst å hevde at man har grepet den eneste rette troen og den egentlig sanne tenkningen, men det er vel så menneskeforaktende og blasfemisk. Like vel tror de seg å være forvaltere av det egentlige og endelige livssyn som internt fremstilles som "visdommen om mennesket".

Det som er direkte påfallende er hvor lite mange av sympatisørene av virksomhetene egentlig kjenner til av hva dette livssynet inneholder hva gjelder påstander om mennesket og virkeligheten ellers. Det skyldes langt på vei sympatikrefter og ikke minst en solid dose irrasjonell tillit som har sine religøse og romantiske røtter i forventninger og ønsketenkning. Virksomhetenes absolutt største ressurs under noe ubehagelig mediefokus er faktisk folks manglende dybdekjennskap og innsikt i antroposofien og hvordan virksomhetenes ideer begrunnes her.

.

 

.

 



 

Om makten i antroposofiske virksomheter

Som de fleste vet, så er det påståtte motivet for en deltagers eller kollektivs handlinger ikke sjeldent noe annet enn den egentlige og dypere årsaken til de samme handlingene. Det kan være en klar forbindelse, men ofte er det en usynlig grøft med variabel dybde og bredde i mellom. Årsaken til at visse løsninger velges kan nettopp være at prisen for å gå dypere inn i sannheten blir for høy. Vi blir i de antroposofiske virksomhetene påfallende ofte vitne til en rekke mennesker som naivt nok mener at de to adskilte sider alltid er så og si identiske hos nettopp dem. Det er faktisk bemerkelsesverdig hvor ofte de mener at det er samfallenhet mellom idealer, teori og praksis internt; og det på alle områder. De er m.a.o. lite bevisst den dype og brede grøften som eksisterer mellom idealer og praksis. Det er nok derfor de så ofte blindt faller i den. Bare kanskje noe synd at det alltid er andre som må betale prisen?



 

Den sviktende realitetsorienteringen innenfor visse svært så jordnære felter kan i høyeste grad bero på at den ikke sjeldent forekommende svikten faktisk blir et lite hyggelig speil, jfr innledningen ovenfor: Å stirre alle realitetene inn i hvitøyet, og ikke bare de elementer man p.t. aksepterer tolkningen av, vil få visse konsekvenser internt. Prisen blir ikke sjeldent for høy. Også for troen, idealene og selvbildet; og dermed for den idyllen og identiteten som dyrkes og opprettholdes på alle plan og som man ellers flagger høyt. Det vekjente kameraderiet innad fungerer ikke akkurat stimulerende på nødvendige, sanne og gode prosesser. Veletablerte intime sosiale bånd blir det limet som holder blikket rettet dit det koster minst, og hindrer dermed at feil og mangler kommer til syne. Godtroenheten og naiviteten lever under gode vilkår her hvor et høyst spesielt livssyn preger det som foregår. Det er faktisk karma, reinkarnasjon og åndelige påvirkninger som rår livsveien og hverdagen til den enkelte og kollektivet. Og merk vel: Det er jo selvsagt ikke bare de direkte involverte som er reinkarnerte, som er karmisk sammenknyttede og treffer hverandre igjen nå i et nytt liv, i dagens inkarnasjon;

OGSÅ f.eks. skole-elevenes og deres foreldres karmiske betingelser og "åndelige forklaringer" her blir trukket inn i den interne livsbetraktningen om den enkelte som foregår i samtaler og på møter. De (vi!) er altså alle karmisk forbundne; det er den "karmiske meningen" at vi treffes igjen i dag. Her åpnes så den virkelig store skuffen for åndelige utlegninger av den enkelte elev, forelder, kollega, familiemedlem, venn og uvenn. Tragikomisk nok ser de aldri på selvstendig kritisk fokus utenfra, på kritikk og vanskeligheter som konsekvenser av deres eget karma. Grunnen er jo at de identifiserer seg så tett med det gode at de ikke gjør noen større feil. Derfer, så skyldes slik fokus og kritikk utenfra altid uvitenhet og manglende kunnskaper, eventuelt simple hevngjerrige individer. Forklaringer og legitimering av også de merkeligste og sletteste valg, prokuratorknep og taktiske handlinger som foretas internt har gjennom livssynet sin høyst beleilige kilde. Men disse sistnevnte basisfaktorene ties det bestemt om utad og i offentligheten. Det gjelder her å beholde en viss sosialt akseptabel maske. Derfor, så eksisterer det én sosiolekt for dialogen internt, og en annen offentlig utad. Men det er alltid et tidspunkt før demaskeringen skjer. Alltid. Om man får innsyn i det som en og annen gang skjer internt her, så blir man vitne til krefter, valg og handlinger som ytterst sjelden tåler dagens lys. Dette er alvorlig.

Antroposofi er å forstå som "praktisert visdom" hevdes det suffisant innad. Men det som kan skje i ny og ne vitner ikke akkurat om noen visdom eller andre internaliserte etiiske verdier. Rudolf Steiner: "Ett skritt frem i den åndelige utvikling tilsvarer tre skritt frem i etisk utvikling". Men også dette er bare noen av mange sympativekkende ord som spres her og der, og taler mer til den som kommer utenfra; til en forutintatt velvilje og ønsketenkning. Dog har heller ikke disse nevnte ordene i praksis noen reell og varig forbindelse med flere involvertes hverdagsliv. Som vi alle kjenner til, så kan de arenaer vi selv samtidig har kontroll på og regisserer også langt på vei gi et betinget uttrykk for en viss harmoni med de verdier vi identifiserer oss med. Men like så kjent er alle de tilfeller hvor vi ikke lenger regisserer og kontrollerer - og heller står nakent frem med all vår sårbarhet, styrke og svakheter - og de situasjonene er naturligvis flest: Her i det ukontrollerbare nået avsløres hvilke verdier vi faktisk og virkelig står for. Det vi her gjør overdøver det vi ellers sier. Og her ved maskefall blir mange i de antroposofiske virksomhetene ganske så annerledes. Man kan altså undre seg over hvor mange skritt tilbake i åndelig status de situasjonsbetingede destruktive valgene internt representerer? Testen på om de verdier en hevder å identifisere seg med også er gyldige for den enkelte er som kjent om de realiseres nettopp der prisen er som høyest. Integritet er som kjent å gjøre nettopp dette. Og NB: Også om absolutt ingen kan kontrollere om du følger opp egne verdier. Dette siste her burde flere i den antroposofiske virksomhetene snart erkjenne.



 

Nå har aldri gode hensikter og flotte idealer vært noen garanti mot personlig eller kollektiv svikt og feil. Uansett, så hentes gode frukter frem når virksomhetenes drift skal legitimeres utad. Alle de dårlige og råtne fruktene forbigås her i taushet, eller de benektes eller bagatelliseres. Alternativt forsøker man iherdig å annullere troverdigheten til den som påpeker en rekke grove feil; svikt og misgrep som har hatt alvorlige konsekvenser på helse og liv for medmennesker. Dessverre er det flere det gjelder, -ofrene er flere enn de fleste aner. Like vel (!) går de involverte i virksomhetene til direkte personangrep og demonisering av den som presenterer kritikk; alternativt usynliggjøres man. Kritikken bemøtes aldri, aldri, faglig profesjonelt og grundig. Man tråkker heller ytterligere og desto mer på den som allerede helseløst er kastet i grøften.

At mange internt ikke kjenner til en del av det som her påpekes betyr ikke at det ikke samsvarer med saksforholdene. De manglende kunnskaper og innsikter her er nettopp konsekvenser av den pågående idealiseringen, manipuleringen, fortielsene og ensrettingen. Etablering av virkelighetsbilder pågår i den pulserende sosiale virksomheten:

De ledende velger i saker selektivt ut de data og puslespillbiter som p.t. internt kan få passere som sanne: Man skaper og presenterer så innad ut av dette et helhetsbilde ad hoc, som alle andre i innarbeidet sympati og tillit stiller seg bak, Folk som overhodet ikke kjenner til det hele bildet blir manipulert inn i den korrekte og verifiserte folden igjen. Men de ledende velger samtidig bevisst å unngå en rekke andre vel så sanne data og puslespillbiter som hører til: Hvor av flere inneholder alvorlige og bekymringsfulle realiteter som for det første kompliserer det allerede foretrukne definerte bildet, og for det andre kan få betydelige konsekvenser innad. Bedre da å kanalisere alt det destruktive over på andre; la dypere sjelemønstre og interaksjonsroller i miljøet slippe styrende til, og deretter finne en tilgjengelig syndebukk for heller å ofre den. -  Og så kaste vedkommende i utenforskapets ørken slik at det gode kollektivet igjen går fri og kan fortsette med idyllens farverike liv i det gode trygge fellesskapet.

Det er ikke til å komme ifra at det finnes deltagere her som har makt, og noen har langt mer makt enn andre. Ikke nødvendigvis i formell forstand, selvsagt. At makt i et slikt system også er systemets faktiske forutsetning blir helt usynliggjort bak en rekke gode og sympativekkende idealer, narrativer og bilder. Dette er én av de viktigste grunner til at makten blir vanskelig å se og kritisere. De involverte vil nemlig troskyldig benekte at det forekommer noe slikt i miljøet.

Vi ser dog flere eksempler på praksis som preges av det som kalles rasjonell og diskursiv makt. Fordi dét dette sosiale miljøet tilbyr av åndelig mening, livssyn og sosial trygghet også er noe flere intuitivt søker, så skapes det en gjensidighet og avhengighet som langt på vei innebærer subtil kontroll. Dette er langt mer mulig her enn i profesjonelle administrative miljøer som ikke er impregnert av en religiøs tro. Gjennom å slik gjennom sympatikreftene og åndsmeningen være noen lunde personlig- og sosialt knyttet til systemet, så blir man samtidig lettere å manipulere og kontrollere. Men ondskapen finner som kjent en bakdør på selv de mest innbydende og sympativekkende arenaer hvor mening og gode idealer dominerer narrativene.


Det er ikke den enkelte autoritet innad som nødvendigvis besitter ressursene, men de kontrollerer dem like vel gjennom de roller og de sosiale bånd som er innbakt i organisasjonens liv og uliv: Hvilke premisser, og hvilken tolkning av sannheten som blir ansett som gyldig, er betinget av hvilken autoritet innad som presenterer den. Makten finnes altså innebygget i virksomhetens strukturer. I alle relasjoner finnes det selvsagt maktstrukturer, og faktisk spesielt der (!) hvor slik makt benektes, bagatelliseres eller usynliggjøres; den potensielle makten finnes og iverksettes de ganger den ´nesten´ usynlige maktklikk har pratet sammen. Makten og avhengigheten skapes og opprettholdes gjennom opparbeidet sympati, bruk av faglige roller, samt beregnende spill på følelser som videre bygger på visjonære og romantiske bilder av meninger og mål. Visjoner som stadig opprettholdes gjennom foredrag, sosiale sammenkomster og annet virke innad.

Interne autoriteter kommer med sin ro og tradisjonsbaserte ´fylde av innsikt´ som er vanskelig å motsi i andres påhør, det høres jo så velmenende og riktig ut? Men det er bevisst manipulasjon av andre menneskers integritet og selvfølelse.

Her er det nemlig få som våger å sette foten ned og skille seg slik ut gjennom å hevde sin rettmessige individualitet;  dvs like vel stå på sin selvfølgelige rett; for så å saklig og kritisk ta opp det som foregår. Det å eventuelt legitimt protestere og opprettholde fokus blir nærmest umulig her; man skal nemlig "vise respekt for prosessene"... autoritetene "sår et frø"  i det problematiske som foregår, må vite. Ord og organiske vendinger hentet fra det antroposofiske livssynet og pedagogikken, som alle involverte allerede kjenner og bejaer, benyttes her beregnende for å manipulere og spore kritikk bort. Det blir derfor så og si alle mot én. Den enkelte blir vingeklippet. Den og de som innser at du absolutt kan ha rett våger ikke å stille seg på din side i kollektivet: Makten og mulighetene er nemlig klart asymmetrisk fordelt fra første øyeblikk. Den som tar andre og selvstendige veier avslører i tilfelle  for all verden at man ikke har respekt for de indre gode ideer, store vyer og den egentlige meningen; som selvsagt er autorisert av verdensaltets ånder selv.

Derfor, så er man f.eks. imot organisering av ansatte i de kjente yrkesorganisasjoner. Man hevder romantisk og påfallende naivt at "vi ordner slike utfordringer selv" og makter med livssynet i mente å skape legitimitet for dette makt-trikset innad absurd nok . De vil nemlig så langt det lar seg gjøre unngå kompetent innsyn utenfra. Dermed så er det ytterst få ansatte som organiserer seg, og dét i beste naive mening. Dog er dette en fatal feilhandling som man oppdager først når det er for sent. Men da er det også for sent. Kunsten er altså å manipulere den andres forestillingsverden. Her blir den interne sosiolekten, vanetenkning og idyllens ikke-verbaliserte konsensus det avgjørende verktøyet.



Men hvordan har det så seg at nevnte maktrelasjoner innad så og si er usynlige, nonverbaliserte og blir benektet? De blir usynlige spesielt for utenforstående ettersom maktposisjonene og maktstrukturen a priori automatisk tas helt for gitt av de som er involverte i virksomhetene. Den som har makt behøver naturligvis ikke markere dette hver dag. Alle de involverte tilpasser seg mer eller mindre bevisst det sosiale og faglige livet i de ulike maktrelasjonene; og det er ikke før det bryter ut spenninger eller konflikter som makten blir synlig og merkbar. Der har skjedd, og det vil skje igjen... Med til dels betydelige omkostninger for den som trosset samstemmigheten og like vel valgte å gå i utakt med konformismen og dermed så fikk Kainstempelet i pannen. Det finnes dessverre eksempler på alvorlige konsekvenser for flere. Men der man rettferdiggjør sin nestes lidelse der har man overgitt seg til umoral og destruktivitet: De alltid gode etiske fordringer de hevder å arbeide ut fra viser seg bekymrende nok å være konjunkturbestemte og situasjonsbestemte verdier. De mener altså å ha forstått verden og virkeligheten på en slik unik måte at de har rett til å opptre negativt og destruktivt i de tilfeller det kan beskytte virksomhetene. Men verdier og prinsipper kan selvsagt ikke være situasjonsbestemte. Da er de ikke lenger prinsipper og genuine verdier.

Den nevnte relasjonelle makten forsterkes selvsagt av en diskursiv makt som nevnt lenger ovenfor; de som har makt har også kontroll over den interne sosiolekten, dvs over definisjonrett og dermed opparbeidet definisjonsmakt. "Virkeligheten er den øverste dommer", sies det gjerne retorisk og med med trykk. Et prinsipp enhver også naturlig nok sier seg enig i. Men det de IKKE sier i samme moment er hva det er som faktisk skal få passere som virkelighet -eller ikke. Her er ´virkelighet´ det samme som det som passer den interne ledelses agendaer. Hva som så blir virkelighet avhenger av hvilken teori man har valgt; og pussig nok er det sanne bildet av virkeligheten også alltid (!) det som gavner virksomheten mest, eller omvendt - blir minst belastende.

Den diskursive makten fremstilles (!) selvsagt ikke som makt, den presenteres heller i beste fall oftest som en form for ressursmakt hva gjelder kunnskaper, innsikt, ideologisk tyngde og kultur. Makten finnes ikke minst i rollene, via den person som rolig og med pondus presenterer sakene og i selve språket; og dette påvirker derfor tenkningen og konklusjonene hos tilhørerne. Denne diskursive makten fører til at de som vil være innenfor tenker og gjør slik som de tror at det forventes at man skal gjøre. Og vesentlig: Diskursiv makt hindrer at alternativer verken gis adekvat tid eller rom slik at makten aldri utfordres eller forstyrres. Man ser det som makten vil at man skal se, og ikke det som makten ikke vil at man skal se. Den absolutt mest suksessrike form for sosial kontroll og ensretting er selvsagt ikke gjennom bruk av makt, men gjennom å dempe bevisstheten om at alternative tolkninger kan være vel så legitime og reelle.

En alt for intim tilknytning og nærhet til det som skjer gjør at man ikke ser alt det som foregår; kollektivets forente holdninger og subtilt innarbeidede samtolkninger hindrer genuin forståelse.


Alle undersøkelser viser at i virksomheter som også er å anse som uttrykk for livssynsmiljøer, så blir man mer og mer avhengig av å opprettholde gode relasjoner til de innad; de skal nemlig forvalte det store ansvaret qua representanter for de åndelige verdensmakter - man er jo reinkarnert her nettopp for å realisere verdensaltets ånders hensikter;  Og dermed påvirkes de holdninger og konklusjoner den enkelte og kollektivet tar. Når man er deltager i den virksomhet som kommer i ubehagelig fokus, så faller man alt for lett i den interne og blindende menings- og sympatifellen. Å opparbeide tilstrekkelig distanse til det miljøet en kjenner så alt for godt er tydelig nok en utfordring over ævne for flere, ikke minst der slik nødvendig distansering og genuin selvstendighet i realiteten ses på som forræderi og svikt blir det nærmest umulig. Samtidig så bygger flere maktpersoner opp en betydelig mengde sosial- relasjonsmessig- og kunnskapsmessig kapital. Derfor så blir f.eks. støtte til en annen innad i dag samtidig en investering i tilbakestøtte fra samme person i morgen. Kameraderi og feighet er dessverre mer enn vanlig; de blir dessverre frukter av den idyllen som kontinuerlig fikseres og dyrkes.

Kameraderiet og feigheten blir pusset og gnidd på og fremstår internt så som de mest kostbare arvestykker ikledd de mest troskyldige og flotte farverike gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret. Jo tettere og mer intimt de sosiale båndene innad blir, jo mer vanskelig blir også det å stå solid for de reelle idealer og prinsipper.

Den som dog tar noen steg tilbake og ser fra utsiden får derimot et helt annet perspektiv. Som kjent, så kreves distanse for å se, for å tenke fritt -  fisken vet først hva vannet er når det forlater det i et hopp. Men denne distansen blir ikke mulig fordi den subtile og effektive språkkulturen snakker med to tunger. De irrasjonelle kreftene overstyrer subtilt den frihet og selvstendighet som de hevder å dyrke. Vi blir som nevnt  i ny og ne vitne til sekterisk maktbruk "i det godes navn".

Man må altså beherske sosiolekten, tro på den åndelige meningen med virksomheten og akseptere hierarkiet for å bli betraktet som innenfor. Her tilbys mening, sosial trygghet og en eksotisk identitet i bytte mot den selvstendighet og den frie tenkning som de egentlig hevder å dyrke. Prisen blir altså noe for høy, selv om det tilbys visse ønskede verdier i bytte. Flere trer, med glede og lettet for livsbyrder, inn i et miljø som forfekter troen på at alt i det utfordrende og problematiske livet i mikro- og makrosammenhengene faktisk og egentlig er styrt av åndsmaktene. At det har vært en mening hele livsveien, at det er det, og blir det. Åndsmaktene, livsutviklingen og karma er forklaringen. Man puster lettet ut og holder seg til det miljøet som bekrefter at det er slik. Hele systemet opprettholdes og forsterkes derfor dag for dag uten at flere involverte erkjenner de fenomener som her er beskrevet.

 

----------------------------

Menento vivere...

Meningen med livet?

LEV DET!

 

.

Samuel Barbers ´Agnus Dei´.


.

.

.

.

Der motsatte av mot er ikke feighet; men konformisme: Antroposofiske virksomheter ´onstage & backstage´...

Antroposofi fremstilles som "praktisert visdom". Men ser man på enkelte av de frukter som høstes her og der fra virksomhetene, så er det ikke akkurat kvaliteten ´visdom´ som først slår en i øynene. Men man må ville og våge å se det som foregår; ikke bare den delen man foretrekker. Og det skjer dessverre for ofte negative og destruktive ting, slik at man kan peke på en tendens. Flere tiårs erfaringer taler for seg selv: Det de gjør overdøver det de sier.

Den som oftest snakker høyt om nestekjærlighet, respekt, sameksistens, likhet, alles muligheter og flat struktur,  gjerne ikledd de vakreste og mest sympativekkende vendinger fra den antroposofiske livssyns-sfæren, overser bevisst det som faktisk foregår innad: Sosiale spill er aldri rettferdige og objektive i sitt vesen. Sågar heller ikke i antroposofiske virksomheter. Pussig nok for noen, kanskje? Virkeligheten selv speiler dessverre ikke nødvendigvis den romantikken og idealismen som er skapt ut fra det antroposofiske idylliske verdensbildet man så gjerne vil bidra til å realisere. Men overflatens skiftende spill kan jo gi tilstrekkelig skinn av et bilde som så forveksles med virkeligheten selv: Derfor blir overflatefenomener, sosiale- markører og happenings, fasade og rett staffasje det som blir de synlige og bekreftende uttrykkene for det idylliske og sunne Antroputopia man gjerne vil tro på. Og for flere holder det også påfallende lenge med ordene, smil, overflate og skinn. Tenkningen blir for mange vel så ofte en sekundær ordnende funksjon i en prosess som er igangsatt på bakgrunn av følelser, antagelser og ubekreftede anelser: Det handler egentlig om å få antroposiske teorier om mennesket og verden til å stemme. Gevinsten innad for den enkelte er udiskutabel. Men man forveksler naivt nok språk og ytre markører med den dybden ordene opprinnelig en gang var uttrykk for. Men folk vil jo som kjent heller ha beroligende hvite løgner enn sannheten.

 


Men virkeligheten er nok ofte mer utfordrende og uhåndterlig enn man helst skulle ønske og ville. Selv på de beste arenaer finnes faktisk akkurat de fenomener man mener å ville fjerne seg fra i det noe kyniske og markedstilpassede livet utenfor: F.eks. rollespill, maktpersoners dominans og agendaer, ulikheter, sladder, intriger, klikkmiljøers maktbruk og skjev fordeling.

Absolutt alle sosiale systemer, også i disse antroposofiske virksomhetene, er selvsagt hierarkisk oppbygde og subtilt organiserte, hvilket naturligvis får konsekvenser. Også her: Nettopp i de miljøer som fremmer en flat struktur, respekt, solidaritet, medlemsdemokrati og gjensidighet er makten også skjult i submiljøer, men dog derfor effektivt virkende gjennom de relasjonelle kanaler og midler som fremmer de interesser som prioriteres. Sympatien og antipatien er som kjent de mest fiendtlige krefter i den sosiale virkeligheten; men innsikten i dette blir benyttet i det sosiale spillet fremfor at det fungerer som kantstener på veien mot en større helhet: Nettopp disse sjelelige kreftene appelleres det sublimt til ad hoc og kontinuerlig. De samme sosiale fenomener man kjenner så alt for godt til ellers i samfunnet oppstår, opprettholdes og virker naturligvis altså også her... nå bare i nye og andre variasjoner og forkledninger:

Kartet får derfor forskjørsrett for terrenget, følelsene og selve den dypere ´meningen´ blir de utslagsgivende og avgjørende instanser; man orker og vil ikke gå grundig til verks, så lenge det som skjer ikke rammer en selv eller sine. Brillene gir en forutforståelse som preger det man ser... og selvsagt det man ikke ser. Det er et velkjent paradoks at de antroposofiske virksomhetense største ressurs i den offentlige diskursen er mange av de deltagendes uvitenhet om antroposofien per se... og det som foregår ´backstage´.

Men dog: Heller ikke antroposofien og dets virksomheter har noe som helst å vinne på å beskytte seg mot grundig og bred kritisk granskning og åpen debatt. Ei heller har det noen positiv effekt at antroposofer som vanlig kun noe motvillig flytter seg fra skanse til skanse og er åpen kun der de tvinges, og det i tilfelle helt på egne premisser. Tvert imot er det kun det som er lyssky som frykter gjennomlysing og åpenhet. Bare det som tåler å prøves tungt, mer eller mindre tydelig og skarpt, kan vise sin genuine styrke. Det som er ekte vil naturligvis alltid bestå. Men har man bygd i løs sand, utenfor fast grunn, så vil nok ikke huset bestå på sikt.

 

Makten sentraliseres også her i dette miljøets virksomheter og den opprettholdes selvsagt ikke ved bruk av tvang. For all del. Den er heller ikke åpenbar. Men det betyr ikke at den ikke finnes og ikke virker der det trengs. Utøvelsen av makten krever dog også her legitimitet, og den opprettholdes gjennom den symbolske kapital som er opparbeidet og som ikke minst også er ikledd antroposofiens skjebnetunge og legitimerende kappe. Den symbolske volden gir seg f.eks. uttrykk i den makten som ligger i å få en bestemt virkelighetsforståelse til å fremstå som sann, objektiv og moralsk rett. En banalitet som pussig nok ofte overses av flere innad er at språk skaper verden vel så meget som det brukes til å begripe. Derfor, så er definisjons- og tolkningsretten en vesentlig maktfaktor. Den som behersker språket kontrollerer og behersker også hvilket virkelighetsbilde som skal få passere som sant.

Dette innebærer at maktutøvelsen blir nærmest usynlig innad; det handler naturligvis om å kjenne og utnytte de kulturelle kodene. Språket blir her en kamparena og samtidig det viktigste våpenet; interne autoriteter skyver sin faglige tyngde foran seg for slik å monopolisere hva som skal få passere som sant eller ikke. Alle innad vet godt hvem som har størst tyngde og makt, hvilken klikk som styrer... men ingen kan peke på noen synlige maktstrukturer.

Det bildet av virkeligheten som er autorisert ´von oben´ blir også det gyldige som alle har å forholde seg til. Helt UTEN at de involverte vet at det er snakk om en vilkårlig bilde av virkeligheten som er bestemt ut fra rene nyttehensyn. Alternative virkelighetsbilder holdes derfor alltid samtidig effektivt ute; og her blir diskvalifisering av "de andre" viktig. Og pussig nok er det alltid de tolkninger som gavner virksomhetene best, eller omvendt belaster dem og interne maktpersoner minst, som også alltid er de riktige og sanne. Vi ser vel sjeldent en bedre illustrasjon på det fenomenet som i sosiologien betegnes som "tribalisering" enn det som preger de antroposofiske virksomhetene. Individualiteten som de hevder å dyrke, er visst her det samme som at alle individuelt tenker og mener det samme.

 


Som alltid der mennesker møtes: Også her i dette miljøet reproduseres de ordinære og kjente menneskelige psykisk og sosialt relaterte fenomener; ganske enkelt fordi vi har med mennesker i interaksjon å gjøre. Også autoriteter innad strir med det samme som andre i tilsvarende posisjoner utenfor; for eksempel statusjag, maktbegjær, forfengelighet, tvil og usikkerhet. Men så ned-dempes og overses ofte alle ordinære menneskelige og sosiale svakheter og faktorer i lys av alle de gode idealer og fordringer som ligger innbakt i livssynet som impregnerer livet i virksomhetene. Godtroenheten og respekten innad er ikke sjelden de legitimerende døråpnere som skal til for å kjøre råe løp som maktpersoner setter i verk.

Den generelle aksepten for at de sosiale spill og interaksjonelle maktforhold også skaper hierarkier og påvirker virksomhetene er altså like påtagelig her i virksomhetene som i samfunnet utenfor. Man glemmer tydelig nok bare så alt for lett at nissen følger med på lasset inn i også dette miljøet og dets virksomheter; og han har på sin side bare hånlatter å gi til den som mener noe annet. 

Og det nevnte som skjer over alt... skjer naturligvis også i de antroposofiske virksomhetene, like meget der som ellers. Det tar bare litt lengre tid før man vil oppdage det, ganske enkelt fordi en selv har investert så meget i virksomhetene. Livssynet antroposofien, som man samtidig åpner for, blir det sjelelige grep som bidrar til at erkjennelse og syn vekkes i seneste laget. Det kan ta litt tid før man våger å gi plass til en klar anelse om at det er en til dels betydelig forskjell på de visjoner og idealer man lett lar seg lokke av - og virkeligheten som faktisk rår. Det kan altså faktisk til tider være liten samsvar mellom alle de gode teorier, visjoner... og virkeligheten selv. Grøften mellom disse kan være både dyp og bred. Men de ser den ikke selv; det er nok derfor de så ofte faller i den. Men det kan ta noe tid før følelsenes og godviljens projiserende og bekreftende blikk endelig vekkes. Og fordi det handler om følelser og tro for flere, så er det først når motsatte følelser aksepteres og gis plass at tanken frigjøres og erkjennelsen så i beste fall tar et steg videre. Noen ser nemlig barna, andre og virksomhetene gjennom de briller som troen, håpet og ønskene forsyner deltagerne med. Og betenkelig nok er det mange som ikke gidder å engasjere seg fordi det destruktive ikke rammer en selv (!). Og dét paradoksalt nok nettopp i slike virksomheter hvor etikken og menneskesynet er så tydeliggjort. Det gode velges visst bare for egen del? Men da har man klart misforstått de idealer de mener å ville tro på. Den etikk som er konjunkturbestemt og redusert til uttrykk for subjektive variabler hevet frem på festdager står selvsagt til stryk. Prøven på om de goder og den etikk man hevder å identifisere seg med også er gyldige for en selv; er når det faktisk koster å realisere dem. Det finnes faktisk ikke mer solidaritet og nestekjærlighet enn det som realiseres i nået. På den annen side er det dog i slike oppvåknende tilfeller heller ikke lett: Man får betydelige problemer med å få gehør og med å bli møtt adekvat. Å erfare seg løsrevet fra spillet og fri kan være en rystende opplevelse. Brått ser man hva som også har foregått hele veien... utenfor ens eget idylliske tunnelsyn.

Man ser først det en selv var for intimt og blindt knyttet til tidligere:  Man er omgitt av andre engasjerte og ansatte deltagere i virksomhetene som ennå har godt etablerte tette relasjoner, som pleier både faglig og privat kontakt, som frekventerer de samme sosiale sirklene og har aksjer i den samme livsynsarven. Flere av de deltagende dyrker faktisk de sosiale relasjonene intimt, flere er ikke bare kolleger. Men de er hverandres forlovere, hverandres barns faddere, naboer, ´sjelevenner´, de deltar i det samme på fritiden, de møtes i de samme antroposofiske hendelsene. Her i dette intime og tette miljøet blir det derfor langt fra lett å ta selvstendige valg. Og konsekvensen blir at kameraderiet og miljøets selvbeskyttelse florerer i betydelig (!) grad: Støtte til en kollega og venn i dag er nemlig samtidig investering i tilbakestøtte fra samme kollega og venn i morgen. Ikke minst blir en interesse av å bevare status quo og beskytte det man identifiserer seg med, og daglig bygger sin livsmening på, sentralt. Blikket innenfra er naturligvis mer bundet og blindt enn det frie blikk utenfra: Den som har vært ute i lyset og formidler noe mer og annet blir derfor ´henrettet´ av de som ennå er tilfredse med skyggene på den rosenrøde og lilla veggen, med kosen og idyllen. Ibsens bevingede ord passer mer enn godt her: "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme". Idyllen skal forsvares for enhver pris. Det er flere som har blir rammet grovt på både helse og liv i verste fall. Hvilket får devisen "antroposofi er det samme som visdommen om mennesket" til å fremstå som det rene kalde og kyniske hån, et gufs fra mørket selv.

 



Siden lite av makten er formalisert og åpenbar, siden det som synes å skje er så harmløst og utføres av både snille og velmenende idealister... så ser man som deltager akkurat det man i miljøet subtilt mobiliseres til å se... og det man også helst ønsker å se, og ønsker å få bekreftet. Men nå har aldri gode intensjoner og sympativekkende fremtreden vært noen garanti mot feil og destruktiv adferd i andre sammenhenger. Mye av kunnskapene som styrer de sosiale handlingene er kroppslig og nonverbal, det hele ligger innbakt i selve systemets sosiale liv og dermed ikke umiddelbart tilgjengelig for refleksiv tenkning og fortelling.

Det eksisterer i praksis et avhengighetsforhold mellom de med maktposisjoner som besitter den livssynsmessige, kulturelle, faglige og sosiale kapital p.d.e.s   -  og en tillitsfull part på den annen som subtilt påtvinges den "symbolske volden". Og med utstøtning, stigmatisering og meningstap som ris bak speilet blir veien videre alltid lett. Kollektivet styrer og kontrollerer. Dvs alt legitimeres gjennom tildekningen av de faktiske maktrelasjoner virksomhetene bygger på. Og det som skjer virker innad så selvfølgelig og riktig at få vil stille spørsmål. Systemet produserer og reproduserer dermed kontinuerlig det makthierarki som styrer det som skal oppfattes som sannhet og virkelighet. Den eksisterende habitus etablerer m.a.o. en type matrise for hvordan de oppfatter, forstår og derfor skal handle i visse tilfeller. Det er selvsagt ikke snakk om tydeliggjorte, detaljerte prinsipper og kognitive strukturer, men om mer generaliserte forforståelser og disposisjoner som omsettes der det blir behov.

At det som skjer her på denne sosiale arenaen i hverdagen er betydelig impregnert av livssynet antroposofien; som innehar skjebnemessige impliksjoner for den enkeltes skjebne, karma og reinkarnasjoner, og livsmening - for bare å nevne litt -  blir en livsfarlig miks. Se for øvrig flere innlegg under om antroposofiens mange obskure påstander om verden og mennesket. Farlig fordi flere av dem som velger å delta også hengir seg til antroposofiske ideer. Makten som ligger i et livssyns vesen kan misbrukes. Og den blir misbrukt: Sterke personligheter innad som besitter betydelig sosial og kunnskapsmessig kapital og videre behersker språket og definisjonsretten danner som nevnt maktbaser som i verste fall begår direkte destruktive handlinger mot enkeltpersoner i det godes navn. Det har ført til alvorlige og betydelige konsekvenser for flere. Det som skjer innad handler om å opprettholde monopol på den legitime symbolske volden som selvsagt er av psykisk karakter.

Vi er her vitne til et miljø som mener at de har forstått verden på en slik unik og suveren måte at de har rett til å opptre umoralsk og destruktivt mot medmennesker der det er nødvendig. Og skulle slike minusvarianter som rammes lide noen last, så er det deres egen feil, dvs deres eget karma. Deltagerne i de antroposofiske virksomhetene har nemlig ikke gjort noen feil, ikke gjør de noen feil... og ikke kommer de til på gjøre noen feil. Riktig nok presenteres helt generelle og uforpliktende beklagelser og innrømmelser i mediene ad hoc en og annen gang, men dette er politisk- og sosialt korrekt selvkritikk som bare de antroposofiske miiljøene vinner på. Den som er grovt rammet holdes bort og blir fortsatt behandlet som utskudd og legitimt mål for nye trakasseringer og mobbing. Den som har fått sitt liv ødelagt får skylde seg selv: Her toes hender med den beste samvittighet.

 



Man kan faktisk ikke delta her i de antroposofiske virksomhetene hvis man ikke aksepterer de sosiale kreftene som spilles ut, dvs de sosiale spillene som allerede er i gang. De uuttalte og langt på vei udiskutable premissene som danner veiene for tenkning og handling er kun gyldige innenfor dette allerede definerte livssynsfeltet og virksomhetene. At man utenfor diskuterer og problematiserer det som foregår har innad absolutt ingen betydning; kritikk skyldes nemlig med nødvendighet alltid manglende kunnskaper og innsikter hos kritikeren. Alle ledd i antroposofien får sin legitimitet og rettmessige plass innenfor det helt spesielle antroposofiske paradigmet; som igjen er å anse som den beste beskrivelsen av virkeligheten pr i dag. Kritikk utenfra blir derfor en umulighet: Den som kritiserer har med nødvendighet ikke studert- og arbeidet med antroposofien i tilstrekkelig grad; vedkommende kritikers premisser annulleres derfor allerede i utgangspunktet. Har du så endelig fordypet deg i antroposofien like vel, så kritiserer du ikke. Ergo finnes det absoutt ingen legitim posisjon å kritisere ifra. Man ender i en uopphørlig sirkelargumentasjon.

Det appelleres innledningsvis inviterende og sympativekkende til den frie og selvstendige tenkningen hos den som vil undersøke antroposofien. Men den tenkningen som forut for fordypning og analyse med matematisk konsekvens forventes å ende på den ferdigdefinerte endeholdeplassen hvor antroposofene allerede venter på oss andre kan verken sies å være spesielt fri eller selvstendig.

Det gjøres selvsagt også riktige ting her i dette miljøet. Dette legitimerer dog ikke det som er negativt og direkte ødeleggende for flere medmennesker. Noen med ansvar og hele sitt hjerte ennå intakt burde nå, med henvisning til de gode idealer som virksomhetene faktisk hevder å bygge på, reise seg - utvide sitt blikk; modig se bort fra egne gode erfaringer, sette foten ned og tydelig si: "Her har det pågått- og her pågår det umoral! Noen er grovt rammet, de lider og ødelegges av at våre virksomheter ikke drives slik det var og er ønskelig!

At det foreligger en assymetrisk relasjon hva gjelder makt og muligheter burde for lengst ha vært innsett:

Antroposofi som praktisert visdom? Det er faktisk aldri et legitimt poeng å enda en gang falle i fellen og begå retoriske grep gjennom å bedrive apologetiske unnamanøvre: Igjen heller skifte fokus og avledende tale normativt med henvisning til velutvalgte eksempler for å bevitne at ting er liv laga, når det deskriptive fra flere hold igjen blir for ubehagelig. Man bør nå våge å se HELE bildet i hvitøyet og endelig våge å gå i takt med de grunnleggende etiske føringer som de hevder å bygge virksomhetene på; ikke minst om man skal gå i takt med den ideelle basis de hevder å ha sine kilder i. Man bør seriøst og helt åpent legge alle kortene på bordet, åpne for grundig gjennomlysning utenfra av uavhengige instanser og foreta adekvate kvalitetessikringer. Dette innebærer modige fordomsfrie (!) møter med fortidens feil, hvor gamle nidbilder og bekveme forutforståelser annulleres. Det er den som er rammet av elendigheten som har autoritet her. Ikke minst når konsekvensene for noen medmennesker blir ødelagt helse, familier som rammes grovt og selvmord er prisen for å fokusere på idyllen mildt sagt for høy. Her kan man som deltager ikke igjen lukke øynene, og heller aldri skrive slike tragiske følger på kontoen for nødvendige ofre for den antroposofiske revolusjonenes vei, eller hevde at all kritikk skyldes kunnskapsløshet, uvitenhet, manglende innsikt eller hevngjerrige individer - slik det har blitt gjort hittil. Tiden for prøving og feiling er for lengst forbi; omkostningene overdøver alle gode taler, intensjoner og ønsker! Andre medmennesker må og skal ikke betale prisen for virksomhetenes egen svikt og feighet. Når noen lider grovt i det kalde mørket bak de flotte, sympativekkende og skjønnmalte fasadene kan ingen med sunn fornuft og hjerte på rett plass vende ansiktet bort, kose seg med urteteen og late som ingen ting; og videre så fortsette igjen fordi man selv og bekjente i hvert fall har det greit nok. Det holder ikke med nye interne komiteer og møter. Dette siste er direkte respektløst og en hån mot både det gode og alle ofrene; og bidrar så tvert i mot til å legge lokk på elendigheten og nok en gang fortsette takten i samme spor og så ´håpe på det beste´.

Dette er og blir ikke en adferd som vitner om noen visdom om mennesket.

 

.

 

.

COHEN:



.

.

 

.

 

 

Antroposofisme

For den søkendes ego er det lite som er mer bekreftende og stimulerende enn det å endelig oppnå den enigmatiske følelsen av å kunne se verden som et univers av inspirerende åndelighet og utvidet mening: Dvs ta til seg en etterlengtet åndelig autorisert fremstilling hvor den personlige brokete biografien endelig blir satt inn i en forklart menings-sammenheng. Antroposofene tilbyr et eksotisk miljø som bekrefter en slik åndelig inspirert identitet: Her er livssynet for de mer viderekomne som har avslørt de tradisjonelle trosmiljøer som kollektive feil-forestillinger som dermed videre må anses som kun preliminære uttrykk for den egentlige sannheten. Dvs bare som tidligere kulturfaser i menneskehetsutvilklingen som vi i vår egen aktuelle tidsepoke må forlate. Man skal nemlig nå tre inn i det individuelle som er frukt av den endelige ´fødsel´ av ´bevissthetssjelen´. Men individualitet her hos antroposofene blir paradoksalt og tragikomisk nok forstått slik at alle individuelt tenker det samme.

Jo mer bundet perspektivet er, jo lettere er det å tro at man ser alt... eller i hvert fall mest. Når man leser- og lytter til argumentasjonen til antroposofene så ser vi hvordan dette paradigmet presenteres som det egentlige (!) bildet av sannheten om virkeligheten.



Det selvstendige analytisk-kritiske elementet som kjennetegner all genuin vitenskap glimrer helt med sitt fravær; her handler det om tro og til syvende og sist endelig tilslutning til det allerede oppdagede. Egentlig kritisk-normativ gjennomtenkning og sorterende ettertanke er også i sitt vesen fullstendig fraværende. I den grad de dog mener å tenke kritisk, hvilket de insisterer på at de faktisk gjør, så gjøres dette på antroposofiens premisser: Premissene for den kritiske tenkningen hentes fra de allerede vedtatte konklusjoner og den antroposof-religiøse tro. De deltagende ser påfallende nok ikke det overpretensiøse i å skulle komme med en type livssyn og filosofi som skal gjøre endelig slutt på all annen filosofi, teologi og religion. Om man lytter aktivt og gjennomgående til deres argumentasjon, sentralt eller rundt i virksomhetene, kan det imidlertid forefalle berettiget å stille spørsmål om fornuften og tenkningen virkelig ER opplyst av noen ånd. Befinner de seg ikke snarere på kollisjonskurs med den sannhet og de verdier de hevder å følge? Antroposofen får unektelig vanskeligheter med å innpasse en reell objektiv argumentasjon som han faktisk hele tiden mener å benytte seg av i sitt klart subjektivistiske grunnsyn. Fremfor å tenke analytisk, selvstendig og fritt utleverer antroposofen seg en og annen gang til en vilkårlighet som avslørende nok bare kan bli holdt i tømmene av at han langt på vei trosmessig forholder seg lojalt til kildene selv; hvilket vil si Rudolf Steiners ´påpekninger´.

Tragikomisk, men betegnende nok er det bare den faktisk frie og selvstendige tenkning som legger merke til den pågående antroposofiske sirkeltenkningen.

Bak alle sine sympatiske effekter og fremtredener ellers, så kjennetegnes miljøet av en ubeskjeden tro på at de har funnet og forvalter selve kilden... som belives av verdensaltets ånder. Og at de deltagendes egne intellektuelle og åndelige evner derfor er i dynamisk vekst og slik som konsekvens mer utviklet: Man mer enn aner holdninger som avslører at vi har å gjøre med mennesker som mener å ha mer innsikt enn andre i samfunnet. Vi er m.a.o. vitne til en åndelig livsynsutgave av Mensa. Antroposofene mener altså å vite og gjennomskue mer, uten at denne suverene posisjonen av mer-viten dog reellt kan begrunnes i annet enn at man behersker det antroposofiske språket mer og bedre, og slik beholder definisjonsmakt og kontroll. Det antroposofiske språkets hybris blir faktisk direkte påfallende. Men det antroposofiske verdensbildet er dog ikke en sannhet de rasjonelt verken kan begrunne eller vitenskapelig bevise.

Antroposofien er sann, fordi de har valgt å TRO at den er sann.

De VIL at de antroposofiske beskrivelsene skal stemme: Man er bundet til sine holdninger fordi de liker paradigmet og det noe eksotiske og spesielle sosiale livet som pleier ideene gjennom stadig nye antroposofisk inspirerte sysler: Med flere fast gjentatte interne sosiale virksomheter som i praksis fungerer ritualiserende. Man blir m.a.o. også intimt knyttet til denne gruppen av sympatikrefter og av sosiale behov. Det handler i dette trosmiljøet naturligvis om en dypere eksistensiell identitet. Beruselsen som den suverene innsikten, det antroposofiske språket og tilhørigheten gir - og som de tilhørende sosiale markørene blir estetiserende uttrykk for - plasserer den enkelte i en sosial eksotisk posisjon i et positivt ´annerledes-miljø´. Hvilket gir en sosial identitet som skiller den deltagende ut fra flertallet i et ellers temmelig kaldt, grått og kjedelig samfunn. Vi er som nevnt tidligere vitne til det fenomenet som i sosiologien kalles ´tribalisering´. Lengselen etter enhet, etter noe større - samt bekreftelse og sosial trygghet - gir seg her en rekke uttrykk.

Men verken genuin fri tenkning, naturvitenskapelig logisk argumentasjon alene eller erfaring kan etablere en tilstrekkelig aksept av det antroposofiske paradigmet. Fordi bare den som a priori allerede har åpnet for å akseptere denne type spesielle form for blikk, sære språk og antroposofiske argumentasjon - som faktisk langt på vei kan beskrives som spekulativ - er også rede til å godta holdningene og denne spesielle form for en gloret blanding av vitenskap, ny-gnostisisme og religiøse elementer. Men man glemmer bare så alt for fort at den veien som sympatien åpner gjerne demper våkenheten for hvilken kurs som så settes. Lokkende ord og forklaringer hentet fra det antroposofiske kostymelageret, samt mellommenneskelige sympatikrefter, blir her gjerne katalysatorer for den egne aksepten. Det handler ganske enkelt om det antroposofiske paradigmet som kun kan bekreftes og legitimeres innenfra via et eget språk som beliver alle enkelthetene og det totale bildet. Her hentes så en rekke forhold og hendelser fra vitenskaps- og filosofihistorien som i antroposofisk selvtekt trekkes inn i paradígmet og som så benyttes som legitimerende springbrett underveis.



 

Valget av perspektiv er som kjent ikke vitenskapelig, men går alltid forut for tenkningen og den egne forskningen. Argumentasjonens eventuelle effektive virkning avhenger altså av allerede åpnede dører mot dette helt spesielle paradigmet. Man blir dermed delaktig i en høyst spesiell form for pågående sirkelargumentasjon. Det betyr at den som ennå mener å inneha en rasjonalistisk holdning gjør dette nettopp fordi han allerede har godtatt, bevisst eller ubevisst, et a priori latent ønske - og vilje - til å TRO på antroposofien.

Man snakker ofte her om at det er noe ´overordnet åndelig´ som egentlig ligger bak den enkeltes valg; dvs det er nemlig selve "meningen", det er skjebnesbestemt... og uttrykk for den enkeltes karma å endelig finne frem til akkurat dette livssynet. Og man behøver heller aldri tvile; alle de andre deltagende innenfor turnerer allerede språket elegant, bekrefter så... og legitimerer tolkningene til den nyankomne - Slik speiler enhver seg selv bekreftende i den andre. Men dette er en godtagelse og tilslutning som dog er irrasjonell og religiøs i sitt vesen: Elementer fra det dypere underbevisste bobler betinget opp underveis i det aktuelle, og harmoniserer så naturlig nok med det aksidentelle en iakttar og dermed mener å erfare i det bevisste.

De høyst banale og velkjente psykiske prosessene her blir ikke gjennomskuet, men overflatefenomenene blir heller desto verre tillagt dypere mening og ´åndeliggjort´. Og skulle en og annen påpeke hva som egentlig foregår blir man møtt med forakt og bedreviten; ´partycrashere´ er ikke velkommen Vi er m.a.o. vitne til en trosakt, en tilegnet tro på antroposofien. Det suspekte er at det skjer i frihetens og selvstendighetens navn; mens man i samme åndedrag faktisk gir fra seg sin svimlende, uroende og utfordrende autonomi, men i bytte mot "mening", "innhold", idyll og kos... og oppnår dermed noe mer trygghet i hvedagen. Selv om prisen er noe høy, så er gevinsten like vel å foretrekke for flere.

Apropos: "Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede". (P.W. Zapffe) Her gjelder det å finne et alternativt rekkverk, og antroposofien tilbyr sedative midler som demper de verste anelsene. Man blir vitne til en konformitet i tenkning og sosial fremteden. Men der alle tenker likt; tenker som kjent få mye.

 


Her i dette antroposofiske miljøet møter vi altså på en grunnleggende romantisk åndelig tro på virkeligheten samt det å tilhøre en utvalgt og spesiell gruppe som forvalter sannheten selv; autorisert av verdensaltets ånder og gitt videre av den klarsynte og vidtseende Rudolf Steiner. Miljøet er som Narcissus beruset av sitt eget speilbilde... og nåde den som impulserer til vekking her.

Ved å ta til seg denne eksklusiviteten, så blir man del av det eksotiske "vi". Men der det finnes et "vi" der finnes det også et "de andre". Det viser seg ikke sjeldent her at man mener å ha forstått verden på en slik eksklusiv måte at man har etisk rett til å opptre destruktivt og negativt mot andre ´ved behov´. At deres forhold til etikken er situasjonsbetinget og konjunkturbestemt er alltid en like absurd oppdagelse, hver gang det skjer. Det verste er dog at adferden legitimeres kollektivt som en selvfølge og rett. Den mest vanlige reaksjonen på kritikk er nemlig arrogant tilbaketrekning, sarkasmer og personangrep: I suveren overbevisning om at kritikeren ser helt feil, og i beste fall ennå ikke har det språk som kreves for å se det egentlige i den antroposofiske argumentasjonen og selve tilværelsen per se. Man mener altså å beseire all kritikk  ved å psykologisere og objektivisere den andre.

Det antroposofiske paradigmet gir den egentlige og ekte form til kaos, det er helhetlig, entydig, bekreftende, men også ekskluderende. Men det antroposofiske blikket ser ikke ut over sin egen horisont; det ser ikke seg selv utenfra - til tross for all intern idealistisk vektlegging av fri tenkning. Antroposofene ser m.a.o. ikke sin egen idemessige utside og kan aldri berøre dens overflate. Men fisken må som kjent hoppe over vannflaten for å ane hva vannet faktisk er.

Antroposofien er også autoritær i sitt vesen; den påstår suffisant at sånn og slik... ER verden. Dette livssynet er hevet over skillet mellom sant og usant. Antroposofien beskriver bare saksforholdene i seg selv, den forteller sin historie... som også er selve historien om verden per se. Den har som nevnt sitt eget språk og sin egen spesielle sosiolekt som gir form og innhold til paradigmet og de utfordringer som man møter. Men språket og holdningene usynliggjør samtidig sin eksklusive posisjon qua alternativ som f.eks. det å være valgt på bekostning av andre sådanne. Antroposofien føyer altså sammen... men dog så og si for enhver pris.

Den troende antroposofen fornekter like vel ingen ting; hans oppgave er befriende og pedagogisk å mildt belærende snakke om hvordan saksforholdene er sammensatt og hvordan det hele faktisk skal forstås - generelt som spesielt. Med hjelp av den klarsynte Rudolf Steiner, så renser han endelig verden for slagg og smuss fra filosofi- og vitenskapshistorien.

Antroposofen bekrefter dermed den orden som altså egentlig eksisterer bak fenomenene; de anser seg som representanter som har forlatt hulen og tilegnet seg visdommen og sannheten oppe i sollyset og erfarer kritikken og forakten fra de som ennå befinner seg fanget nede i denne Platon-beskevne ´hule´: Det romantiske selvbildet nærer seg av flere velkjente elementer fra filosofi- og vitenskapshistorien. Og NB den deltagende relaterer her i sitt indre kontinuerlig til den oversanselige virkeligheten, reinkarnasjon og karma som ennå bare noen er klar over eksistensen av, og hvor mengder av ånder og guddommelige krefter rår. Selv om de sistnevnte referanser her som oftest forbigås i det offentlige rommet.

 



Tilhørigheten og innsikten er som nevnt samtidig en bekreftelse og identitetsgarantist. Men dog en forsikring som utløper den dagen du konsistent våger å offentlig gå i utakt med deler av miljøets tro, eller formulerer ekstern kritikk av virksomhetene. De velkjente gode verdier alle ellers tiltrekkes av, medmenneskeligheten og den (tilsynelatende) etiske integriteten - som fasaden altså er preget av - er primært lenket til kollektivet og livssynet som alltid gis høyeste proritet. Enkeltmennesket betyr i praksis lite; antroposofien, virksomhetene, kollektivet og meningen alt. Det er ikke mennesket de elsker. Men menneskeheten.

Det egentlig sanne og det gode kanaliseres og uttrykkes m.a.o. av det antroposofiske kollektivets tilknytning til kildene selv. De har skapt sine høyst spesielle tankebygninger om virkeligheten og så flyttet inn som selveiere. Og her kan eventuell kritikk KUN legitimt formuleres fra folk som befinner seg på samme eksklusive nivå.

De fleste vil her gjenkjenne en høyst velkjent sekterisk praksis:

Kritikk utenfra aksepteres nemlig ikke i miljøet, fordi slik kritikk med nødvendighet som nevnt ovenfor skyldes flere negative og irrasjonelle faktorer hos kritikeren. Så derfor er det... "ingen antroposofer som tar kritikken seriøst". Den antroposofiske tenkningen er på sin åndelig autoriserte måte suveren, slik at denne opphøyde posisjonen per se med nødvendighet gjør krav på å alltid overgå de andre og utilstrekkelige individene utenfor. Tenkningen og fornuften er på denne måten konstant kvalitetssikret ovenfra: Rudolf Steiner og antroposofene har den eneste legitime posisjonen med gyldig autoritet og dermed forkjørsrett.

Vi havner her i følgende absurde Catch22-situasjon:

1. Kritikk av antroposofien blir ikke akseptert, fordi kritikeren mangler kunnskaper og innsikt. 

2. Har man derimot tilegnet seg kunnskaper og innsikter i dette livssynet, så faller ethvert saklig grunnlag for seriøs kritikk nødvendigvis bort. (Kritiserer du absurd nok like vel, så henvises du til punkt 1.)

 

Skal man ta deres tro på ´karma´ (en tro på at virkeligheten skjebnemessig responderer på egne feiltrinn) seriøst, så blir deres temmelig søte og troskyldige offerrolle-reaksjoner på kritikk og negativt erfart oppmerksomhet utenfra desto mer patetisk:

Utfordrende kritikk, som dog alle andre mennesker og virksomheter utenfor miljøet opplever i ny og ne er ikke nødvendigvis et problem. Men kritikken er også til tider en nødvendig utfordring.

Men hos de velmenende og snille antroposofer og steinerskoleinvolverte blir skarp og opprettholdt kritikk nærmest naturstridig, og slikt kan i hvert fall aldri begunnes med antroposofenes eget karma. Slike utfordringer skyldes derfor evig og alltid mennesker med manglende innsikt og som ikke sjeldent opererer med ondskapsfulle agendaer. På denne måte plasseres alltid bekymrede og oppriktige kritikere på sidelinjen - og endog på utsiden av det troverdige fellesskap.

Og grunnen til at alvorlig kritkk aldri kan være berettiget er at de deltagende internt selvsagt alltid handler like så godt og snillt som de tror. Feil kan dog innrømmes, beklagelser gis, men alltid på langt etterskudd når man står fjernt fra begivenhetene, og alltid på et generelt nivå. Dette er politisk korrekt selvkritikk som bare virksomhetene vinner på. Den og de som har fått sine liv negativt påvirket eller sågar helt ødelagt tråkkes på ytterligere i det skjulte eller usynliggjøres. De generelle beklagelsene er der, men de er så pakket inn i selvforsvar og legitimering at det hele undergraver helt de skadelidendes egne erfaringer. Budskapet til de som rammes er: "Du er ikke viktig for oss lenger. Du er intet."

Gode intensjoner og det å være velmenende har nok heller aldri vært noen garanti mot menneskelig grov svikt og feil. Snarere illustreres at blåøyd idealisme, livssynsmessig hengivenhet og praktisk handling - relatert til mennesker underveis - ofte er en mer enn risikabel miks.

Ordet "antroposofi" blir ofte utlagt som ´visdommen om det menneskelige´. Og allerede her manifisterer livssynet seg qua anvisning og ledesnor for de deltagende. Men ordene om virkeligheten og virkeligheten selv er naturligvis to forskjellige ting: De antroposofiske brillene preger det man ser. Man ser noe som er sant, og forsterker gjerne dette... Men de antroposofiske brillene overser ofte noe annet som også er sant, og dermed så blir ikke bildet helt. Dette kan bli alvorlig. Ser man på en del av den praksis som forekommer, spesielt der det rår spenninger og en viss uro, så er det faktisk lite som vitner om tilegnet visdom om mennesket.

De deltagende glemmer og overser merkelig nok påfallende ofte den menneskelige faktor; dvs kontinuerlig seg selv som det erkjennende, tenkende og handlende subjekt i det aktuelle. Og dét altså nettopp her (!) hvor man hevder å sette det menneskelige i sentrum. Årsaken ligger selvsagt i det aksiomatisk metodiske, det betingede, dvs i hengivelsen til antroposofien - den spesielle og kollektive identiteten: Antroposofien fungerer for mange altså som religionssubstitutt. De er blinde for den grøften som eksisterer mellom den velmenende begrunnede idealismen og selve virkeligheten, og dette er da også hovedårsaken til at de litt for ofte faller i den og går glipp av nettopp det vesentlig menneskelige de mener å gripe. Forsvaret mot å passere de nødvendige smerters terskler for befrielse fra illusjoner og en endelig inntreden i hele virkeligheten er i dette miljøet massivt og totalt. Hermann Hesses kjente ord "The bird fights its way out of the egg. The egg is the world. Who would be born must first destroy a world"  er en liten søt vekkende resonans her og peker uansett på noe vesentlig. Men de velger alltid å forbli i sin trygge lille kjente verden.

Det oppstår altså et dilemma: I valget mellom å erkjenne og innrømme egen svikt og tilkortkommenheter på den ene siden... og ramme andre grovt på den annen, så velges det siste. Førstnevnte valg vil nemlig samtidig være en innrømmelse av at antroposofien enten ikke er internalisert eller at den bommer på målet når det virkelig gjelder. Derfor benyttes direkte rå advokatmakt som i hvert fall ikke henter sine grove verktøy fra antroposofenes pastellfarvede ideologi og etikk beskrevet i de henrivende foredragene om visdommen om mennesket. Første prioritet er som nevnt lenger ovenfor livssynet og kollektivet; her skal idylllen forsvares uansett menneskelige omkostninger. Det er bare synd at det er andre som må betale prisen. Den har blitt mer enn voldsom for flere. Men de som rammes er på den annen side like vel utenfor og de tilhører jo derfor "de andre". Det antroposofiske menneskeverdet er altså situasjonsbetinget gyldig og i praksis faktisk asymmetrisk.

Det som kan skje her er ikke bare betenkelig, men direkte graverende.

 

Når man religonsvitenskapelig- og sosialpsykologisk faglig, grundig og metodisk undersøker dette livssynet over tid, så blir konklusjonen faktisk helt entydig:

Antroposofien er en religion. Man kan akseptere antroposofien, eller la være.

Men man kan ikke diskutere den.

 

Årstidir...

 

.

 

.

 

Det antroposofiske språkets hybris

Antroposofer har heller liten kompetanse i å bemøte kritikk konstruktivt og saklig. All sann tenkning må som kjent være villet; men hos antroposofene finnes i hvert fall ett unntak hvor tenkningen underlegges andre krefter; nemlig der hvor de møter kritikk. Og derfor så får man spørre seg hvorfor antroposofene påfallende ofte ikke vil tenke fritt og uhildet når kritikk presenteres? Snarere stiller de seg i slike tilfeller i offerposisjon og skifter så behendig fokus; de argumenterer heller ut fra hvilke idealer og gode motiver de arbeider ut fra. Ledemotiver som ytterst få kan si seg uenige med og som selvsagt skaper sympati og appellerer til empatien hos den som spør.

Men dog: Dette helt uten å si noe omfattende om alle de høyst spesielle og antroposofiske begrunnelsene; inkludert de svært mange sære spekulative påstander om mennesket og virkeligheten som religionsfaglig betraktet klart faller inn under faget religion. Påstander som det altså avgjort finnes mengder av, og som er ufravikelige deler i dette faktisk religiøse livssynet. (Se andre innlegg lenger ned). Som minoritet søker antroposofene kontinuerlig legitimitet og bekreftelse i det offentlige: og taler derfor i takt med det politisk- og samfunnsmessige gode og korrekte. Det gode, det sunne og barmhjertige som de mener å representere blir i presentasjonen noe de mener å dyrke i seg selv, og dermed selvrefererende idealer.

Som om noen kritiserer de gode idealene og offentlig uttalte målene? 

Å benytte kjente, gamle og tilvendte metoder på rutinemessige måter er selvsagt aldri et tilfredsstillende substitutt for fri kritisk tenkning; ikke på noe område. Antroposofien utgjør intet unntak her. De fleste kjenner til hvordan en rekke motstandere av Galileo Galilei under renessansen nektet å se inn i hans nyoppfunne teleskop. Det som her sto på spill for noen var nemlig intet mindre enn det religiøse og samtidig kvasivitenskapelige paradigmet som disse så langt hadde investert så meget i. Det alvorlige feilgrepet var at man opererte med en religions- og trosmessig impregnerte vitenskap. Da de fikk kritikk og var invitert til å se at deres verdensbilde faktisk ikke var sakssvarende, så valgte man seg heller å nekte for muligheten per se og angrep heller den som målbar kritikken angående deres feiloppfatninger. De gikk løs på troverdigheten hos kritikerne og her skulle intet middel få ligge ubrukt. Sannheten om virkeligheten var rett og slett upassende og sågar ødeleggende for flere som anså seg selv som de egentlig innsiktsfulle og sanne autoriteter.

Prisen for å ta til seg og erkjenne sannheten ble m.a.o. for høy. Samme fenomen av benektning og fortrengning, som konsekvens av å dyrke en religionsimpregnert vitenskap -  såkalt "åndsvitenskap",  registreres evident hos antroposofene: Blir antroposofene bestemt og konsekvent konfrontert angående alle de religiøse, høyst sære og spekulative elementene i antroposofien og videre avkrevet sakssvarende og kompetente forklaringer, så opplever antroposofen ikke sjeldent et visst ubehag og det svares så ikke sjeldent med antipati. Dvs med dårlig skjult arroganse og beregnende retorikk. Og dessverre ikke sjeldent med sarkasmer og ikke minst diskvalifiserende personangrep. Som betinget impuls fokuserer man nemlig internt tragikomisk nok umiddelbart på hvem det er som presenterer kritikken... fremfor å bemøte det angjeldende adekvat. Det skjer så og si alltid umiddelbart en personliggjøring. Man er nemlig her inne på det området hvor man heller finner psykologiske grunner til at andre kritiserer og nærer standpunkter man selv qua antroposof avviser; fremfor å besvare; dvs argumentere rasjonelt og sakssvarende.

I beste fall, så bagatelliseres og bortforklares kritikk og ubehagelige påpekninger ad hoc. Antroposofer mener altså ofte enten at uvitenhet og kunnskapsløshet eller at psykologiske grunner og følelser styrer blikket og argumentasjonen til den som kritiserer. Men pussig nok anser de seg selv helt fri fra slike allmennmenneskelige utfordringer og at de selv derfor tenker klart og rasjonelt. Men dette er en kjent mestringsstrategi, som innebærer at man gir en akseptabel og tilsynelatende fornuftig forklaring for å dekke til det virkelige, det uakseptable og de ubevisste og uerkjente motivene.


 

De er nemlig smertelig klar over at de her blir gode og rasjonelle svar skyldige. Dog er like vel denne noe penible beklemthet, som her oppstår hos antroposofen, underordnet selve det å tilhøre den gruppen som forvalter sannheten; de preges m.a.o. av en eksklusiv selvforståelse. Vi står her overfor en gruppe som mener å ha oppfattet virkeligheten og verden på en slik suveren og sann måte at man har situasjonsbetinget rett til å opptre krenkende mot andre: Man personliggjør ofte som nevnt responsen og vil slik forsøke å underminere tilliten til vedkommende som påpeker det som er aktuelt fokus. På folkemunne kalles som kjent dette å "ta mannen i stedet for ballen".

Prisen for å bemøte kritikk og innsigelser seriøst og saklig blir m.a.o. for høy. En demaskering blir m.a.o. høyst skjebnesvanger og viljen til selvbedrag våkner. En av de viktigste grunnene til at man ikke vil vite hvordan det egentlig står til er at man underbevisst, ofte med rette, har en sterk mistanke om at sannheten er så avgjørende og dermed ubehagelig at man foretrekker usannheten og den idyllen man ellers er så kjent med. Den sedvanlige avsluttende kommentar er da også den noe suffisante og megetsigende: "Det er ingen antroposofer som tar denne kritikken seriøst". Den keiserlige moteoppvisningen vi er vitne til her bidrar dog til at de her bekrefter langt mer enn de bekjenner.


 

Antroposofien er langt på vei et lukket paradigme. Dette paradigmet er et livsfortolkningsperspektiv som faktisk også bygger på, og inkluderer, en rekke metafysiske og høyst spekulative religiøse elementer. (Med en rekke faktorer og data som kun kan bekreftes av den klarsynte Rudolf Steiner. Men han er altså død). Antroposofien representerer nemlig det paradigmet som pr i dag best beskriver den egentlige og objektive virkeligheten. Det handler utelukkende om innsikter og erkjennelser som kun kan oppnås via antroposofien. Ganske enkelt fordi man i sin overbeviste tro forut for forskning  forutsetter at det antroposofiske paradigmet representerer selve sannheten om virkeligheten; presentert som "åndsvitenskap". De kan selvsagt ikke bevise dette livssynets mange iboende elementer, eller argumentere troverdig i den offentlige og vitenskapelige diskursen.  Det handler altså ikke om viten. Det er viktig å fremheve at ingen teori kan være med på å begrunne antroposofiens eventuelle sannhetspretensjoner eller autoritet og slik gjøre den "mer pålitelig". En type inspirasjonsteori her forutsetter at man allerede tror, og dermed trenger man den ikke i utgangspunktet.

Den antroposofiske logikken er sirkulær og dermed selvrefererende; i og med at deres grunntanker  og "målestokker" man bruker til å vurdere seg selv, andre mennesker og verden ellers med - er dannet og begrunnet av antroposofene selv. De TROR at antroposofien samsvarer med virkeligheten og er sann. Ergo har de ikke sluttet å være religiøse eller å ha en religiøs tro per se; men de har kun skiftet gjenstand for sin religiøsitet. De tror på reinkarnasjon, karma, at det var to (!) Jesusbarn, på ånder alle vegne, at selve jordkloden også reinkarneres, at planeter er bebodd av ånder, osv, osv. Apropos: Videre reiser det en antroposof rundt og holder foredrag om "den gangen han var den skotske dronningen Maria Stuart". (Hvilket er noe frekt: Det er faktisk en annen som lenge har påstått å ha vært Maria Stuart!)

Antroposofien faller m.a.o. enkelt og med kategorisk nødvendighet inn i kategorien ´religion´, religionsfaglig betraktet.
 





Vi er her vitne til en type åndelig darwinisme hvor menneskets åndelige utvikling, kunnskaper og kompetanse måles i forhold til antroposofien; dvs en moderne og ny avart av en type gnostisisme som preges av elitisme og eksklusivitet. Man får lett inntrykk av å møte en alternativ og religiøs versjon av foreningen MENSA. Kritikk fra alle de som ikke er så velutviklede åndelig sett behøver man derfor internt selvsagt heller ikke ta hensyn til. Som alle samfunnsdeltagere ellers vet, via antroposofers noe nedlatende svar på kritikk, så skyldes altså all kritikk av antroposofien uvitenhet og mangel på innsikt: Kritikken bygger nemlig like vel på vitenskapelig nødvendigvis med de konklusjoner antroposofene allerede har foretatt.

 

 

Det som derimot ensidig og suverent begrunner og legitimerer sannheten i de forskjellige antroposofiske påstandene er den ubetingede tilhørighet og forbindelse alle enkelt-elementene har med selve strukturen og den totale sammenhengen i det samme paradigmet. Antroposofien er m.a.o. selvbekreftende og selvrefererende og slik sin egen suverene autoritet. Vi er her vitne til en klassisk sirkelargumentasjon:

Det finnes ingen forutsetningsløse valg heller for den som holder antroposofien som det beste uttrykk for den egentlige sannheten selv. Alt i antroposofien har en betydningsfull- og dermed legitimerende sammenheng med hverandre: Alt står i en nødvendig vekselvirkning og bidrar eksplisitt til å opprettholde hverandres sanne funksjon i tros- og språksystemet. Ergo handler det faktisk langt på vei mer om språk enn om objektiv sannhet og virkelighet. Antroposofien er derfor å anse som en religiøs- og kulturlingvistisk modell; en bestemt form for språk og en av mange måter å snakke om virkeligheten på. Den antroposofiske dogmatikken blir altså bare uttrykk for enda et sært livssyn; hvor man dyrker og beskriver antroposofiens språk og "grammatikk", så og si. 

Antroposofien får dermed også en normativ funksjon ved at antroposofen alltid kan vurdere i hvilken grad den andre, f.eks. kritikeren, uttaler seg i samsvar med antroposofiens grunnleggende språkstruktur og dens "grammatikk".

Vi er her igjen vitne til det fenomen i sosiologien som kalles "tribalisering".

Og dog, uten at de deltagende ser poenget ligger det faktisk utenfor antroposofiens mandat å samtidig legitimt uttale seg om dette antroposofiske troens språk også samsvarer med den objektive virkeligheten. Altså om det antroposofien lærer også faktisk og objektivt er sant. Antroposofien inkluderer faktisk så mange sære og spekulative påstander om virkeligheten at den i utgangspunktet utdefinerer seg selv som relevant og saklig alternativ; og den er absolutt ikke å anse som en legitim vitenskap. Antroposofien er en religion.

På hvilken måte kan altså en disiplin som eksplisitt tar sine utgangspunkter i et høyst spekulativt og religiøst paradigme  seriøst forsvare- og insistere på en plass innenfor en allmen vitenskapelig sammenheng?  

Johann Wolfgang von Goethe: "En falsk lære lar seg ikke motbevise, fordi den bygger på forestillingen om at det falske er sant."

 


 

 

Memento Vivere...

 

.

 

 

.

Antroposofiens hybris: Språket som blender, blinder og fremmedgjør... i det godes forkledning

Hvert menneske er et barn av sin tid. Også den som går "motstrøms" og velger alternative veier. Når det gjelder antroposofene, så fremstår de med en pussig nærmest schizofren holdning: På den ene siden, så insisteres det kategorisk på at antroposofi absolutt ikke er en religion, men en vitenskap. Vi lever i en tid hvor kritisk tenkning og vitenskapelige begrunnelser anses som helt grunnleggende og slik legitimerer og bekrefter status for den deltagende i diskursen; man vil gjerne derfor posisjonere seg på "riktig" side i samfunnsdebatten her. Å bli oppfattet som troende og religiøs ender derimot ikke sjelden med utdefinering. Jfr de opprivende debattene på femtitallet hvor antroposofene gikk på en skikkelig smell. De vil derfor for en hver pris unngå samme forsmedelige retrett en gang til.

På den annen side, så blir nissen med på lasset: Det parallelliseres i den antroposofiske forsvarsretorikken like vel med religiøse (!) personligheter og religioner som et legitimerende grep til forsvar for Rudolf Steiner. F.eks. trekkes presten og teologen Martin Luther og kristendommen inn om de møter kritikk angående vitenskapsmannen (!) Rudolf Steiners mange sære påstander ang. denne erkjennelsesvitenskapen antroposofi. Da sies det ikke sjeldent fra sentralt antroposofisk hold, f.eks. fra Cato Schiøtz: "Som Luther og kirken begikk enkelte feil, så gjorde vel også Steiner dét en og annen gang". Ikke minst angående Steiners antisemittisme; ref. andre innlegg lenger ned. Men dog... Luther? Kirken? Antroposofien er jo nettopp ikke (!) en religion. Men altså en vitenskap, og Steiner var en vitenskapsmann. Hevdes det bestemt. Hans begrunnelser samfunnsvitenskapelig sett var altså vitenskapelige; noe som ikke akkurat bidrar til respekt og tillit hva gjelder mengder av spekulative og svermeriske påstander hva angår resten av dette paradimet.

Da bør de nok opptre mer konsistent om det forventes at de skal bli bemøtt seriøst i diskursen?

 


Antroposofene og de steinerskoleinvolverte vil altså patetisk nok ha i pose og sekk: Gjerne tilhøre vitenskapens miljøer og anerkjennes der som legitim deltager, men faktisk fornøyelig nok også samtidig det å defineres som religion der dét viser seg å være retorisk nyttig i mediediskursen. På den annen side er det faktisk helt naturlig at antroposofene i praksis dog gir til kjenne at de kjenner seg hjemme i religionen - den nevnte parallelliserende forsvarsretorikken er relevant. Noe som eksplisitt positivt bekreftes rent faglig - religonsvitenskapelig sett: Antroposofene tror på reinkarnasjon, karma, ånder og engler alle vegne, på at det var to Jesusbarn, at Jesus ble inkarnert av en persisk ånd, at jordkloden også reinkarneres (!), at Buddha var på besøk på planeten Mars, etc, etc.

Fagvitenskapelig er dette i beste fall å anse som religiøse myter. Og ang. fri fagvitenskapelig tenkning: På hvilken måte kan en disiplin som tar sitt utgangspunkt i et så absolutt høyst spesielt livssyn legitimt forsvare sin plass innenfor fagvitenskapelige sammenhenger?

Som enhver faghistoriker og genuin naturvitenskapsmann vet, så betegner genuin historie i vitenskapelig sammenheng det at noe faktisk har skjedd: Dersom det som fortelles er historie, er hovedlinjene i fortellingen(e) troverdige i den forstand at det som hevdes er empirisk verifiserbart. Det dreier seg om noe som har funnet sted i kronologisk historisk tid, og som intersubjektivt kan etterprøves f.eks. ved kildekritikk. Ikke patetisk og useriøst nok gjennom først å bli klarsynt (!)... ´ved hjelp av´- og verifisert av antroposofien. Tragikomisk nok var det i verden visst kun 1 (!) antroposofisk åndsvitenskapsmann som offentlig genuint kunne verifisere alle de obskure metafysiske påstandene som dette livssynet består av. Men han er altså død. Man kan vel bare håpe at sunn og fri tenkning en gang blir gitt reell plass hos flere av deltagerne, og at denne frie tankevirksomheten ikke forblir et fornemt uttrykk for den styrte, verdi-impregnerte og  religiøst motiverte tankekulturen som rår innad i denne bevegelsen: Men heller faktisk og vitterlig åpne for reell fagvitenskaplig analyse og undersøkelser. Ikke minst for å gi slipp på en rekke antroposofisk begrunnede sære premisser, slitte klisjeer og religiøs svermeri som forutsetter denne ene mannen Rudolf Steiners tanker og ideer -  og at dette religiøse tankegodset så kan vike for en mer relevant og velbegrunnet fagvitenskapelig vurdering.

Selverkjennelsen, som antroposofene og de steinerskoleinvolverte hevder å vektlegge, er altså i høyeste grad ideologi-impregnert og dermed en stykkevis og delt sjelelig og åndelig kategori like vel; de antroposofiske brillene kan visst også fungere som skylapper. Jfr en rekke tidligere innlegg lenger ned her.

Men skal dog reellt vitenskapelig arbeide gjennomføres, så kreves det faktisk NOE mer mot, våkenhet, redelighet og faglig innsikt. Ikke minst skjerpet bevissthet om samspillet mellom de menneskelige forutsetninger, grep og sak. Et kritisk og fortolkende perspektiv er ikke minst viktig når man bedriver undersøkelser og tenkning innenfor akademisk forskning og utdanning. F.eks. betyr dette nødvendigvis at man ikke henter premissene for forskningen ut fra allerede foreliggende påstander og konklusjoner fra Steiner og antroposofien. Men det er dessverre nettopp dette fenomenet som preger miljøet; de er bundet i en hermeneutisk sirkel hvor premisser og konklusjoner opptrer sammenbundet i et hermetisk lukket paradigme; de befinner seg m.a.o. i et ekkokammer. Det tar aldri lang tid i miljøet før man får mistanker om at de preges av en påfallende vurderingsgrunnlags-skjevhet; dvs en ikke-bevisstgjort bias som blir tolket som uttrykk for sannheten selv. Om våkenheten og bevisstheten da ikke dempes av sympatien, kosen og bekreftelsene innad. Derfor konkluderes det internt alltid like megetsigende og selvtilfreds med at "det finnes tilstrekkelig forskning som tenderer til å støtte våre teorier".

 


Det tenkes hos antroposofene lite og intet om dette med forutforståelse; dvs det grunnsyn og de forutsetninger som alle (!) deltagende i enhver type forskning allerede har valgt og internalisert. Det er selvsagt et intimt forhold mellom forutforståelsen og det helhetssyn som legges til grunn for bemøtning og tolkning av det som er i fokus. Har man på seg antroposofiske briller, så opptrer selvfølgelig verden også i tråd med det filter som der er innvevet.

Men i all genuin vitenskapelig forskning er det vesentlig å ville og å evne å korrigere sin egen forutforståelse i lys av den valgte helhetsforståelsen som gir seg av de valgte kilder man bygger på. All genuin og fri tenkning må være villet, hvilket fordrer mot til uavhengighet og nytenkning: Uten et våkent og reflektert forhold til det en gjør kan en lett komme til å utføre sine oppgaver på samme måte som det internt forventes og slik andre i miljøet alltid har gjort tidligere og fremdeles gjør i dag. Det drama som utfolder seg når et menneske bryter opp fra det tilvante og tradisjonelle og begir seg på vandring mot realiseringen av sitt eget gåtefulle selv er en utfordring heller ikke antroposofien kan dempe eller åpne snarveier gjennom. Man rykker uansett nærmere dialektikken mellom livsløgn, angst, fortvilelse, håp og frihet og dermed troens sfærer - nettopp fordi mennesket er mer enn bare tenkningen alene.

Men som de fleste vet: Den nåtidige kontekst, egen bagasje og behov, etc; påvirker selvsagt tolkningsprosessene. Resultatene av det man bidrar til rent tankemessig styres naturlig nok også av personlige betingelser; ikke utelukkende av saklige og idemessige hensyn.

Det finnes faktisk ingen egen objektiv, ´kjemisk fri´, antroposofisk fremgangsmåte som nuller ut den deltagendes egne forutsetninger. Valget av (det antroposofiske) perspektiv er i seg selv ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen.

Det blir altså et spørsmål om hva man ser og registrerer her. Og ikke sjelden ser man det man VIL se. Og IKKE det man ikke vil se.

 



Ens egen forståelseshorisont og fremgangsmåter påvirker altså langt på vei svarene her; langt mer enn man finner dem. Hva som kan passere som sant blir mer avhengig av om flertallet internt enes om at saksforhold harmoniserer med antroposofiens idegrunnlag.

Men man blir etter hvert hos mange antroposof-spirer og i steinerskolemiljøene vitne til en ualminnelig alminnelig kortslutning; det postmoderne har nemlig også gjort sitt inntog hos antroposofene. Enhver oppfordres først til å gå sin vei inn i denne sfæren; antroposofi er visst tilsynelatende opp til den enkelte -  sannheten er dermed redusert til subjektive variabler. Men like vel... står den offisielle og "egentlige" versjonen dog alltid fast.

 



De avslører mange at de ikke har forstått postmodernismens sentrale tanke om at man ikke skal finne sannheten i seg selv, men selv finne sannheten - og den er selvsagt ikke nødvendigvis det samme som antroposofien. Ei heller er sannheten relativ og tøyelig ad hoc. De mener å holde frem det subjektive og "erfaringen", men glemmer at også individuell religiøs erfaring er henvist til tolkning, språk og kommunikasjon. Men blir den korrigerende referansen her det antroposofiske miljøet, så har man samtidig frasagt seg den friheten man hevder å respektere i utgangspunktet. Miljøet og dets skriftlige kilder blir autoriteten.

Det er altså en mer enn allminnelig kortslutning å forveksle den historiske vendingen til subjektet med en ny forkledning hvor det sosiale- og gruppemessige som man mener å ha forlatt nå opptrer i ny mer akseptabel forkledning. Med sine vaner og uvaner, sin åndeliggjøring av sin praksis, så avspeiler denne noe tankedovne, men dog så sødmefylte og livssynsromantiske posisjonen den verden de mener å være et alternativ og en motkraft til. Vi er m.a.o. vitne til det som i sosiologien benevnes som ´tribalisering´, dvs konformitet hva gjelder livssynsmessige aspekter, normer og sosiale vaner og en type menighetsliv hvor det konstituerende språket og logikken får langt større kraft enn virkelighetens sådanne. En øy i det postmoderne samfunnet hvor verdier flagges og markedsføres, men endres ad hoc -  og noen av dem ser ut til å leve et heller svakt liv.

I realiteten, så består veien inn i det antroposofiske tankegodset på den ene siden av en sosialiseringsprosess som implisitt tilbyr aksept, mening, kos og bekreftelser  - og det å lære seg alt "det som allerede er avslørt" på den annen side. Også naturligvis alt det som som ennå ikke er "bekreftet". Dette er så det samme som det Rudolf Steiner har beskrevet i sine foredrag og bøker om mennesket, ånder, reinkarnasjon karma, osv -  og her kurses det, her studeres det og her leses det vidt og bredt. Parallellt med at man pleier et sosialt liv med sammenkomster og arrangementer hvor en rekke så og si ritualiserte sosiale og gjentagende elementer er fremtredende. Menighetsaspektet er fremtredende.

 



I praksis, så er vi vitne til en type ny-gnostisisme, det å realiseres som åndelig individ er et spørsmål om å oppnå tilstrekkelig med kunnskaper og innsikt. Og veien inn i dette siste borger Rudolf Steiner og miljøet for. At det i praksis faktisk også fungerer nettopp slik ser man på de spydige, arrogante og grove reaksjoner mot kritikere: Kritikken mot antroposofien, antroposofene og steinerskolenes idégrunnlag betyr nemlig alltid (!) med matematisk konsekvens at kritikerne mangler nettopp nødvendige kunnskaper og innsikter.

Merk vel: Det er bare et tidsspørsmål før enhver våken leser registrerer akkurat disse nevnte nedlatende reaksjoner fra antroposof- og steinerskolehold i mediene.

Antroposofene er tidvis i direkte konflikt med filosofiske og vitenskaplige fagmiljøer og denne konflikten blir akutt når antroposofene og de steinerskoleinvolverte fraviker flere av sine egne etiske prinsipper og krenker den som taler miljøet i mot. Det reageres påfallende ofte med en elitistisk nedlatenhet og sågar demonisering av kritikere. En arrogant og nedlatende adferd som altså er i klart brudd med de verdier de ellers mener å identifisere seg og driften med. Det som er mer enn påfallende er at de involverte mener at de forstår verden og virkeligheten på en slik suveren måte at de har all moralsk rett til å opptre negativt og destruktivt mot den som våger å kritisere.

Man ser tragikomisk nok at de tar det egne antroposofiske paradigmet som en gave gitt av ´verdensaltet´ selv via Rudolf Steiner; naturgitt  og faktisk åndelig autorisert. Bare man studerer og leser antroposofien tilstrekkelig (!), åpent og ærlig, så ender man med matematisk konsekvens opp på samme sannhetens endeholdeplass som antroposofene allerede tålmodig står og venter på oss andre. Og NB: Det er nemlig en total umulighet å forstå antroposofien og samtidig saklig kritisere og legitimt avvise det som hevdes fra Steiner.

Denne selvgodheten hos antroposofene, som selvsagt er et annet ord for hovmod, åpner ikke bare for en forakt for kritikere og annerledestenkende; den gjør de deltagende intolerante og direkte nedlatende. Og absurd nok, så anses dette som helt legitime og greie holdninger internt. Det får dem til å faktisk i praksis i visse tilfeller til å fornekte menneskeverdet som en prinsipiell verdi  - verdier som faktisk gjelder alle. Og det avslørende nok nettopp der i det miljøet hvor de bestemt hevder å være representanter for menneskeverd, respekt og omsorg. Men slik blir det siden selvgodheten ikke er forankret i den man faktisk og egentlig er, men i den man ønsker å være. Som kjent sniker det onde seg gjennom usynlige bakdører på selv de beste intensjoners arena.

 



Man er faktisk her via antroposofene og de steinerskoleinvolverte i praksis vitne til en form for åndelig darwinisme. Det handler om suveren åndelig utvikling hvor kun den som benytter tenkningen adekvat når frem.

Slik de deltagende ser det, så skal antroposofien være et aktuelt svar, rent eksistensielt, i vår kulturperiode. Men som kjent: Forkaster man arkaiske og gamle dogmer, så vil man vanskelig unngå å erstatte dem med nye, gjerne forkledd i både positive og sympativekkende gevanter hentet fra etikkens og mystikkens kostymelager. Men også det som presenteres som antroposofiske sannheter er betinget av visse tros-aksiomer. Dette viser at bevissthet og en kritisk holdning absolutt ikke nødvendigvis er gitt av et miljø, dets ideer og holdninger alene.

 



Det skilles hos antroposofene i praksis ikke mellom sosiale normer, det deskriptive og det normative som følger. Hovedsaken blir å holde vakt om den egne tradisjonen og vanetenkning uansett hvor god eller dårlig den er. Men da fordamper også den rene nysgjerrigheten og spørrelysten; harmoniseringen blir desto verre sett på som kriterium for erkjennelsen. Og dermed oppstår normerende føringer, et ikke ubetydelig kameraderi, manglende evner til å være under kritisk søkelys samt evneløshet i det å bemøte kritikk preger miljøet. Men også hva gjelder antroposofien gjelder det at ingen trosposisjon er sann i kraft av det å bli trodd.

Og i all vitenskap gjelder følgende:

Uansett hvordan en organiserer sin forskning, også den antroposofiske, så er det helt vesentlig at den foregår i det offentlige rommet. Dette svarer for øvrig til tradisjonen fra det greske akademi. Hovedpoenget her er at offentligheten skal ha innsynsrett i forskningen, opprettholde metodekritikk og ikke minst (!) ha adgang til å likeverdig delta i faglig og samfunnsvitenskapelig meningsutveksling i det forskermiljø som finnes. Det gjelder m.a.o. å unngå at forskningen styres av ideologi, interne og usaklige hensyn. Det er derfor avgjørende at også den antroposofiske forskningen til enhver tid er ideologikritisk hva gjelder sine forutsetninger og i sin metodelære.

I ethvert forskningsarbeide må det gis rom for analytiske sekvenser og diskursive innslag, dvs frihet i praksis. Det kan være lett å gli inn i en vanetenkning hvor harmonisering er et kriterium for sannheten selv. Man vet i all faglig forskning at forutsetning og kontekst ikke bare ligger omkring tekstene og miljøets praksis, men dette gjenspeiles også i prosessene og resultatene. Dette skjer i betydelig grad i et monolandskap som det antroposofiske, det handler faktisk bare om å være bevisst i hvilken grad dette skjer. Men slik bevissthet dempes der man allerede innehar sannheten a priori.

 



Det blir for antroposofene alt for lett å ta oppgjør med filosofiske og livssynsretninger man selv ikke tilhører, samtidig som en kontinuerlig skjermer sin egen posisjon for kritikk. Eller forlanger å legge premisser for hva som skal få passere som relevant kritikk. Men der alle tenker likt, der tenker som kjent få mye.

Det tolkende subjektet har sine preferanser, interesser og behov og en må derfor helt bestemt kontinuerlig tilstrebe en selvkritisk holdning. Antroposofien er en metode sies det. Men det er faktisk bestemt uvitenskapelig og uetisk å absoluttere én bestemt metode.

Det er et direkte omfattende materiale av metafysiske og konkrete påstander og teorier om virkeligheten i  antroposofien. Om mennesket som sådan, om menneskets opprinnelse og mål, om historien, om Jesus, engler, ånder, reinkarnasjon, karma, osv. Påstander og teorier man kan tro på. Eller la være å tro på. Noe tredje alternativ er vitenskapsfaglig og filosofisk umulig. Ønsketenkning basert på tro og ideologi-impregnerte slutninger som speiler gitte og absolutte premisser hentet fra antroposofien er naturligvis og faktisk klart uvitenskapelig.

Antroposofien er faktisk religionsfaglig forstått og i praksis en RELIGION. Den er et lukket definert paradigme; og derfor, så er enhver påstands legitimitet og gyldighet intimt sammenvevet med det antroposofiske paradigmet. Derfor, så blir all kritikk utenfra avvist som signaler om kunnskapsløshet fordi innvendingene ikke henter sine premisser fra resten av antroposofiens påstander. Dette fenomenet av kunstig kategorimistak erkjennes ikke innad fordi de tar sitt livssyn som den endelige uttrykket for den egentlige og gyldige sannheten. Og det er for all del selvsagt helt greit.

Men da får de deltagende nå snart innrømme det åpenbare faktum. Antroposofi er en religion.

.

 

 

 

There is one spectacle grander than the sea, that is the sky; there is one spectacle grander than the sky, that is the interior of the soul:

 



 

 

 

 

 

 

 

 

Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv

Denne kjente strofen fra Arnulf Øverland hører vel til de mest kjente sitater fra norsk litteratur. Øverland skrev dette på 30-tallet på bakgrunn av nazismens fremmarsj i Tyskland og Europa, og ikke minst sett på bakgrunn av en stadig økende og grov jødeforfølgelse. Den synske, klarsynte, dypt klarttenkende og vidtskuende Rudolf Steiner (beviselig) mer enn ante hva som politisk og samfunnsmessig allerede pågikk og forsterket seg i Tyskland før han døde i 1925. Noe for øvrig resten av det tyske samfunnet allerede erfarte uten å ane hvor det bar:

Steiner var altså synsk, en seer. I følge Steiner selv og antroposofene så innebar hans klarsyn at han hva som foregikk for hundreder og tusener (pluss, pluss) av år siden, og ditto inn i fremtiden. Han så visstnok hva innbyggerne av Atlantis (!) bedrev med, at de hadde egne kjøretøyer, etc. Steiner så hvordan forskjellige ånder og engler av ymse slag påvirket mennesket i negativ og positiv grad, og hva som foregikk på andre planeter og ikke minst om alle åndene som lever bak solen, alt usynlig for oss andre. Han så videre at det var to (!) Jesusbarn, og ikke ett. Han så ånder alle vegne og hvordan mennesker "egentlig" var og er beskaffet på alle måter. Osv, osv.

Men NB: Om Steiner SÅ noe så fjernt, spesielt og detaljert i fjern fortid og fremtid, og så kunne beskrive dette for oss andre, så burde han nødvendigvis ha ytterst få problemer med å se hva som foregikk rett utenfor stuedøren hans der og da - og hva det førte til kun 10-20 år etter at han døde. Han - av alle (!) - burde derfor qua samfunnsorientert innsiktsfull humanist og menneskevenn i høyeste grad ha satt alle sine evner og krefter inn på å engasjere seg offentlig - dvs faktisk praktisere "visdommen om mennesket" - nettopp der det hørte hjemme og det var høyst nødvendig. Dvs i nået ta sitt sosiale ansvar og være villig til å betale prisen for å gå i takt med de idealer som ligger implisitt og eksplisitt i enhver form for humanisme og religion. Slik ville han nettopp realisere det menneskelige per se; stille seg på samme side som det sanne og gode, hvilket er kjernen i det å være underveis som menneske. Og videre derfor offensivt, aktivt og utholdende bevisstgjøre og opplyse samfunnet om det skrekkelige som var i ferd med å skje i Tyskland med voldsomme konsevenser nasjonalt som internasjonalt.

IKKE selvhøytidelig og passivt vente at folk skulle komme til ham for å opplyses om menneskets åndelige utvikling, reinkarnasjon, karma, om hva beboere i Atlantis bedrev med i sin tid, etc.

For øvrig finnes det flere eksempler på sentrale antroposofer som på 1930-tallet viste sin sympati med nazismen og understreket antroposofiens nærhet til dette fascistiske livssynet. Ref. HER.


Steiner skrev videre ellers svært så sympativekkende og ansporende om Kristusimpulsen, praktisk engasjement og nestekjærlighet, og om den sosiale tregreningen. Men virkeligheten er den øverste dommer...  til og med der hvor den overdøver Rudolf Steiner og antroposofene: Fremfor å konkret handle i tråd med det gode og realisere verdiene, så var det langt mer vesentlig å lese, studere og snakke om det - og videre foredra og meditere om jegets utvikling og livet på andre planeter og i andre tider. Broen mellom det som ble sagt og tenkt på den ene siden og virkeligheten på den annen var m.a.o. helt fraværende.

De involverte så og ser helt bort fra at mennesket først finner seg selv gjennom sin neste og i engasjementet og deltagelsen ute i samfunnet. De har derfor ingen bevissthet om at grøften mellom alle de gode teorier, idealer og intensjoner på den ene siden og den konkrete virkeligheten her og nå på den andre siden kan altså bli både bred og avgrunnsdyp. Det er vel derfor de faller i den så ofte.


Antroposofene og de involverte i virksomhetene tålte altså så inderlig vel den urett og de forbrytelser som ikke ville ramme eller rammet dem selv. De hadde nemlig viktigere ting fore, nemlig åndserkjennelse og selvutvikling. Dessverre stimulerer antroposofien paradoksalt nok til en ekstrem individualisering som sakte, men sikkert, ikke bare demper men reduserer den sosiale bevisstheten og ansvaret. Altså nettopp i et miljø som hevder å stå for det motsatte.

Så hevder altså antroposofene like vel patetisk nok kontinuerlig at antroposofi er å forstå som "visdommen om mennesket", og at deres virksomheter er "praktisert (!) visdom". Verdibegrepene "visdom", "innsikt" og "praktisert nestekjærlighet" er visst høyst så subjektive, tøyelige og fleksible begreper som tilpasses etter behov.

Steiner holdt heller på med sitt og skrev i offentligheten faktisk legitimerende og krisemaksimerende heller om jødeproblemet (!). Ikke få antroposofer var enten positivt innstilt til "den tyske ånds- og kulturrevolusjonen" som var i emning eller forholdt seg passive og avventende: Nødvendige ofre i menneskehetens utvikling og åndsrevolusjonens navn må man som klartseende og åndsutviklet altså påregne. Det fantes og finnes nemlig ikke direkte mangler på tekster av Steiner som kan harmoniseres med deler av nazismens ideologi. Menneskets åndsutvikling og verdensaltets ånders hensikter med menneskeheten var, er og blir det vesentligste her. Det er altså ikke mennesket de elsker. Men menneskeheten.

Angående forsvarsretoriske øvelser i vår tid fra antroposofhold når noen av Steiners absurde påstander oppdages av folk utenfor: Å parallellisere Steiner med andre filosofer og teologer i historien for å fremheve at "også Steiner var barn av sin tid" for slik å relativisere eller annullere det som virker ugreit og absurd i nået for oss andre er et direkte ugyldig retorisk ad-hoc-grep og manipulasjon. Paralleliseringen fører ubetinget til ugyldige, men tilsiktede konklusjoner hos leseren.

Antroposofien er for det første faglig sett nemlig absolutt ikke (!) en filosofi på linje med andre tankeretninger i idé- og filosofihistorien. Og for det andre var Steiner  faktisk en synsk og klarsynt som direkte inn i den åndelige verden, og kunne slik detaljert beskrive ånder, Jesus, hendelser og personer i fortiden og fremtiden, om man da skal tro ham selv antroposofene. Hvilket ikke kan sies om de filosofer de her ad hoc vil parallelliseres med. Videre medfører denne relativiseringen og det subjektive som autoritet og referanse at det meste i antroposofien ellers også helt mister substans og faller bort. Man presenterer nemlig her et retorisk frikort som løftes hver gang journalister og andre stiller berettigede spørsmål om det absurde.



Dog sies det altså noe ganske annet på møtene i selskapet og i private sammenhenger. Der er man åpne om hva som befinner seg i alle de antroposofiske tankerommene som man ikke møter før man er definert som "innenfor"; her møter man rett-troende og ortodokse i en intern trygg setting hvor man våger å være helt åpne om de særeste forhold i antroposofien. - Men journalister og andre utenforstående, som ikke grundig kjenner til Steiner og antroposofien, lar seg lett imponere av forsvarsretorikken som virker så plausibel når den presenteres av mennesker som ellers virker så sympatiske og velmenende. Men nå har faktisk for øvrig aldri gode intensjoner og velvilje heller vært noen garanti mot feil, tøv og negative konsekvenser.

Antroposofien er altså absolutt ingen filosofi faglig sett. Derimot en religion, en  "åndsvitenskap som ønsker å forene naturvitenskap og intuisjon, og som hevder å gi en gradvis dypere innsikt både i den fysiske og den høyere, åndelige verden"- direkte sitat fra antroposofene selv. Og her er bestemt Rudolf Steiners tilsynelatende synskhet og klarsyn, "illustrert og beskrevet i hans skrifter", faktisk hovedkilden, basis og primær-referansen. Verken Jackues Derrida, Kant, Schopenhauer eller andre fra filosofihistorien grunner sin filosofi på påstått synskhet og innblikk i åndeverdenen og hva de døde bedriver.



Eksempler: Steiner uttaler seg som kjent detaljert om åndeverdenen, om livet før og etter døden, om reinkarnasjon og karma, han hevdet at han "" de hendelser som f.eks. er beskrevet i bibelen og derfor kunne korrigere ad hoc og adekvat beskrive hva som "egentlig" skjedde, det var TO (!) Jesusbarn og han påsto at den ene Jesus egentlig var inkarnert av en persisk ånd, Steiner beskrev ånder her og nå og i verdensrommet , på andre planeter, videre om at det fantes to Jesusbarn, om at Buddha var på planeten Mars, om livet forut for jordens utvikling, om at sågar selve jordkloden gjennomgår fysiske re-inkarnasjoner, etc, etc.

For god ordens skyld: Det burde vel ikke være nødvendig å understreke at alt dette er fullstendig (!) hinsides all seriøs filosofi?

Å benevne Steiner som filosof blir et klart feilgrep og misbruk av fagbegrepet: Filosofifaglig sett plasseres Rudolf Steiner i den idehistoriske sammenhengen derfor med nødvendighet som religiøs leder og inspirator som også bedrev virkelighetsfjern spekulativ tenkning, svermerisk religionsblanding og han presenterte videre høyst fantasifulle påstander om mennesket og verden. Om han beskrev annet som ikke var fullt så spekulativt legitimerer eller minimerer ikke det forutnevnte. Som faktisk er fomidabelt i innhold så vel som i kvantitet. Dette nevnte tilhører for øvrig Steiners vesentligste budskap til nåtidsmennesket. Apropos:

I "åndsvitenskapen" antroposofi eksisterer det m.a.o. tragikomisk nok kun 1 genuin åndsvitenskapsmann; nemlig Steiner selv. Fremfor å forske og undersøke selv, tenke selvstendig og fritt for antroposofen, så går livet nå ut på å bekrefte det Steiner allerede har "fastslått".



I antroposofien ligger det faktisk latent en stor risiko, individuelt som sosialt, gjennom at det fokuseres så meget på enkeltmenneskets utvikling med jeg-sentrering, godt kamuflert egodyrking og ekstremindividualisering på bekostning av sosial bevissthet, nestekjærlighet og selverkjennelse. En åndelig hedonisme godt forkledd som sosialt- som personlig bevisstgjøring. Som om antroposof-elitistisk åndstenkning, selvutvikling, åndelige erfaringer og det å "utvikle menneskets Jeg" noen gang menneskelig sett veier tyngre enn det modige konkrete nærvær, omsorg, nestekjærlighet og solidaritet i praksis?

 


Og hva gjelder "karma": Tragikomisk nok anser antroposofer og de involverte i virkomhetene aldri (!) kritiske reaksjoner samt hendelser i medier som utslag av deres eget karma. Ganske enkelt fordi de aldri har gjort noe galt, ikke gjør de noe galt og ikke kommer de til å gjøre noe galt. De identifiserer seg så sterkt med det gode, skjønne og sanne at flere nærmest mister nødvendig kontakt og autonomi over det menneskelige  ´Jeg´ de faktisk mener å konsentrere seg om qua deltagende i fellesskapet. Deres konfliktkompetanse og evner til å bemøte kritikk er faktisk minimal. Derfor består med matematisk nødvendighet alltid årsakene til kritiske reaksjoner utenfra, samt negative hendelser, av "kunnskaps- og innsiktsløshet" og "angrep fra ondskapsfulle personer". Alltid. Når de erfarer kritikk, så mobiliseres offerretorikken med en Pavlovsk impuls, både internt som eksternt. Deres reaksjoner på kritikk er så og si alltid å ville tilbakevise argumentasjonen og det som påpekes gjennom å gå til angrep på de personer som fremsetter argumentene, i stedet for å tilbakevise selve argumentene.


Det er den irrasjonelle tilliten som internt er utslagsgivende faktor her. Differensieringen mellom denne sterke irrasjonelle tilliten, de romantiske tankene om bevegelsen og den emotive ønsketenkningen på den ene siden - og viljen på den andre - eksisterer nesten ikke. Å forsøke å bevisstgjøre og gjøre flere oppmerksom på hva som faktisk også foregår bak gardinene, på maktmisbruk, kameraderi og usunne klikkmiljøer er like utfordrende og nytteløst som å forsøke å korrigere en dypt forelsket 16-åring.

Men merk vel: Idyllen og troen på det gode og sanne i bevegelsen skal man ikke forstyrre; da blir konsekvensene skjebnesvangre. Flere grove eksempler gjennom årene fungerer preventivt, mennesketragedier som konsekvens av grove metoder og omfattende maktmisbruk fra miljøets maktpersoner forekommer oftere enn det folk flest vet. Men bare i det stille bak gardinene og i de mørke kalde skyggene: Dette er det kun de involverte internt og ofrene som kjenner til.

Få av de som rammes våger derfor å si noe offentlig. Siden mange ikke kjenner til slike forhold, men kun har fått de parfymerte og velpleide tilpassede utgaver servert fra samme maktmennesker i trygge rammer internt, så tror man heller ikke på hva som faktisk skjer.

Det man ser... er det man vil se, og som samsvarer med idealene og ønsketenkingen. Det man ikke ser, eksisterer derfor ikke. Flere har investert så mye i denne bevegelsen at et selvstendig standpunkt som bryter med alle idealene og de internt godkjente narrativer innad sitter dypere enn dypt inne.

 



Og innledningen av denne artikkelen beskriver ikke et antroposofisk sosialt og individuelt fenomen som er forlatt. Slikt skjedde ikke bare forut for og under krigen: Den dag i dag ser vi nemlig ennå påfallende klare eksempler på samme elitisme og distansering fra virkelighetens utfordringer. Og samme likegyldighet og interesseløshet for ofre for maktmisbruk. Tillit, idealer, ønsketenkning og identitet er de absolutt avgjørende instanser for hva som skal få passere som sant internt. Benektningen og fortrengningen, samt ønsketenkningen, er mer enn påfallende der hvor virkeligheten banker forstyrrende på døren.

Men dette kommer ikke til syne før det er for sent. Men da er det også for sent.

 

Men rett skal være rett: Enkeltvis, så fremstår riktig nok flere av de involverte med en integritet og etisk ryggrad som de og vi alle lar oss imponere av. Og derfor lar oss overbevise om at dette miljøet "må være et gode".

Men så: I det forente kollektivet rår helt andre krefter: Der reduseres og dempes dette gode og sanne man altså erfarte fra den enkelte under fire øyne, og gruppeånden styrer. Helt.

Logikken er sirkulær og selvrefererende; målestokken som brukes til å vurdere gruppen selv og enkeltpersoner der er nettopp skapt av gruppen selv. Kollektivet fremstår derfor faktisk ikke sjeldent med én stemme og ånd som representerer noe helt annet og som er i brudd med det gode og sanne man sympatiserte med først. Dette er eksempel på en forekommende påfallende schizofreni som dessverre oppdages først når man under uvakre dager har behov for at innholdet av alt det gode man lot seg imponere av i utgangspunktet. Men da er det helt andre kyniske krefter som rår.

.

 

.



Courage to be: Javisst gör det ont när myter brister

 

Antroposofien er et livssyn beskrevet av Rudolf Steiner. De organiserte antroposofene vil helst at antroposofien forstås som en "esoterisk filosofi"; men langt på vei inneholder antroposofien så mange høyst spesielle metafysisk spekulative elementer og selsomme påstander om mennesket at den bestemt kan og faglig sett skal klassifiseres som en religion. For eksempel hva gjelder påstander om livet før og etter døden, om reinkarnasjon, karma, gode og onde ånder, om engler, om at det var to (!) Jesusbarn, om at Buddha var på besøk på planeten Mars i 1604 (!), om jordens utvikling og om verden ellers. Dvs så meget at antroposofi religionsvitenskapelig sett bestemt skal klassifiseres som en religion. Selv om de deltagende ikke trives med en slik beskrivelse. De setter nemlig lite pris på de semantiske konnotasjoner som begrepet "religion" innebærer - "religiøs gruppementalitet" skal nemlig være et "tilbakelagt stadium", og antroposofien er som nevnt videre derfor heller å forstå som en "esoterisk filosofi". Men dette er et rent kosmetisk grep som fortegner realitetene: Det harmoniserer for det første overhodet ikke med fagfilosofiens krav og definisjoner, og rokker heller ikke ved det nevnte faktum. For en rekke involverte fungerer antroposofien i praksis nettopp som et religionssurrogat.

 

Min erfaring er at man som nysgjerrig søkende ikke sjelden møter antroposofien på to forskjellige måter: Den ene er via det antroposofiske selskapets møter og enkeltpersoner, den andre er via Rudolf Steinerskolene. Førstnevnte miljø kan i hvert fall på det relasjonelle planet i ny og ne virke som et rimelig frisk pust hva gjelder de positive kategorier som Steiner påpeker som frukter av det å modig gå inn i sitt liv. Men sympatien dette møtet vekker kan i all sin positivitet nettopp dessverre virke dempende på den kritiske bevisstheten og våkenheten som absolutt trengs videre inn i feltet "antroposofi". Det handler faktisk om intet mindre enn et totalsyn og et nytt paradigme.

De mener bestemt selv at vi i vår tids inkarnasjoner lever i det de kaller for "bevissthestsjelens tidsalder". Dvs at man bestemt i vår tid må og skal utvikle og oppøve den frie og selvstendige tenkningen. Like vel preges miljøet og mange av de involverte av at tankeprosessene og de mellommmenneskelige samspill påfallende intenst styres av sjelelige og emosjonelle krefter - ikke minst sympati- og antipatikreftene, hvor tenkningen heller får en sekundær og bekreftende rolle. Eksempler:

Sosialiseringsprosessen, som naturligvis kan virke positivt og fruktbart, blir gjerne naivt og godtroende nok forvekslet med det å være i ferd med å bli antroposofisk orientert. Men...  fordyper man seg til frihet og selvstendighet? Eller iklér man i realiteten sine dypereliggende religiøse behov en ny forkledning? Dvs en ny passende dekkmaling over grunnleggende psykodynamiske behovselementer som f.eks. identitet, bekreftelse, trygghet og samhørighet? Dvs egentlig, så gjennomskuer eller bevisstgjør man seg ikke seg selv i prosessene like vel, men skifter kun gjenstand for de dypereliggende religiøse behov.

Det finnes ingen vei inn i virkeligheten og dermed livet uten våken kritisk tenkning; herunder også kritisk tenkning over antroposofien som er en del av virkeligheten. Antroposofien og miljøet befinner seg ikke utenfor, som med det archimediske punkt hvor fra man kan ha oversikten, forstå og løfte resten av virkeligheten.

Man bør faktisk evne å holde en viss avstand til sine ideer og idealer eller så blir man umerkelig deres slaver:

Begrepet "kritikk" betyr nettopp ´å våkent sortere og skjelne´. Antroposofene vektlegger da også i teorien sympatisk nok denne kvaliteten. Men på den annen side forventer de fornøyelig nok at alle og enhver som da benytter sin frihet og kritiske tenkning adekvat, også skal ende opp på samme antroposofiske endeholdeplass: Den endelige frie og sanne posisjon hvor de klarttenkende antroposofene tålmodig står og venter på oss andre. Men om konklusjonene forut for undersøkelse er tvingende nødvendige, så spørs det om det er en genuin og kritisk tenkning som dette bygger på? Da ender vi altså opp med en religiøs tro og dogmatisk bunden tenkning i antroposofisk forkledning. Antroposofer benytter f.eks. gjerne vendingen at "Steiner påpeker" om det er noe som skal beskrives.

Å tenke fritt og selvstendig over sin egen tenkning og prosesser bør selvsagt gjøres nettopp der ting positivt blir tatt for gitt og omgivelsene allerede bærer svarene.

Man bør m.a.o. tenke over prosessene, og bevisstgjøre seg at det er nettopp en selv som faktisk befinner seg i prosessene og deltagelsen som faktisk også tenker. Har man derimot langt på vei ut fra sympatifeltet allerede besluttet seg for hva som er sant, så består prosessene kontinuerlig av heller å bekrefte de ´sannhetene´ som allerede ligger innbakt i paradigmet - altså det Steiner påpeker: Dvs virkeligheten og svarene består allerede av de premisser som spørsmålene grunner på:

Man ender opp med en selvbekreftende bias. Videre kan den møtemessige monotonien, de sosiale ritualene, menighetspreget og en til tider noe pretensiøs, stereotypisk og elitistisk mentalitet erfares temmelig patetisk. For ikke å si kjedelig, trettende og egentlig langt på vei virkelighetsfjernt, innholds- og substansløst:



Avstanden mellom hverdagens utfordringer her og nå, levd liv og en rekke av de heller livsfjerne metafysiske, inkarnasjonsmessige og kosmiske påstandene om virkeligheten man foredrar om kan bli mer enn betydelig. Til syvende og sist må man spørre seg om alle de svermeriske og omfattende narrativene og påstandene om kosmos, ånder og menneskets utvikling bevirker en fremmedgjørende effekt som nettopp bidrar til at utfordringer, spenninger og svikt tidvis oppstår i flere av virksomhetene.

Den antroposofiske konsentreringen blir faktisk en form for åndelig reduksjonisme; dvs det levende livet her og nå i hverdagen for den enkelte blir i praksis faktisk noe sekundært. Forbindelsen mellom alle de omfattende spesielle kosmiske og svevende åndelige teoriene på den ene siden, og den deltagendes konkrete liv og utfordringer i hverdagen på den annen er ikke bare vanskelig å spore, men den er totalt fraværende.

Å finne balansen mellom den alt for sterke fordypningen og det å ikke ville nærme seg antroposofiens bearbeidelse er visst ikke lett? Ikke få forveksler image med identitet, og man glipper derfor også gradvis det JEG man mener å søke: Mange tror visst at det nærværende og livets indre vekst kommer helt av seg selv bare man befinner seg i rett miljø; og skiller dermed videre ikke lenger tydelig mellom er og bør. Derfor, så svares det så og si alltid normativt når praksis blir kritisert: Kartet gis forkjørsrett fremfor terrenget. Og slik underbygges en type skråsikkerhet som opprettholdes og pleies av kollektivet.

Men intet trer frem av seg selv uten vår aktive medvirkning på det dypeste indre plan. Dette forutsetter mot, tålmodig prosessorientert holdning og pågående livskamp.

Men det ytre, fasaden, pleies og dyrkes dog desto mer behørig: At mange altså aktivt bidrar på de ytre sosiale- og virksomhetsmessige plan hjelper i realiteten dog svært lite når det reellt sett er den indre veiens beskaffenhet som er forutsetningen for at vandringen på de ytre veier faktisk kan forseres i tråd med intensjonene.

Kan hende foretrekker de fleste nettopp det ytre og fasaden; for her er det i hvert fall lys, og muligheter for regi og kontroll?

Men er det én ting som er absolutt og helt grunnleggende i antroposofi og steinerskolepedagogikk, så er det at livsforståelse/livstolkning og pedagogisk metode er to sider av samme hendelser. Dette poenget understrekes for øvrig grundig (!) av Rudolf Steiner i en rekke bøker og foredrag.

Det andre møte med antroposofien, dvs via virksomhetene og skolene, skiller seg dessverre ofte noe negativt ut om man viser en dypere interesse for hva virksomhetenes idemessige basis bygger på. Representantene her er i realiteten ikke sjeldent temmelig overfladiske hva gjelder deres egen virksomhets grunnleggende og iboende ideer. Både hva gjelder pedagogikkens begrunnelser og basis samt antroposofien og dens plass og berettigelse filosofisk sett, og i en idehistorisk sammenheng. De kan ofte vise til hva som er begrunnelsen, men ikke forklare den ut fra et bredere antroposofisk perspektiv. Dvs man reptererer egentlig bare rent instrumentelt det man har lært å si og gjøre. Like vel fremstår de som representanter for både pedagogikkens basis og antroposofiens rolle her. Hvilket maner til en viss ettertanke: Det er faktisk her mange får sitt førstemøte med pedagogikkens idemessige grunnlag, nemlig antroposofien.

At det kommer mer kompetente personer utenfra en og annen gang og foredrar om antroposofien og pedagogikkens basis bidrar kun til å bekrefte og illustrere den lokale svikten. Livssynet ´antroposofi´ blir internt definert som ´praktisert visdom´. Intet mindre. Men den praksis man møter i flere av virksomhetene, både relatert til den ideelle basis, administrativ praksis og de mellommenneskelige utfordringer, er ikke nødvendigvis en god illustrasjon på verken antroposofisk erkjennelse eller menneskelig visdom.

Men heller ikke det antroposofiske livssynet tar man bare lett til seg som en for tiden ønsket og tilpasset identitetsmarkør. De fleste burde ta seg en tur rundt en åker daglig gjennom året; åkeren er nemlig en vis lærer: Den trenger tid akkurat som mennesket. Intet tar fra mennesket den nødvendige tiden som forutsetter vekst. Tviler man på dette kan man spørre åkeren. Den vet.

Det helt grunnleggende for Steiner - og for øvrig enhver som strekker seg mot det sanne og helhet i fellesskapet - er at vil man bidra til den andres vekst som medmenneske og qua pedagog, så er veien om meg selv helt avgjørende. Da holder det ikke med å teknisk og instrumentelt bare repetere en metodikk og beherske et begrepsapparat.




Steinerskolen virker dessverre som et fluepapir for mange new-age-fascinerte individer som tror på reinkarnasjon, karma, engler, som har sans for eksotiske og alternative miljøer, og som gjerne er "glad i barn"; og derfor vil undervise: For slik å leve estetiserende i takt med den store livsmeningen. Antroposofi og det å være "steinerskole-ansatt" blir mer en rolle og sosial performance enn en faktisk integrert faglig og menneskelig dynamisk posisjon. Romantikk, føleri, svermerisk idealisme og manglende rotfeste i det man hevder å bygge på er en skummel kombinasjon.

 

Javisst gör det ont när myter brister:

Hva som kommer til syne når grunnvoldene ryster er dog det som faktisk og reellt er sant om virksomhetenes indre åndelige og menneskelige strukturer. Her står prøven: Og her illustreres hvor meget av etikken og livssynet som egentlig lever i den enkelte og miljøet. Virkeligheten er den øverste dommer. Ikke sjeldent blir man i slike tilfeller vitne til hva som skjer når all usikkerheten, halvveisheten, inkompetansen og uegentligheten skal forholde seg til utfordringer, kritikk og krav. Dvs hva som skjer de gangene de ikke får legge alle premissene selv, regisere og kontrollere spillet.

De involverte endrer da brått karakter og blir like aggressive som enhver kynisk næringslivsbedrift og benytter gjerne rå advokatmakt for å vinne frem. Samt at det behendig spres grove rykter om kritikeren på den interne ryktebørsen. Her skal intet middel ligge ubrukt for å bevare fasaden. Dette skjer altså når virkeligheten bryter gjennom glasuren og myten om det gode og sanne i virksomhetene uforvarende brister. Det gjelder å "forsvare sine interesser" og sørge for å skape færrest mulige riper i fasaden. De involverte forsøker kontinuerlig å tilbakevise kritikk ved å gå til angrep på den personen som fremsetter kritikken i stedet for å forholde seg til det som er i fokus og sakene. Dette Janusansiktet i virksomhetene oppdager man ikke før det er for sent. Men da er det også dessverre for sent.

 



Videre hva gjelder de prosesser en må våge å ta underveis som deltagende, om man da skal ta Ridolf Steiner seriøst hva gjelder det mellommenneskelige og personlige, og han ikke bare er en del av fasaden? Det skremmer jo enhver å passere terskelen. "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg", som dikteren sier...  Skal man ta etikken seriøst, så lever vi i en tid hvor mennesket bør ta sitt ansvar og arbeide med tilstedeværelse, dvs tanke og bevissthet må bæres av motet til å oppdage og gripe den svimlende frihet og erkjenne de avgrunner vi faktisk balanserer over daglig. Her spiller den aktivt analyserende tenkningen og bevisstgjøring en stor rolle. Noen spørsmål:

Hvilken forestilling, eller hvilke forestillinger, er det egentlig man bygger sine steg, mål og prosesser på?

Bidrar den åndelige bevisstgjøringen til at det skapes en refleksjon om forholdet og sammenhengen mellom ideene, verdiene, den pedagogiske basis og selve realitetene og livet i hverdagen?

Et kjerneanliggende må jo være å være til stede i selve hverdagslivet og hvordan det kan snakkes og handles troverdig om menneskelivet?

Da bør vel i sannhetens og det godes navn livet selv få komme til orde; muligens spesielt de deler som ikke bare bekrefter og fungerer legitimerende, dvs styrker og trygger egoet?

Tja... dette er et ikke alltid like fremtredende tema hos de ansatte på steinerskolene og de andre antroposofiske virksomhetene, for å si det forsiktig. Veien til hjertet, hvor også new-ageren og den rimelig lidenskapsløse wannabee er pilegrim på, går faktisk også gjennom hodet, dvs gjennom bevisstheten og tenkningen.


Tenkningen har hos flere blitt en passiv bekreftende og legitimerende instans for det som allerede gamle, trygge tanker og forestillinger har avsatt i hjertet. Fremfor å tenke levende og fritt, så brukes det meste av tiden til heller å bekrefte det som allerede oppfattes som sant og som er etablerte sannheter innad. Vi er vitne til fenomenet "tribalisering". Ergo tenker man ikke lenger aktivt over det levende innholdet av de forestillinger man bærer og behørig pleier.


 

Det er ikke til å unngå at antroposofien som livssyn og miljø får et klart preg av de mennesker som er i de virksomheter som bygger på Rudolf Steiners ideer. På samme måten som kirkens deltagere preger de forestillinger som de utenforstående har av kirken og kristendommen. Selv om både flere antroposofer og kristne vil reagere på slike generaliserende og for dem høyst utilstrekkelige konklusjoner som presenteres utenfra. Men forestillingene utenfra bygger like vel ikke nødvendigvis bare på løs sand; tilstrekkelig mange har faktisk erfart forhold som gir god grunn til bekymring.

At antroposofien og deres representanter gir inntrykk av å være en sekt og bærer de sekteriske preg som kjennetegner slike grupper er ikke til å unngå.

"Ett skritt frem i selverkjennelse, er det samme som tre skritt frem i etisk styrke og karakter", skrev Rudolf Steiner. Det spørs vel om Steiner mener det eksisterer situasjonsbetingede og konjunkturbestemte unntak i etikken for en antroposof og deltager og virksomhetene.



Én ting er den klart høyst sære religiøse og spekulative basis og struktur som antroposofien består av. Antroposofer skal naturligvis få tro det de vil i likhet med alle andre. Men de tier som oftest behørig om hva antroposofien faktisk inneholder og kaller det fornærmet heller "esoterisk filosofi" om hele sannheten ang. flere av antroposofiens elementer og påstander kommer frem. De skifter da ofte beleilig fokus og trekker i slike situasjoner heller frem andre mer sosialt akseptable og gode elementer som også er sanne, men som mobiliserer langt mer sympati fra de spørrende og undrende andre. Skulle man utenfra bestemt like vel føre fokus tilbake til alle de absurde saksforholdene og påstandene i antroposofien, så er taktikken at det tones ned med en viss flauhet, det bagatelliseres eller avvises sågar subjektivt ad hoc under fire øyne, eller altså i mediene der det er tjenlig.

Videre er det direkte trist at antroposofene selv ikke tar grundig og seriøst fatt i den svikt, halvveishet og forekommende maktmisbruk som ligger i kjølevannet i all denne nevnte uegentligheten. Problemene har pågått i tiår etter tiår. Familietragedier og selvmordsforsøk har forekommet i skyggen av disse idealistenes adferd: Frukter av antroposofi som praktisert visdom?

Men alt dette henger vel sammen med det lenger ovennevnte. Manglende mot, redelighet og reell pietet for det medmenneskelige viser seg absurd nok å være situasjonsbetingede og konjunkturbestemte verdier. Om de kommer under kritikk eller press, så er det de interne interessene og indre sosiale forholdene som gis øverste prioritet. De personlige og sosiale elementer som kjennetegner og preger sekteriske miljøer kommer mer og mer til uttrykk.

Kameraderi og feighet er dessverre et gjennomgående problem. Det som skjer rammer dog alltid til syvende og sist antroposofene og skolene selv. Hadde de tatt dette med tilstedeværelse og livsmotet, for ikke å si de egne begrepene "karma", ansvar og frihet seriøst - så ville de ha innsett dette for lengst. Og flere av virksomhetene ville dermed heller ikke ha gått i en slik disharmonisk utakt med de ideer og verdier man vanligvis lokker til seg medmennesker med.

Avstanden mellom teori og praksis kommer altså først til syne først når den brysomme virkeligheten bryter gjennom den søte og flotte glasuren. Det som er tragisk er at idealistene og alle dem som er styrt av ønsketenkning ikke ser denne brede grøften; det er vel derfor de faller i den om og om igjen.

Og nåde den som vekker dem til full bevissthet.

Det er nå fler og fler som er mer enn lei av de keiserlige moteoppvisninger.

 

.

 

.




 



 

 

 

 

 

Uærlighet og idealisme; en farlig kombinasjon

Er man levende opptatt av det menneskelige; sannheten om livet og de prosesser som virkeligheten preges av, så må man våge å stille spørsmål også om de vedtatte antroposofiske sannheter. Ytterst få antroposofer og steinerskoleinvolverte vil dog begi seg inn i det å vurdere og evaluere antroposofien og det som foregår i virksomhetene fra et metaperspektiv; fritt, kreativt og kritisk tenkende. Man vegrer seg for å  betrakte det prosessuelle og aktive i den antroposofiske og pedagogiske tilegnelsesprosessen. I et minoritetsmiljø tar nemlig få risikoen på å presentere kritikk, eller målbære ettertenksom tvil der så og si alle andre tror, og vil tro, på de vedtatte sannheter: Man skiter nemlig ikke ustraffet i eget rede.




Visse deltagere ser visst antroposofien som det siste steget på den menneskelige kunnskapens trapp. Antroposofien fungerer i praksis for mange som et religionssurrogat hvor de deltagende ser på seg selv som samfunnets egentlig bevisstgjorte og åndelig utvalgte;
Lieblinge der Götter. Nysgjerrigheten, livssynsromantikken, det alternative eksotiske miljøet og idealismen har drevet flere så langt at de ikke lenger vet hva de vet, eller heller ikke hva som egentlig kan få passere som genuin viten... og så begrunne saklig hvorfor.


I den faktiske og utfordrende sanne tenkningen ligger en berettiget kritikk av det temmelig naive antroposofiske synet på objektive fakta som er forutsatt i den antroposofiske apologetikken. Og ikke minst i forhold til antroposofiens romantiserende, virkelighetsfjerne, bisarre og svermeriske spekulasjoner om reinkarnasjon, karma, åndevesener, sykdommer, de to Jesusbarn, engler, jordens fysiske inkarnasjoner, Buddhas besøk på planeten Mars, osv, osv.
 
Det finnes ingen nøytrale antroposofiske fakta eller objektive ditto betraktere; kunnskapen er som kjent langt på vei avhengig av de premisser og forutsetninger den utvinnes av. Det skilles hos antroposofer og skoleinvolverte bemerkelsesverdig sjeldent mellom det som kan passere som fakta, tolkningen av fakta, og ikke minst forutsetninger som påvirker tolkningene av fakta. Man låses altså fast i en hermeneutisk sirkel: Forståelsen bestemmer tolkningen, som i sin tur igjen bekrefter forståelsen.




Som nevnt tidligere: Den faglig vitenskapelige, religionsfilosofiske - og den personlige bemøtningen - kan ikke fortsette å være livsfremmende og levende til stede i prosessen om dette også ikke innebærer våken selvkritikk underveis. Skal man være tro mot den sannhet man faktisk også mener å søke, så blir derfor aldri intet spørsmål for "hellig" til å kunne utsettes for analyse, vurdering og debatt. "Nei, ingen av Rudolf Steiners påstander om virkeligheten er aksiomer", sies det avvæpnende internt. Men i virkeligheten (som da er den øverste dommer) er det slik like vel. Det ligger mange antroposofiske begreper og tolkninger bak det som foregår at det blir en selvmotsigelse å si det førstnevnte, men samtidig praktisere slik antroposofien vektlegger. Det er lett å registrere en påfallende schizofreni i forholdet mellom det de sier utad og det som gjøres internt.
 
Men: Den åpne bemøtningen, debatten og argumentasjonen må ha forrang fremfor enhver intern autoritet og den makten som ligger implisitt i den veletablerte møtekulturen og det relasjonelle som preger miljøet. Viljen til å lære seg det som allerede er "påvist" av Steiner og antroposofene tar bemerkelsesverdig fort overhånd foran den ikke alltid lett tilgjengelige sannheten og evnen til å stille kritiske spørsmål om de "oppnådde resultatene".
 
 
Hvilke forutsetninger hviler f.eks den pedagogiske virksomheten på?
 
Som grunnlag for steinerskolepedagogikken ligger helt bestemt det antroposofiske livssynet. Her er reinkarnasjon, karma og ånder alle vegne m.m. grunnleggende fenomener. Og ikke minst blir konflikter, sosiale spenninger, en rekke sykdommer og psykiske utfordringer betraktet som konsekvenser av ånders og karmiske pregninger og utfordringer. Samt en rekke metafysiske spekulative påstander om mennesket som grunnlag. Ref. http://www.detdeikkefortelleross.no/
 
Antroposofisk og steinerpedagogisk sett: De relasjonelle kreftene og rammene er selvsagt absolutt vesentlige. Når man er i skolen som lærer, så ligger de antroposofiske  forutsetningene der fortsatt som underliggende premisser i det pedagogiske oppdraget og bidrar eksplisitt til utformingen av det man mener å se og den praksis som iverksettes. Oppfatningen av praksisen og hva som inngår implisitt i utøvelsen av den er selvsagt påvirket av det menneskesynet som antroposofien uttrykker.
 
Antroposofien er et helhetssyn; et totalsyn: Det er selvsagt ikke bare antroposofen og den skoleinvolverte med familie som er reinkarnert og møter sitt karma i hverdagen. Antroposofen og pedagogen betrakter nødvendigvis også eleven og forelderen, dvs alle andre, under samme synsvinkel og livssynsskjema: Det ligger nemlig helt klare og bestemte antroposofiske forutsetninger bak hver eneste steinerpedagogiske metode og idé.




 
Blir de så bedt om å begrunne sin pedagogikk adekvat; dvs ut fra skolegrunnleggeren Rudolf Steiners bestemte påstander om menneskets utvikling, de antroposofiske ideer og metoder, så fokuseres det heller avsporende på hvilke pedagogiske- og faglige mål de har satt. Dette fremfor å være helt åpen på at det er det antroposofiske livssynets mange påstander om menneskets vesen som er basisen og det egentlige grunnlaget for metodene.

Ellers, så er alltid antroposofer særdeles opptatt av å understreke hva som "egentlig" er å oppfatte som antroposofi og begrunne dette eksplisitt. Men hva gjelder steinerskolepedagogikkens idemessige basis, så er de brått mer enn påfallende vage og unnvikende hva gjelder den "egentlige" antroposofiske begrunnelsen. Kanskje fordi det vil skurre en del i forhold til både offentlig godkjenning og vanepresentasjon i forhold til mediene og foreldrene ellers? Men illustrerende nok, så heter da også skolene RUDOLF STEINER-skoler; pedagogikken bygger faktisk bestemt på det antroposofiske menneske- og virkelighetsbildet. De involverte lyver om virkeligheten når de søker å skape et skille her.




Til slutt et lite apropos: Noen av de involverte vet å benytte seg av de egenskaper og kunnskaper de har opparbeidet seg hva gjelder det mellommenneskelige etter mange år i virksomhetene; ikke minst i manipulerende øyemed. Eksempel: Den gamle rådgivende læresvein og utpregete flegmatiker vet hvordan å utnytte sitt rolige og lune vesen: Et retorisk løp preget av lunhet, imøtekommenhet  og sympati dekker over en agenda hvor lytteren og leseren skal ledes dit vedkommende skole-antroposof ønsker. Vedkommende uttalte f.eks. angående konkrete (og høyst kritikkverdige) forhold internt og myndighetenes manglende innsyn her; for nå gjaldt det å gå på gummisåler, nemlig: "Nå får vi la de sovende hundene sove". (Sic!)


Vedkommende nevnte skoleantroposof sier ikke sjeldent under kritikk beroligende at alle vil da "la seg korrigere av virkeligheten". Uten å samtidig innrømme hva de selv egentlig lar passere som virkelighet eller ikke. Vedkommende maner ikke sjeldent kritikere til ydmykhet og det å tilgi, og viser eksempelvis til at "når selv afrikanere kunne tilgi det hvite regimets representanter, så må man da  kunne tilgi det eventuelle maktmisbruket og svikten i de antroposofiske virksomhetene." (Ref. fra kommentarfelt i innlegg i Tønsberg Blads nettavis) Og dette høres unektelig både rimelig og riktig ut?

Men NB: Igjen for n´te gang er vi vitne til en manipulerende parallellisering fra antroposofhold. Det han nemlig behendig unngår å nevne i samme åndedrag om tilgivelse er at maktmisbruket fra de hvite i Syd Afrika for det første opphørte, og at det deretter ble tatt et voldsomt selvkritisk offentlig oppgjør angående maktens destruktive adferd forut for at tilgivelsen fra de etniske sydafrikanerne og ofrene ble gitt. (Angående antroposofisk feighet, kameraderi og svikt: Se innlegget under her.)
 
Ydmykhet og vektlegging av tilgivelse er naturligvis i og for seg relevant, men bare der det hører hjemme - og ofrene selv forut for dialog blir aktivt bemøtt med respekt og aksept. Men her trekkes kvalitetene ensidig inn fra makthold kun for å unngå det å konfronteres med egne feil, svikt og maktmisbruk og slik binde og kneble kritikk.



.

 

.

 

.

 




 

I den iskalde skyggen av folket med de gode idealer: Når virkeligheten får bryte gjennom drømmenes og idealenes sødmefyllte grep

 

Hos antroposofene og de involverte i deres virksomheter er vitenskap, religion og moral sauset sammen til en type "åndelig vitenskap". I denne sekteriske subkulturen som forvalter antroposofien har man kontroll på hva som kan passere som "egentlig" informasjon; dvs at gruppens viten proklameres som uttrykk for den egentlige sannheten selv. Dette betyr at den som tiltrekkes av miljøet implisitt får en opplevelse av at de tidligere erfaringer og konklusjoner i livet ikke var gode nok eller sågar falske og lite troverdige. Det innebærer videre at man må lære seg miljøets språkspill, sjargonger, klisjeer og definisjoner på hva som egentlig er sannhet. Her spiller de sosiale markørene og de pågående interne riter i sosialiseringsprosessen vesentlig inn.

Hos antroposofene opereres det med en åndelig inspirert skjebne og utvikling; verdensaltets ånder bidrar til impulser og hint om livsveien videre: Det handler bare om å være tilstrekkelig våken og videre utvikle de indre åndelige organer slik Steiner skisserer.

I kraft av den vitenskapen antroposofene forvalter, på vegne av verdensaltets ånder, så befinner gruppens definisjoner av hva som egentlig er sannhet verdimessig over den enkelte persons erkjennelse og viten. Hvilket vil si at historiske fakta ikke sjeldent blir omskrevet slik at de stemmer overens med mytene og narrativene i det antroposofiske miljøet. Man bør med andre ord oppføre seg slik det forventes for å beholde aksept og den identitet man søker og så gjerne vil ha. Den enkelte innretter seg altså etter gruppens verdensbilde og undertrykker det som måtte finnes av egen tvil...  om den da i det hele tatt blir akseptert og erkjent. Gruppens viten blir derfor en selvbekreftende bias, en selvbekreftende virkelighet. Avviser man deler av paradigmet, så har man egentlig som konsekvens ikke noen reell virkelighet å forholde seg til; slik språkspillet legger opp til.


Når mennesker mener å komme til forståelse av hvordan alt henger sammen begynner de snart å oppfatte pluralismen som uttrykk for den generelle uvitenhet. Det uttrykker seg i fangende dikotomier og en usunn dualisme hvor "vi og oss" står i motsetning til "de". Og det begynner å utvikle seg en elitisme som i frustrasjon ser overbærende og i verste fall arrogant og med forakt på kritikere som alltid ser galt på virkeligheten - om kritikken altså skulle være i utakt med antroposofenes premisser og konklusjoner.

 

Man forstyrrer ikke drømmen om Antroputopia ustraffet.

Internt er man så overbevist om at man har grepet selve Sannheten at den som kritiserer - ubetinget og umiddelbart - anses som uvitende, kunnskaps- og innsiktsløs eller som hevngjerrig bråkmaker. Kritiserer man, så skyldes dette med nødvendighet noe negativt som hefter ved kritikeren selv: Herskerteknikkene florerer, de er en del av språkspillet, men ikke alle er like subtile: Muligens trenger faktisk kritikeren profesjonell hjelp, må vite. Det antroposofiske språkets hybris stimulerer egoet.


Følger man ikke takten innad, så oppstår det mistenksomhet og skjeve blikk: Det sosiale nettverket vil faktisk gradvis forsvinne om man setter seg i negativt søkelys. Miljøets verdensbilde virker derfor også kontrollerende: Det presses både via sosiale adferdsmekanismer og indirekte gjennom at verdighet og sosial aksept fratas vedkommende kritiker. Man har altså fått sin identitet gitt gjennom det relasjonelle i fellesskapet...  men tapes relasjonen, så tapes samtidig også identiteten.

I virkeligheten drives det et massivt spill med medmenneskers livsskjebne, med andre ord.

 



 

Om noen erfarer negative og destruktive forhold fra antroposofhold, så betraktes dette internt som nødvendige konsekvenser og vedkommendes karma. Om antroposofene og deres virkomheter derimot erfarer kritikk og fokus som oppfattes som belastende blir det tragikomisk nok aldri definert som miljøets og de deltagendes karma: Ikke har de gjort noe galt, ikke gjør de noe galt, og ikke kommer de til å gjøre noe galt. Kritikk skyldes alltid utelukkende kunnskapsløshet, innsiktsløshet, hevngjerrighet eller ren ondskapsfullhet. Eller helst kanskje alt dette på en gang.

Visst nok innrømmes i medier en og annen gang, på et generelt grunnlag, at "sannelig har vi gjort feil", men dette er kun politisk korrekt selvkritikk og uforpliktende og allmenne innrømmelser gitt ad hoc som kun antroposofene og de involverte vinner på. Går noen da freidig nok ut med kritikk, fordi man faktisk erfarer at steinerskolene "sannelig gjør feil", så er det alt annet enn selvkritiske innrømmelser og erkjennelser som preger reaksjonene.

Det er uungåelig at det er maktrelasjoner involvert der livssyn, livssynets ritualer og sosiale sammenkomster, arbeide, private sosiale hendelser og vennskapsrelasjoner går i ett i miljøet. Men det er makt som skjules under floskler om dialog, positivitet, idealer, positive verdiebegreper og anerkjennelse.


Det eksisterer flere virkende faktorer som underbygger de etablerte maktmønstrene. F.eks.: Man kan bruke en kniv til å skjære brød med, men det er også mulig å bruke den til grov vold. Slik er det også med antroposofiens mange begreper om mennesket; begreper som benyttes til å sette navn på hva som den enkelte gjennomgår i livet, samt gruppens liv, ut fra den antroposofiske forståelsesmodellen. Man kan altså positivt forsøke å benytte disse begreper for å gjøre en innsats for å f.eks. skape gode skoler og arbeidsplasser og forstå hvordan mennesket fungerer på en presumptivt human måte.

Men man kan også med letthet benytte samme begrepsapparat og etablerte maktrelasjoner destruktivt; dvs for å forsvare egne interesser, unngå problemer og som kontrollerende maktmidler og til en type psykisk mishandling; til det å bryte ned mennesker. Konfliktskyhet er dessverre et gjennomgående problem i dette miljøet; fordi konflikter i seg selv er en høyst ubekvem og forstyrrende illustrasjon på at det de hevder går i utakt med det som skjer. Å konfronteres med virkeligheten i dette romantiserende, velmenende og ideelle miljøet blir for flere alt for problematisk og utfordrende. Fra dette til å skape syndebukker er avstanden derfor påfallende kort. Fordi svikt og elendighet med nødvendighet aldri kan skyldes det gode systemet, tankemodellene eller maktpersonene innad: Dette blir en jo selvmotsigelse da antroposofi internt blir utlagt som "visdom i praksis".




 
Som for eksempel når forholdet mellom ledelsen og medarbeiderne individualiseres, så skapes det så tette relasjoner at ingen evner å se profesjonelt og fagpolitisk på egen eller andres situasjon. Det blir raskt et grumsete og uklart spill i ulendt terreng hvor kun maktpersonene og klikker fremstår som ene-eiere og rettmessige tolkere av de gyldige kartene. Det handler for noen derfor om å være forutseende og strategisk, og smart etablere nære relasjoner i de rette kretser og hos de rette mennesker. Slik skaper man forsikring og makt internt.


Ti bud til en som vil frem i verden

 


I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen kollega kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et søstre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste korridor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!

 

(Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.)

 

Jens Bjørneboe

 

 




 

Der miljøet helt bevisst blander flere vesentlige nevnte personlige og sosiale kategorier, så forsvinner ikke bare evnene til å skille mellom det relasjonelle og det faglige, eller sågar disse to kategorier fra det personlige - men posisjoner, relasjonelle bindinger og språk benyttes tvert imot bevisst som midler for å fremme egne agendaer.
 
NB: Det er grunnleggende galt og ikke minst grenseløst naivt å hevde at noe kun er dét som man i mange tilfeller positivt hevder å bruke det til.
 
Der det er direkte uklare linjer og alt er sauset sammen til en eneste stor ukontrollerbar masse forkledd i positive kategorier og idealer, så er det en lett sak for maktpersoner å skjære gjennom med egne agendaer i sine løp. Kameraderi, klikkvesen, herskerteknikker og dobbeltspill blir midlene som overkjører enkeltpersoner internt.

 

Antroposofers og steinerskoleansattes evner til å forholde seg til kritikk er altså mildt sagt bedrøvelig. For å annullere kritikk, så konsentrerer antroposofene seg bemerkelsesverdig raskt hovedsaklig om den personen som kritiserer. Man presenterer  påstander om vedkommende og hinter f.eks. med halvkvedete viser, rykter og nedsettende analogier; og vet at de interne tilhørernes assosiasjoner fører til den nedsettende og diskvalifiserende virkningen: Og dermed behøver man ikke lytte til kritikken like vel. Man søker m.a.o. å tilbakevise kritikken ved å gå til angrep på den personen som fremsetter argumentene i stedet for å tilbakevise det som er innholdet av kritikken.

I enhver annen diskurs i samfunnet er det et ellers velkjent prinsipp at en kritikk og en argumentasjon blir verken sterkere eller svakere om den kommer fra en bestemt person: Argumentasjonen skal naturligvis måles ut fra seg selv og møtes ut fra det den inneholder og det teksten mener å formidle.

 



.

 

.

 

.

Eagles med Tequila Sunrise:




Sannheten er hos antroposofene redusert til tro, estetikk og performance.

Når livssynet gjennomgående skaper elitisme, eksklusivitet og hierarki der de bestemt hevder å stå for det motsatte:

 

Det er en sannhet at det antroposofiske fellesskapet manifesteres og styrkes gjennom riter; riter som fungerer som en rytme. Riten er de gjentatte handlingene, inklusive de fungerende sosiale formler for f.eks. musikk, diktfremføring, språkforming, eurytmi, og (i praksis) så og si likelydende foredrag fra år til år.  Alt ikke minst båret av den rådende livssyns-sosiolekt som benyttes. Gjentagelsen strukturerer tilværelsen og gir gjentagelsens trygghet. Fremfor alt fungerer samholdet, den felles tro og identitet, riten og de sosiale mønstre som har etablert seg som buffere mot alt som kan være uberegnelig. Dvs faktisk og egentlig mot selve livets usminkede fordringer som nok virker forstyrrende på idyllen. Selve virkelighetens fordringer risikerer derfor å dempes, omtolkes eller tilpasses for å passe inn i et system. Systemet og livssynet blir dermed målestokken; ikke virkeligheten.



(Prokrustes)

Man tilhører en "flokk", og det er nok viktig i en tid hvor alle rammer og overbygninger oppløses kontinuerlig og blir dekonstruert. Vi er m.a.o. hos antroposofene og deres virksomheter vitne til fenomenet tribalisering. Flokktilhørigheten kjennes så naturlig og selvsagt at man internt knapt reflekterer over dette fenomenet, langt mindre dets iboende krefter og makt. Og anser det derfor helt naturlig som et riktig og sant uttrykk for den identiteten som fungerer som livsramme. Enhver slik vi-følelse bygger på en forklaringsmyte som altså som nevnt holdes ved live gjennom sosiale ritualer og gjentagende former hva gjelder gruppens liv.

 

Har man samtidig et fokus på åndelige fenomener, reinkarnasjon, karma, den store og dype livsmeningen, og sågar mener å være blant de ytterst få som har grepet invitasjonen fra verdensaltets styrende ånder, så skinner ekslusiviteten som kontrast til det grå banale desto mer klart.

Antroposofien og dets virksomheter surfer m.a.o. i en egen boble på tidsåndens og overflatens krusninger.

I de sosiale hendelsene like meget som de formelle og møtemessige, så er det en kontinuerlig oppgave å appellere til vi-følelsen hos tilhørerne. Og sies det "vi" og "oss", så finnes det samtidig et "de"...  der ute. Der utenfor hos den manipulerte og ennå rimelig sløve massen som preges av vanetenkning og en viss innsikt- og kunnskapsløshet hva gjelder det eksistensielle og egentlig sanne. Skillet mellom de og vi markeres nettopp gjennom den eksklusive kjennskapen til den egne sosiolekt, riter og tilgang på de sanne kilder.




Den måte mange av de deltagende forholder seg til selve livssynet antroposofi på medfører altså en påfallende eksklusivitet.  På den ene siden insisterer de deltagende på at den intellektuelle tilegnelsen er en nødvendig forutsetning for å kunne komme til en økende forståelse av hva antroposofien og dermed mennesket, verden og livet egentlig er og innebærer. Studeringen av de antroposofiske skrifter er helt sentral. Og på den annen side skjemmes dermed mange dessverre av en utpreget arroganse, latterliggjøring av- og forakt for den og de som ikke vil bejae de konklusjoner som den nevnte intellektuelle tilegnelsen betyr for antroposofen. Ergo er det kun et lite mindretall som er i besittelse av de evner som forutsettes. Arrogansen, spydighetene, latterliggjøringen og demoniseringen av kritikere er et desperat forsøk på å beholde selvrespekten og integriteten intakt og redde hva som overhodet ikke kan reddes med intellektuell hederlighet i behold. Dvs dogmatisk opprettholde troen på at alle de obskure påstandene om virkeligheten egentlig er sanne like vel, men at vi ennå ikke evner å erkjenne dem. Man får altså vente til neste inkarnasjon med å få bekreftet saksforholdene... hvilket er en noe søkt, tragikomisk og patetisk holdning fra en vitenskapsorientert person for å si det forsiktig.

Med tanke på at det finnes hele 44 000 kristne pr 1 antroposof i verden, eller fler medlemmer i Humanetisk Forbund i Norge enn hele verdens antroposofer, så kan man trygt fastslå at her har vi med en liten eksklusiv elite å gjøre. Sjarmen og beruselsen av å tilhøre nettopp en slik liten eksklusiv gruppe som er i kontakt med det åndelige og sant menneskelige er alene et tilstrekkelig premiss for at flere søkende tiltrekkes av antroposofenes livssynssamfunn. De definerer seg derfor beleilig nok som en "sunn motkraft" til det som er kaldt, kynisk og mekanisk i lokalsamfunnet, samfunnsvitenskapene og pedagogikken. Hvor av noen derfor merker "kallet" til gjerning i steinerskolene. Og Steiner hevder kategorisk at ingen nye menneskemøter i vår tid er tilfeldige - vi møter alle i dag på nytt igjen mennesker vi har møtt i tidligere inkarnasjoner; hvilket innebærer at det er "meningen", dvs åndelig bestemt å komme inn i det antroposofiske miljøet  -og ikke minst den kurs man så velger videre på livsveien. Bordet fanger i dette livssynsspillet. Men visst er det en lettelse og befrielse å ta til seg et livssyn hvor det guddommelige og åndelige egentlig alltid har hatt og vil ha den underliggende regien av den enkeltes livsvei? Slik blir man fratatt den byrde det er å bære seg selv og sin skjebne gjennom det tidvise uløselige kaos som virkeligheten også til tider ser ut til å bestå av. Altså var det, og er det, lykkeligvis en dypereliggende mening med det hele like vel.


Det tilbys en eksotisk tilhørighet, mening og identitet som fungerer som et sødmefyllt alternativ som anses å ha ikke minst det oppvoksende mennesket i sentrum; samt at det også bærer et visst opprørspotensiale i den ellers grå hverdagen til alt det velkjente av banale utfordringer. Men flere tenker ikke spesielt meget over egen tenkning i det som foregår i både sosialiseringsprosessen og internaliseringsforsøkene. Logisk svikt og manglende forståelse florerer. For eksempel betyr naturlig nok ikke enighet og sympati for antroposofers kritikk av enkelte samfunnsforhold med nødvendighet samtidig at nettopp det antroposofisk begrunnede løsningsalternativet er sant, sunt eller fornuftig. Men kan man begrunne sine løsninger "åndelig" og via en nå avdød klarsynt Steiner, så har man en autoritet som ytterst få kan sette spørsmålstegn ved om man vil fortsette å være del av gruppen. M.a.o. ikke et spesielt vitenskapelig og faglig fundert miljø.

 


 

En parallel: I både jødedom og kristendom møtes medmennesket ikke av en eksklusiv innsikt og forståelse begrunnet og forklart i livssynet, med implisitt kontrollerende og begrensende (makt)begreper som f.eks. karma, reinkarnasjon og ånder alle vegne som preger mennesket underveis. Men som et uutgrunnelig skaperverk, med ærefrykt og kjærlighet. Man møter medmennesket faktisk nettopp i dets u-forståelighet og Guds unike skaperverk. Medmennesket er skapt i Guds bilde og dermed også gitt Guds ånd: og således rommer et hvert medmenneske uendelige muligheter, som i seg selv er uutforskelige. Og dermed ikke tilgjengelig for velmenende mervitenhet fra en livssynselite som via subtil kontroll og hyggelig omtanke, i de vakreste klær hentet fra det antroposofiske kostymelageret, vil lede mennesket i ønsket retning. Noen er så overbevist om at antroposofien er d.s.s. sannheten selv at selv det unge som det voksne mennesket blir underlagt de sannheter og system man hevder å forvalte.

Jødedom og kristen tro bygger derimot ikke grunnlaget og fordringen på forståelse og bedreviten a priori, men av dyp undring, ærefrykt og ydmykhet for den andre. Livet er et levende mysterium som mennesket til all tid ikke vil ha oversikt over og kontroll på. Jødedom og kristen tro utelukker altså enhver ambisjon om å være et seende, gjennomskuende eksklusivt skjebnevalgt heldig menneske som har utviklet seg lenger enn de andre. Det handler om å akseptere å være givende så vel som mottagende. Det er tale om en medmenneskelighet som er uadskillelig fra det å være i et sant Gudsforhold.

All genuin nestekjærlighet har sin rot i en ydmykhet. Jødedommens og kristen tros iboende fordring om ydmykhet beskytter en fra hybris og det å oppfatte seg selv som deltager i en ekslusiv åndelig antroposofisk gruppe qua Lieblinge der Götter.

Til slutt: Poenget med å foreta en komparativ skisse her er at antroposofien religonsfaglig betraktet helt bestemt faller inn under kategorien "religion". Antroposofene selv insisterer dog på sin side at livssynet er å anse som en vitenskap (!). Men her misbrukes det faktisk vesentlige fagbegrepet "vitenskap" i manipulerende hensikt. Illustrasjon:

I antroposofien tror man blant meget annet også på karma og reinkarnasjon, Rudolf Steiner påstår for øvrig å ha vært Aristoteles og Thomas Aquinas i tidligere inkarnasjoner. Det reiser en antroposof rundt her i landet og forteller om "da han var den skotske dronningen Maria Stuart av Skotland". Og flere har vært både tempelherrer, nonner, munker etc. Eksotisk og fromt skal det være; troen på reinkarnasjon blir samtidig en illustrasjon av det psykologiske begrepet projiserende identifikasjon. Det banale og grå i hverdagen finner sin kompensasjon i den enkeltes  tidligere spennende og eksotiske inkarnasjoner: Romantikk, svermeri og peiskosidealisme i skjønn forening. Pussig nok, innad i miljøet, er derimot de belastede og negative inkarnasjoner (historiske skikkelser) gjennom historien alltid forebeholdt motstandere av antroposofien og dets virksomheter.

Videre: Antroposofene tror at det var TO (!) Jesusbarn, de tror på engler, på åndene Lucifer, Ahriman og Asuras, andre ånder bak solen og på andre planeter, at jorden har reinkarnert fysisk en rekke ganger allerede - og vil gjøre det igjen, at det finnes ånder i de fysiske gjenstandene, at den som dør uten å ha tatt antroposofien og kunnskapen om det åndelige til seg blir slaver av den onde selv etter døden, at du inntas av onde ånder om du sover med åpent vindu, osv. Steiner hevder videre kategorisk at Buddha var på planeten Mars for å bidra med fredsmekling i konflikter der på 1600-tallet. Pluss enormt meget mer obskurt som kun blir stående som påstander om virkeligheten og er overhodet ikke (!) verifiserbart.

Her er livssynets elementer mer enn tilstrekkelig selvkategoriserende hva gjelder relasjonen til faget religion, og de her nevnte bare få eksempler fra innholdet burde allerede plassere antroposofien der det hører hjemme i livssynsmarkedet.


(Buddhas mellomlanding på månen underveis til Mars.)

Men antroposofene hevder like vel år for år standhaftig at livsynet ikke er religion. De tror jo dette, fordi de vil tro det: De omtolker og tar kontroll på både definisjonsmakten og språket; og dermed kontrolleres bildene av virkeligheten. Vi har her kommet til det feltet som heter hermeneutikk, tolkning og tro. De har i praksis ikke sluttet å tro på en religion, men kun skiftet gjenstand for hva de tror på.

I samfunnslivet og livssynsdiskursen:

Tragikomisk nok, så vil antroposofene ha alle fordeler som en religion har i diskursene på den ene siden, og samtidig ha alle fordelene det gir å være definert som vitenskap. Men ingen av de medførende betingelsene og fordringene de to forskjellige kategoriene innebærer. En ikke ukjent og profilert antroposof og høyestrettsadvokat har i medier f.eks. vist til forkynneren, teologen og presten Martin Luther (!) for ad hoc å skape en legitimerende parallell når kritikk av "vitenskapsmannen" Rudolf Steiner er i fokus. Sitat: "Som Luther, så har også Steiner uttrykt seg utilstrekkelig og for kategorisk." (Angående uttalelser om raser).  Men hvordan kan en parallelisering med religiøse autoriteter og teologer i det hele tatt være saklig relevant når antroposofien er å forstå som vitenskap? Den retoriske klarhet og saklige relevans er m.a.o. ikke helt nærværende selv for en høyesterettsadvokat når antroposofien er tema.


Antroposofien qua religion er faktisk å anse som en snever, kritikkverdig og i praksis elitistisk avsporing både når det gjelder positive etiske fordringer og det rent menneskelige sett f.eks. i forhold til jødedom og kristendom. Dette idemessig betraktet sett på perspektiv av de etiske konsekvenser og den elitismen som antroposofien i praksis impliserer. Det de gjør i alle de uvakre dagene overdøver nemlig det de sier og forkynner når de har regien selv. Virkeligheten er den øverste dommer, også her. Ref. ovenfor og andre innlegg under her på bloggen.

Det er selvsagt helt greit at antroposofi er en religion; for all del. Folk har livssynsfrihet.

Men de bør i den oppriktighets, redelighets- og ærlighets navn de hevder å bygge alle virksomhetene på bestemt slutte å avvise at antroposofi faktisk er en religion -og sågar absurd nok fortsette å insistere på at dette spesielle livssynet er å anse som en "vitenskap". Dette siste er ren manipulasjon og faglig nonsens. Det er derfor kritikk som dette må presenteres.


 

.

 

.

 




Ny dekkmaling over gammel rust: Når religiøs tro maskeres i kvasivitenskapelige klær.

Det antroposofiske språkets hybris.


Vi har lenge vært vitne til en viss tilbakegang hva gjelder oppslutning om tradisjonelle kirkelige virksomheter; uten at dette samtidig har medført tilsvarende svikt i den enkelte trosmessige- som åndelige interesser; dvs søken mot religiøse forklaringer av virkeligheten. Mange innser at naturvitenskapens grenser og virkelighetens grenser er to forskjellige ting. Og må være det. Vitenskapens sannheter er provisoriske i sitt vesen: Gårsdagens sannheter er dagens usannheter. Hvilket åpner for at dagens sannheter er morgendagens usannheter.

Antroposofien: Men dessverre, så mangler noen som intenderer å søke sannhet og virkelighetens vesen ikke sjeldent betydelige kunnskaper og innsikt i både de klassisk naturvitenskapelige fag (også religionsfilosofiske og religionsrelaterte fag) som i metafysisk tenkning. Den gode intensjonen, idealismen og følelsene for det sanne, gode og skjønne er visst for flere tilstrekkelig bagasje for å begi seg løs i livets labyrinter med faglig fordypning, studering av de mest utfordrende og vanskelige fagområdene, utfordrende bøker og kurs.


Den postmoderne dekonstruksjonen med tilhørende reduksjonisme har også kommet til uttrykk i flere deler i samfunnet; også innenfor både religion og andre kulturelle virksomheter.  Det finnes ikke lenger noen autoriteter og tradisjoner å hente inspirasjon fra eller lene seg til, og enhver blir derfor suverent alene også hva gjelder de dypeste eksistensielle forhold. Alt i den nære og kjente tradisjonen er for noen søkende mer eller mindre å anse som arkaiske og stivnede institusjoner som opprettholdes av falske autoriteter, som er preget av kulturell vanetenkning og inadekvate språkspill som preger det meste i samfunnet... bortsett da pussig nok fra det språkspillet som benyttes under demaskeringen og forklaringen av det foretrukne alternativet.

 

Mennesket har så bare seg selv igjen å dyrke, og dermed har alle klassiske parametre og presumptivt gode kvaliteter som dypere menneskelige verdier, identitet, parasigmevalg, samfunnsmessige roller, religiøs overbevisning, tro, ekteskap, seksualitet og sågar kjønn i sin ytterlighet blitt uttrykk for performance og er kun å anse som aksidentelle faktorer og subjektive variabler som fritt og enkelt kan byttes ut når som helst om ønskelig. Alt er underlagt bruk-og-kast-adferden som preger forbrukssamfunnet på fler og fler plan.Den raskt økende opplsøningen av tradisjonen, av familie og ekteskap, de økende angrepene på menneskelig liv og verdighet, enkstremindividualiseringen, fragmentering og relativisering av de moralske verdier er tydelige tegn på hulheten og substansløsheten i den frigjøringsprosessen som har endt med avhengighet, susbtansløshet og tomhet.

Men mennesket er overhodet ikke sin selvpålagte oppgave som enerådende skaper, med suveren autoritet og med full frihet moden. Utilstrekkelige forankringer, manglende selvinnsikt og selverkjennelse - samt en tidvis viss svikt i enkelte menneskelige kvaliteter, medfører ikke sjeldent at en og annen glipper det de nettopp mener å gripe; nemlig et sikkert og tilstedeværende JEG i nået. Identiteten og egoet skaper derimot en forestilling om jeget som duger. Men helt trygg er man ikke: Så flykter man patetisk nok helt ubevisst igjen inn i et fellesskap som hevder å bestå av individer som dyrker fri tenkning, sannhet og respekten parallellt ved hjelp av en rekke eksistensielle og åndelige kategorier og begreper. Behovet for aksept og trygghet overstyrer det å mettes av det man trenger. En evner m.a.o. ikke å skille mellom wants and needs. Man mener altså dog å ha tatt et nytt og viktig steg, men har igjen kun laget en ny coverversjon av det gamle dype sjele-refrenget. Man hevder i det nye kollektivet å fremelske det positive ved individualisme og individet, men i praksis innebærer det at alle individuelt dyrker og fremmer det samme.



Gjør man mennesket og seg selv til alle tings mål, så mister man faste målestokker: Man havner i en uholdbar relativisme som ender i enten et avgrenset sekterisk miljø hvor identitet, sikkerhet og trygghet riktig nok er garantert eller i en bunnløs nihilisme hvor alt er sant og gyldig. Dvs intet blir egentlig sant og det meste blir i praksis likegyldig. Enhver får her "sin" sannhet. Men der verdien og begrepet "sannhet" kun blir uttrykk for subjektive variabler ad hoc, så tømmes dette verdibegrepet for ethvert reellt innhold. Begge nevnte grøfter er konsekvenser av at man har gitt fra seg sin frihet og selvstendighet, paradoksalt nok nettopp i frihetens og selvstendighetens (og antroposofiens) navn. Eller riktigere: Man har ikke funnet sin frihet og selvstendighet her i dette miljøet heller.

Hybris, godtroenhet og overmot medfører tap av det som er vesentlig og ekte. Som prinsessen i eventyret, så straffes den utålmodige bruken av det avslørende lys med hemmende tilbakesteg, lange og tunge omveier.



Flere vil gjerne ha den dybde og de kvaliteter som uttrykkes av enkelte foregangsfigurer og ledende "livspilegrimmer"; men de vil ikke betale den medhørende prisen selv: Ordene og begrepene som en gang var genuine uttrykk for den vanskelig tilgjengelige dybden og ekthet blir så av den mer idealistiske og ivrige lettbente søkeren benyttet på overflaten i den tro at bruken av begrepene samtidig speiler de kvaliteter en selv mener å bære i nået. Man har i utålmodighet og umoden nysgjerrighet igjen klart overvurdert egne evner, egen tenkning og ikke sjeldent tatt positivt opplevde erfaringer i sosialiseringsprosessen som genuine uttrykk for at man eksistensielt sett er på rett og sann vei: Men tenkningen har verken vært fri eller dristig, den har dermed blitt ledet inn i for en selv nye- men dog like vel andres opptrådte spor: Gamle mønstre i dypet av det sjelelige har fungert som styrende grøftespor også her. Man har egentlig ikke sluttet å være en troende eller religiøs og avhengig; man har bare skiftet gjenstand for sin religiøsitet og dypere behov. Og henter også her inn argumentasjon som kan opprettholde maskeraden; fordi den i hvert fall gir identitet og mening i den grå hverdagen.




Fremfor å strevsomt og frustrert gå en egen vei videre, så har man (igjen) fulgt andres stier. Men som dikteren sier: "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg". Fremfor å gå den nybrottsveien som pekes ut, så setter man seg hyggelig og beundrende sammen med en del andre å stirrer henført på fingeren som peker, utveksler meninger og leser foredrag. Rudolf Steiner (og forestillingen om å være grepet av verdensaltets mening)  glir umerkelig inn i rollen som den signifikante andre. Begreper som "karma" og "reinkarnasjon", samt mange andre begreper hentet fra det antroposofiske kostymelageret, hentes for å legitimere valgene og seansene.


Kjennskap til det antroposofisk begrepsapparatet forveksles med innsikt i det antroposofien per se er et vesentlig uttrykk for. Og man ifører seg qua antroposof og steinerskoleansatt med de sosiale markører og elementer som allerede kjennetegner det sosiale livssynslivet som preger gruppen. Det handler altså om performance som sannhet. Det resulterer i en romantisk idealisering av antroposofien og deres virksomheter som motkraft til de negative, kyniske og kalde verdier som samfunnet ellers preges av. Slik skapes mening i tilværelsen ved å kultivere og liksom kvasi-sakralisere sitt eget indre selv.



Men da sitter man igjen med en heller liten og skjør gud, nemlig det enkelte mennesket selv. Vi befinner oss i en verden hvor retningen nærmest er bestemt av en type Google- og møtereligion. Det postmoderne stikkords-livssynet fungerer godt: Noen mener altså at når de kjenner begrepene - antroposofiske eller filosofiske, så har de samtidig kontroll over det de samme begrepene genuint refererer til; og videre de sammenhenger begrepene hører hjemme- og blir levendegjort i. Estetikken blir d.s.s. sannheten.

 

Men det er en ualminnelig alminnelig logisk kortslutning som sammenblander den historiske vendingen av subjektet med en forestilling om religionens subjektive indre fundering. De deltagende forveksler påfallende ofte sine gode intensjoner og de de identifiserer seg med hva som faktisk foregår og dermed til tider kan være under kritikk. Og for god ordens skyld: Det er faktisk ytterst få som kritiserer de deltagendes gode intensjoner og idealer.

 

Antroposofien som vitenskap.

 

Et overordnet krav til all vitenskapelig tenkning er at den faktisk er holdbar. Med vitenskapelig holdbarhet menes om slutninger, begreper og teorier kan dokumenteres ut ifra intersubjektive testbare resultater. Og naturligvis ikke minst at alle vitenskapsmenn kollektivt opererer med velkjente aksepterte begreper uten at betydningsinnholdet og definisjoner endres ad hoc av rent ideologiske og religiøse hensyn. Eller at andre religiøse premisser legges implisitt inn i forskningen: Antroposofene har ikke bare som oftest en helt egen og sær tolkning av virkeligheten, med tilhørende religiøst ladete særdefinisjoner av kjente begreper, men de innfører sågar nye begrunnelser og begreper som er hentet ut fra en helt spesiell både pregende og styrende kilde; nemlig Rudolf Steiner metafysiske spekulative konglomerat av et religiøst livs- og verdenssyn. Det subjektive, de religiøse behov for å bekrefte det en allerede mener å vite overstyrer vitenskapens idealer også hva gjelder kategoriske vitenskapelige krav til objektivitet.  

 

De til dels voldsomme aggressive og nedlatende reaksjonene som oppstår under kritikk illustrerer m.a.o. at idealisme ikke er noe for idealister. Som kjent, så skjer følgende påfallende ofte: De som gjerne vil bli åndelige, gode, bare være snille og jobbe for Den Store Sannheten selv har en skremmende tendens til å utvikle et janusansikt; hvor man i det godes navn intuitivt anser seg berettiget til å opptre destruktivt, arrogant og direkte umoralsk mot den som oppfattes som motstander. Er man nemlig uttalt kritisk til det disse gode og velmenende representanene hevder og hvordan det begrunnes, så betyr dette at man samtidig anses som kritiker av det egentlig gode, sanne og skjønne per se. Og dermed skal intet middel ligge ubrukt i kampen for nettopp det gode og i forsvaret av ens utvalgte skjebnesbestemte ideale fellesskap -  som har fått guddommelig autorisasjon av verdensaltet selv. (Til den leseren som ikke kjenner antroposofien: Dette siste er for øvrig ikke en sarkasme og et billig rettorisk påfunn: Det er slik Steiner og antroposofene begrunner og oppfatter antroposofien og det å være åndelig valgt antroposof i de inkarnasjoner man har i vår tid).



 

Det tar ikke lang tid i dette miljøet før man lærer seg de to språkspill: Med én tros- og livssynsmessig basert sosiolekt innad, og en helt annen utad. Det språk og den logikken som isoleres fra virkeligheten får for øvrig ofte en langt større kraft enn virkelighetens språk og logikk. Ikke minst i miljøet som uttrykker "det gode og sanne" i langt mer enn det verbale språket alene. Språket og dialogen utad ytrer seg derimot gjerne i populistiske miljø- og menneskevennlige kategorier som harmoniserer med alternative og mykere (radikale) samfunnspolitiske retninger. Dette siste virker for øvrig tiltrekkende på flere utenfra. 

Livssynsromantikken har gode vilkår her; antroposofenes funksjon som normativ referansegruppe blir tydelig: Man lever etter den sympativekkende og tilsynelatende erkjennelse av at "The only way out is in". Men i begeistringen over å ha sett denne indre veiens ansporende pilegrims veiskilt, så glemmes at ryggsekken på langt nær er tilstrekkelig fyllt og at skolissene ikke er skikkelig knyttet. Og altså vesentlig: "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg". Det glemmes at man ikke blir den man er gjennom bare å slippe taket for så å surfe kollektivt på de svermeriske sympatistemninger som fellesskapet og idyllen p.d.e.s.- og de berusende frøene fra visdommens tre på den annen side gir.

 

Men... Bevissthetssjelen må visst altså dessverre arbeides møysommelig frem under både plagsomt press og med et krav til tålmodighet nesten over ævne, hvilket både er tungt og utfordrende og har faktisk en betydelig pris over tid. Lang tid. Men...  koster det ikke, så har det vel verken noen reell verdi eller genuine frukter?

Og ikke minst fordrer det konfrontasjonen med det indre i ensomhetens sjelelige og åndelige mørke ekkokammer. Akk og ve... Det blir visst for overraskende mange deltagende mer fristende å pynte med noen av de frukter andre har opparbeidet enn å seriøst selv arbeide med det besværlige treet og røttene? 

For å finne naturen utenfor seg selv må man altså riktig nok også først lære å finne den inne i seg selv; hvilket er en håndterlig skur med antroposofien som kart, mener noen å vite. Men man glemmer paradoksalt nok seg selv nettopp der man mener å fokusere dette selvet. Verken motet, tenkningen, bagasjen eller ressursene samsvarer med ønsket og viljens fordrende appell. Ei heller er hva som egentlig kan passere som relevant og vesentlig relatert til ens egne veier og u-veier et spesielt godt berørt tema. Den ideologiserte sosiale ensrettingen skaper føringer som den enkelte får problemer med å kontrasteres fra. Fremfor å gå den nødvendige ensomme veien inn i det ukjente og truende, inn i mørket med det lille og skjøre lyset man har, så følges flokken og man vender man heller blikket inn mot det trygge og kjente som allerede er tilstrekkelig belyst.

Iakttagelsen og tenkningen er altså nødvendigvis utgangspunktet. Men de glemmer som oftest at de som deltagende glemmer å bevisstgjøre seg nettopp qua deltagende.


Men antroposofiens fordringer og impulser brukes like vel fragmentarisk og anekdotisk på et nivå hvor det skaper mening og bekreftelse i hverdagen: De impulser og ideer Rudolf Steiner presenterte og vektla, både hva gjelder metafysikken, livet i nået og det sosiale, blir altså ofte paradoksalt nok de midlene som benyttes for å unngå å reellt gå nettopp den veien Steiner peker ut.



Viljen til å lære seg et begrepsapparat og det som allerede foreligger tar dessverre altså alt for ofte overhånd fremfor å aktivisere motet og evnen til å kritisk undersøke det man hevder å holde for sant. Så benyttes tragikomisk nok deltagelse og alle kjente sosiale antroposofiske markører for å illustrere hvor seriøs og overbevist man egentlig er.

 

All fri og virkelig tenkning må faktisk være villet; dette betyr at den ikke nødvendigvis faller inn i de allerede vedtatte mønstre og svar som foreligger i miljøet, i gamle bøker og foredrag. Uansett hvor meget flokken skulle forlede en til å tro dette. På den ene side appellerer mange sympativekkende nok til friheten og den selvstendige tenkningen til den nyankomne og nysgjerrige, mens det på den annen side bestemt forventes at alle som en skal ende på den ferdig definerte antroposofiske endeholdeplassen etter at man har benyttet disse ressurser. Ender du ikke der, så skyldes det en svikt i den søkendes tenkning eller viljeskrefter.

Så får man dog tillate seg i respektens og sannhetens navn spørre seg om hva slags sann og genuin fri tenkning og selvstendighet det egentlig er som med tvingende matematisk konsekvens fører til det ståsted antroposofene allerede har definert?

 

Altså angående tenkningen, følelsen og viljen som basis for sannhetssøken: Om det er slik at all fri tenkning er betinget av viljen, så blir det mildt sagt noe søkt og selvmotsigende å hevde at friheten og sann kompetent tenkning per se kun er gyldig om tenkningen  a priori følger et bestemt ferdigdefinert spor...  som de velutviklede antroposofene allerede har valgt å følge:

Ergo har det faktisk med vilje å gjøre, men på en annen måte enn det utlegges. Man bør i sannhetens navn faktisk tillate seg å spørre om hvorfor det skorter på tilstrekkelig vilje til genuin sann tenkning hos antroposofene her? Eller er det heller evner, styrke og motet som svikter nettopp der de trengs som mest?


I all sann vitenskap er det vedtatt at ingen skrifter eller påstander er for hellige til å utsettes for debatt. Kravene om at ingen sannheter må forties og respekten for de gode argumenter må ha forkjørsrett fremfor enhver autoritet - også sågar "selveste" Rudolf Steiner. Men dessverre, så sitter de deltagende fast i et godt innarbeidet antroposofisk paradigme hvor alle de enkelte sannheter henter sin begrunnelse og berettigelse i alle de andre elementene innenfor samme paradigme: Det er en hermetisk sluttet sirkel. Derfor, så latterliggjøres og avvises kritikk utenfra fordi kritikernes argumentasjon kontinuerlig blir ansett som ugyldig. Den eneste form for "vitenskapelig gyldighet" henter nemlig ubetinget sin legitimitet innenfor det definerte lukkede antroposofiske paradigmet, og kun der. Derfor er kritikk bevis på at du ikke har forstått noe særlig, at du mangler innsikt og kunnskaper. Dine begrunnelser avvises med hånflir og arroganse; du har faktisk ikke innsikt eller kunnskaper. Det betyr altså at du ikke ser at det du kritiserer er gyldig ut fra antroposofiens briller. Dine egne begrunnelser og analyser bygger altså alltid på mangelfull tenkning og svikt fordi den ikke begrunnes i nettopp antroposofien: Hvilket er selve Den Store Sannnhetens briller.

Å se sannheten i antroposofien er altså m.a.o. et kvantitativt spørsmål: Det handler egentlig bare om å lese NOK. Man havner i følgende fornøyelige Catch22-situasjon:

1. Kritikk skyldes at man ikke har studert antroposofien tilstrekkelig. Dvs manglende kunnskaper og innsikt.

2. Har du derimot tilstrekkelig med kunnskaper og innsikter, så kritiserer du ikke.

Videre: Kritiserer du utenfra, så annulleres all kritikk fordi du mangler nevnte innsikter og kunnskaper. Kritiserer du derimot innenfra, så annulleres OGSÅ all kritikk: Fordi kritikeren da bare er ondskapsfull; vedkommende er nemlig bare sår, bitter og hevngjerrig, må vite.

Ergo finnes absolutt ingen legitim posisjon å kritisere i fra. I miljøet så kan de med letthet påpeke hvordan kritikeren er fanget av sviktende og emosjonelle føringer som preger og binder tenkningen, mens de selv er hevet over slike allmenmenneskelige reaksjoner.

 

De organiserte antroposofene og overraskende mange i deres virksomheter sitter altså helt fast i en selvbekreftende bias. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer innholdet av det sosiologiske begrepet "tribalisering" og sekterisme? Med de fleste av de negative sosiale mekanismer som enhver sekt ofte er beryktet for. Men dette oppdages ikke før det er for sent: Men da er det også for sent.

 

Sektens magnetisme demper den kritiske bevisstheten:

 

De etablerte sosiale bånd og sympatien demper bevisstheten der det er sprekker og brudd i det system og miljø man så lenge har investert så meget i. Det blir for besværlig og et personlig nederlag å akseptere sannheten om det som foregår. Derfor så foretrekkes idealbildene, de gode løfter, håpenes og troens forestillinger fremfor den forstyrrende og ubehagelige sannheten.

Det er direkte påfallende hvordan klikkvesen, sosiale maktfenomener, usynliggjøring, sladder og baktaling lever under den sympativekkende og idylliske overflaten. Den sosiale kontrollen er m.a.o. både sterk og ødeleggende. Men dette merkes ikke før noen våger å gå i utakt, og her trer de nevnte syndebukkmekanismene inn for å gjenskape idyllen.


Og antroposofi er altså "praktisert visdom"?

Så lenge en og annen ikke rammes selv, så tåler man så inderlig vel svikt og grov feil som rammer andre. Idyllen foretrekkes fremfor sammenbrudd av det paradigmet og "meningen" man har satset så meget og lenge på. Tvilen kommer således alltid miljøet til gode. Og medfører det at enkelte blir ofre for maktmisbruk og ufine prosesser, så er dette vedkommendes egen feil og dårlige karma; rasjonaliserende dekkhistorier i antroposofiske kostymer er alltid effektive virkemidler for at idyllen og troen skal opprettholdes.

Feigheten og kameraderiet er pusset og gnidd på så lenge at de fremstår som gyldne pyntegjenstander. Prisen for å bli konfrontert med sannheten og virkeligheten blir med andre ord for høy. Antroposofien; steinerskolenes verdi- og idebasis blir ikke sjeldent redusert til performance, livsstil, new age-romantikk i antroposofisk skrud og tam peiskosidealisme. 

Men... Enhver erkjennelse som ikke resulterer i handling blir dog bare en karikatur. En genuin erkjennelse virker impregnerende på hele personligheten; ikke bare på tanken og vokabularet, men også på følelsene og viljen (!). Og gir derfor kraft til å virke som handlingsmotiv i nået.

 

.

 

 

.

 


.

 

.

 

Charlie och oss andra

Fra en svensk debatt:

 

HYCKLERIET KRING RUDOLF STEINER

 

De onda; Inte nödvändigtvis de andra.

Jag är verkligen inte säker på att alla ni som påstår er vara Charlie verkligen är Charlie. Vänstern i Sverige är nog ogärna Charlie: Tabun i den offentliga diskursen är tydliga.

Att försvara sin tro är ett allmänt fenomen. Behovet av att tro är minsann ungefär konstant. Behovet av något att tro på, en mening, är ett djupt behov hos alla; det är bara föremålen som växlar.

Apropå: Antroposofin och ´meningen´ som skydd mot det omedvätna och som legitimering, och den antroposofiska gruppens dubbeltgängare och skugga.

Några vet till exempel att yttrandefrihetens största anhängare inte är antroposofer och waldorfanställda; en grupp präglad av social konformism och emellanåt av anspråksfullhet och besserwissertendenser. Den antroposofiska litteraturen studeras och lämnas vidare närapå som heliga ord  (fast dom alltid säger att det inte är tillfället)  med den auktoritet den får av att gemenskapen vördnadsfullt ställer sig bakom den ene mannen Rudolf Steiner. Den rådande ordningen ges en ideologisk och religiös motivering: Meningssystemet är både förklarande och normerande. Varje enskild ´sanningselement´ i antroposofin får sitt unika sanningsvärde just ifrån det förhärskande antroposofiska paradigmet; d.v.s. kollektivet och den enskilde hamnar kritiklöst i en "self-confirming bias".

Antroposoferna sitter så självbelåtna och pretentiöst och parerar så lätt varje argument som inte begrundas i den antroposofiska världsåskådningen som ju faktiskt representerar ´den egentliga sanningen´. Det är faktiskt för alla andra bara en fråga om att studera antroposofin tillräckligt. Gör du det uppriktig, så kommer också du att se att antroposofin är sanningen per se. Bedömare och kritiker anses därför som antagonistiska eller insiktslösa och dumma tills man slutligen ser sanningen om verkligheten. Det hela är följaktligen därför  bara en fråga om kunskap, insikt och en tidsfråga. Ett förhållningssätt som leder till en osund kombination av omedvetet elitism och sårbarhet. En sårbarhet som inte sällan leder till starka själsliga reaktioner, nedlåtenhet, aggression och stridslystet beteende när man som antroposof och waldorflärare möter kritik. Vilket inte just är god reklam för antroposofin och deras verksamheter: Det man gör talar som bekant högre än det man annars säger. En bättre metod att annullera vad man annars hävdar qua antroposof finns väl knappast? "Antroposofi är praktiserad visdom" säger antroposoferna. Men deras reaktioner och beteende under kritik vittnar inte precis om förvärvad visdom, kan man tryggt säga.

Dels underskattas människans förmåga till rationell kunskap om världen, dels överskattas på ett irrationellt sätt hennes kompetens att genomtränga världens och sin egen gåta.

I praktiken uppträder antroposoferna i själva verket alltså som en sekt. Och inte vill antroposoferna erkänna det; de identifierar sig med alla goda mönsterbilder och idealen och ser inte (vill inte se) splittringen mellan just idealen och verkligheten. Det märks dock inte med en gång. Och inte kan man säga det i den egna och sociala utvecklingens goda namn. Man rör inte idyllen: De är nämligen inte känd för att tåla kritik, motstånd och karikatyrer. Psykologiska rationaliseringstekniker inträffar kollektivt.

De borde fråga sig själva: Kan vi egentligen kännas vid egna svagheter och även se det svarta i livet hos oss själva, eller tycker vi fortfarande det är mer lämplig att det är dom andra utanför gruppen som bara är onda, dumma, insiktslösa och kunskapslösa? Har vi antroposofer och waldoranstälda egentligen förstått verkligheten på ett sådant vis att vi faktiskt har rätt att upphäva etiska normer när vi skall förhålla oss till kritik och kritiserande människor?

Emotionella kränkningar, psykisk misshandel, härskarteknikker med ryktesspridning på arbetsplatsen och privat på nätet, etc, samt påförande av skam och skuld är nog tyvärr inte ett helt okänd fenomen hos antroposofer och waldorfanställda. Såväl som försök att påverka, kontrollera eller dominera gruppen på den ena sidan, och stämning och opinion på den annan:

"Skuggan" har också destruktiva sidor. Den är destruktiv i betydelsen att skuggan består av allt det den medvetna personen eller kollektivet inte vill acceptera hos sig själv. Skuggan och dubbeltgängaren finns nog inte bara i antroposofiska böcker och på tryggt avstånd utanför egen grupp, men märkligt nog (?)  "inuti" alla dom deltagande. Var för sig och kollektivt som grupp. Som hos alla andra i övrigt. Antroposoferna och waldorfskolorna är faktisk betydligt utsatta för stark fragmentering och tribalisering.


Charlie är visst god att ha bara han inte kommer på besök.



.

 

.

 

.




Kristen tro som rasjonelt alternativ. Antroposofi er religion i lånte filosofi- og vitenskapsklær

 

Tittelen kan virke både provoserende og tåpelig på den som allerede mener å ha kontroll på og avgjort hva begrepet "rasjonell" refererer til... og hvorfor. Vanligvis har vedkommende som mener å være ferdig med begrepet ikke klargjort hvilket permanente system og paradigme som flere verdibegreper i diskursen henter sine definisjoner fra; og ei heller reflektert adekvat over de vesentlige forskjellene mellom ´rasjonell´, ´irrasjonell´ og ´antirasjonell´. De to sistnevnte begrepene er for øvrig overhodet ikke samsvarende - noe flere ateister komisk nok ser ut til å mene.




Som nevnt i flere andre innlegg lenger ned her, så faller antroposofien, religionsvitenskapelig betraktetbestemt under kategorien "religion". Uansett hva antroposofene selv skulle hevde. I likhet med andre sekter, som f.eks. Jehovas Vitner, får antroposofene akseptere å bli analysert og vurdert på et faglig samfunns- og religionsvitenskapelig grunnlag. Antroposofer og virksomhetene er faktisk ikke et livssynsmessig unntakssamfunn med særrettigheter hvor man er hevet over normer, regler og lovverk på den ene side, eller ordinær gransking og undersøkelse på den annen. Verken livssynsmessig eller praktisk. (Selv om flere internt ser ut til å tro akkurat dét. Ref. for eksempel Frode Tønne ved steinerskolen i Trondheim, sitat:  "Vi i Steinerskolen er ikke kjent for å være så god på det formelle". Adresseavisen)

Men pussig og flaut nok, også dette i likhet med Jehovas Vitner: Antroposofene viser komisk nok til egne skrifter og undersøkelser qua "autoritative kilder" når noe objektivt og saklig skal "verifiseres" som vitenskapelig- og historisk etterrettelig - i tilfelle pågående og berettigede spørsmål utenfra (!).

Videre påpekes det hvordan antroposofien blir direkte spekulativ og betydelig svermende i forhold til hvordan den beskriver Jesus, eller faktisk det de hevder er TO Jesusbarn, Kristus, Gud, Den Hellige Ånd, gode og onde ånder alle vegne, engler og ikke minst den sære antropologien som er innbakt i det antroposofiske livssynet. Og videre påstander om planetene og diverse ånder der, pluss Rudolf Steiners kategoriske påstander om at Buddha faktisk var på besøk på planeten mars (!). Osv. Bare for å nevne noe.


(NASA er noe sent ute. Buddha var på planeten mars allerede på 1600-tallet i følge Rudolf Steiner og antroposofene.)

 

Antroposofiens mangfoldige kategoriske påstander i en rekke bøker og foredrag er m.a.o. ikke bare en sympativekkende antropologi og naturbevissthet som i en godt tilpasset vennlig minimalistisk utgave blir presentert som steinerskolenes basis og puls. Livssynet er i høyeste grad også et metafysisk spekulativt konglomerat av én manns megalomani og direkte substansløse svevende visjoner som bestemt plasserer denne delen av antroposofien i fantasy-genren. TV-serien "Ancient Aliens" fremstår til sammenligning faktisk som innbegrepet av klassisk anerkjent kompetent forskning og naturvitenskap. Og merk vel: Denne faktisk vesentlige delen (!) av antroposofien er nok ikke akkurat det som antroposofene først skyver foran seg når de får ordet i mediene eller ellers.

Dessverre bemøtes kritikk bemerkelsesverdig ofte med demonisering, grell arroganse, bedrevitende latterliggjøring, personangrep og mistenkeliggjøring om antroposofene ikke selv får legge premissene for diskursen; dette fenomenet i seg selv overdøver det de hevder rent etisk sett ellers. Og ikke minst bekreftes og illustreres poenget med det sekteriske og den elitisme som faktisk er en konsekvens av miljøets internkulturelle uvaner og metoder. Det er tankevekkende at miljøet til de grader appellerer til individets mulige iboende narsissisme. Premisset som ligger under reaksjonene er ofte som følger: Enten tar antroposofenes- og deres virksomheters kritikere feil; eller så har antroposofene rett.



Rudolf Steiner og antroposofene avviste og avviser kritikk allerede i utgangspunktet "hvis" kritikeren ikke har "studert antroposofien tilstrekkelig" og bruker "de anerkjente antroposofiske metoder":

Sitat fra Steiners bøker og skrifter:

"Foreliggende tekst er trykt for medlemmer av den Frie høyskole for åndsvitenskap, Goetheanum, Dornach, Sveits. Det blir ikke innrømmet noen en kompetent dom over disse skrifter, om man ikke først har tilegnet seg de forkunnskaper denne skole gjør gjeldende, enten gjennom den selv eller på andre måter som høyskolen kan anerkjenne som likeverdige. Andre vurderinger blir avvist i den forstand at de angjeldende forfattere ikke innlater seg i noen diskusjon med kritikerne om skriftenes innhold."

Med en slik innledende posisjonering og sikring er det jo nødvendigvis litt enklere å være antroposof og bedrive "åndsvitenskap". Følgende Catch22 er m.a.o. den tragikomiske posisjonen deres:

1. Vi aksepterer ikke kritikk før du har studert antroposofien tilstrekkelig og grundig.

2. Har du studert antroposofien tilstrekkelig og grundig, så kritiserer du ikke. Da har du nemlig erkjent sannheten i dette livssynet.

3. Kritiserer du like vel, så vises det til punkt 1. 

Og slik sitter de og tviholder på det archimediske punktet de mener å ha funnet og grepet...




Det appelleres utad inviterende og sympativekkende nok videre ofte til "den enkeltes frihet og selvstendighet; til den frie dypere klare tenkning og bevisstgjøring" på veien. Men når man med matematisk nødvendighet til slutt må ende på den allerede ferdig definerte antroposofiske endeholdeplassen -  når man da selvstendig benytter seg av den frie klare og dypere tenkningen; kan den vel knappest kalles verken fri, selvstendig, dyp eller klar? Der alle tenker likt; tenker som kjent mye.


Og videre: Kritiserer
man antroposofien utenfra, så blir kritikken diskvalifisert fordi man "mangler innsikt, kunnskaper og erfaringer". Kritiserer du derimot innenfra - uansett antall år i bevegelsen, så diskvalifiseres kritikken fordi man "er bitter, hevngjerrig og drives av personlige motiver". Ergo finnes det ingen reell og legitim posisjon å kritisere antroposofien og deres virksomheter ifra; hybris i antroposofiske klær, m.a.o: Arrogansen er mildt sagt påtagelig.




Ikke sjeldent møter man under fire øyne antroposofer som er enig i en del av kritikken; men pussig nok mener vedkommende selv alltid å være et av få hederlige unntak fra alle de andre som ennå er noe for religiøse.

Antroposofien har fremdeles etter ca 100 år kun én åndsvitenskapsmann (Steiner), hvilket kan sies å være et ganske beskjedent antall i en vitenskapsdisiplin etter så mange år av studier og innvielser i livssynet? Kategoriske  påstander om klarsyn og innvielser blir kun uttrykk for maktspråk og herskerteknikker i duskursen for å forsvare seg mot kritikere og samtidig berolige medlemmene. Ser ikke andre det samme som Rudolf Steiner påstår at han så, så er det selvsagt fordi alle andre, selv etter snart fire generasjoners studering og fordypelse i antroposofien(!) mangler det rette klarsyn og heller ik­ke er innviede. Hvilket i praksis er en adekvat og elegant formel for manipulasjon.





For god ordens skyld: Det er naturligvis noe i antroposofien som virker sympativekkende og besnærende, for all del...

-men mangt annet i dette paradigmet har altså mange sterkt obscure sider og påstander som lirker seg inn som grelle fantasi-elementer i det man allerede har internalisert. Man bør tenke over sin tenkning... også her, m.a.o. og ikke la sympatien og ønsketenkningen bli det som styrer aksepten og tilegnelsen av en rekke andre påstander avec.
Dessverre, så har f.eks. flere antroposofer tiltatt seg definisjonsretten og definisjonsmakten over hva som kan passere som legitime tolkninger av den "egentlige virkeligheten".

At antroposofer flest ikke vil at antroposofien skal defineres som religion er altså selvsagt noe annet og faktisk helt uinteressant religionsvitenskapelig sett. Det er nok litt for mange antroposofer som forholder seg religiøst; som er bundet av sterk sympati for livssynet og Steiner, og bruker miljøet som andre troende bruker sin menighet. Og nettopp dette med menighetsaspektet er tydelig. Man identifiserer seg så sterkt med sine idealer, ideer og meninger at man opplever det som en personlig krenkelse når ideene og idealene blir satt under kritikk; og reagerer så der-etter.




Det er videre enkelt å høste allmen sympati i diskursen med devisen "det er virkeligheten som er den øverste dommer" p.d.e.s...    når man samtidig i det stille fremstår med monopol på hva som faktisk kan få passere som "egentlig virkelighet" på den annen?




Jeg vil i det følgende drøfte videre dette med tenkning og kristen tro vs ateismen. Antroposofien har jeg behørig berørt tidligere. Den som har interesse får ´scrolle´ lenger ned etter tidligere innlegg.



Gud er ikke et objekt blant andre objekter og fenomener man kan tenke seg, eller t.o.m. tenke adekvat om... 

-men et nærvær som jeg må åpne meg for og søke etter. Vi møter Gud f.eks. sannere ute i livet, i bønn, sakrament og ikke minst i omsorgen for vår neste.

Kritikk av kristendom kan både være velgjørende og nødvendig, forutsatt at den er redelig og rimelig fornuftig. Kritikken har den fordelen at jeg som troende tvinges til å holde meg bevisst og våken. Og slik vite at jeg selvstendig og fritt velger min vei på nytt hver morgen. En holdning som også flere antroposofer burde tilstrebe seg, for øvrig. Enkelte kritikere mener å redusere religion og kristen tro til en type pillebruk; en slags garanti for trygghet og sinnsro i en stadig mer komplisert verden. Og riktig nok som med medisin kan også religion bli like skadelig som nyttig; nettopp fordi det er det menneske som integrerer troen som like vel til syvende og sist er øverste autoritet. Ingen kan ta fra mennesket ansvaret for sine valg. Heller ikke Gud. Alle vet at det finnes mangfoldige muligheter for fromt selvbedrag og manipulasjoner.



På samme måte som fotball-lagene har Gud en supportergjeng som Han høyst sannsynlig kunne unnvære. Det har pågått og det pågår også negative ting i religionens navn: Fordi det alltid naturligvis er mennesker som utfører handlingene. Slik misbrukes religionen. Men... fra misbruk til avvisning er det dog et drøyt stykke av sviktende logisk tenkning: Man bør muligens ikke avskaffe f.eks. filosofiske verker og ideer, biler, kniver, idrett, fyrstikker og seksualitet på grunn av misbruk heller? Nå har tilhengere av flere religioner mye elendighet på sin samvittighet gjennom historien. Som alle andre miljøer, politiske etc. Men fravær av tro og religion er ikke garanti for et bedre samfunn. Troendes skrekkadferd blekner f.eks mot 1900-tallets massemord og utryddelser av "undermennesker" og fiender: Konsentrasjonsleire, giftgass, kjemisk krigføring, napalm- og atombomber m.m. er resultat av rasjonelle overveielser, ´fornuften´ og bruk av tenkningen. Statsterrorismens fremste representanter som f.eks. Stalin, Lenin, Hitler, Mao og Pol Pot har enhver millioner av liv på samvittigheten og ble drevet av motsetninger til religiøse overbevisninger.

Å anse den egne platform og identitet nærmest som å ha en posisjon som "Liebling der götter" har alltid medført en arroganse og menneskeforakt som har endte med tragedier. Uansett om man har begrunnet valgene i det godes navn, og mener å identifisere seg med "det beste". Noe å tenke på også for noen antroposofer?

Det var drømmen om (de rette og egentlige) menneskenes fremtid og paradiset på jorden som var motivet: Bare man kvitter seg med alle typer minusvarianter kommer samfunnet til å utvikle seg i riktig retning. Som Adorno sier, så er fremskrittet et fremskritt fra steinslyngen til megabombene.

 



Videre: For eksempel kommunismens grunnleggende feiltagelse var at de mente å vite hvordan forandringen burde gjennomføres, men f.eks. Marx sa ikke spesielt meget om hvordan tingene skulle utvikle seg. Det er ikke slik at når det demokratiske sosialismen er gjennomført og produksjonsmidlene er sosialisert, så kommer paradiset på jord til å være i sin gryende fødsel. Feiltagelsen går langt dypere: Det glemmes at mennesket aldri opphører å være menneske. Marx og div. andre ateister glemmer menneskets frihet; og at frihet alltid også alltid er frihet til det onde, friheten til misbruken av friheten, til egoismen og selviskheten. Marx trodde naivt nok at bare de arbeidsmessige betingelser var optimalisert og økonomien var bragt i orden, så ville alt ganske raskt være langt bedre for mennesket. Men den egentlige feiltagelse er materialismens og scientismens menneskebilde. Mennesket er nemlig ikke bare et produkt av økonomiske- og sosiale forhold. Heller ikke kan man altså "helbrede" menneskene utenfra; gjennom å skape mer gunstige arbeidsmessige og økonomiske betingelser. De ytre betingelser er selvsagt viktige; men de kan like vel ikke alene bidra til at menneskets indre betingelser endres. Det er m.a.o. menneskebildet som er det avgjørende alfa og omega.

Man ser at flere av kristendommens representanter alltid har appellert til fornuften gjennom årene, til tross for at andre troende har skeiet ut og ned i grøften. Jfr f.eks. Augustin eller Aquinas. Kirken innførte f.eks. omsorgen for fattige, den hellige Franz etablerte f.eks. helsesteder for spedalske og andre alvorlig syke, munker utviklet dyrkingsteknikker, de skapte skoler og universiteter, og utarbeidet teorier og rettferdighet etc. Kristendommen har heller absolutt ingen ting å frykte av fornuften og tenkningen, og religionen er heller ikke eneste felt av menneskelig virksomhet som preges av tro.

Den ateist som hevder at intet forandres til noe, som så forandres til liv, som igjen videre forvandles til bevissthet helt spontant opererer ikke med en mer rimelig teori enn den som tror at Gud har satt det hele i gang. I en kombinasjon av tilfeldighet og nødvendighet og at selve mennesket er skapt i Guds bilde. Ordet "Gud" er dog heller ikke et svar på et naturvitenskapelig spørsmål. All forskning skal være autonom og styres av forskningens iboende krav og nysgjerrighet. Men når det tekniske fremskrittet er større enn fremskrittet i menneskets moralske utvikling som styrker det indre i mennesket, da er det ikke lenger snakk om noe fremskritt, men om en økende trussel for menneskeheten.



Apropos enkeltes påståtte samtaler med de døde og englelære etc: Enkelte mener prinsipielt å se liten forskjell på argumentene for å tro på kanalisering og argumentene for å tro på andre overnaturlige fenomener som Gud og Jesus. Og det er greit nok i positivismens navn. Men det er rimelig overfladisk: Vedkommende glemmer at kristendommen har holdt seg i over 2 000 år, den har bestått prøven, for å si det slik. Til tross for grove avsporinger og feilgrep har den like vel bestått og korrigert seg tilbake til kjernen igjen, uansett hvor det vingles, misbrukes og forvrenges. Altså i løpet av hele 2 000 år. Det er, gjennom historien, mange mennesker som ikke anser det som et offer av intellektet å være en troende. Mennesker som aksepterer en rekke ting som ateisten anser som avgjorte helt uten tilstrekkelig diskusjon og bevis, og hva som egentlig skal få passere som "bevis". Og kan hende er det fordi at ateisten ikke ser at den troende har et annet paradigme som ikke nødvendigvis gyldiggjør premissene og kravene til bevis som forlanges innenfor ateistens boks/paradigme. Ateisten har en slem tendens til å la premissene bli styrt av konklusjonene som ligger innbakt i det paradigme man er trygg på - det blir en sirkelgange.

Min overbevisning er klar: Gud åpenbarer seg selv i Jesus Kristus. Den sannheten som filosofien tilbyr er en helt annen enn den som åpenbaringen i Kristus formidler; UTEN at de motsier hverandre... nødvendigvis. Troen tilbyr en annen orden enn den filosofiske kunnskapen. Sistnevnte er avhengig av mennesket alene, sanseiaktagelser og erfaringer.

Menneskebildet som ligger til grunn i Kristi evangelium viser en Gud som tror på mennesket - sin skapning: Men menneskets problem er det samme da som nå 2 000 år etter. Nemlig det høyst sosialt ukorrekte begrepet "synd",    -    dvs adskillelse som grunner i egoisme, selviskhet og selvopphøyelse; hvor menneskeverdet stadig re-defineres i de sterkestes bilde for å opprettholde adskillelse og egoisme. Medmennesker blir slik dessverre midler fremfor mål i sameksistensens navn.


Forsoning blir dermed å anse som det samme som gjenforening. Kristus tror på menneskets evner til å leve i felleskapet og der finne både seg selv og sin neste. Jo mer du kjenner Gud, desto mer lærer du din neste og deg selv å kjenne i kjærlighet. Jo nærmere du kommer deg selv, jo mer transparent blir du også for deg selv i lys av Kristi speilbilde av det sant menneskelige. Gud ble menneske i Kristus for at mennesket skal bli guddommelig og dermed sant menneskelig. Inkarnasjonen, at Gud selv blir menneske og viser oss nettopp det sant menneskelige, er selve underet: Budskapet er klart. "Du ER langt mer enn hva du i dag har blitt: Reis deg, ta din seng og gå". UT i det åpne terrenget igjen. Det er DER ute du finner den sikkerhet du så sårt trenger og hittil holder fast i i ruinene. Gjennom erkjennelse av egen synd så oppstår altid den alltid langt større nåde som åpner og befrir. Og "synd"? Det er som nevnt adskillelse. Det er det som skiller deg fra ditt medmenneske, fra Gud og dermed fra deg selv. Og forsoning... er gjenforening. Både med din neste og deg selv; ditt Jeg. Speiler du deg i Kristus, som er menneskesønnen; vil du gjenfinne deg som menneske.

Og til den som har bestemt seg for at Gud ikke finnes: Hva da om Gud a priori ikke gir seg til kjenne på måter som tilfredsstiller den tenkning som forutsetter at visse forutdefinerte premisser først skal oppfylles? Den som videre hevder at den troende er styrt av følelser og ikke-erkjente behov snarere enn av sunn tenkning og gyldige argumenter mener overraskende ofte komisk og arrogant nok at han selv er et hederlig unntak fra denne regelen. Ateisten kan altså gjennomskue hvordan andre lar sin tenkning styre av følelsene, mens han selv er langt mer fri og tenker rasjonelt. Vi har her kommet til det felt hvor ateisten - fremfor å argumentere logisk og rasjonelt - mobiliserer psykologiske grunner til at den troende nærer synspunkter som altså ateisten blankt avviser.



Arrogansen og hovmodet har m.a.o. sneket seg inn på vedkommendes arena. Det ateistiske språkets hybris blir påtagelig. Flere mener altså at man ikke kan ha innsikt i om det finnes en Gud eller ikke, og at den troende er styrt av følelser og behov for trygghet. Men dette argumentet kan man jo anske enkelt snu: Det er jo høyst mulig at ateisten lar seg lede av sine følelser og interesser slik at han slik forledes til å tro at det ikke finnes noen Gud. Nettopp fordi sannheten om Gud og mennesket byr ham imot og at han dermed av frykt for å miste kontroll, trygghet og sikkerhet, sin identitet ? konkluderer med at Gud ikke finnes. Stoltheten blir også et problem. Ateismen benyttes da som påskudd for å flykte fra ansvaret for livets alle fordringer. Terskelen for å unngå å slippe tvilen til og eventuelt åpne seg for en tro skal styrkes for enhver pris; risikoen ved eventuelle oppbrudd blir for stor. Egoets oppgave er som kjent bl.a. å sikre.

Gud eksisterer sannere enn Han er tenkt, og er sannere gitt enn uttrykt. Våre betraktninger av Gud er alltid fragmentariske og delvise, og blir ikke sjeldent nøytalisert nettopp av forstanden alene; dvs dens begrensninger. For det er bare troen som gjør det mulig å trenge inn i mysteriet slik at vi kan se at det er en sammenhengende enhet. Slik jeg ser det: Kristus viser implisitt i sin bemøtning av virkeligheten at den rene tenkningen aldri er verken subjektiv eller objektiv. Tenkningen som ligger til grunn for ateistens bemøtning kan nettopp altså som hevdet være elementet som hindrer en utvidelse av erkjennelsen. Fordi tenkningen per se er og må være hevet over det subjektive og objektive. Gud er m.a.o. ikke et objekt blant andre objekter og fenomener man kan tenke seg, eller t.o.m. tenke tilstrekkelig OM, men et nærvær som jeg må åpne meg for og søke etter. Vi møter Gud f.eks. sannere ute i livet, i bønn, sakrament og omsorgen for vår neste. Jesus er altså møteplasen mellom mennesket og Gud. Dette betyr at vi faktisk IKKE kan finne det menneskelige gjennom å vende ryggen til Gud eller det sant menneskelige gjennom å avvise Gud.


Min overbevisning er at fremskrittet har behov for menneskets åndelige og moralske vekst, nettopp for å være et genuint fremskritt. Da er det nødvendig at fornuften åpner seg for troen på Kristus og slik skjelner mellom godt og ondt. Og min påstand er at bare slik blir den en sann menneskelig fornuft. Den menneskelige friheten forutsetter alltid et samspill med andre verdier og friheter, og dette samspillet kan kun lykkes gjennom at det blir bestemt av det som er grunnlaget for friheten; nemlig at vi er alle som en skapt i Guds bilde.

Troen og fornuften trenger hverandre innbyrdes for å realisere sitt sanne vesen og sitt oppdrag. Det er altså ikke vitenskapen som forløser mennesket, men mennesket blir forløst gjennom kjærlighet og nåde. Liv er et forhold, og det har man aldri i seg selv alene. Livet er et forhold til Ham som er livets kilde. Kjærlighet er på samme måte et forhold. Kjærlighet forandrer den som bærer og formidler den; ikke primært den andre. Kjærlighet blir slik det samme som selvovervinnelse. Slik kan vi gå ut i livet prøvende og feilende, med forholdet til Gud som ikke dør. Kristus døde for alle. Å leve for Ham innebærer da med nødvendighet å la seg trekke inn i Hans liv for alle. Ref. bønnen "Fader vår": Altså pronomenet "vår", ikke "min". Når vi er i samfunn med Kristus, så trekkes vi med nødvendighet inn i Hans liv "for alle". Vår kjærlighet og takknemlighet fører dermed at vi tar del i Guds godhet overfor andre. Kjærligheten og takknemligheten til Gud viser vi gjennom nestekjærligheten og omsorgen for vår neste... som OGSÅ er skapt i Guds bilde, som jeg.



Säg till om jag stör
sa Han när Han steg in
så går jag med det samma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
Du rubbar hela min existens:

Välkommen.



(Eeva Kilpi)

 



Lesetips:   Bjørn Are Davidsens artikkel om antroposofien.

 

.

 

 

 

.

Tenkning og tro

 

Noen generelle - og forhåpentlig ansporende - betraktninger angående tanker og tro; om mennesket, livet og verden, om synsmåter, virkelighetsoppfatning, menneskesyn og verdioppfatning.

Det som bringer deg nærmere deg selv, dine medmennesker og din hverdags utfordringer er høyst nyttige og nødvendige kvaliteter på livsveien. Det viktigste du gjør som menneske er å ta vare på deg selv. Gjør du ikke dét, så kan du heller ikke ta vare på ditt medmenneske den dagen det ansvaret skulle banke på din dør.



Om din, eller min - tro (eller livssyn) - innebærer at man fjerner seg fra det samme nevnte... og/eller munner ut i elitisme, hovmod og implisitt eller eksplisitt forakt for medmennesker "som ikke er utviklet NOK" og/eller "mangler innsikt og kunnskaper", så er det noe som har kommet i veien mellom meg selv og virkeligheten - den virkeligheten jeg i utgangspunktet i beste mening mente å bearbeide og nærme meg: Dermed er jeg dessverre i ferd med å miste meg selv i de gode intensjoners og ords navn. Det er en kjensgjerning at enkelte i betydelig grad vektlegger selvopplevelsen og følelsene som linse og referanse for hvordan man velger å tenke og konkludere i relasjonen til det man hevder å mene og tror på. Det som anses som ´intuisjon´ - og følelsene - blir m.a.o. for flere det avgjørende og utslagsgivende her: Det kan lett slå over i en subtil egoisme; hvor man begynner å nyte seg selv i relasjonen mellom det man hevder er sant og seg selv; hvor henvisninger til "erfaringer" blir selve ´trumfen´ som sikrer sannhetsgehalten i foretagende: Ergo ender man i en evig sirkelgange hvor den vesentlige kvaliteten tenkning blir produktet fremfor aktiv metode, og fungerer dermed som støtteben og kompenserende. I miljøet som i harmonisk takt fremmer samme tro og meninger blir denne faren lett usynliggjort: Livssynet og miljøet blir til en viss grad et middel og speil for ens egne narsisistiske tilbøyligheter.

Da bør man være såpass våken og modig å ta noen skritt tilbake og våge å speile egne idealer og etiske fordringer i den praksis man faktisk og vitterlig bidrar til i sin hverdag. Selv om det skulle innebære at du forlater den velkjente krets og den bekreftelse du blir belønnet med der. Vil man ha den sannheten og virkeligheten man så sårt egentlig trenger deltagelse i, så må man også være villig til å betale prisen.



Man bør altså skille mellom det som er fakta, tolkninger av fakta, og alle forutsetninger som påvirker tolkningene av fakta. Å tro på en religion, på antroposofi, på noe annet, på engler osv er et gode om du gjennom det får ditt ansvar og potensiale som menneske prosessuelt bevisstgjort og får impuls til å gripe motet til å ta fatt på neste steg. Man kan ikke synge "kringsatt av fiender GÅ INN I DIN TID" og at "vernet er troen på livet og menneskets verd" det ene øyeblikket... Og organisere sitt liv slik at man samles i egen avgrenset elitistiske krets og slik fjerner seg selvtilfreds fra livet og medmenneskene "utenfor" i de neste øyeblikkene. Dvs de andre... de manipulerte og noe sløve individene der ute som drives av vanetenkning, av blasert og u-egentlig samtidskultur og ikke egentlig har forstått det samme "som oss".


Man kan heller ikke fornekte menneskets fornuft og tenkningen som veien uten at dette skal overse de sjelelige elementene; det foreligger et samarbeide mellom menneskets iboende vesen og krefter. Fornekter man dette, så blir det selvmotsigende; fordi man kan bare si at dette er ugyldig gjennom bruk av fornuften/tenkningen. For å bevise fornuftens/tenkningens gyldighet eller ugyldighet må jeg nødvendigvis bruke nettopp tenkningen/fornuften. Om vi ikke kan vite så mye med absolutt sikkerhet, kan vi vite ganske mye med tilstrekkelig sikkerhet. Dette prinsippet er kjent i vitenskapen...  men når man nærmer seg temaet Gud og tro, så forlates denne anerkjente tilnærmingsmåten og man både forventer og forlanger brått absolutt sikkerhet a priori like vel. Det pussige er at det som man aksepterer i alle andre områder av livet blir fremstilt som et problem når man nærmer seg troen og Gud. Mulig det har å gjøre med nettopp bias og valget av perspektiv a priori?


Å hevde at "egentlig er alt relativt" forutsetter komisk nok det man avviser: Fordi påstanden innebærer nemlig en absolutt (!) sikkerhet om virkelighetens beskaffenhet og våre muligheter til å gå inn i den. For hvordan kan man VITE - at man ikke kan vite? Fravær av absolutte bevis er altså ikke med nødvendighet det samme som bevis på fravær. Påstanden om at man VET at det ikke finnes en Gud gjør paradoksalt krav på absolutt kunnskap: Å si at det overhodet finnes intet vesen med absolutt kunnskap forutsetter komisk nok at man HAR absolutt kunnskap for å kunne hevde dette. Relativismen og agnostisismen er naturligvis en behagelig og sosialt attraktiv posisjon fordi den krever lite og løser spenningene mellom motsatte oppfatninger og derfor bidrar til å leve harmonisk i det pluralistiske samfunnet. Samtidig glir man lettere inn hos alle parter og slipper fordringer om legitimering etc. Men man slipper også tak i livets fordringer på noen vesentlige områder.

Nøytralitet finnes ikke. Alle som studerer noe, alle som forsker, arbeider ut fra et perspektiv og sin personlige historikk.
Vi opererer alle med en bias, en predisposisjon.  Valget av perspektiv er altså ikke vitenskapelig, men går forut for undersøkelsene og forskningen. Derfor er det selvsagt ikke sannere og mer vitenskapelig å fornekte Gud... enn å hevde at Gud er kilden og kjernen i all virkelighet. Det handler om forskjellige forutsetninger man naturligvis må bevisstgjøre seg slik at forskningen blir så sann som mulig uten at tolkninger blir ideologi-impregnert. Har man først bestemt seg for hva som er premissene og basisen for virkelighetens beskaffenhet, så blir forskningen i flere tilfeller dessverre bare et middel for implisitt å bekrefte allerede eksisterende rammer og basis; dvs det paradigmet man rett og slett er trygg på og kjenner seg hjemme i. Man har ikke sjeldent metafysiske forutsetninger som bakenforliggende elementer i selve vitenskapen; og dermed er det faktisk ikke lenger en ren forutsetningsløs vitenskap.

Når flere som gjerne hevder å representere naturvitenskapen hevder at det ikke finnes rom for en Gud blant det som er de vitenskapelige forskningsobjektene, så har de også helt rett her. Fordi "Gud" ikke er svaret på noen naturvitenskapelige spørsmål.

Om vi mener at mennesket er skapt i Guds bilde finnes all grunn til å tro at Gud har skapt oss og verden slik at vi er i stand til å erfare den. Mennesket er nettopp skapt slik at vi kan, men ikke, åpne oss for det åndelige og Gud; vi er skapt i Hans bilde. Menneskets store gave, selv friheten, innebærer også retten til å si "nei". Ellers ville det verken være kjærlighet eller respekt for mennesket som ligger bak Guds invitasjon.

Mennesket har derfor reell mulighet for å komme til å kjenne Gud. De funksjonene som mobliliseres ved våre kognitive prosesser kan derfor også gi mennesket sann tro. Dette er nettopp skaperverkets svar på skapelsen, og Guds "metode" for å få oss til å se at Han faktisk finnes og bryr seg om mennesket. Fortellingene hevder at Gud har blitt menneske... for å gjøre mennesket guddommelig - og gjennom dét bli sant menneskelig.

Mener man qua ateist at det er de fysiske prosessene som styrer menneskets oppfatninger og tenkning blir det faktisk umulig å avgjøre om oppfatningene er sanne. Det eneste vi kan si om dem er at de er tilpasset omgivelsene og sannsynligvis påstandene om menneskets selvoppholdelsesdrift som underliggende forklaring på utviklingen. Det er ikke mulighet til å skjelne sanne oppfatninger fra illusjoner og misoppfatninger, så lenge de altså er ´tilpasset´. Man kan m.a.o. ikke tro på den reduksjonistiske utgaven av utviklingslæren og samtidig kunne tro på at vi er i stand til å oppfatte virkeligheten slik den faktisk er; noe som er forutsetningen for genuin vitenskap.




 


 




 

Når iakttagelse og tenkning samt vitenskapelige metoder blir en hindring og et problem

 

Prinsessemobbing?


 

Hvem er det som faktisk "forstår seg på" engler, har tilstrekkelig kompetanse ang. "dialogen med døde", og med autoritet kan uttale seg adekvat om disse mer enn vanskelige og rimelig utilgjengelige og noe aparte saksforholdene... og sågar enda mere til?
Ser frem til at en eller annen fastslår hvilke kriterier som her skal anses som tilfredsstilt qua å være en akseptert troverdig talsmann for denne noe spesielle delen av metafysikken; hvor man altså samtaler med avdøde personer på den ene siden og uttaler seg almengyldig på vegne av angelologien på den annen.

Flere ser ut til å overse enkle underliggende faktorer; f.eks. den deltagende som tenkende og tolkende subjekt og at man ikke nødvendigvis illustrerer at man erkjenner å være ledd i prosessene som pågår. Er det ikke den vitenskapelige metode som skal benyttes som vei inn i metafysikken? Da blir vel spørsmålet om troverdighet, reliabilitet og validitet påtrengende om studiene faktisk skal anses som kvalitative?

Å vise til subjektivitet her blir en avsporing. Sannheten er ikke subjektiv. Tenkningen er hevet over det subjektive; den står over dette: Det er ikke den deltagende som skaper tilknytningen, men tenkningen som får i stand tilknytningen. Jeg møter meg selv som subjekt fordi jeg er i stand til å tenke om saksforholdene. Subjektet tenker ikke fordi det er subjekt, men det opplever seg selv som subjekt ganske enkelt fordi det kan tenke. Tenkningen er m.a.o. ikke individuell, men får et preg av individet pga av de sjelelige faktorer. Enhver fri og kvalitativ tenkning må videre være villet; så får man vel spørre seg hvorfor man har andre og utrolig nok langt spinklere, for ikke å si ekstremt lettbente krav til påstander om fenomeners reliabilitet/validitet når de hevdes å ha adresse fra "den andre siden"?

Grunnelementet er vel forbindelsen mellom iakttagelse (i vid forstand) og tenkning? Og vi må i høyeste grad også iaktta vår tenkning som deltagende. For å begripe noe annet, så må man altså begripe selve tenkningen. VIL man egentlig ikke at tenkningen skal gripe forstyrrende inn i dette feltet? Ønsket og håpet er som kjent alle tolkningers mor. Det sjelelige forutsetter altså de allerede foreliggende motiver og verdier, og tar dette opp i seg forut for prosessen. Men dette kan man jo til en viss grad bli bevisst over gjennom sunn ettertanke.




Vi møter alle med en predisposisjon, en persepsjonell, kulturell, sosial og kognitiv bias. Dette bør man naturligvis bevisstgjøre seg nettopp her hvor data blir så ytterst vage, "noe" substansløse og uspesifiserbare.

Videre, så blir jo dette med å kunne samtale med de døde en stor jackpot for historikere og journalister? Fordi nå kan man vel endelig hver torsdag få satt sammen et panel av kjente avdøde personligheter som kan gi førstehåndsbeskrivelser av en rekke historiske hendelser.

Hva som egentlig kan passere som "sant" forutsetter vel at en kan vise til påstander som samsvarer med saksforholdene? Og for å bekrefte at det som hevdes virkelig også ER sant; forutsetter vel en VISS befatning med- og innsikt i saksforholdene/referansene a priori - ikke kun gjennom betinget erfaring, men også med en rimelig fri tenkning? Det bør m.a.o. kunne vise til noe konsistens og substans som kan sannsynliggjøre det som hevdes.
Også erfaringen må jo for øvrig bemøtes/tolkes/iklès ord. Ergo har man vel bare forskjøvet tolkningsprosessen ett steg om man da mener at "erfaringen" alene "bekrefter", om man ensidig sier at erfaringene er så og si entydige.

Man bør også bevisstgjøre seg egen bemøtning av fenomene slik at man evner å skille; dvs fortelle hvorfor akkurat de implisitte som eksplisitte kriterier er valgt. Og ikke minst troverdig forklare hvem det er som sitter som instans for å godkjenne den ene, og ikke den andre, tredje eller fjerde, som her uttaler seg kategorisk om engler, de døde og ivaretar kommunikasjonen med dem, og videre eventuelt om andre noe spekulative fenomener.

For det er ikke tilstrekkelig at enhver her blir sin egen autoritet når man i utgangspunktet inviterer andre personer til å påstå eller fastslå ting om egne personlige forhold. Skulle man hevde dette her, så blir man i praksis direkte selvmotsigende - for man faktisk a priori frasagt seg den autoritet, autonomi og selvstendighet som man påberoper seg i utgangspunktet - man har lagt det i en annens hender. Det er jo mer vanlig enn unntak at forskjellige "eksperter" på området om de døde og engler m.m. direkte motsier hverandre?
Det er altså for øvrig ikke få som uttaler seg om engler, kontakt med de døde m.m, i vår noe heller substansløse new-age-tid, hvor man som "ekspert" dessverre eksplisitt og/eller implisitt uttaler seg om helt vesentlige forhold i et menneskes liv. Hvor den usikre og søkende blir den eneste som dessverre må betale prisen for en rekke temmelig spesielle tolkede "fenomener" og påstander om dette og hint. Hvor verdien ´sannhet´ og virkeligheten om "livet på den andre siden" er overlatt til den enkelte å definere selv. Eller nettopp ikke dét, viser det seg. Dvs ang. påstander man verken kan adekvat verifisere eller avkrefte.

Å endelig bekjenne seg til en åndelig referanse og eventuell autoritet, å trekke inn samtaler med de døde, å ta til seg et paradigme som forklarer det meste...  åpner jo en form for åndelig regi og mening i kaoset man erfarer i tide og utide. Ergo sympatiserer den slitne personen intuitivt med de svarene som avlaster, som frigjør det ene eller andre frustrasjonen og demper spenningen. Men ikke nødvendigvis spesielt ut fra analyse og refleksjon - eller hva som egentlig er riktig og galt. Det er nok ikke sikkert at det man trenger samsvarer med det man ønsker: Man foretrekker ofte intuitivt det som synes å "gi mening" og bygger så finurlig opp under den (ofte eksotiske) identitet man helst vil dyrke. Og som ikke minst innebærer et visst opprørspotensiale til det "etablerte, gammelmodige, statiske og velkjente".

Men verdien "sannhet" blir her et relativt (!) begrep; og dermed har ordet mistet sitt reelle innhold og dessverre gått over til å bli et rent manipulativt legetimeringsbegrep ad hoc.




Spørsmål: Sett at dette Märtha m.fl. viser til mht samtale med døde er reelle sider av virkeligheten per se:

Eksisterer det virkelig helt andre krav til analyse, sannhet, etterrettelighet og verifikasjon, om data blir presentert fra "den andre siden"?

Om man opplever å få "info" fra "den andre siden" som virker troverdig... hvorfor er det slik at infoen nødvendigvis er gitt av den man egentlig mener å være i kontakt med, og ikke andre kilder? Også Rudolf Steiner ytrer sterk skepsis- og advarer mot påstander om slike påståtte fenomener. I opp til flere foredrag. Dette bør man holde seg borte fra, også i følge ham. For hvis man da forutsetter at det er en annen side: Lurendreiere, sjarlataner og manipulatorer, åndskrefter med mindre gode hensikter, ondskap forkledd som engler eller som kjente avdøde, finnes der på denne andre siden - også dette i følge Steiner. Og også om man skal ta en rekke religioner seriøst ang. dette temaet - som i århundreder hevder det samme og advarer som Steiner senere gjør. For hvorfor skal man velge å tro mindre på mennesker som gjennom historiens århundrer har hevdet å ha innsikt og erfaring her (?) enn på Märtha, Lisa Williams, m.fl.?
Det er jo alltid den enkelte qua utvelgende som gir en tekst eller en annen person autoritet. Dvs ikke sjeldent gir fra seg sin autoritet til noe annet, eller en annen. Dette er å gi fra seg det dypest menneskelige. Nemlig friheten, valget og ansvaret.

Kanskje best å heller la det være?




Det er for øvrig ikke spesielt engleaktig å bidra til at noen negativt får forsterket en allerede skjør og labil mental helse heller? Viktigere enn "respekt for alternative livssyn" her, som den rimelig trygge og oppegående distansert argumenterer for, er respekten for medmennesket som søker (og trenger) hjelp og støtte. Det spørs om dette kan gis gjennom å åpne for enda mer kaos og ustøhet, samt inflatorisk tillit til en og annen "ekspert" på området; hvor man enda en gang fraskriver seg sitt unike ansvar og selvstendighet - fordringer som ikke alltid inspirer eller stimulerer til enhver tid. Og kanskje er dette også noen helst vil slippe å ta ansvar for i en mer enn utfordrende virkelighet. Samt at dette videre som konsekvens medfører bruk av store summer på billetter m.m. til forestillingene. Mulig en god flaske rødvin eller cognac ville vært en bedre investering. Eller å vandre opp til en fjelltopp og møte livet: Den som sakner farten risikerer nemlig å innhente seg selv.

Alt for meget er overlatt til synsing, føleri, svermeri, "intuisjon" og spekulasjon. Og her i denne nevnte verdenen kan dessverre enhver bli autoritet.

Det er faktisk sunt å vite at en konturløs, svevende, spekulativ og emosjonell stemningsreligiøsitet bygger på løs sand i like høy grad som en strengt formalistisk tro uten levende innhold.

Litt for mange har sett lyset; og endt opp med å spre mørke.




Festina lente.

Take care.

Og apropos videoen under her: Ane Bruns flotte sang ble benyttet i en Wallanderfilm. Det var bare denne utgaven som var tilgjengelig av Ane Brun på You Tube. Men dog intet galt sagt om denne fine serien :) 







 

Avstanden mellom teoriene, idealene... og virkeligheten. Antroposofien, et tveegget sverd.

Skal man ta Rudolf Steiner seriøst og på ordet, så er ikke antroposofien et ´livvsyn´ bare. Et livssyn som danner et samfunn hvor man kan oppleve bekreftelse, aksept, mening og rimelig velvære hvor sosiale hendelser så bidrar som tryggende lim i tilværelsen;  i den noe knakende og truende virkeligheten "der ute". Den blir i sitt vesen, og må være det - om man da skal ta Steiner seriøst -  alltid et daglig avslørende speil.

Flere av de deltagende mener visst naivt nok at de alene sitter med den "egentlige" innsikten hva angår Rudolf Steiners skrifter og antroposofien, i steinerpedagogikken og om hva som egentlig foregår i flere av virksomhetene. Men ingen har monopol på hva Steiners bøker viser til og hvordan dette skal forståes og benyttes i hverdagen. Når noen har en slik oppfatning, så er det en god illustrasjon på at de ikke har forstått vesentlige deler av antroposofien. Hva som kollektivt, sentralt eller individuelt, fremmes er heller ikke ubetinget og med matematisk nødvendighet i tråd med verken Steiners intensjoner eller antroposofiens vesen.

Tidligere generasjoner levde i en virkelighet hvor alt var langt mer stabilt. Trygghet, tilhørighet og aksept lå nesten umiddelbart gitt og definert i omgivelsene og kulturen. I hvert fall for de fleste. Man hadde familien, tradisjonene, arbeidet man valgte harmoniserte med slektens valg, nesten alle arbeidet der man var født og familien bodde, man hadde verdiene "Gud, konge og fedreland", menneskers liv fulgte døgnets rytme, etc. Dette preget selvsagt også hvordan mennesket oppfattet seg selv og virkeligheten.

I dag er alt dette endret; det eneste stabile er at alt er ustabilt. Mennesket må selv skape og finne det som tidligere var gitt, og er mobile i en grad som tidligere var totalt ukjent. Alt dette er for mange en enorm utfordring. Tankefriheten må utfolde seg på fler og flere områder. Men dette betyr naturlig nok at den må erverves absolutt selvstendig av den enkelte. Ikke en gang antroposofene SOM GRUPPE kan sette grenser og tilby trygghet og beskyttelse mot utfordringene her. Selv om også denne gruppen, i likhet med alle andre miljøer, fungerer som kilde og erstatning for alle de kvaliteter enkeltmennesket famler etter å finne og skape i sitt indre.

Men nettopp fordi tankefriheten må erverves selvstendig, så oppstår det for det enkelte menneske store utfordringer, vanskeligheter og prøvelser. Over lang tid; og dette vil aldri opphøre, men oppstå og opprettholdes i variererende grad ´to the bittersweet end´. Gjennom den selvstendige tenkning og bevissthetssjelens gryende utvidelse vil mennesket i høy grad bli en "eneboer";  en ensom pilegrim som vandrer gjennom verden. En vei som langt mer preges av vanskeligheter og smerter enn den gruppetilhørigheten man tidligere en gang fant mening og trygghet i; nemlig gjennom det kollektivet man identifiserte seg med. Det kreves meget av den som vil passere terskelen. I vår tid stilles altså krav til den enkelte langt ut over det tidligere generasjoner opplevde. Disse kravene erfares som betydelige til tider, fordi veksten som må skje får akkurat de hittil opplevde trygge fortøyninger til å strammes radikalt, over evne, og briste faretruende mye hos den enkelte. Og dette erfares naturligvis mildt sagt besværlig, og man søker lett til det kjente og trygge igjen inn i en definert gruppe hvor man stort sett kjenner til det sosiale spillets regler: Men... også inn i ´nyere´ kollektiv som antroposofenes blir denne strategien en ny feil og et egentlig tilbakesteg fordi man ikke har gjennomskuet seg selv.

 

 



Er man noen lunde selvbevisst og har en rimelig sterk fri vilje, så vil man ganske raskt innse at det å skifte gamle forkledninger med nye egentlig ikke er en spesielt nyttig strategi om det er utvikling og veien videre som er poenget. Fremfor en reell løsning som med nødvendighet må medføre motstand, smerter og frustrasjoner, så velger man igjen som betinget impuls en ny variasjon over gamle løsningsstrategier og sjelelige mønstre;  det gjelder her for mange ennå å opprettholde kontroll og oversikt. De vil gjerne HA det utviklingens frukter innebærer... men de vil ikke betale prisen for det. Mange endrer m.a.o. bare maske, uniform og språkspill  i den tro at de går en ny og sannere vei. Men går patetisk nok i samme ring som tidligere.

Det som skal og må oppstå hos den enkelte skjer faktisk ikke av seg selv eller via sosialiseringsprosessen, slik man muligens mener å ha erfart tidligere i livet. Den enkelte må her helt alene mobilisere tilstrekkelig vilje og mot til å utholde ensomhetsfølelsen og smertene som komme. Skal bevissthetssjelen og tenkningen utvikles, så den enkelte møte motstand og prøvelser. Dette er en livslov: Det er ingen vei utenom; heller ikke via antroposofenes grupper. Tenkningen må utvikles selvstendig, hvilket er krevende og et tålmodighetsarbeide;  og noe ganske annet enn å ta til seg et nytt livssyn. Ufrakommelig er: Den frie tenkningen og det Steiner benevner som ´bevissthetssjelen´ som KUN utvikles når mennesket utsettes for de langvarige prøvelser og utfordringer som faktisk MÅ komme over tid. Steiner snakker kategorisk om krisens nødvendighet og evnen  til å stå gjennom den helt alene over tid. At man benytter et nytt og samsvarende språk og opptrer i tråd med de sosiale vaner som opptrer i det nye miljøet sier naturligvis intet om man også har internalisert det man mener å holde for sant. For noen ser åndelighet ut til å innebære det å søke opplevelser, image, trygghet, vurderinger og et sosialt fellesskap som kan berike det egne livet; omtrent på samme måte som man besøker foreningen, cafeen, klubben, puben eller veddeløpsbanen.

 


Sitat Rudolf Steiner: "Mange (dvs antroposofer) ser dette poenget med å modig alene bearbeide tenkningen og bevissthetssjelen, og de føler det virkelig er nødvendig, at man på den ene side kommer til sosial forståelse, og på den annen side at dette bygger på viljen og tankefriheten. Men meget få er tilbøyelige til å gripe til de riktige og nødvendige midler fordi de ikke holder ut smertene og utfordringene som nødvendigvis kommer. Mange ser det rette. har mot og ork til å gå veien". Dermed ser vi i livets praksis at antroposofien langt på vei slik den fungerer for de fleste i virksomhetene faktisk fungerer som en religion per se. Dette nevnte er en faglig helt forsvarlig påstand religionsvitenskapelig betraktet. Og det er som man vet i den nærværende virkeligheten vi befinner oss; ikke i de tankebygninger og idealiseringer som rår - hvor flere antroposofer også ser ut til å ha flyttet inn som selveiere.

Har man høye idealer og opererer med ´åndelige kategorier´, nestekjærlighet, omsorg og andre mykere verdier som f.eks. naturbevissthet som høyt flaggede verdier,  - så blir idealiseringen, idylliseringen og den ideelle basisens fasader mer enn lett et narrespeil og en farlig grøft i det sosiale rommet. Et såkalt imøtekommende og inkluderende åpent fellesskap kan påfallende ofte bli krenkende og faktisk paradoksalt nok ekskluderende. Nettopp fordi man på de gode hensikters arena blindes for de sosiale- som personlige krefter som alltid rår der mennesker møtes. Der det er mennesker vil det etter hvert oppstå maktstrukturer i miljøet; men fordi man er så opptatt av ikke å opptre med maktens klassiske kjennetegn, så trer dette fenomenet nødvendigvis frem på helt andre mer eller mindre subtile mellommenneskelige nivåer internt - makten finner andre veier: Men derfor blir dette problemet så vanskelig å ta fatt i og endringer i positiv retning skjer aldri. Selv om det nettopp er (burde være) et antroposofisk poeng å modig sette navn på "trollet Rumleskaft". Man ser det man vil se, og ikke det man ikke vil se. Nissene blir med på lasset også i dette miljøet. Det negative og destruktive skjer på et nivå som ikke blir så lett å definere og påpeke uten at uro oppstår og noen kjenner seg truet. Det blir dessverre viktigere å bevare masken og ikke såre/kritisere sentrale personer internt, enn å modig sette navn på problemene. Og siden det subtile maktspillet som skjer "ikke skal skje" nettopp her i dette "gode og velmenende miljøet", så leter man etter løsninger flere steder, men absolutt ikke (!) der man må og skal: Og ender dermed til slutt opp med å skape syndebukker og skinnløsninger. Kameraderi og feighet er dessverre påfallende fenomener internt.

 

Sitat Steiner: "Hvis det ikke var vår tids menneskeskjebne at det er vanskelig og meget krevende å gå inn i livet, så ville verken den frie tenkning eller bevissthetssjelen i det hele tatt kunne befries. Så ville vi bli nødt til å leve i fellesskapets speilende jeg-forståelse ut fra fortidige disposisjoner og mønstre. Alle utfordringene og smertene er absolutt  nødvendige   -  mennesket MÅ gjennom slike prøvelser for å komme nærmere sitt jeg. Det MÅ vokse ut av gruppens favn".  Og det er kun tenkningen, motet, viljen, den ærlige og omkostningsfulle selvrefleksjonen og evnen til å stå alene som vil fremme dette, i følge Steiner. Om man da skal ta ham seriøst her?  Den individuelle utviklingen, vanskelighetene, problemene, krisene og ensomheten, er m.a.o. som nevnt ubetinget helt nødvendige ledd, dvs fødselssmerter, som må gjennomleves og passeres. Og dette vil ta tid. Lang tid. Men ytterst få ´antroposofer` har visst vilje, mot, utholdenhet og tålmodíghet i praksis til å kaste masken, forlate kollektivets trygghet og nakent og alene bemøte livets utfordringer?

Videre: "Sympatier og antipatier er de verste fiender av den sosiale forståelse og utvikling". Med andre ord: Man ser som oftest ikke den eller det andre, bare aspekter av oss selv som vi legger som maske over vedkommende. Men det finnes vel dessverre knapt miljøer som til de grader preges av også disse sjelekreftene og styringer, enn nettopp de antroposofiske virksomhetene? Og dette er og blir absurd, fordi det er nettopp her, av alle steder, man skulle ha gjennomskuet dette fenomenet. Man kan selvsagt ikke fungere tilstrekkelig som medmenneske og pedagog før man har gjennomskuet egne sjelelig farvelegging av virkeligheten, hvor en selv og den neste er en vesentlig del. Disse aspektene i mennesket er det at nettopp Rudolf Steiner gjør oppmerksom på;  dvs sjelelige elementer som ikke blir gjennomnskuet, og som alltid skaper minst to ofre: Min neste og meg selv. Og det er kun EN vei ut av denne grøften: Nemlig via modig betingelsesløs naken selverkjennelse og innsikt, dvs via tenkningens og erkjennelsens utfordrende veier. Dette forutsetter akkurat viljen, motet og evnene til å møte seg selv gjennom den frie tenkningen og det modige selvspeilende blikk.

 




Rudolf Steiner påpeker bestemt at "det gruppemessige og kollektive er fortidig; det er det individuelle og utviklingen av bevissthetssjelen som er vesentlig i vår kulturperiode". Hvilket innebærer noe helt annet enn at alle selv fritt og ad hoc får definere hva som anses som antroposofisk sannhet. Dette siste ender med at sannheten selv egentlig blir subjektiv og vilkårlig - og at antroposofien blir redusert til en substansløs  og tøyelig verdiløs elastisk maske helt uten noe reellt innhold. Noe som ikke akkurat er i tråd med Steiners prosjekt? Men denne lettbente og temmelig svevende new-age-holdningen som ofte kommer til syne; paret med livssynsromantikk; en populær tro på reinkarnasjon, karma, naturbevissthet, hjemmebakst, urtete og myke verdier, er dessverre ikke et sjeldent fenomen hos flere deltagende i de antroposofiske virksomhetene. Snarere er det nevnte svevende new-age-preget og livssynsromantikken basert på sympati, følelser og idealisme, og illustrerer en klar tendens hos mange internt, dessverre. Alt for mange søker en identitet og (åndelige- og sosiale) opplevelser. Men en opplevelse er noe helt annet enn en erfaring. Individet og det jeg-bundne i oss søker en opplevelse. Men mennesket selv, dets indre JEG, søker og trenger erfaring.

Selv om noen ideelt sett ikke vil at det skal være slik det her er beskrevet sosialt sett - og dermed noe brydd skifter fokus når fenomenet blir synlig, og heller argumenterer ut fra intensjonen og "meningen": Så er det faktisk nettopp slike sosiale- og personlige fenomener som dog kjennetegner det antroposofiske miljøet og deres virksomheter. Her ligger det selvmotsigende elementet klart i hverdagen når man endelig fritt betrakter miljøene uten at noen internt har fått impregnert både blikket og meningene: Virkeligheten er den øverste dommer. De nevnte fenomener og hvordan de fremtrer er så fremtredende at det i praksis trygt kan sies å representere en tendens.


Det blir i hverdagen en offentlig "godkjent" versjon og generell antroposof-maske presentert av sentrale autoriteter som kollektivet skyver foran seg. Det er dette sentralstyrte og "antroposofisk korrekte" bildet som foreldre og andre utenforstående møter i første rekke; og som de dermed også tror (og håper) regjerer i den lokale virksomheten. Rent privat, og i nærmeste virksomhet lokalt, merker man etter hvert at urovekkende mange av de deltagende har et heller spesielt og noe partielt syn på hva som egentlig er deres virkelighetsbilde og livssyn. Og også der blir det de ytterst få aktive og mer seriøse som alltid blir talspersoner for virksomheten. Men dessverre taler de ikke på vegne av flertallet overhodet; fordi han eller hun faglig og antroposofisk egentlig i realiteten ikke representerer et flertall i virksomheten. Vedkommende blir den lokale talsperson fordi det er så og si kun ham eller henne som evner å snakke i tråd med autoritenes meninger og antroposofene sentralt.  De fleste deltagendes forhold til antroposofien kan mildt sagt sies å være fragmentert, basert på stikkord og generelle henvisninger, samt ikke minst betinget av faktorer som ligger i det sosiale og rollemessige. Og dette viser seg utrolig nok å holde lenge, her og der.

Videre fra Steiner:  "Bevissthetssjelen kan KUN utformes når det som virker i menneskets indre, kommer i betraktning. Fordi enkeltmennesket opplever utviklingen av bevissthetssjelen så besværlig, så søker det bedøvelse og trygghet i gruppesjelen og autoritetstroen." Men de underliggende kreftene for det sosiale kontra det personlige etc, som alltid oppstår der mennesker møtes og samles, er selvsagt ikke MINDRE til stede hos antroposofer og i deres virksomheter. Ref. det som er beskrevet ovenfor. Snarere blir de NB mer usynlige og dermed underliggende maktfaktorer i miljøet fordi alle de gode plussordene forhindrer flere å ta fatt i de konkrete problemer som oppstår pga av den partielle blindheten som oppstår nettopp i det sosiale og i idealiseringen hos antroposofene:

 



Og man er i realiteten like langt. Eller enda verre: Minst ett skritt tilbake. For de ord og begreper, tanker og impulser, som skulle bidra til utvikling og erkjennelse blir nå benyttet for å opprettholde status quo og faktisk slippe å gå inn og ned i dybdene. Vi erfarer det samme fenomenet i dag bemerkelsesverdig ofte: Og slik blir det antroposofiske gruppemiljøet paradoksalt nok lett det største hinderet for å kunne realisere hva Steiner egentlig intenderte å hjelpe til med. Ergo bekrefter og illustrerer altså mange av antroposofene og de steinerskoleinvolverte ofte nettopp det Rudolf Steiner advarer mot. Han erfarte for øvrig samme fenomen betydelig også i sin tid. Noe han referer til og kritiserer i enkelte foredrag fra Dornach. Flere har m.a.o. Ikke helt forstått hvilken vei de mener å skulle betré, eller egentlig forstått Steiner i det hele tatt. Fremfor å reise seg og ta de besværlige skritt mot terskelen og våge å passere den alene, dvs følge den veien Steiner peker ut, så sitter flere i flokk og stirrer henført på fingeren som peker.

Noen kan erfare noe gjennom å ta til seg en tekst, arbeide med den, meditere over den. Og det denne bemøtningen og fordøyningen en og annen kan vekke i det indre i all åpenhet og sårbarhet er noe indre sjelelig/åndelig nytt  - i all sin beskjedenhet. Hvis ikke forutforståelse og en viss form for benektning har endret det nye i alt for stor grad? Man får altså en erkjennelse, opplever "et lys". Dvs et snev av en åndelig erfaring og utvidet selverkjennelse. Men dette er en spesiell gave. Som kun vil leve hvis den brukes riktig.

En gave som faktisk i sitt vesen er meldingen om en ny og større oppgave. Nyoppdagelsen og det mottatte "lyset" får dessverre noen til å tilfreds å ta det til seg, og egoet stimuleres igjen. Man setter så lyset tilfreds til pynt, sammen med resten av de sosiale markørene på peishyllen som betegner hvem man helst vil være, og kjenner seg litt bedre og helere. Og drikker så sin urte-te fornøyd med seg selv og livet og oppsøker felleskapet litt mer harmonisk fordi man føler man kan bekrefte noe. Men NB glemmer dessverre utrolig nok at lyset utelukkende er en skjebnehendelse gitt som en invitasjon og appell om øket livsansvar for nå å skrittvis gå inn i noe MER dypere og mørkere. Som du først NÅ er klar for skrittvis å se og erfare. Det er dét et lys er til for; brukes aktivt og lyse i det mørke og kaos som tidligere har truet over måte. Og det handler faktisk om deg selv. Å se mer av det man tidligere ikke har våget å erkjenne å få fram i lyset. DER skal lyset og erfaringen gi hjelp - til den bevisste tenkningen og bearbeidelsen. Og at lyset er mottatt er en nåde og utfordring. Intet annet.

 




Det hjelper lite og intet å bygge virksomhetene og pedagogikken på idealisme, snillhet, varme følelser og antroposofisk korrekte sosiale markører hvis de besværlige veier som her ovenfor er skissert ikke blir det organisk bærende skjelettet og velvingen over livet og hverdagen. Har man ikke internalisert det man signaliserer, så nytter ordene, maskene og uniformene lite - uansett hvor godt de harmoniserer med det som skal være genuine signaler fra dybden og ektheten. Men foreldre flest og andre blir jo lurt og manipulert til å tro at masken og fasaden viser til de indre kvaliteter de har håpet på, og tror på selv.

Noen av de internt deltagende ser ut til å naivt tro at det egentlig ikke finnes noen kriterier og metoder for å avsløre om de faktisk seriøst og personlig går denne veien, og dermed med sine keiserklær ufortrødent og derfor uskyldig kan fortsette sine interne maskerader og sosiale spill: Til de deltagendes og utenforståendes beundrende applauderende bejaelser. Bare man spiller med de andre, bruker samme sosiolekt og går noen lunde i takt ellers... så skal det altså være tilstrekkelig? Men dette er selvsagt helt feil og tøv; og også dette avslører komisk nok at de ikke har forstått antroposofien i det hele tatt.

Den utenforstående, den enkelte andre deltagende, forelderen, den våkne journalisten, etc  erfarer selv selvsagt i nået og virkeligheten det som den enkelte og gruppen bidrar til med sitt egentlige jeg. Dvs ikke med sitt rolle-jeg, eller det den vedkommende TROR han eller hun er! :)   Dvs alle deltar alltid i en pulserende nærværende og rå virkelighet som naturligvis kun vurderes ut fra hvem den egentlige faktisk ER.




Spesielt der hvor den enkelte deltagende i virksomheten av omstendighetene tvinges til å stå personlig og alene og ikke kan gjemme seg bak maskene, fasadene og kollegienes beskyttende skjold. Det er nemlig i den helt personlige praksis i nået når man står frem med sitt jeg antroposofiens eventuelle frukter avsløres. Her hjelper masker og ord lite.

Presenterer man kritikk og undringer angående det som erfares i praksis, så svares bemerkelsesverdig ofte med hva som "egentlig" var og er intensjonene, idealene, de gode meningene og målene. Men det er jo ytterst få som har kritisert intensjonene, idealene og teoriene. De deles av langt flere. De brukere og andre som målbærer innvendinger ønsker, trenger og fortjener faktisk å bli bemøtt på det helt konkrete som rår. Men det negative som er erfart blir påfallende ofte sett på som "høyst beklagelige unntak", hevdes det i tilbakemeldinger fra sentralt hold i beste fall. Men all erfaring er at slike unntak skjer så ofte at det bestemt representerer en klar og tydelig tendens. Det blir m.a.o. for meget av uegentlighet. 

Den enkelte deltager og forelder vil selvsagt uansett ha, og fortjener, åpen og direkte bemøtning av det konkrete i nået, Ikke la generelle gode bilder og "beroligende" påstander om "frø som såes" overdøve og sette konkrete spørsmål og pressende problemer til side: Mange egentlig avsporende "løsningsforslag" fra de involverte som egentlig er en direkte hån mot all reell og nødvendig konfliktløsning. Og ikke sjeldent er det uttrykk for parfymert manipulasjon for å dempe eller annullere kritikken. Selvsagt er det den allerede mest utsatte som ytterligere må bære omkostningene av denne konfliktskyheten, svakheten, svikten, kameraderiet og feigheten. Det er den enkelte som er utsatt for problemene og elendigheten som sitter med autoritet i beskrivelsene av erfaringene her, ikke kollektivet som står ansvarlige og man forholder seg til. Men idealiseringen, kollektivets samhold, romantiseringen og kameraderi... medfører altså en betydelig, ødeleggende og farlig konfliktskyhet.

 






Antroposofi blir faktisk ofte sentralt utlagt som "praktisert visdom".

Spørsmål til den utenfor; forelderen, brukeren og den enkelte som blir stående alene: Harmoniserer det negative du utsettes for med en troverdig og legitim oppfatning av hva som kan passere som ´praktisert visdom´?

Har f.eks pedagogen ikke internalisert det antroposofiske i tilstrekkelig grad selv, så spørs det vel om overflatevirksomheten og rollespillet rekker helt inn til barnets og ungdommens indre som faktisk pedagogisk og menneskelig forstått skal motta pedagogens innspill? For i følge Steiner er det den du ER som menneske og lærer som påvirker barnets utvikling. Ikke (!) det du sier i klasserommet, og den uniform du trives og gjemmer deg bak. For Rudolf Steiner var og er altså lærerens bevisste og aktive utviklingsvei, antroposofisk forstått, helt avgjørende for at pedagogikken blir levende.

Dessverre erfares altså ikke sjeldent en betydelig grøft mellom idealene og de gode intensjoner på den ene siden... og praksis på den annen. Og det er påfallende hvor sjeldent de deltagende er bevisst denne grøften. Det er nok derfor de også faller i den i ny og ne. Og nåde den som gjør oppmerksom på de negative sidene av saksforholdene, svikten og inkonsistensen: Da reageres det sterkt emosjonelt og man blir utsatt for grove personangrep og en diskvalifisering som er hinsides; en destruktiv demonisering som er et grelt vrengebilde av de gode idealer og verdier de ellers hevder å bygge sin identitet på. Man har m.a.o. altså forstått virkeligheten og verden på en slik måte at man anser seg å ha rett til å bryte med alle egne og sanne gode verdier.  HVORFOR denne grøften eksisterer, og årsaken til at den så og si ikke synes internt, burde være lett å innse; det er beskrevet omfattende her i innlegget, og i andre innlegg under her. Og heller ikke slike arrogante utspill og voldsomme emosjonelle reaksjoner, latterliggjøringer og stygge personangrep er verken frukter av noen praktisert visdom eller gode illustrasjoner på at her pågår det antroposofi. Antroposofenes og de steinerskole-involvertes reaksjoner på kritikk illustrerer paradoksalt nok altså store deler av kritikken.

Det de deltagende i virksomheten alltid vinner på er en foreldremasse, journalister og andre som verken har tid eller ork til å sette seg grundig inn i både antroposofien, pedagogikkens begrunnelser og forutsetninger og indre saksforhold. Dermed blir de mer enn lette å manipulere. Antroposofene og de involverte i virksomhetene gir nemlig smart nok under kritikk oppgavene med å begrunne og sette det kritikkverdige inn i en antroposofisk og pedagogisk sammenheng til brukeren, kritikeren eller den utenfra!

Relasjonen virksomhet/skole kontra forelder og deltager er i praksis m.a.o. betydelig assymetrisk. Kampen for den enkelte er tapt før den er startet, m.a.o.


Man kan dessverre trygt si at ikke all praksis samsvarer med noen visdom eller andre gode kategorier som de enkeltdeltagende og virksomhetene helst flagger. Konklusjon: Ergo tar visst i praksis og virkeligheten flere involverte ikke sin egen basis, sitt eget verdigrunnlag og det gode de hevder å bygge på seriøst og grundig like vel.

 




Glorious?

 

.

 

 

 

.

 

Forkynnelse av antroposofi som legitimering



Selvsagt finnes det folk med kompetanse og ressurser innenfor antroposofisk relaterte virksomheter. Men nå er det en gang slik at slike kvaliteter alene ikke sier noe som helst om den etiske styrke og kvalitet hos samme personer. Hva som prioriteres og velges i gitte (utfordrende) situasjoner kan vise seg å motiveres ut fra andre kriterier og sjelelige elementer. Dyktige mennesker kan selvsagt også være svært urimelige. Dyktigheten og kompetensen har nemlig ikke overføringsverdi til alle arenaer; livet er nemlig slik at det er opp til flere scener hvor vedkommendes styrke ikke blir gyldige. De kan i utfordrende verdikonflikter bli stående svakt og komme til å klamre seg til vanetenkning, tradisjonen, kameraderiets bånd, sin tro og identitet. Dvs sine ikke alltid like bevisstgjorte verdier og dypereliggende personlige motiver: Antroposofen og den steinerskoleinvolverte vil derfor (inoffisielt) ikke nødvendigvis egentlig og i sitt innerste forvente seg noe av vesentlig verdi fra en utenfra; f.eks. fra en kritiker. Saken er jo klar, den: Har man først bestemt seg for å ha tillit til Rudolf Steiners bøker, miljøet og vanetenkningen...  og dermed funnet "døren" og slik gjennomskuet hva som er selve veien til alt som er sant, riktig og den egentlige virkeligheten  -   så innebærer dette nødvendigvs at kritikere må ta feil. Hvilket i praksis ender i følgende fornøyelige logiske slutning: "Har vi rett; eller tar dere feil?". Men:

Menneskets frihet er alltid ny. Hver dag. Og den enkelte må således alltid på nytt ta sine avgjørelser. Den slitne sjelen finner derimot veien inn i f.eks. antroposofien som en befriende posisjon for da slipper man endelig denne besværelige frihetens stadige fordringer og den beklemmende ensomhetsfølelsen i det evige ; dér i det antroposofiske  paradigmet er allerede endelig svarene gitt. I dette verdensbildet slipper man dermed mange utfordringer og uro blir spart.



Den virkelige tenkningen må alltid være villet (!). Friheten forutsetter nemlig at enhver generasjon og hvert menneske i fundamentale avgjørelser er en ny begynnelse. Naturligvis kan nye generasjoner bygge på erkjennelsene og erfaringene til dem som har gått foran. Men man kan også i høyeste grad avvise dem; og i flere tilfeller må vi erkjenne at selv om vi står på deres skuldre, så må veien videre være suverent vår egen. Vi er i det dynamiske og i det fordrende presens, ikke i det statiske og fortidige oversiktelige og trygge. Og slik må det være: Ganske enkelt fordi denne dimensjonen om eksistensielle forhold og metafysiske hypoteser ikke kan ha et innhold med samme evidens som materielle oppfinnelser og matematiske aksiomer.

Friheten kan vel sies å være et ubetinget gode; selv om nettopp den skremmer og lokker. Alt som stimulerer friheten, er godt, alt som hemmer den, er ondt. Men friheten kan ikke selv utledes av noe, eller være naturgitt eller determinert. Frihetens virkelighet forutsetter naturligvis at man også kan velge friheten bort. Friheten må vinnes i frihet. Og friheten er ikke entydig en positiv erfaring; "frihetens svimmelhet heter angst", som Kierkegaard skrev. Hele livet søkte han sin livsvei... Inntil han oppdaget at det var den han hadde gått.

Man tenker altså ikke nødvendigvis kvalitativt over sin egen tenkning når man tenker den. Forskjellen mellom den naive og godtroende livssynsromantikeren -og den som opptrer med sunn skepsis og selvstendig fri tenkning i sin dynamiske bevegelse underveis; er at sistnevnte erkjenner egne grenser og ikke tar kollektivets resonnerende tilbakespill og bekreftelser som adekvat signal om at man også har valgt rett.




Det antroposofiske språkets hybris er dog ikke usjeldent påfallende merkbar. Språket avslører... men som alle erfarer; det tilslører og manipulerer også like lett. En kritiker av antroposofi er merkelig nok bemerkelsesverdig ofte i utgangspunktet opplevet som noe mindre utviklet åndelig sett; sett med de antroposofiske briller vel og merke. Men ordet "kritikk" er naturligvis ikke noe negativt i seg selv. Ordets etymologiske betydning er "å sondre", "sortere", "utskille", hvilket er en forutsetning i enhver genuin vitenskap og filosofi.

Kritikk kan altså i høyeste grad være både nødvendig og velgjørende; den har den fordel at man tvinges til å holde seg våken og bevisst og må velge sin vei videre på nytt hver morgen.

Et kjennetegn ved antroposofisk tankegang er dens urokkelige og naive tro på menneskets egen evne og vilje til å forandre livet i tråd med alle gode idealer og beskrivelser i antroposofien: Men de glemmer altså så alt for lett seg selv som det deltagende subjekt. Det er dessverre slik at grøften mellom intensjoner, ønsker og håp på den ene siden og hvem man egentlig dypere sett ER lett blir plagsom. Individualteten hylles behørig i teorien, men i praksis innebærer dette at alle de deltagende individuelt tenker det samme.

Man slipper i dette valget andre forstyrrende religioners og livssyns etiske- og menneskelige fordringer. Denne nye livsforståelsen tiltaler det moderne menneskes trang til individualisme og kontroll og er dermed i samklang med den postmoderne  'selfmade'-kulturen som fremstår som alternativ i det tidsaktuelle livssyns-tivoliet.
Det er ikke helt uproblematisk, at et annet særtrekk ved antroposofien er at det opereres med et sannhetsbegrep hvor det som avgjør om noe er sannhet eller ikke, primært er å finne hos en ytre autoritet. Nemlig Rudolf Steiner og hans paradigme.
De mener at antroposofien er den ferdigdefinerte veien til sannheten og virkeligheten. Men de VET ikke dette. Dette er en overbevisning som hviler på nettopp tro

M.a.o: De VIL tro det. Man mener faktisk altså å ha forlatt religiøs tro fordi det representerer noe foreldet og gruppemessig - og heller tatt til seg antroposofien, men ser ikke at de bare har skiftet gjenstand for sitt iboende behov for å tro... og finner slik bekreftelse for den nye troen i en ny og annen gruppe. De benytter andre ord dog; begreper som har hentet sin autoritet fra den klassiske vitenskapen, men dette er bare et skifte av språkspill og symbolbruk: Intet er overhodet endret religionsvitenskapelig betraktet hva gjelder antroposofen og fenomenet religiøsitet.

Men: Det faktum at man ved sin holdning tar hensyn til argumentene som fremlegges mer enn hvem det er som fremlegger det er av absolutt og avgjørende betydning i enhver filosofisk og vitenskapelig diskurs. Dette innebærer det synet at vi må erkjenne at alle som vi kommuniserer med er en potensiell kilde for nye argumenter og fornuftig viten. Her handler det naturligvis ikke om hva vi ønsker skal være sant; hva vi helst foretrekker. En sann viten og forskning som ikke nødvendigvis hovedsaklig henter sine premisser eksempelvis fra et allerede definert antroposofiske paradigme, er en forutsetning for utvikling og vekst. Kritikk, og ikke minst kunsten å lytte til kritikk, er grunnlaget for enhver rimelig fornuft. Som vi alle vet, så utvides fornuften og vitenskapen nettopp gjennom det å åpne for kritikk og fri diskurs.




Å snakke helt åpent og helt fritt om virkeligheten og objektivitet, i dialog med andre, er ikke noe man ynder å gjøre i antroposofiske kretser. Fordi dybdegange her fordrer åpning av flere dører inn i høyst spesielle og metafysiske antroposof-rom med betydelig fantasifult spekulativt ´inventar´. Hva som aksepteres som sanne og relevante premisser i diskursen må bemerkelsesverdig nok først anerkjennes av antroposofene selv. De ledende tanker i presentasjonen, blir alt for lett de ledendes tanker. Dvs ut fra det antroposofiske paradigmet gitt av Rudolf Steiner og "bekreftet" av hans tilhengere. Flere anser seg også å erfare virkeligheten med både åndsvesener, reinkarnasjonsmessige "bevis", karma, "meningsbekreftelser", etc. Men bevisstheten om at man mener å oppleve noe blir som et slags slør mellom opplevelsen på den ene siden og menneskets frie tenkning og evner til å stå midt i livet. Fremfor å være i en genuin dialog - noe de forsøker å skape inntrykk av, så ender det med konsolidering og mild posisjonering.

Videre anses forut for dialog heller ikke alle som like ytrings- og meningsberettigede hva gjelder en rekke eksistensielle temaer: For å bli ansett som verdig relevant dialogpartner og kompetent kritiker av antroposofene, så fordres det at man har "tilstrekkelig kunnskaper og innsikter" i antroposofien. Men...  det er bare dette fornøyelige antroposofiske Catch22-punktet at om du da faktisk har tilstrekkelig innsikter og kunnskaper, så kritiserer du ikke antroposofien. For da har du nemlig kommet så langt at du har innsett sannheten i den.

En kritiker anses dermed som kunnskaps- og innsiktsløs. Bøker og artikler som kritisk tar for seg antroposofien blir gjennomgående ansett som dårlige og spekulative, bagatellisert og latterliggjort.

Antroposofene ser ikke at deres kriterium for sannhet henter henter sine begrunnelser og gyldighet kun i det egne paradigmets rammer. Kritikk som ikke harmoniserer med dette grunnlaget avvises derfor, og man rister arrogant på hodet over kritikeren.


Fremfor å søke, så har man allerede en oppfatning av at man har funnet sannheten og veien rett og slett via et annet menneske, nemlig Rudolf Steiner. Søkingen fra nå av går ut på å bekrefte og legitimere det Steiner og antroposofer har nedskrevet i flere bøker, samt å pleie det man tror på, enkeltvis og i sammenkomster. Vi har altså i realiteten her faktisk å gjøre med en sekt. Selv om de naturligvis vil betakke seg for en slik beskrivelse. Veien er allerede utpekt av en annen og sanksjonert av et miljø som tilbyr aksept, trygghet og tilhørighet; man blir så gående i ring og blir der dyrkende i en monokultur. Men dér gror det som kjent lite.




("Den längste resan är resan inåt")


Man må for å anerkjennes som ´bevisst selvstendig og fritt tenkende individ´ m.a.o. absurd nok med matematisk nødvendighet konkludere i tråd med antroposofien når meninger strides. Men da spørs det nok hvor fri, selvstendig og sann denne tenkningen egentlig er, når det allerede forut for tankeprosessene forventes at man nødvendigvis skal ende på ett allerede forhåndsdefinert (antroposofisk) ståsted?

Men: I den ellers vanlige filosofiske innsikten i enhver sannhetssøken, så forutsettes det dialog, sunn skepsis og kritikk. Man må våge å åpne seg for det nye og "det andre" og videre ha tillit til at man ved hjelp av argumenter og modige skritt kan oppnå noe i retning av ikke bare saklig relevans, men objektivitet. Denne smule moral i filosofien innebærer med nødvendighet at intet spørsmål anses som avgjort forut for bemøtning; slik at svarene så tilpasses en allerede vedtatt paradigmatisk ramme. Ingen påstander om mennesket og verden er faktisk å anse som værende  for aksiomatiske til å utsettes for fri debatt. Den sanne vitenskapen og sunne filosofiske prosess  inneholder selvsagt krav om at ingen sannhet må forties, spesielt ikke den som forstyrrer. Dvs man må ha respekt for det gode argumentet; hvilket betyr at hva som anses som gode og dårlige argumenter ikke måles i forhold til i hvilken grad de harmoniserer med f.eks. det antroposofiske paradigmets premisser og sammenheng. Sannhetskravet har selvsagt også forkjørsrett foran enhver autoritet (f.eks. Steiner), eller den interne maktstrukturen og tradisjonen, eller for det etablerte "ikke-eksisterende" makthierarki innad.





I rommet for den klassiske motsetningen mellom det korrekte, tradisjonsmessige og kjedelige på den ene siden (dvs "kirken", den kristne troen), og det eksotiske og "spennende" på den annen dyrkes bl.a. antroposofiens mange obskure tanker om mennesket og verden. Som noe man konstituerer tradisjonen og kulturen i motsetning til; men som dog samtidig like vel er en integrert "eksotisk og levende" del av kulturen slik de gjerne vil fremstå. Dette at antroposofien står i motsetning til det tradisjonelle og kjedelige gir antroposofiens et visst "opprørspotensiale" og tiltrekningskraft. Det handler altså om å (re)konstruere fortiden, nåtiden og fremtiden med både "det åndelige", historiske personligheter og bibelens personer som gisler. Det antroposofiske begrepsapparatet blir dermed en språklig måte å organisere og utøve herredømme på. Den vestlige tradisjonen og kristendommen blir presentert som "det døende", dogmatiske, "gruppemessige" og det kalde. Antroposofien blir da den gode forløsende motsetningen; nemlig det sensuelle, mystiske, gode, utviklende og sanne - og dermed det gode alaternativ og veien videre.

Men antroposofen fanges av sine egne falske dikotomier. Kritikken av elementer i samfunnet kan for all del være berettiget, men de antroposofiske alternativene som de selv mener å stå for er ikke nødvendigvis verken sanne eller gode løsninger. Om diverse faktorer ellers i samfunnet kan kritiseres og deres begrunnelser falsifiseres, så må nemlig ikke antroposofien være den rette løsningen i det hele tatt: Alternativet som tilbys kan faktisk bli, og har blitt, en skjebnesvanger bjørnetjeneste for mange.

Det er mange kompetente medmennesker i filosofi og vitenskap som ikke anser det som noe intellektuelt uredelig eller fagakademisk eller menneskelig nederlag å kritisk bemøte en rekke forhold som antroposofene betrakter som avgjorte og dermed avskrevne som grunnlag for debatt; uten nødvendig analyse og gjensidig diskusjon.

Intet rasjonalt argument vil dermed heller ikke ha noen nevneverdig effekt på antroposofen som påfallende ofte nekter å innta en rasjonell holdning under kritikk. Kritikk bemøtes bemerkelsesverdig ofte ut fra det sjelelige/emosjonelle.

Det farligste i det sosiale rommet er alltid den ondskapen som er tildekket av gode hensikter og foregår i hverdagen:

Man må som kjent vokte seg for å kritisere antroposofien og deres virksomheter. Den som målbærer kritikk blir nemlig alltid stemplet som kunnskapsløs og uvitende, og latterliggjøres, stemples behørig og avvises. Men...  hvordan kan en slik nedlatende og destruktiv adferd i det hele tatt være både gangbart og akseptabelt nettopp hos antroposofene og de steinerskoleinvolverte?




Vi har her kommet dit hvor antroposofene gir psykologiske- og evnemessige grunner til at andre kritiserer, nærer anskuelser og har en viten de selv ikke aksepterer: Fremfor å gå inn i kritikken å gi logiske grunner for egen overbevisning. Vi blir vitne til en autoritær intellektualisme på religiøse ben. Mistro til, eller sågar forakt for, kritikeren er samtidig grunnleggende sett et utrykk for en underliggende forakt og mistro til den utenfor det antroposofiske miljøet.

Antroposofenes absoluttering av eget verdensbilde er ikke bare et feilgrep, men bygger definitivt klart på en religiøs overbevisning. Og det gjør for øvrig selvsagt ingen ting. Men det hevdes bestemt at antroposofien er å betrakte som en genuin vitenskap (til tross for at de opererer med begreper som reinkarnasjon, karma, to Jesusbarn, ånder alle vegne, etc). Da må de også akseptere at de i diskursen og mediene faktisk fra fagfilosofisk og vitenskapelig hold også kritisk bemøtes som en vitenskap per se. Men da krever de respekt og livssynstoleranse "på linje med andre trossamfunn" (!). Og skulle de så derimot slik få kritikk fra andre trossamfunn, fra fagteologisk hold eller av andre, så insisterer antroposofene at de ikke tror på en "religion", men antroposofien er å "betrakte som en vitenskap" igjen. Javel, nei...  Slik velger de å forstå antroposofiens vesen etter hvilken type kritikk de må forholde seg til: Antroposofi ser m.a.o. ut til å være et fleksibelt begrep som helt endrer betydning og vesen etter hva som viser seg å være nyttig.

Når hverdagen vanligvis fylles med gode plussord om mennesket og samholdet, så blir det nettopp disse ordene som radikalt hever (!) terskelen for å ta opp kritiske sider ved virksomhetene. Den flittige bruken hemmer m.a.o. muligheten til å snakke om det destruktive som foregår. Idyllen og det glimrende gyldne skinnet innad dyrkes for enhver pris.




 

Kanskje bør enhver deltager i antroposofiske virksomheter tillate seg å spørre:

Hvordan kan vi forhindre og forstå at alle de gode idealene, intensjonene og meningene realiseres på måter som utstøter, svekker, latterliggjør, krenker, forvirrer enkeltmennesker?

Og svarene ligger antageligvis så nært at de er blinde for dem: De antroposofiske virksomhetene har vokst så raskt at man har latt seg beruse av kvantitet og generell positivitet og velvilje, på bekostning av sårt tiltrengt kvalitet og dybde. Og hvem spør vel etter kursen når man har slik en medvind?

Hvilket ender med at det kjøres på det ene skjæret etter det andre, og enkeltmennesker ligger ødelagt tilbake. Hvilket blir sett på som beklagelige, men nødvendige ofre i den gryende antroposofiske revolusjonen for menneskeheten.

Men: Som alle vet så finnes det selvfølgelige og sanne lett tilgjengelig uten å måtte tre inn i antroposofiens paradigme. Sannheten og kjærligheten frembringer ingen verdier: De oppdager derimot verdiene. Og dette er startpunktet for veien videre. "Vårt eneste rede er våre vinger", skrev den svenske dikteren.

 

Learning to fly?

 

.

 

.

 

Erkjennelse og ekthet, eller uegentlighet og fasademakeri som bi-effekt av idealisme, gode intensjoner og manglende kompetanse?

 

Antroposofien anses altså som en "skoleringsvei" for den enkelte, langt mer enn bare en tro; noe man ´holder for sant´. Men...  på den ene siden er det visst bare Rudolf Steiner som kan bekrefte alt det obskure han påsto for ca 100 år siden; den enkeltes skolering i de påfølgende snart hundre år etter hans død har overhodet ikke medført den utviklingen som skulle være en konsekvens for den enkelte selvutviklende og åndsarbeidende antroposof. Og det opereres med heller besynderlige kriterier for hva som ansis som vitenskaplige "bevis" når antroposofien skal presenteres som sannheten om menensket og verden. En ´åndsvitenskap´ med bare én genuin åndsvitenskapsmann (Steiner) etter så lang tid må trygt kunne sies å ha underminert egen berettigelse og ikke minst egnet til å stille det hele i et visst komisk skjær? Vi står altså foran et livssyn, antroposofien, som de deltagende altså dog like vel (kun) holder for sant, uansett hvor meget de selv insisterer på at det er en vitenskap og utviklingsvei.

Både innholdet og praksis viser entydig at vi klart har å gjøre med en religion religionsvitenskapelig per def betraktet: Bygger et livssyn på Kristus, engler, åndsvesener alle vegne, reinkarnasjon og karma, bare for å nevne kun noe, så er det religionsvitenskapelig entydig å regne som religion per se. Uansett hvor meget de selv heller foretrekker å kalle det for "vitenskap" og "metode". At det klart religiøse antroposofiske menneske- og virkelighetsbilde ligger som avgjørende og styrende grunnlag også for steinerskole-pedagogikken er illustrert og bevist av flere, for lengst. Bare enda et ferskt eksempel her fra steinerskolelærer Johan Green ang. historie-undervisningen, hentet fra det steinerpedagogiske tidsskriftet:





Antroposofene og steinerskoleinvolverte opererer naturligvis med en kognitiv bekreftende bias; tendensen til å søke og tolke all informasjon slik at den alltid støtter egne synspunkter og etablerte meninger. Samtidig som en unngår informasjon og tolkninger som motsier eksisterende forestillinger. I all vitenskap og teori er kanskje det alvorligste i denne forbindelse, tendensen til å formulere såkalte låste hypoteser. Med låste hypoteser vil et forskningsprosjekt aldri gi ny viten; kun bekrefte det en allerede har anerkjent som sannheten per se. Antroposofien er et helhetlig livssyn; et syn på mennesket og virkeligheten som sådan - premissene for tenkningen og dermed betraktningen hentes bekymrende ofte ut fra allerede foreliggende konklusjoner; bygget på at det Steiner "påpeker" og hevder i sine bøker og foredrag:

Det er naturligvis ikke bare eleven som blir betraktet ut fra det antroposofiske menneskebilet. Også forelderen, kollegen, det egne barn og en selv som deltagende plasseres på samme antroposofisk tolkede livsarena i den interne diskurs. Men dette formidles aldri (!) utad. Hvilket får visse implikasjoner og spesielle konsekvenser når de skal tolke og plassere det som foregår på skolen. Ikke minst rent helsemessig for eleven; men også det av mer utfordrende mellommenneskelig karakter, diverse utfordringer ved spenninger og konflikter, f.eks.: Det som har med karma og reinkarnasjon å gjøre er helt grunnleggende for hvordan det menneskelige i virksomhetene tolkes og forståes. Både elevens, forelderens og den pedagogisk involvertes interaksjon blir tolket i lys av dette nevnte. Her trekkes også elevens og forelderens biografiske historikk inn. Relatert til lærernes ditto. Både for det nåværende livet; og naturligvis de tidligere karmiske virkninger og inkarnasjoner fra historien for både eleven/forelderen/pedagogen. Det opptres faktisk gjennomgående med to forskjellige sosiolekter og begrepsapparater: Én harmløs, ´uskyldig´ og sosialt akseptert utad til alle andre...  Og en ganske annen intern spesiell antroposofisk "fag"-sjargong.






 

Dvs praksis i nevnte gitte tilfeller viser på nytt og på nytt at de sjelelige krefter kontinuerlig overstyrer de åndelige sådanne. Dette er faktisk mer enn påfallende og et evig gjentagende fenomen år ut og år inn; det er sågar mer regel enn tendens. Verdt å merke seg ettersom antroposofien utlegges av antroposofene selv som "praktisert visdom".

Det er m.a.o. ikke det konkrete  mennesket de egentlig høyt verdsetter like vel, men menneskeheten. Dvs idealene, intensjonene, de antroposofiske ideene og visjonene preger blikket i sterk grad fremfor det egentlige, det nære og konkrete i nået hvor den (krevende) neste befinner seg.






De antroposofiske virksomhetene mangler faktisk ofte nødvendig profesjonell og adekvat totaladministrasjon og ut over dette en faglig funksjonell forvaltning med kapasitet og nødvendig bred administrativ kompetanse: Dvs vanskelige og omfattende fagområder hvor også helt nødvendig objektivitet (!) til de sosiale utfordringer som preger lærerkollegiet spesielt og foreldrene generelt må m.a.o. holdes høyt i hevd slik at praksis faktisk også reellt speiler det som er sant, sunt og riktig.

Den manglende og sviktende kompetanse, samt alt dette nevnte på minussiden, leder til kompenseringer; dvs klikkdannelser, sterke personligheters maktposisjonering og maktmisbruk for å føre egne agendaer helt til mål. I flere tilfeller blir det en sammensveiset vennegjeng, som bindes sammen av sterke sympatier innad, hvor styrende antipatier mot "de eller den utenfor" som blir felleseie: Legitimering og bekreftelser blir det sentrale innad. Når de involverte også pleier tett kontakt privat (også ang. skolemessige forhold), svinner tersklene for profesjonalitet og kravet om distanse; og en klikk blir dominerende; og denne blir dermed i praksis også den gruppen med makt og flertall som styrer skolen. Mange evner overhodet ikke å opptre profesjonelt og skille mellom det faglige og profesjonelle på den ene siden, og det personlige og private på den annen. Dette siste blir ikke synlig før det er for sent. Men da er det også for sent. Alt som gjenstår er m.a.o. selvgodhetens emaljeøye: Tapet av ydmykhet, ærefrykten og respekten for tilværelsens uforutsigelighet og menneskets ikke-viten ender dessverre bemerkelseverdig ofte med hovmod og maktmisbruk.

 


TI BUD TIL EN STEINERSKOLELÆRER SOM VIL FREM i VERDEN

1.
Det første bud er ganske lett
De som er flest har alltid rett.

2.
Tenk alltid på hva de andre vil si.
Og ta de sterkestes parti.

3.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

4.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

5.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

6.
Si dem hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannheten bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)

7.
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

8.
Husk: Ingen klikkleder kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et søstre-paradis
har du din beste livspolis.)

 9.
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste korridor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)

10.
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert.

 

Jens Bjørneboe

 

 

Link: Spiegel im Spiegel

 

 

 


.

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
steinerskole

steinerskole

68, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits