Steinerskole og antroposofi

Den antropofiske metodiske veien til utforskning og bevisstgjøring av åndelige- som andre lovmessigheter i tilværelsen kan gi inngi respekt og gi signal om integritet. Men metoden forlates klokelig nok i det stille når blikket vendes innover, mot egne disposisjoner: Sannheten om seg selv kan nemlig bli noe for tung å svelge og fordøye...

Antroposofene hevder å følge en fenomenologisk fri forskning. Ikke minst legges det vekt på den frie og selvstendige tenkning som en ufravikelig betingelse i alle undersøkelser og i forskningen. Et vesentlig antroposofisk poeng:  "Antroposofi" defineres som "visdommen om mennesket" og denne visdommen er nødvendigvis praksisorientert.

Følelser, sympatier, antipatier, etc sier alltid kun noe om betrakteren og ikke objektet, slik at slike faktorer må bevisstgjøres og ikke farvelegge/styre den frie tenkning og vurderingene i undersøkelsesprosessen. Iakttagelsen av fenomenet/objektet skal alltid søke det som er, og ikke det som behager, eller på den annen side forsøke å unngå det som mishager. Målestokken, hva erkjennelsen angår og objektet som iakttaes, skal altså ikke hentes fra den undersøkendes eget indre eller andre sosiale faktorer og krefter, men tvert imot skal det med fri tenkning iakttaes fra fenomenet/objektet selv og omkretsen av dette. Altså en fri åndelig prosess, om vi da skal ta antroposofene på ordet.

Denne forskningen innebærer dog med nødvendighet, med sin praktiserte visdom i sin mest grunnleggende form, også det å tenke over seg selv, tenke over sin egen posisjon, konstitusjon og tenkning i prosessen. Hvilket betyr å fordomsfritt og modig undersøke bevisstheten, eller gjerne ånd, sjel og legeme i en viss "utvidet" forstand, slik man mener dette virker i dagligdags prerefleksiv tilstand.

Den som ser må altså bevisstgjøre seg seg selv i iakttagelsesprosessen og tenkningen: Nå er det nettopp jeg (i relasjon) som ser... Dette for å finne ut presis hvordan fenomener konstitueres for bevisstheten, og hvordan bevisstheten forholder seg til det. Men... man glemmer dog at bevisstheten også burde forholde seg til seg selv som bevissthet.

Et nøkkelbegrep, rent faglig sett, er intensjonalitet; det at bevisstheten alltid er bevissthet om noe; bevisstheten retter seg ut mot verden, mot et medmenneske, mot en selv, eller mot et objekt. Dette objektet, det som er saksforhold, kan intenderes på mange forskjellige måter, som for eksempel gjennom direkte persepsjon, protensjon, retensjon, hukommelse, fantasi, signitiv intensjonalitet signitiv intensjonalitet, osv.

Den antroposofiske metoden er ideelt sett gjennomgående antireduksjonistisk, og enhver slik reduksjon som like vel benyttes er dog et rent instrumentelt grep, aldri totalt og bevisstløst løsrevet fra den helheten det hører hjemme i, for at man skal få klarere innblikk i det man studerer.

Men om den antroposofiske versjonen av denne metoden, som de vanligvis hevder å benytte, egentlig er en del av grunnfjellet og etablert metode hos de deltagende er dessverre heller tvilsomt. Idealene og en adekvat bruk av metoden ser nemlig ut til å være permittert når objektet som skal iakttas og undersøkes er dem selv; dvs ved kritisk selvspeiling, kvalitetsanalyse og selvrefleksjon. Metoden som har sine røtter i den antroposofiske verdibanken som de ellers sverger til; glimrer her med sitt fravær. Istedet produseres ad-hoc-løsninger som dog gir skinn av å ha fulgt dette prinsippet, men som dessverre i praksis viser seg å være bygd på flere av disse idealers motsetning. Å rette det fordomsfrie blikk, forstørrelsesglasset mot egne disposisjoner og valg er tydeligvis et dristig prosjekt over evne - for å si det slik:

Antroposofene, og ikke minst flere av de som befinner seg i deres virksomheter, har dessverre en tendens til å opptre svært så selektivt når de skal rette forstørrelsesglasset på de steder som skarpt fokuserer andres feiltrinn. Og på den annen side mildt belysende på et forsiktig selektivt utvalg av egne disposisjoner.  I selvspeilingen og vurderingen av egne forhold blir de tidligere nevnte gode metoder som ligger innbakt i deres verdibasis stilltiende forlatt; konsekvensene blir i tilfelle nemlig for store for enkelte. Det viser seg nemlig gang på gang: Kameraderiet og de personlige bånd har forkjørsrett foran den nevnte praktiserte visdom, sannhetssøken og redelighet. De personlige båndene internt blir for tette og intime. Nissen ble altså med på lasset igjen - de evner ikke å ha sunn kritisk distanse til det de deltar i. Man identifiserer seg så sterkt med livssynet og dets virksomheter at man ikke evner å skille mellom det personlige, det private og det faglige: Menighetspreg og sekterisme lurer i skyggene - men dette er  kun synlig utenfra. Det onde finner alltid bakdører å snike seg igjennom på den mest ideale og velmenende arena. Og gode intensjoner, sympativekkende sosiale markører, vennlige gester og fascinerende elementer har da aldri vært noen garanti mot onde konsekvenser.

Nettopp her i det vanskeligste felt, underssøkelse av egne forhold, den personlige- og sosiale interaksjonsprosessen som virkende faktor, burde jo nødvendigheten og viktigheten av den påståtte frie tenkning og antroposofiske integritet være et helt ufravikelig krav; nettopp pga av troverdighet og integritet i de virksomheter som drives og de relevante verdienes posisjoner i miljøet. Men den etablerte organisasjonskulturen stimulerer dessverre passivitet, feighet og usikkerhet i forhold til det å sunt granske egen virksomhet. Menneskesynet skal i utgangspunktet faktisk sette mennesket i sentrum for personlig vekst og samfunnsmessig framgang: Mennesket kan aldri reduseres til et middel; mennesket skal ikke være et instrument for et eller annet formål. Men dessverre viser det seg i den nevnte selvspeilende prosess at enkelte medmennesker nettopp får den rollen; syndebukker og lynavledere produseres. Det er lettere å ofre en bondebrikke en gang i blant, enn å involvere sentrale deltagere i det indre schackspillet.

Det er en kjent sak at er den  etiske- og verdimessige forankring svak - vil man lett bli selvgode og selvopptatte, og virkelighet og forståelse kan innsnevres til et smalt synsfelt. For eksempel vil en selv og andre mennesker på denne måten kunne bli oppfattetsom gode eller onde. Og virkeligheten defineres ut fra dem selv som anser seg på den gode siden. Kritikere og andre "minusvarianter" plasseres dermed på den onde siden. Dermed er dramaturgien og stategiene gitt. Videre er det for mange som preges av nostalgi, romantikk og svermeri; Slik passivitet, nostalgiske og romantiske følelser eller minner kan være destruktive når de fører til for sterk avvisning av nåtiden og fremtiden, og er et uttrykk for tidvis og situasjonsbetinget sviktende realitetsorientering. Nettopp her burde faktisk den antroposofiske metodikk som det primære komme til sin fruktbare rett. Fordi det ville ikke bare styrke den egne basis og konsolidere det gode, men også inngi respekt og formidle integritet. Dermed ville det blitt den beste form for markedsføring. Visdom, erkjennelse og innsikt er nødvendigvis praksisorientert. Men altså like vel ikke når de skal undersøke egne forhold og disposisjoner. Her oppheves brått skuffende og trist nok alle ellers antroposofisk begrunnede frie tanke- og forskningsprinsipper. Idealene permitteres her selektivt. Men dette noe spesielle selvpålagte unntaket fra de etiske fordringer, fra fri og fordomsløs sanhetssøken, annullerer faktisk nødvendigvis troverdigheten som sådan.

Flere av de deltagende undergraver dessverre ikke sjeldent egen troverdighet. De mener seg berettiget til å ha et situasjonsbetinget forhold til både etiske- såvel som vitenskapelige krav. Denne to-etasjers antroposofien, schizofrenien, trives de pussig nok like vel godt med. Antageligvis fordi den er ansvarsfritagende på den ene siden og dermed stimulerer kameraderiet innad på den annen. Investering i støtte til en kollega i dag er selvsagt samtidig investering i tilbakestøtte fra kollegaen i morgen. Tilbake sitter vi igjen med en opplevelse av en bevegelse som opptrer med et skjemmende Janusansikt. Man styrker det som opprettholder svakhetene og potenserer svikt.

De organiserte antroposofene og deltagere i deres virksomheter faller i de samme grøftene år ut og år inn; nettopp fordi de ikke forstår og ser at de produserer de mekanismene som de senere rammes av i de personlige og relasjonelle prosessene. Grøften melom idealer og virkelighet er usynlig nettopp pga av en idealisme som kollektivt styrkes og bekreftes kontinuerlig; og nettopp fordi den derfor blir usynlig faller de i denne grøften.

Den antroposofiske integritetens verdier viser seg altså til tider å være subjektive og situasjonsbetingede verdier og variabler. Antroposofen, og den som er ansatt i deres virksomheter, mangler i nevnte tilfeller erkjennelse og bevissthet om at han faktisk selv deltar i det han skal observere og uttale seg om: Tenkningen og konklusjonene blir her m.a.o. funksjoner av de dominerende, men usynlige sjelekreftene sympatier, antipatier, kameraderikrefter og feighet. Hvilket til syvende og sist underminerer antroposofenes og virksomhetenes prosjekter og troverdighet fordi de dermed samtidig faktisk avslører at metodene de ellers hevder å arbeide etter ikke er fri for deltagernes motiver og emosjoner. Det de gjør overdøver til tider det de sier: Situasjonsbetinget og konjunkturbestemt etikk- og vitenskapelig integritet, er fusk og bedrageri.

http://www.youtube.com/watch?v=7SOIIIkLrI8

.

.

Den etikk som antroposofien impliserer utgjør ikke et særskilt eller perifert element av dette livssynet; den hører nødvendigvis organisk sammen med helheten. Man kan si det slik at det sentrale i etikken er uløselig forbundet med antroposofien. Rudolf Steiner: "Ett skritt frem i antroposofisk forståelse er det samme som tre skritt frem i etisk retning."

Gjeldende definisjon av "Antroposofi" er: "Visdommen om mennesket" (!). Intet mindre... Hvilket dermed kan sies å være en noe unik tilgjengelig kilde. For at påstanden ikke skal fremstå som pretensiøs og pompøs bør også virkeligheten bekrefte at handling faktisk speiler idealer og teori her. Å posisjonere seg som underveis i dette livssynet, og/eller i deres virksomheter, medfører dermed et visst ansvar og videre bør det gis visse konsekvenser - ikke minst fordi virksomhetene henter sin legitimitet- og danner sin integritet- på denne noe unike verdibasisen.

 "Antroposofi er praksisorientert", sies det videre kategorisk. Og det med rette, rent intensjonelt, om man ser på hva Steiner hevder og forutsetter. Visdommen om mennesket er altså praksisorientert: Hadde den ikke vært det ville den jo ha vært en selvmotsigelse og nødvendigvis ha diskvalifisert seg selv. Denne lovende og løfterike presentasjonen skaper naturlig nok oppløftende forventninger og håp... Men nevnte definisjon betyr dessverre nødvendigvis ikke at "praksis er antroposofi-orientert". Virkeligheten er den øverste dommer: Praksis i virksomheter som har sin basis i antroposofien kan altså i gitte tilfeller vise seg å vitne om alt annet enn iboende visdom om mennesket. Dessverre kan det vise seg å være vakre innbydende skall, men uten reellt innhold; agner uten hvetekorn, både her og der. Og som kjent fra Matteusevangeliet er det hvetekornene som samles på låven;  mens agnene blir brent.

Og dessverre viser det seg igjen og igjen: Veien fra frustrert deltager med såret ego, eller fra skuffet og desillusjonert idealist, til utagerende kyniker er forbausende kort.

Flere virksomheter hevder å ha sine røtter i dette livssynet: Hvilket dermed gir signaler om definerte verdier, innsikt og perspektiver som igjen gir konsekvenser for de ambisjoner og idealer man også arbeider og virker etter. Dette danner forventninger spesielt som generelt; og ikke minst står man frem med en ideal basis, rammer og mål som også selvsagt slår tilbake på dem selv. Skal det jeg gjør og intenderer utad være gyldig må det være grunnfestet i egen eksistens; ellers er det jo bare overflate og spill. For eksempel gis her implisitte signaler om de valg deltagerne har tatt, om det mot som opparbeides, det blikk som rettes, de valg man tar, de verdier som prioriteres og selvsagt hva som anses som vesentlig: Kort sagt frukter fra en som genuint har internalisert visdommen om mennesket.

Men: Aktørenes oppfatninger av ideene og virkeligheten kan vise seg å være langt viktigere enn hvordan virkeligheten faktisk er. Forholdet mellom høye mål, store idealer, sviktende erkjennelse og en stridbar virkelighet kan f.eks. illustreres ved hjelp av Ibsens "Brand" fra 1866. Ibsen viser her til et menneske som forfølger store ideelle fordringer og høye mål. Dette gjøres så og si over stokk og stein om det er "nødvendig"; over lumske breer og opprørt hav... uten å bry seg om realitetene. Idealene og målene betyr alt for Brand. Den virkeligheten som målforfølgelsen og idealene skal virkeliggjøres i er han overhodet ikke villig til å ta hensyn til. Resultatet er at ofrene ligger strødd rundt ham. Det går til slutt forferdelig galt med Brand selv og med dem som velger å følge ham.

Det er altså dessverre ikke noen nødvendig sammenheng mellom idealene, den nevnte erkjennelsen og det som faktisk foregår konkret på det enkelte sted rundt om. Nettopp fordi den presenterte basis og programerklæring- visdommen om mennesket - ikke er rotfestet, internalisert og reellt representativt;  til tross for at fasaden, presentasjonen, intensjonene, idealismen og de benyttede sosiale markører antyder noe annet. Men dette er jo dog også alltid noe annet...

Dog blir alltid fristelsen til å male opp pompøse- og flotte bilder av den generelle virksomheten rundt om for stor; ikke minst de gangene én enkelt person får en anerkjennelse og pris. Ref.: Utdelingen av den alternative fredsprisen for 2003 til dr. Ibrahim Abouleish i Egypt og den filippinske Nicanor Perias. Dette blir av de sentrale antroposofene behørig brukt for å fremme antroposofien som sådan og alle virksomhetene verden rundt. I beruselsen over anerkjennelse gitt til en person med en eller annen form for antroposofisk tilknytning oppstår ikke sjelden en form for kollektiv hybris: Da lar man dette enkelte og spesielle tilfellet bli brukt som "illustrasjon" (bevis) og lysende "eksempel" på det som presumptivt og angivelig foregår i alle virksomheter som bærer en eller annen form for merkelapp som viser til antroposofiske røtter. De går fra det enkelte til det allmenne. Men vel og merke kun når det gjelder noe positivt og glitrende. Skulle en av virksomhetene begå kritikkverdige og alvorlige feilgrep, så er denne induktive regelen, fra det enkelte til det allmenne, brått ugyldig.

En prisutdeling hvilket videre av antroposofene sentralt eksplisitt blir utlagt som et viktig bifall av og "anerkjennelse av antroposofien" (sic!). Men denne prisen er utdelt siden 1980, og det finnes både ateister, kristne, muslimer o.a. blant mottagerne. Dette innebærer selvsagt ikke nødvendigvis at prisen er å anse som bifall av-og anerkjennelse av- ateisme, kristendom, islam. m.m. Hvilket selvsagt illustrerer at de organiserte antroposofene her bedriver (selv)bedrag og uredelighet. Hadde de hatt et mer genuint forhold til Steiner -og hans prosjekt, ville de sett at han verken ville fortelle om seg selv eller "antroposofene", men presentere sin fortelling om virkeligheten: Som den enkelte selv fritt og selvstendig måtte finne ut av og forholde seg til på sin måte; uten å bli stemplet på den ene eller andre måten om den enkeltes konklusjoner skulle trekkes i andre retninger enn det Steiner gjorde.

http://www.youtube.com/watch?v=tIrJK19dADI

.

.

Å fremstå som eier av det som ikke kan eies...   Hvilken sammenheng er det mellom den antroposofiske ideale basis; de mellommenneskelige som personlige omfattende fordringer som du identifiserer deg med, og faktisk hevder å arbeide etter... 

-og den måte du velger å bemøte den enkelte ganger noe fordrende og ubehagelige verden på ellers? Internaliseringen og relasjonen til antroposofien må bli virksom i kjærlighet. Og da denne kvaliteten "kjærlighet" forstått slik Steiner utdyper den; ikke slik dette begrepet dessverre har blitt ødelagt og sentimentalisert i vår kultur. Relasjonen må samtidig avspeile seg i en grunnleggende holdning om den er genuin. En åpen og konstruktiv holdning som altså må omsettes i handling; på alle nivåer. Ikke bare der man selv kontrollerer og regisserer arenaen. Kontrolleres den er den blitt hermetisk og kalkulert, og dermed i tilfelle ikke levende; uansett intensjoner og selvopplevelse i situasjonen. Selv om sistnevnte posisjon oppleves trygg er den et radikalt feilspor.

Den egentlige prøven står selvsagt der hvor du ikke har kontrollen alene, når grunnvollene ryster.

Å skape inntrykk og håp om at huset faktisk står på grunnfjell og ikke på løs sand møter sin prøve den dagen huset rammes i grunnvollene. Idealene og det gode en ellers gjerne mener å stå for, må altså nødvendigvis være en del av grunnfjellet- og slik kunne stå fast i  motbør og når grunnvollende ryster: Her, og faktisk først her (!) skjer den egentlige og reelle kvalitetstesten om det man ellers presenterer og markedsfører også faktisk er genuint til stede; her nytter verken søtladne fasader eller vakre påstander alene:

Det som verbalt og billedlig males opp i ideale og fascinerende perspektiver; som helhetlig og inkluderende, som en verdi- og livsforståelse som fremstår som en type holistisk virksomhet...  - kan dessverre vise seg å være fragmentarisk, overfladisk og utvendig i  virkeligheten. Men det tar tid før sannheten om dette synker inn; investeringen har vært for hengiven og total.

Å lede forventnings- og håpefulle tilhørere dit de ønskes er som kjent den letteste sak; og her er tilgjengelig både verbalt forførende foredagsholdere, en rekke nonverbale fascinerende elementer, naturbevissthet, duse harmoniske farver, etc. etc. "Helheten er mer enn summen av deres deler" sies det til sympatiserende gjenklang fra tilhørernes verdibank... -  mens delenes sum i realiteten kan vise seg å knapt evne å nærme seg verken noe som tilsvarer et helhetsbilde eller inneha noe som kan passere som tilstedeværende fellesnevner i praksis. Man møter nok ofte et flertall av representanter som faktisk stiller seg bak den store og gode fortellingen og den offisielle fasaden, men dog uten å inneha de kvaliteter som det implisitt gis løfter om.  At idealene, ideene og teoriene om virksomhetene på den annen side sier noe annet enn dette sist nevnte viser seg i forsvars- og legitimeringsretorikken å være langt mer vesentlig enn om det også fungerer slik i praksis. Drømmen og visjonene om virkeligheten ser altså dessverre ut til å være langt viktigere enn virkeligheten selv; for make til aggresjoner, forakt og nedlatenhet som en kritiker kan bli rammet av er det vanskelig å finne paralleller til. Deres vegring mot å ta til seg kritikk bunner nok i nettopp dette; som Ibsen skrev i Vildanden: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du livslykken fra det med det samme".

Det er påfallende hvor ofte den søkende, den kommende engasjerte medlem eller skoleforelder, forut for bemøtning  har betydelig sympati, irrasjonell positivitet og varme følelser overfor virksomhetene, foredragsholderen og temaene som presenteres. Bemerkelsesverdig mange ser virksomheten(e) som ett av flere synlige uttrykk for sosialpolitiske verdier, dypere metafysiske irrasjonelle krefter og stemninger; og det oppstår lett en sentimentalisering, idealisering og semi-religiøs binding. Dermed overføres alt det positive og forventningsladede, helt irrasjonelt, til virksomhetene og kollektivet generelt; følelser og holdninger som ofte er helt urealistiske i forhold til situasjonen og realitetene.

Dette gjør dessverre at man blir lett å manipulere: Troen, meningsbehovet og ønsketenkningen blir dessverre filtrerende briller for hva man aksepterer å se, fordi man ser ofte det man subtilt ledes til å se. For sent kan man oppdage at man har blitt en del av et system og et hierarki som setter drømmen om virkeligheten, ideene, idyllen, idealene og "meningen" høyere enn medmennesket. Om man da oppdager det i det hele tatt. Alt for lett blir flertallet deler av den taushetens sammensvergelse som lar uetiske- og onde ting skje i det godes navn. Fordi det onde som skjer ikke rammer en selv.

Like lite som et bestemt kirkesamfunn fremstår som den egentlige og eneste rettmessige eier og korrekte tolker av kristendommen og Kristi liv og død; like lite fremstår den ene og den andre antroposofiske virksomhet som den egentlige forvalter, eier og genuine fortolker av Steiners ideer og prosjekt. Ytre markører, formell organisering, ord og tradisjonelle vaner alene er nødvendigvis ikke tilstrekkelige kriterier for å påberope seg tolkningsmonopol til Steiners prosjekt og ideer. Rudolf Steiner er død og kan derfor (heldigvis?) ikke forsvare og forklare sine ideer i dag. Fleres forsøk på å hermetisere Rudolf Steiners prosjekt og dermed skape inntrykk av et slags eierskap og forvaltningsrett til dette livssynet har dessverre ikke sjeldent nettopp ført til feilskjær og underminering av antroposofien. Hvilket til syvende og sist dessverre skaper misforståelser og interesseløshet. Man glemmer så alt for lett i tilfredsstillelsens beruselse over å ha funnet et miljø som tilsynelatende harmoniserer med egne verdier, drømmer og idealer at "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg". Man har ikke kommet frem; man har bare løftet benet for det første skritt. Erkjennes ikke dette, så endres det til usunn religiøsitet; det dynamiske koster for meget; slik at man søker tryggheten og kontrollen i det statiske.

Flere involverte orker altså ikke helt å gå den veien Steiner peker. Idealisme er som kjent ikke noe for idealister... I stedet stirrer de henført på fingeren som peker, søker bekreftelse og identitet i gruppefellesskapet og gjentar og gjentar alle de sosiale- og kulturelle ritualene;

- veien til ´menighet´ er med andre ord noe kortere enn de ynder å tro.

Menighetspreg og tribalisering  er lett gjenkjennelige tendenser.

"Much that passes as idealism is disguised hatred or disguised love of power".

Bertrand Russel

Flere involverte opplever kritikk av virksomheten som personlig kritikk. De identifiserer seg så sterkt med virksomhetene at kritikk av dem selv blir ansett som kritikk av ideene og idealene; og vice versa. Ganske enkelt fordi de ikke evner å distansere seg fra det som foregår- og den idealismen som fariseisk belyser alt og alle fra den styrende klikk. Det faglige, det relasjonelle, det personlige og det intime; alt blandes i én gryte og måles så ut fra visjonene og idealene. I et miljø hvor intriger og maktkamper rår blir dette direkte farlig når reelle maktposisjoner brukes for å fremme egne agendaer. Gjennom tiårene er det dessverre lett å fastså at de involverte i disse virksomhetene har tillatt seg en del som ikke kan forsvares; men innad skjer nettopp dette: Valg av metoder, handlemåter og holdninger forsvares fordi det hele blir tolket i lys av edel hensikt. Sannheten viser seg å være et tøyelig begrep; det var og er ikke så nøye med den under gitte betingelser. Da heller blir det foretatt et selektivt utvalg av data som blir presentert som "sannheten". Det er en kjent sak at mennesker under press kan lyve uten å være klar over det. Det skjer rett som det er at når noen har mye å forsvare eller opplever at selvbildet og prestisjen trues at sannheten tøyes og vries til å passe inn med ønskede agendaer. Og deretter: Som amen i kirken skjer så følgende: Fremfor å lytte, ta til seg og vurdere kritikken, så produseres- og spres påstander om kritikeren.

Etikkens sammenbrudd, de pedagogiske-, og antroposofiens negasjoner lever i beste velgående som miljøets dobbeltgjengere i skyggen av fasadene. Antroposofisk forstått er dette nødvendige oppdagelser for å utvikle og foredle det organiske individuelt som sosialt. Belastende og sårende rent egoistisk sett- javel, men dog nødvendige og viktige oppdagelser og erkjennelser; nettopp dette er livet og nødvendige ledd på veien videre. Og nettopp her kommer jo Steiners (gave) impulser og antroposofien inn som hjelpende lys og stimulans: Praktisert antroposofi er her den beste medisin (!).

Men paradoksalt og absurd nok; i praksis forstyrrer og truer en slik innsikt dette (antroposofiske??) miljøet; slik at den utrolig nok fortrenges og benektes (sic!). Alternativt så skapes containere og lynavledere for å avlede den uro, de voksesmerter og skygger som truer idyllen.

Og nissen illustrerer at han er med på lasset beklemmende ofte: Det er en kjent sak at på de mest velmenende og ideale arenaene, så finner det onde bakdører å snike seg inn gjennom: Gode intensjoner og sympativekkende idealer er selvsagt ingen garanti mot onde konsekvenser. Maktkamper, hierarkier, intriger, sladder, mobbing og subtile manipulasjoner lever faktisk i beste velgående også i disse tilsynelatende konstruktive og sympativekkende miljøene.

Den antroposofiske bevisstgjøringen kunne dog vært et nyttig hjelpemiddel til å gjennomskue det som foregår i tide; men den glimrer dessverre alt for ofte med sitt fravær der den fakstisk burde høre hjemme: Tilhørigheten til miljøet kan bemerkelsesverdig ofte ha sitt utgangspunkt i pur idealisme og substansløs new-age-romantikk: kort sagt på vedlikeholdelse av identitets- og meningsnivået.

Grisen blir altså ikke hest uansett hvor mye den stiller seg i hestebåsen. At keiseren mangler klær er det som kjent bare de utenforstående som ser; og som i eventyret, så fortsetter keiseren like selvtilfreds og menneskeforaktende selv etter at mange har avslørt falskspillet.

Og keiserens rådgivere sa det samme den gang som nå: De som avslører falskheten og uegentligheten er jo som kjent bare "innsiktsløse" og "uvitende" og dermed kan slike medmennesker overses og ofres med god samvittighet.

Som i Platons hulelignelse, så rammes ikke sjeldent varslere i denne bevegelsen med hån og maktmisbruk: Slik opererer de kontinuerlig i en slags "to-etasjers-antroposofi" hvor det doble regnskap blir usynliggjort gjennom at man gir en akseptabel og tilsynelatende fornuftig forklaring på destruktive handlinger for å dekke til realitetene; det vanligvis uakseptable, og ikke minst skjule ofte ubevisste personlige motiver. 

Går man ennå noen lunde tilfreds i takt med de styrendes tolkninger - hvilket belønnes med behagelig sympati, aksept, oppgaver og vennskap, så oppdages ikke smertene til den som er i ferd med å presses ut i skyggene; hvor det for øvrig befinner seg en rekke andre forviste "minusvarianter" miljømessig forstått. Man ser det man vil se... og ikke det man ikke vil se. Prisen for å ta de etisk rette standpunkt blir for høy for den enkelte; man følger heller flertallet og makten: Man følger som kjent ikke flertallet fordi det har rett; men fordi det har makt. Skulle smertene og de personlige katastrofene til den enkelte dog oppdages mobiliseres det internt forklaringer som bekrefter den interne dualismen hvor de godes og de ondes roller allerede er utdelt så og si a priori; dette er ledd i den interne mytologien hvor de involverte spiller Askeladdens og heltens roller.

Fra de godes posisjon mobiliseres alltid forklaringer på hvem som er de onde, og hvorfor. Ansvarsfraskrivelser, feighet, kameraderi og etiske sammenbrudd gis de beste forkledninger, gjerne hentet fra det antroposofiske kostymelageret. "De onde" får nemlig skylde seg selv, man går ikke av veien for brutale karakterdrap av den enkelte for å slippe å se hele virkeligheten...   "gode forklaringer" gis alltid forrang for sanne forklaringer.

Videre virker denne destruktive ukulturen naturlig nok preventivt; den har en oppdragende effekt; de fleste vet hva de risikerer om en selv skulle få Kainsmerket i pannen.

Men dessverre oppdages ikke dette spillet og maskeraden før det er for sent.

Det er menneskeheten og idealene de elsker... ikke mennesker. Med jussens etos, patos og syntetiske logos ad hoc kan den maktperson innad som ønsker det skape støtte for ønskede prioriteringer.

Men å begrunne sine virksomheter, valg og handlinger ut fra Rudolf Steiners ideer og prosjekter forplikter. Ikke minst får det både verdimessige og etiske implikasjoner som naturlig nok først viser deres faktiske og genuine tilstedeværelse og verdi under alle forhold.

Man ser altså dessverre ikke sjeldent at sviktende rotfeste, dvs utilstrekkelige reelle og grunnfestede forbindelser med de røtter, den basis og ideologiske overbygninger virksomhetene reellt burde bygge på - og markedsfører;  kompenseres  med klikkmiljøer, maktkamper, maktmisbruk, intriger og sladder. Det er derfor skjellig grunn til å bli mer enn ettertenksom:

Her er det ofrene som bør lyttes til; demokrati og nestekjærlighet er å gi ordet og respekten til den som ikke har det på forhånd: Det er kun den som er tråkket på, knust og ødelagt som med autoritet kan snakke om maktmisbruket. Og bare en påminnelse: Også de som rammes og blir ødelagt av maktmisbruket har ofte barn som nødvendigvis blir (indirekte) rammet. Når den intense lidenskapen for idealene og overbevisningen føres over i de relasjonelle utfordringenes friksjonfelt blir alltid første offer det medmenneskelige- og sosiale gehøret. Og: Om livssynet og de gode forkynnede verdier derfor avsløres som konjunkturbestemte og situasjonsbetingede: Det burde muligens i et slikt presumptivt menneskebevisst miljø i hvert fall være en idé å ha alle barn i tankene når man kjører frem sine destruktive maktmidler?

Steiners prosjekt var et helt klart forsøk på å gi samfunnet/menneskeheten impulser som han var overbevist om ville bringe samfunnet som sådan inn i mer fornuftige- og konstruktive spor. Hans innsikt, evner og kunnskaper om en rekke vesentlige temaer var klart forut sin tid på flere områder. Steiner var også helt klar i sin kritikk av den sekterisme og religiøse hengivenhet hans prosjekt, og ikke minst ham selv qua "lederfigur", ga opphav til for flere av hans tilhørere allerede i hans tid; hvor på flere allerede da ironisk nok internt ble betegnet som "disipler". Rudolf Steiner var klar på at en slik religiøs hengivenhet var et uttrykk for en klar misforståelse av det han faktisk formidlet. De illustrerte paradoksalt og tragikomisk nok Steiners poeng ang. sympatiens forblindende effekt; den som oppsøker antroposofien med et utilfredstilt sugebehov går glipp av dets vesen og dermed den genuine utviklingen av seg selv. Fremfor å realisere det som Steiner påpeker som sentralt for mennesket i vår tid, illustrerer de det Steiner fastslår som manges dårlige nødløsninger, fordi prisen oppleves som for stor: Hvilket tragikomisk nok altså bekrefter Steiners påstander. Disse fenomenene er lett å registrere også i dag.

Som nevnt tidligere er det dessverre vanskelig å finne andre miljøer som til de grader er preget av sjelekreftene sympati og antipati: Det er vel få miljøer som er så preget av konformisme, uniformering og besserwisserhet som nettopp det herværende som hevder å dyrke individualismen, selvstendigheten og friheten.

Antroposofien og steinerskolemiljøet blir altså heller identifisert med en bestemt type mennesker. Som de fleste vet: Det er ikke altid slik at fasadene, de fine og lokkende ordene og de sosiale markørene er noen garantist for hva som egentlig foregår. Slike kabinetter, forkledd i de skjønneste farver og ideer, finnes i flere utgaver i samfunnet. Kledd med pastellfarver, bilder og sosiale markører som er ønskebilder av virkeligheten. Menneskehetens eldgamle arvestykker; feighet, svik, kameraderi og handlingslammelse fremstår som de mest verdifulle kostbarheter. Stelt med, pusset på og polert til det ugjenkjennelige. Idyllen har klart det kunststykke å endevende det onde innenfor til «det gode». For deretter å henlegge det onde til de andre. Til de og det der ute. Suksessen er overveldende. Og langsomt, umerkelig sløves motet og selvstendigheten. Det resolutte mot som aldri opphører å se virkeligheten, det onde selv i hvitøyet svekkes sakte... og derfor umerkelig. Fordi kollektivets krefter preges av det samme. Blikket som holdes stødig mot det egne demoniet og angsten, det som reagerer med følsomhet og styrke mot den som lider, uansett hvem det er eller hvor vedkommende befinner seg, mister kraft og styrke. Ja, det heslige er godt skjult i denne idyllen. Det er derfor det reageres så grovt når impulser utenfra avslører maskeraden.

De fintfølende innad reagerer straks med ubehag om de uforvarende blir tvunget til å snuse på selv det minste stykke rå virkelighet. Idyllens folk har en fenomenal evne til å vike unna det som forstyrrer, «det ekle», «det heslige». Da heller skjønnheten, det gode, fred, harmoni: Menneskehetens, Guds og individets, naturen og åndens, kunsten og livets «mening»; alt i en sløv og glatt pastellfarvet lilla bedagelighet. Forført av idyllens silkeglatte helvete mestrer idyllens voktere følgende kunststykke:

Å redusere virkeligheten til summen av det akseptable; det som alltid er i balanse og ikke truer freden og harmonien innad. Resten, det vil si ethvert uromoment og eventuelle antroposofiske misfits, blir forvist til det ukjente, fjernt fra bevissthetens enemerker. Til mørket og dødens skyggeland, Der hører angsten til, der hører fiendene av det gode til. Sammen med djevelskapen, det onde og de uvitende... de onde skremmende skyggene av egne selvbilder. Bort med det!  Bort med det ekle, bort med de skitne. Fei alt under farverike og lune strikketepper av glatt harmoni.

Å overleve i idyllen med et intakt sjeleliv og en intakt selvstendighet er et hasardiøst foretagende. Mange mister det så og si totalt. I en umerkelig gradvis prosess, i et indre helvete. Som Semmelweiss sier det i Bjørneboes skuespill: «Dødsriket er inneni dere.» Sikkerheten og tryggheten miljøet tilbyr prioriteres. Idyllens folk hemmer ikke bare sitt mot og sine sjelekrefter, slik den pines, lider og reagerer.

Det er verre enn som så.

Selve reaksjonsevnen til fordel for den konkrete neste går tapt. Nettopp følsomheten som dyrkes forsvinner paradoksalt nok umerkelig... fordi den blir tvunget inn i betinget aktivitet. Den blir en parantes som omklamrer et stykke intethet. Evnen til lidenskap blir borte i idyllens verden, hvor alt skal godkjennes og sensureres; ledes inn i ferdige båser og kanaler. Den favner ikke lenger spenningene i tilværelsen, men klamrer seg til det gode og tryggheten. Jubelen og livsgleden blir omgjort til sentimentalitet, troen på «mening», karma og «det gode».

Kritisk refleksjon, deltagelse og forbannelse av det onde blir tonet ned til halvhjertede beklagelser og generelle uforpliktende innrømmelser. Tilværelsens spenningsfelt, de fordrende impulser som skal forstyrre, så vi ikke bedøves og ender i tilværelsens bakevjer flater ut i idyll, trygghet, menighetspreg, naturkosmetiske elementer og lilla anstendighet. Kristusimpulsen og antroposofiens forstyrrende kraft, slik den beskrives av Steiner, er redusert til vakkert anheng, et smykke: Ren hermetikk som aldri kan bli mer enn oppkokt dvask velkjent velling. Bunken av foredrag blir snudd hvert nyttår, de samme personer holder igjen og igjen samme foredrag om "det vesentlige", åndelige og spirituelle temaer tas som før igjen opp på nytt og på nytt, de sosiale ritualer og hendelser gjentas og gjentas, urtete, hjemmebakst og farver, alt i en gjentagende og sløvende form: Idyllen gjør livet harmløst.

Janus' versjon av antroposofi dominerer alt og alle, livet og døden har mistet sine brodder og sting av smerte.

Antroposofien og ideene benyttes som legitimering og dekkmaling, femfor til å stimulere til kritisk blikk og vekst. Men det gjør for ondt når knoppene brister.  Livet er uten dybde, i et miljø som pynter seg med ord og begreper hentet fra dybden...

Men de verken vil eller evner å gå ned i dybden. Prisen blir for høy. Og de benytter derfor heller ord og begreper som er vunnet i dybden til å skjule seg ytterligere, og unngå veien ned. Men det finnes ingen ekthet og dybde uten veien mot ekthet og dybde. Uten at veien ned gåes med all sin smerte og alle sine utfordringer benyttes dessverre ikke sjeldent tragisk og paradoksalt nok begrepene og ordene hentet fra dybden for å forsvare seg mot realitetene og opprettholde posisjonen på ikke fullt så dype nivåer. Avgrunnene blir altså usynliggjort: Og de er der hvor miljøet tilslører det. Det skrekkelige er ikke at de faller i dem, men at de gjør det uten at de aner det minste om det. Idyllen blir et mislykket forsøk på å oppheve undertrykket fra de mørke kildene i tilværelsen og i menneskesinnet. Erkjennelsens og bevissthetens lys slippes aldri inn til nattsidene. Derfor blottlegges aldri råskapen i «det godes» navn. Det overlever i beste velgående.

Idyllen har forsøkt å utrydde det heslige, det onde. Og ikke minst angsten. Og har dermed mistet dens viktigste funksjon: Å hjelpe til innsikt. For å overvinne lidelsen og det utilstrekkelige. Det onde. Ikke benekte det eller projisere det ut på de andre.

http://www.youtube.com/watch?v=3faI2TrLosQ&feature=results_video&playnext=1&list=PL26616A1A586E732B

.

.

Det er noe pussig å registrere en rekke engasjerte antroposofer som hårdnakket og iherdig benekter at livssynet ´antroposofi´ er å betrakte som religion.

Til tross for energisk oppfinnsomhet fra antroposofisk side på å få omgivelsene til å akseptere at dette livssynet kun er en ´metodelære´ og metodikk for ´utvikling av tenkningen´; er det enkelt å påpeke påstander og elementer i Rudolf Steiners skrifter (og ikke minst fenomener innad i dette miljøet) som religionsfenomenologisk, psykologisk- og sosiologisk betraktet bekrefter at vi bestemt har å gjøre med religion.

Religion ( religare; betyr å "binde", "være bundet til") består av flere dimensjoner eller ulike sider. I stedet for å defininere selve fenomenet religion kan man beskrive disse ulike dimensjonene. Da oppdages et samspill: en rituell dimensjon, en tankedimensjon, en sosial dimensjon, en følelsesdimensjon og en estetisk dimensjon.

Alle religioner inneholder myter. Også antroposofien faller inn under miljøer som benytter seg av slike fortellinger om virkeligheten; det er bare det at i dette miljøet betraktes ikke slike fortellinger som myter, men som presise beskrivelser av fortiden, nåtiden og fremtiden. Jfr. f.eks. fortellingene om de forsvunne kontinenter Atlantis, Lemuria, om reinkarnasjon, Jesuslæren, englelæren, jordens inkarnasjoner i fortid og fremtiden m.m.

Myter er religiøse fortellinger som handler om de eksistensielle spørsmålene. Viktigst er spørsmålene om hvor vi kommer fra, og hvor vi skal hen. Og nettopp slik beskriver en av de "offisielle" definisjonene antroposofien: Antroposofi er en beskrivelse av hvor vi kommer fra, menneskets vesen og liv her og nå, og hvor vi skal etter døden.

Religion er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være de grunnleggende verdier i tilværelsen; den egentlige virkeligheten. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse. Her kan man med letthet bruke antroposofiens beskrivelse av menneskets- og verdens utvikling som relevant illustrasjon.

Religion har imidlertid fire dimensjoner, som alle må være med om en beskrivelse av en gitt religion skal være fullstendig. Religion er for det første et menneskelig fellesskap, en sosial institusjon; for det andre er religion tro, den har et læremessig innhold i form av filosofi eller myter; religion er for det tredje handling, både rituell handling i kultisk sammenheng og praktisk handling i dagliglivet, inspirert av det en gitt religion lærer er rett og galt; og for det fjerde er religion opplevelse av frykt, av glede eller av undring i møtet med det som oppfattes som hellig.

I forhold til det første kriteriet nevnt tidligere er det naturlig nok snakk om et fellesskap, og en fungerende sosial institusjon også i antroposofiske miljøer; men et fellesskap som dessverre styres av underliggende føringer og krefter som preger miljøet. Dette siste er dog ikke det minste merkbart før man evner å gå litt mer fra det store idylliske, betryggende og koselige store "vi", i retning av et mer autonomt og modig jeg. Men det er ikke lett når den enkelte delvis begrunner sin identitet i elementer som dette "vi" er og gir uttrykk for. 

Som ellers i livet, gjelder følgende også antroposofiske virksomheter: Skal man ut fra en overbevisning stimulere andre til noe; til sannhet, utvikling og helhet, må man først vise at det faktisk fungerer for en selv. Og da selvsagt helst i de uvakre dagene, da man ikke har full kontroll. Fordi nettopp da avsløres hva man faktisk og virkelig er forankret i og dannet av. Da vises for en hel verden at det nytter mindre enn lite med alle de fine inspirerende ord, fasader og eksotisk naturgarnityr; tidligere presentert i gode og trygge omgivelser. Idealene og det gode en ellers gjerne står for må altså nødvendigvis være en del av grunnfjellet- og slik kunne stå fast i motbør og når grunnvoldene ryster: Her, og N.B. faktisk først her (!), skjer den egentlige og reelle kvalitetstesten om det man ellers formidler bredt også er genuint, og videre er den faktiske kilde den voksne og barnet presumptivt skal øse av.

Dessverre avsløres ikke sjeldent en grell avstand mellom teori, idealer og visjoner på den ene siden og virkeligheten på den annen når antroposofene ikke kan få ha regien alene. Dessverre er følgende skisse en god beskrivelse av flere forhold av dette felleskapet. Og det er nødvendig å presentere den. Men man må modig våge å ta både frihet, selvstendighet og individualiseringen på alvor om man  skal få syn på følgende - selv om det koster sosialt sett; her kommer det antroposofiske blikk til hjelp om man altså våger å ta et skritt til side og speile det indre:

En intern kultur hvor kameraderi og lojalitet har høy prioritet registreres om man evner å tre litt til side for all romantikken, idealismen, åndeliggjøringen og de stimulerende effektene. Men: Dette legger man ikke merke til før den dagen den gode identiteten og harmonien trues. Begreper hentet fra det antroposofiske kostymelageret benyttes i de tilfeller ad hoc om klikker innad skal legitimere kameraderi, sladder og skremmende sosiale utstøtingsmekanismer; dvs hersketeknikkene florerer.

Fremfor å bemøte og lytte til kritikk, så psykologiseres, reduseres og ad-hoc-tolkes kritikeren for slik å ugyldiggjøre kritikk og fraskrive seg ansvar. Dessverre er dette et klassisk mønster: Får man innad "plassert" en kritiker, så betyr nemlig dette samtidig at kritikken ikke trenger å anses som gyldig og de puster tilfreds, lettet og smilende ut: Da får man nemlig "knagger" å henge kritikken på og slik personliggjøre sakene. Det skal ikke mere til for at de mener seg frikjent.

Kritikk er umuliggjort i en slik menighet: Kritiserer man utenfra blir kritikken avvist med henvisning til at man er kunnskaps- og innsiktløs. Kritiserer man derimot innenfra blir kritikken ugyldiggjort gjennom påstander om at man bare er "hevngjerrig" og/eller "motivert ut fra primitive og ikke-erkjente negative emosjoner". Altså finnes ingen posisjon å kritisere i fra.

De pålegger kritikeren diskvalifiserende karaktersider -og mangler i selverkjennelse- som de selv mener å være hevet over og fri fra. Personlige interessebindinger/emosjoner er altså pussig nok styrende på et individ kun, og bare kun, når det gjelder kritiske beskrivelser og frie påstander utenfra.

Har man derimot positive- bindinger og interesser for antroposofien, virksomhetene og idealene bak, så er derimot ikke dette en følelsesmessig kopling som farvelegger verken valg av vinklinger, fokus, den positive argumentasjon eller forsvarsretorikken i det hele tatt. Nå gjelder brått ikke deres tidligere benyttede diskvalifiserende argument om følelsesmessige bindinger og emosjonell farvelegging av argumentasjonen lenger.

Refleksjon, foredrag og beskrivelse av gode intensjoner tilhører den siden av livet hvor den deltagende er styrmann; rolig nytende og styrende på egen båt. Men med en gang denne båten kastes ut i realitetene og fossestrykene, så erfarer alle hvor dypt og ekte alt dette gode vi identifiserer oss med  faktisk  er. Å erfare distansen mellom det trygge og tilvante bildet av egen identitet  -og det levende alltid uferdige jeget i livets utfordringer -kan være både skremmende og en utfordring over evne. Her kommer rudimentære sjelekrefter til syne, "gamle-erik" tar mer eller mindre over: Da er det lett å bruke syndebukker som lynavledere og containere. Får man flere -som heller ikke ønsker /evner å møte realitetene-  med på bukkerittet, så griper de kollektive kreftene tak og fører i verste fall mot avgrunnen: Og... hvem spør etter kursen når man har slik en medvind?

Dette nevnt rimelig inngående for slik å tydeliggjøre de indre parallellene til andre kjente religiøse livssynsgrupper hvor slike sosiale- mekanismer og krefter allerede er allment kjent. Selv om det er flere ytre forskjeller og de dogmatiske konturene ikke er like umiddelbart tydelige for oss andre, så er de sosiale og personlige mekanismene sammenlignbare: Fordi man naturligvis har med mennesker i sosial interaksjon, innenfor en definert livssynsramme, å gjøre. Flere andre livssynsmiljøer er rimelig stigsmatisert og derfor er folk flest aktivt oppmerksomme på nevnte sosiale- og personlige mekanismer og metoder, jfr. f.eks. rapporter fra andre religiøse minoriteters avhoppere.

Dessverre har flere utenforstående lettere for å tro på kritikk hva angår en del sære religiøse mijøer, enn på tilsvarende beskrivelser angående antroposofiske virksomheter. Årsaken til dette ligger på et kulturelt og personlig plan. Det forteller i tilfelle oftest noe om den som ser og lytter på det som er i fokus enn om det som beskrives; det er nemlig den enkelte journalist som ubevisst legger et fortegn på det som er i fokus: Fortegnet bestemmer verdien av parantesen og i forhold til antroposofien har de fleste journalister og betraktere en betinget refleks hvor det settes positivt fortegn på de antroposofiske virksomhetene forut for bemøtning: Tilliten til, og respekten for kjente kulturpersonligheter med sympati for antroposofien, pluss uvitenheten om virksomhetene, gjør at oppmerksomhet om eventuelle skyggesider nedsløves forut for studium av saksforhold. Betrakteren bedriver praktisk hermeneutikk og blir slik deltager i en pågående prosess. Journalisten og den som betrakter demonstrerer her ganske enkelt den sentrale dialektikken mellom forklaring og forståelse, eller forklaring og tolkning. Og slik blir dessverre betrakteren en del av det som skal betraktes, dvs til syvende og sist deltager i den antroposofiske presentasjonen. Journalistens- og de andre utenfra sine forventninger, sympatikonklusjoner, manglende oppmerksomhet og godtroenhet gjør at de lett manipuleres, og slik blir viktige faktorer som er med på å opprettholde dårlige mønstre og maktmisbruk fortsatt virkende.

Antroposofene preges en og annen gang av en tragikomisk naivitet og godtroenhet:

Siden deres intensjoner er så gode og utgangspunktet så "korrekt, humant, konstruktivt og idealistisk", så  kan de overhode ikke begripe at nettopp de faller i slike grøfter. Hvilket innebærer at grøftene blir usynlige: Og akkurat dette er nok derfor også grunnen til at de så ofte faller i dem. Bak de flotteste idealer og beste hensikter finnes det bakdører som onde konsekvenser usett sniker seg inn. Gode intensjoner har vel heller aldri vært noen garanti mot onde og vonde konsekvenser?

En ikke ukjent høyesterettsadvokat fremstår ofte noe uskyldig og forteller om at han "aldri har møtt det ene eller andre av sosiale utstøtings- og maktmekanismer".  Men hans status og posisjon er jo heller ikke slik at hans erfaringer har spesielt god overførinsgverdi på den såkalte vanlige kvinne og mann?

At antroposofi også dreier seg om tro er selvsagt. Den har et læremessig innhold i form av filosofi eller myter; i den forstand at Steiners beskrivelser i en rekke bøker og foredrag kun kan holdes for sant gjennom tro. Antroposofi, noe ambisiøst og bedrevitende utlagt som den selveste og egentlige "visdommen om mennesket", dvs "vitenskapen" om det skjulte i verdens,- og menneskeutviklingen. Men like vel; etter over 100 år med fordypning, meditasjon og "åndsvitenskapelig skolering" er det kanskje noe magert med kun én åndsvitenskapsmann, nemlig Steiner selv, som vitenskapelig kan tilfredsstillende bekrefte at mange av påstandene om det dennesidige som det hinsidige samsvarer med saksforhold?

For det tredje tilfredsstiller antroposofien også kravet "handling", både rituell og praktisk handling i dagliglivet. Ordet "rituell" skal her selvsagt ikke forståes som et vedtatt og fastlagt ritualisert religiøst handlingsmønster; men er dog lett å registrere i hvordan den kollektive- som individuelle adferden kan ytre seg.

For det fjerde er altså religion opplevelse av glede, frykt eller av undring i møtet med det som oppfattes som "hellig". En deltager kan ikke unngå å legge merke til den ærefrykt og ydmykhet i forhold til alle de religiøse elementene i antroposofien. Og ikke minst påtagende irritasjon og aggresjon mot den og de som bryter det fastlagte idemessige- og sosiale mønsteret? Hva gjelder poenget med det estetiske er dette selvillustrerende; arkitekturen som kjennetegner antroposofiske bygninger, div. "rekvisita", farvevalgene etc er bare noen eksempler på dette.

At antroposofi enkelt faller inn under samlebegrepet "religion" er m.a o. klart: Vi møter "viktige og vesentlige begreper om virkeligheten" som reinkarnasjon, karma, om menneskets utvikling, engler, de to Kristusfigurer, åndene Lucifer, Ahriman, Asuras, andre gode og onde ånder alle vegne, jordens inkarnasjoner, jordens åndelige historikk, Lemuria, Atlantis, livet før- og etter døden, etc etc.

Likevel rister altså antroposofer på hodet om de møter beskrivelser om at antroposofien er å betrakte som en religion og at deltagerne er religiøse. Det er nok ofte slik at flere tror at tilstedeværelse og deltagelse i et miljø, sosialiseringsprosessen og innlæringen av den interne sosiolekten - pluss bruken av alle de sosiale markørene- samtidig også sier noe om den enkeltes indre status og eksistensielle kvaliteter: De har dessverre ikke forlatt den religiøse posisjon slik Steiner skisserer som et nødvendig ledd, men kun skiftet gjenstand for sin religiøsitet. Miljøet har blitt menings- og trygghetsleverandør.

Det er ikke så lett med verken selverkjennelse eller med en levende praktiserende erkjennelse som noen later til å tro,  dette henger unektelig i sammen. "Religion" er altså pr antroposofisk def. "et avsluttet stadium som nå skal tilbakelegges"; fordi "vi befinner oss i bevissthetssjelens tidsalder". Men antroposofer flest vil i all sin vaklevorenhet ha i pose og sekk: Benytte- og styrke seg av alle de velkjente fordelene og maktmidlene i det (egentlig tilbakelagte!) sosiale i gruppens trygge ramme og innhold på den ene siden,  men like vel fremstå som selvstendig og fritt individ i takt med tiden på den annen side - når dét er trygt.

Javel, nei...

Fristelsen som ligger i det gruppesjelelige, som faktisk og vitterlig bestemt motarbeider (!) det antroposofiske prosjektet, er det altså bemerkelsesverdig mange som faller for i dette miljøet. Slik forkynnes i praksis en anti-antroposofi; virkeligheten overdøver i slike tilfeller alle de fine ordene.

Dog opprettholdes fasaden.

At den ikke er spesielt gjennomtrengende er det beskrevne klikk- og gruppefenomenet samt den subtile som den mer rå åpenbare maktbruken avslørende indikasjoner på. 

Men for noen er nok dette tilstrekkelig; Da miljøet som identitets- og trygghetsgarantist langt på vei fungerer. Men det er vel få som er så konforme som de som hevder å dyrke individualismen og selvstendighet?

Den førstnevnte strategien -flukten inn i gruppens favn - er ikke på et bevisst nivå stort sett. Men denne pose-og-sekk-mentaliteten er dog lett å få øye på. F.eks. hevder antroposofene at "de sjelelige krefter sympatien og antipatien er en av de verste fiender av den genuine sosiale utvikling". Likevel er det vanskelig å finne miljøer som til de grader er kollektivt styrt av disse sjelekreftene. Videre hevdes, "i bevissthetssjelens tidsalder", skal ha sosial forståelse og tankefrihet som høyeste ledestjerner på livsveien, og at disse kvalitetene kun kan innfris via åndserkjennelse. Man skal altså forløse tankens kraft fra sitt sjeleliv (f.eks. fra sympatien, antipatien etc.) og på denne måten tilegne seg tankens frihet. Men i virkeligheten ser vi at deres praksis ikke sjeldent motsier deres fordrende og inspirerende ord: Det er nettopp det sjelelige, det gruppemessige, samholdet, kameraderiet, sympatien og antipatien som er det viktigste limet i denne bevegelsen; det er nettopp her de søker trygghet, bekreftelse og makt når de uroes.

Men akk. Mange ser nok det rette og sanne som skisseres på denne livsveien, men ytterst få har mot og ork til å gå veien. Som dikteren sier: "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg". Fordi mennesket opplever utvikling av bevissthetssjelen så besværlig og truende søker det bedøvelse i det gruppesjelelige og i tilslutning til autoritetene. Det de gjør overdøver m.a.o. det de sier. Denne "schizofrenien" medfører at nettopp "gruppeidentiteten" blir stedet som tilbyr tryggheten man så sårt trenger. Det er visst ikke så lett å  utforme/frigjøre "bevissthetssjelen": Livet gir visst mer motstand enn man så gjerne ønsket/håpet: Det er ikke det minste romantisk, behagelig og koselig like vel å gå den antroposofiske vei Steiner impulserte til. Og denne (innad noe fortrengte/benektede) avstanden mellom intensjoner/idealer og hele virkeligheten innad er nok en vesentlig årsak til at det oppstår så påfallende mye aggresjon, forakt, arroganse og nedlatenhet mot den og de som kritiserer og setter søkelys på flere av de blinde flekkene. Og dette siste aggresjonsfenomenet- og sterke antipatien- er nok nettopp en god illustrasjon på den usikkerhet, utrygghet og manglende genuine forankring som all idyllen, samholdet og de gode maskene stort sett dekker over. Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar man lykken og livsmeningen fra ham med det samme.

Antroposofene opplever altså dessverre et dilemma da de på den ene siden har et livssyn som lett faller inn under begrepet religiøst, og på den annen side gjerne vil fremstå som fri fra "religion og det gruppesjelelige", altså suveren, individuell i høyeste betydning og fri.

At de ikke vil identifisere seg med, og vedkjenne seg, betegnelsen "religiøs" er mer egnet til å trekke på smilebåndet av. For noe over ett år siden skrev en kjent antroposof en "pro-antroposofi"-artikkel i Dagbladets søndagsmagasin. Et viktig poeng for ham her var at han ikke kunne begripe hvordan noen kunne oppfatte antroposofien som en religion og at deltagere kunne betegnes som religiøse. Og for virkelig å understreke hvor riktig en slik undrende påstand er, så begår han et klassisk antroposofisk retorisk knep; nemlig bruk av forførende parallellisering: Vedkommende viser til at det kan jo i tilfelle i verste fall ikke være verre med en "religiøs antroposof" enn det fantes (finnes) religiøse/hengitte marxister-, -darwinister og -freudianere... som altså alle også har hatt eller har representanter som må kunne betegnes som religiøse. Men parallellen er bare manipulerende... og den er selvsagt ugyldig: Verken marxismen, freudianere, darwinister etc opererer med begreper som "reinkarnasjon", "karma", med englevesener, to Jesusbarn, Lucifer, Ahriman, åndevesener, Atlantis, Lemuria, jordens inkarnasjoner, livet før og etter døden osv.

Noen spør seg kanskje om hvorfor det er så vanskelig for en antroposof å kalle seg religiøs og dermed avviser at antroposofien faktisk er en religion? For egentlig er ikke dette et problem i det hele tatt; det finnes en rekke sympatiske, kloke og ressurssterke mennesker som er religiøse og ikke ser det minste problem å definere seg slik; både kristne, muslimer, buddhister m.m. Men poenget er at disse ikke ser det nærmest som et tilbakelagt menneskelig stadium å være en troende og å tro på en definert religion.

Antroposofene operer altså med en dobbel diskurs: Én som er beregnet på medier og folk "der ute"...  og en annen som er beregnet på de "innvide" og internt engasjerte.

Man skal jo i denne bevegelsen arbeide for å utvikle den frie tenkningen og menneskets selvstendighet; men tenkningen er vel på den annen side ikke spesielt fri og selvstendig om alle i sin "frie tenkning" forventes å ende på samme snevert tolkede og (antroposofisk) enegyldige- definerte endestasjon?

Til slutt noen flere ord av Rudolf Steiner:

"Sympatier og antipatier er de verste fiender av den genuine sosiale utvikling; dette er overfladiske emosjoner som kun kan bekjempes av bevissthetssjelen. Det som virker i vårt indre (!), i den utfordrende og skremmende ensomheten, utformer bevissthetssjelen. Den individuelle utviklingen, smerten og pinen, er helt nødvendige faser å bemøte og gjennomarbeide, i ensomhet,  for utviklingen. Krisens nødvendighet må aksepteres: Men fordi det enkelte mennesket opplever utviklingen så besværlig og vanskelig, så søker det bedøvelse og trygghet i gruppesjelen, identiteten, bekreftelsen og autoritetstroen, også her hos oss. Bevissthetssjelen kan kun utvikles når det som virker i vårt indre i ensomhet kommer i betraktning. Ikke i det mellommenneskelige og gruppemessige. En stor porsjon egoisme, som sågar rekker ut over det nåværende livet, kan vokse frem i antroposofien; og her ligger en stor fare. Åndsvitenskapen kan bli en fristelse og på avveier om den praktiske erkjennelse ikke kommer til syne på alle områder - også de rent personlige; dette er antroposofiens forførelse. Om man ikke impregnerer Kristus i egne evner og ressurser, i åndsvitenskapens virke i fellesskapet, så utvikles den til farlig gruppemakt og egoisme.

Enhver god handling mot din neste er en handling som man ikke får karmisk tilbake for: De eneste handlinger mennesket i fremtiden ikke får noe tilbake for er de som utføres av ekte kjærlighet. Fordi slike handlinger utligner noe vi allerede har gjort; "skylder". Med kjærlighetshandlinger betaler vi "gjeld", og det er nettopp derfor vi så ofte intuitivt motvillig yter slike handlinger; fordi vi har en "kapitalistisk" innstilling: Vi yter noe enkelte ganger helst om vi kun får noe tilbake, om ikke annet så ros, bedre selvbilde, ære og status. Men menneskets egoisme, den enkeltes hevntørst og bitterhet, får absloutt intet tilbake av sanne genuine gode kjærlighetsfulle handlinger, slike egoistiske handlinger utfordrer heller karmaet og fremtiden:

Individuelt får altså det enkelte mennesket intet tilbake for gode kjærlighetsgjerninger. Men verden blir rikere...

Men for enkelte er dette dessverre for lite.

Kjærlighet er derfor det samme som selvovervinnelse. Gjennom menneskets seier over seg selv blir det mulighet for kjærligheten til å utvikles; "ikke jeg, men Kristus i meg".

Å være kristen er nettopp å forstå dette; kjærlighetens natur."

Sa altså Rudolf Steiner. Og dette kan og bør man igjen og igjen bevisstgjøre seg og internalisere - slik at det resulterer i praktisk erkjennelse - og ikke igjen legger seg til hvile sammen med alt det andre på kosens, de antroposofisk korrekte meningers- og sosiale markørenes pyntehyller. Dette, så vel som mangt annet, bør bli varslende og vekkende anrop i antroposofiens rom og aulaer, hvor vanetenkning, rutineadferd, identitet og selvbilder dessverre speiles og bekreftes gjensidig.

Men det blir ikke lett i et miljø som paradoksalt og selvmotsigende nok tolker all kritikk, motstand, friksjon og ubehagelige erfaringer som destruktive, ondskapsfulle, ukorrekte og uetiske angrep. Og hvor man derfor dessverre dyrker offerrollen og fiendebilder.

Slik opprettholdes de indre kvalitetsforringende begrensningene og sirkelgangen; skjærene i sjøen benektes... men unngåes. Fiendebilder dannes, opprettholdes og dyrkes. De filtres inn i det de hevder å ta avstand fra, nettopp fordi det tilhører livets grunnelementer. Dualisme avvises, men opprettholdes paradoksalt nok hvor de gode og onde roller er definert,  og på nytt og på nytt utdeles nye roller og forståelsesmodeller i forhold til et snart hundreår gammelt script og et scenario som alltid har samme helter og skurker. Slik oppstår sekterisme; hvor benektning, fortrengning og idyllisering blir sentralt. Hvilket alt selvsagt er grelle vrengebilder av den antroposofi Steiner faktisk ville stimulere til. Det er bare synd at det beskrevne her stort sett kun er synlig og merkbart utenfra. Sunn distansering er alltid et vesentlig element i prosessen mot et genuint forhold til det man er en del av. Som kjent vet ikke fisken hva vann er før den gjør et lite hopp ut og opp fra vannet. Vekselvirkningen mellom integrasjon og distanse er altså en nødvendig faktor for at blikket skal bli klart, sant og sunt. Men dessverre er kulturen innad så sementert og fastlagt, samt at angsten for å kritisere kollegaer og deltagende autoriteter er mer enn påtagelig, slik at selv den sterkeste stemme alltid vil bli overhørt her.

Jeg har uansett et håp om at også antroposofer og steinerskolefolk en gang kan få sitt sosiale og nestekjærlige gehør tilbake. Bak enhver maske finnes et hellig lys tent av Gud: Samme lys og hellighet som finnes i ditt eget hjerte... Det lyset er tent og bestemt holdt fast av Kristus, i den ene som hos den andre: Tramper du på- og dytter du et menneske fra deg... kan du dermed også komme i fare for å dytte Kristus fra deg.

http://www.youtube.com/watch?v=GxW3Ed7GrhQ

«Alt av troll som vil trygt sitja og alt av ånd som vil upp og fram».

Å flagge både steinerpedagogiske verdier og idealer, samt implisitt stå for det antroposofiske livssynet, skaper forventninger. Men det er ved å inderliggjøre sin tenkning at det utvikles samsvar mellom tenkning, holdning og handling. Inderlighet ytrer seg i selvforståelse, valg og handling. Inderlighet er å tilegne seg noe, nemlig å gjøre det til sitt eget: Man er i det blivende, og tilstreber seg det autentiske og inderlige. Og dermed går bevegelsen utover. Fra det statiske til det dynamiske. Men denne "posisjonen" er nødvendigvis en fortløpende prosess, paradoksalt nok, - dvs en utviklingsprosess. Det fordrer at en er villig og modig nok til å bearbeide og ikke bekrefte (!) gamle mønstre, valg og posisjoner. Man møter altså i en slik skummel prosess seg selv i døren; tar inn i seg og bearbeider momenter i selvbevistheten. Man bearbeider det negative, krenkelser, sår og tap. Det er en forsoningsprosess som er en forutsetning for å bevege seg videre. Integreres lidenskapen vil man være i stand til å omdefinere sin eksistens og «finne seg selv». Grunnlaget for etisk praksis finnes i selverkjennelse og selvbesinnelse: Det er kun den som er sterk nok til å erkjenne egen sårbarhet og usikkerhet som ser.

Motet til åpenhet, det å bevege seg ut i det uforutsigelige åpne terrenget er en forutsetning. Det finnes faktisk ingen beskyttelse i ruinene. Man må kaste seg ut i nået og fremtiden som kommer; det er kun dette som kan skape den sikkerhet, styrke og liv man så sårt trenger. Det vesentlige er ikke om mennesket er fritt, men hvordan det forvalter sin frihet. Det handler om å SE... Se med den frie åndens øyne som ikke tar parti eller har egne agendaer. Sjelelige krefter kan dessverre til tider fordreie sansenes vidnesbyrd: Enkelte ganger ser man det man vil se... Og ikke det man ikke vil se.

Frykten og ønsket er tolkningens mor og far.

St. Luke:   Your eye is the lamp of your body. If your eye is healthy, your whole body is full of light; but if it is not healthy, your body is full of darkness. Therefore consider whether the light in you is not darkness.

Øyet som ser kan trenes opp: For å overhode å kunne foreta en relevant og etisk kompetent vurdering av det som skjer må én av premissene være at en har adekvat innsikt i det som skjer. Og at en ikke forveksler det som tilfredsstiller egne vedtatte agendaer og mål også som «det adekvate».

Uansett hva en gjør mot en annen person med hensikt må det være under den forutsetning å behandle ham som et levende subjekt. Man bør f.eks. arbeide for å frigjøre seg fra forutinntatthet fordi denne kan forvrenge ens sansning for hva som skal oppfattes her og nå, hvilket innebærer at man evner å holde person og sak adskilt.  Å godta seg selv i sin ufullkommenhet og sine utilstrekkeligheter er forutsetningen for å møte og godta den andre slik vedkommende er. Den sterke evner nemlig å være ærlig med sine emosjoner og følelser -  i motsetning til å skyve dem over på andre: Det er da samsvar mellom den indre og ytre adferden.

Dessverre erfarer man at frustrasjonsterskelen er mindre enn lav i noen antroposofiske- og steinerskolemessige sammenhenger. Men skal livssynet og verdiene ha noen reell betydning må det vise seg i hvordan man behandler sine medmennesker i de tilfeller man ikke lenger står som regisør og «den sterke». Ens egen orientering og åpenheten for den andre avgjør hva man ser. Å søke det trygge når virkeligheten uroer kan bety at man lukker seg til: Å totalt la motivet styres av jusens maksimerte etos og patos; å la målet defineres av motivene, reduserer den andre til et produkt er etisk avsporing av verste sort. Og slår bena under egne verdier og troverdighet. Den andre blir altså i verste fall møtt bare delt og stykkvis. Selvbesinnelse og selvfornektelse forutsetter en modig bevisst viljeshandling: Å ville det gode.

Måten en møter kritikk og utfordringer på, kan reellt fortelle en del om ens verdier og dyder. Kritikk anses innad ikke sjeldent som uttrykk for negative krefter. Ofte kan det vise seg at holdningen internt er følgende: Av rent personlige grunner (dvs alltid forstått som "usaklige") eller uvitenhet vil altså noen forsøke å ramme antroposofien og steinerskolene som sådan. Men denne forenklede forståelsen bygger opp under en stor fristelse: Tolke kritikken bort og la den bli en del av en allerede fungerende dynamisk dramatikk hvor en selv fremstår som den gode, velmenende, saklige og konstruktive part; hvilket består av en polarisering som leder bort fra både sannheten og de frukter som ennå ligger skjult i utfordringene. En polarisering enkelte internt dessverre faktisk også anser som nyttig: Opprettholdes denne forståelsen slipper man jo å møte alle sider av saksforholdene hvor også egne bidrag og påvirkning av prosessene må analyseres og veies. Og tåler heller derfor så inderlig vel den urett og maktmisbruk som fungerer, men ikke rammer en selv. Polariseringen fører ikke sjeldent til at man i ettertid får større behov for å legitimere egne valg og skape støtte, enn til å forstå og se. Se den andre såvel som seg selv som likeverdige deltagere i mellommenneskelige utfordringer.

Når kun forbitrelse, vrede og frykt overtar overfor den andre og en ikke ser annet enn ondskap og fortapelse i det andre mennesket ser man med det onde øyet; man reduserer den andre fra å være et menneske underveis, til et individ uten potensiale for endring og gode egenskaper, dvs et ondt vesen. Hevder man i prosessen at ethvert forsøk på bemøtning og nyorientering fra den som er i fokus «bare er munnsvær» har man fratatt et medmenneske alle verdier og rettigheter nettopp qua menneske. Dvs onde krefter internt opptrer i maske av "rettferdighet og selvforsvar"; en stygg demonisering er i ferd med å legitimeres og etableres ved hjelp av en rekke ord, begreper og farver.

Hvilket øye ser man med, og hvilke bilder er i ferd med å legitimeres? Etableres det bilder og opprettholdes det krefter som fratar den andre og dermed til syvende og sist også en selv all respekt og verdighet? Man skal ikke basere sine vurderinger, valg og handlinger på "vissheten" om at andre mennesker vil oppføre seg uredelig. Den som er enøyet og blind for helheten forsøker alltid å sikre seg; foregripe begivenhetene og ta konsekvensene ut av hendene på den andre man gjerne vil ramme. Dvs konsolidere seg i det ferdige og statiske, fremfor å bevege seg ut i den levende dynamikken.

Har man i tillegg et arsenale av ord, begreper og merkelapper hentet fra livssynets kostymelager er det lett å bekrefte seg selv og stigmatiserre å ramme den andre. Oppgir man et medmenneske tar man samtidig alle muligheter fra det, og samtidig er dette en illustrasjon på at man selv har opptil flere elementer av den maske man trer ned over den andre. Men dette siste bagatelliseres og fortrenges i det godes navn.

Altså er det som regel kritikeren det er noe galt med. Konspirasjonsteoriene ligger og vaker under overflaten innad og gir farve til tolkningen av det som foregår. Men kritikk er jo ikke med matematisk nødvendighet å forstå som angrep og forblindet hat. Kritikk er faktisk også å anse som legitime uttrykk for skuffede forventninger og legitimt tolkede erfaringer av mildt sagt dårlig- og utilfredstillende løste utfordringer internt. Kritikken kan faktisk være uttrykk for, og illustrasjon på, at kritikeren har en reell og legitim forbindelse med de indre verdier man også i virksomhetene flagger med. For disse verdier og etiske impulser kan antagelig ytterst få ha monopol på? Og enighet, maktbevissthet, medlemskap eller engasjement i en virksomhet er vitterlig ingen tilstrekkelig betingelse for å kunne være den egentlige kanal for det gode og sanne.

Som nevnt er det i all administrativt arbeide en forutsetning at man evner å holde sak og person adskilt. At man evner å la det personlige og private ligge. Slik, og kun slik, løses utfordringer adekvat. Fordi en personlig binding av negativ (eller positiv)  art alltid vil engasjere de deltagende, maktpersonene innad like så, personlig. Der det ligger ødelagte livsskjebner i kjølevannet av de prosesser som har foregått, der ligger også illustrasjonene og bevisene på at mangt en og annen gang gikk helt galt. Også dette er frukter av virksomhetenes drift.

At folk har forventninger er faktisk et gode. Når pedagogikkens verdier, menneskesynet og livssynet er mellombestemmelsen bør også folk internt være ydmyke. Det reelle forhold til de verdier og metoder, som ligger som kjerner og kilder i virksomhetenes drift og identitet, avspeiles i det daglige forhold til den- og de andre. Spesielt avtegnes dette i de forhold en blir utfordret og kjenner seg presset. Prøven står i den rå og brutale hverdagen.

At flere registrerer og gir klart uttrykk for en forekommende avstand mellom idealer og praksis i deler av virksomhetene, mellom presentasjon og virkelighet, betyr faktisk at kritikeren kan ha internalisert det gode og verdifulle; og derfor har både gode og sanne grunner til å rope et varsko.

Internt kan man gjerne ha kunnskapene i orden, men det som er fokus er om handlinger i gitte tilfeller, hvor det ikke er lett å beholde kontroll og oversikt, også er i samsvar med teoriene. Det er altså når grunnvoldene ryster det avsløres hva som er de faktiske og reelle verdier: Det man gjør overdøver det man sier. Valg av metoder og handlinger er alltid uttrykk for mer eller mindre reflekterte verdier.

Altså er subjekt-subjekt-relasjonen sentral, og en klar forutsetning for likeverdighet. Ondt er det som bryter ned et medmenneske fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Det som ødelegger ens integritet, selvfølelse, selvrespekt og verdighet. Ondskap er det som får ditt medmenneske til å føle seg betydningsløst, uverdig og ikke minst avmektig.

St. Paul: "You, therefore, who teach another, do you teach yourself?"

Å ha en overbevisning, en tro, er å våge å innta en posisjon som både er sterk og sårbar samtidig. Det handler mye om å våge å gi slipp. Egoets oppgave er å beskytte det bestående og trygge; det blivendes motsetning m.a.o. En overbevisning som ikke er betingelsesløs, vil i fremtiden sette sin lit til betingelsene fremfor til de verdier og idealer man har knyttet seg til. Den som ikke har mot og evne til å forandre seg vokser ikke. En modig indre selvvirksomhet kan være smertefull. Men vekst er smertefullt, særlig en vekst i selvforståelse og selverkjennelse. Som nevnt i annet innlegg, så kan fortiden kaste lys over nåtiden. Men det som er vesentlig er å ta sitt «her og nå» i hånden og orientere seg ut fra det.

Også jeg har gått mine veier i årevis i denne bevegelsen. Og der erfart mye av de fleste avskygninger, både godt som ondt. Vellykkede ting og mindre vellykkede ting. Tilstrekkelighet og sunn praksis såvel som grov svikt. Både gjennom andres erfaringer, og ikke minst via egne. Ikke minst har jeg fått et nytt blikk over eget ansvar og egne gode som dårlige valg. Det gikk ikke så bra for meg. Jeg synes det var ubehagelig, men jeg lærte av det.

Men dette betyr ikke at en sunn og mer sann nyorientering faller inn under og bekrefter et allerede etablert gammelt regisert spill hvor gode og onde roller for lengst er skapt og utdelt; dvs bekrefter en godt etablert polarisering og saksforståelse. Man kan faktisk som deltager altså på den ene side bejae og bekrefte både utgangspunkt samt flere vurderinger som den andre parten hadde på dagsorden, men ikke bejae hva slags uttrykk, handlinger, metoder og prosesser dette ble gitt på den annen side. Det sistnevnte er absolutt kritikkverdig og kan aldri unnskyldes uansett berettigelse og legitimitet av utgangspunkt. Målet helliger aldri midlene. Intet kan rettferdiggjøre valg, handlinger og metoder som ødelegger et medmenneske. Her handler det for de involverte om det store motet til å gå søkende og fordomsfritt bak hendelser, se på hvorfor prosessene ble slik de ble. Analysere og tenke fritt; selv der hvor den frie tenkningen og analysene avslører egne misgrep og eventuelle personlige agendaer? Vurderingenes betingede frukter, dvs de valgene en anser som berettigede; bærer alltid i seg konsekvensenes frø.

Det handler om det utenkelige og unevnelige i denne presumptivt gode sammenhengen: Om krevende sosiale utfordringer og ikke-gjennomskuede personlige forhold; dermed altså egentlig om tabuer i dette fastslåtte og vedtatte  "snille, konstruktive og gode" miljøet. Krefter og spill som dog er negasjonen av alle de gode fruktene man ellers gjerne vil gjenkjennes på lever ekstra sterkt i et miljø som ikke våger å sette navn på problemene. Men heller peker ut syndebukker, fordi dét er enklest. Man ofrer heller en bondebrikke  i det store sjakkspillet, fremfor å ta en adekvat helhetsanalyse med de konsekvenser dette ville medføre, om man da våget å trekke de slutninger som skremmende nok også setter opp speilet.

Alle bærer ansvar for sine valg - begge parter. Det henger i sammen. Det handler ikke, ut fra egoets krefter, om å vinne. Men om å handle sant og rettskaffent ut fra helheten, ikke delheten. Slik Rudolf Steiner ofte påpeker.

Dvs.: Ingen har skyld. men alle har ansvar.

 Integritet oppnås derimot gjennom forsoning med det ufullkomne, inkludert ens egen fortid.

Blomen reiser seg.

Når ein ser ein kjær blom

trakka på og audmjukt og knekt

men

ser han reise seg på ny,

få helse, få fargar, bli vakker,

få kraft til å reise seg

- då synest ein at livet ikkje er spilt.

Tarjei Vesaas.

http://www.youtube.com/watch?v=qTrQUJ4okM4

.

.

Enkelte antroposofers og steinerskolefolks klassiske metode: Hersketeknikker i mengdevis.

Jeg har mottatt en rekke (noe spisse og emosjonelle) mail fra folk som støtter antroposofien og steinerskolene. Så og si alle har samme grunnmønster: Man overser kritikken så og si helt og retter heller fokus mot helt andre ting; ikke minst via nedsettende analogier og påstander om kritikerne. Man forsøker alltid å danne en personlig historie bak og rundt enhver kritiker, dermed isolere ham/henne, og på den måten sørge for at kritikerens faktisk saklige og berettigede intensjoner og meddelser kan annulleres. Da gjelder "det påståtte nemlig bare denne ene kritikeren, og vedkommendes personlige historie". Man kaster kritikeren, et medmenneske, ned i toalettet sammen med argumentene, håper man.

Men disse metodene rimer noe dårlig med det humane og gode bildet de ellers gjerne vil identifiseres med. Det avslører og illusterer at synet på medmennesker er høyst betinget av internt styrende faktorer. Dette, pluss langt verre ting, forekommer altså i et miljø som hevder å bygge på antroposofi og steinerpedagogiske verdier. Hvilket avslører at man faktisk har, og lever i beste velgående med, et uegentlig forhold til sin flaggede identitet og basis. Det hele med verdier og menneskelig sann basis er m.a.o. skuffende nok  situasjonsbetinget og konjunkturbestemt.

Å forgifte kildene er en gamme teknikk som brukes hver gang ens argumenter i forhold til den presenterte kritikken ikke tåler nærmere undersøkelse. Man vil altså forsøke å unngå kritikken, gjennom å bytte ut påstandene med noen andre.

Men argumenter må selvsagt vurderes ut fra seg selv, uansett opphav, de blir verken sterkere eller svakere om de kommer fra en bestemt person. Strengt tatt har kritikerens svake sider eller fortrinn ikke noe som helst med vurderingen av hans argumenter å gjøre. Den juridiske antroposofs argumentasjon følger denne metoden strengt: Han forsøker nemlig å så tvil om kritikerens karakter for å ramme det som blir nevnt, og ikke minst bevare egen prestisje og ansikt.

Nice try, men rapportene er såpass mange, de har blitt presentert i flere tiår og de er stort sett like alle sammen.

Antroposofisk rasjonalisering: Livssynet og vanetenkningen benyttes som forklarings- og legitimeringsmodell for å legge alt ansvar for de onde konsekvenser over på ofrene. Det handler grunnleggende i miljøet om å ha det bra med seg selv og bevare det gode selvbildet; noe som fører til at de må opprettholde en distanse til den rammede.  De tar faktisk ikke egen svikt, inkompetanse og onde handlinger på alvor.

Vedkommende som er rammet er bare selvdestruktiv, må vite; og trenger profesjonell hjelp. Dvs man psykologiserer og stempler offeret når sannheten om egne bidrag til hendelsene blir for nærgående.

Dette gjør at grensene mellom godt og ondt viskes ut, og der det onde ikke kan oppstå og finnes blir det grusomme mulig. Der forsvinner mobbing, psykisk maktmisbruk og ondskap inn i en større sammenheng. Når metodene, som faktisk ikke sjeldent får onde konsekvenser, tjener en høyere og hellig hensikt -kan de bortforklares. Og når de i tillegg dekkes over, og sminkes gjennom henvisninger til karma m.m., blir det farlig. De kan faktisk med den beste samvittighet legge folks liv i ruiner. De gode og hellige grunnene gjør nemlig alltid at målene helliger midlene og metodene. Som nevnt, i et miljø hvor sympatier og antipatier, følelsene til de grader rår, har "gode grunner" alltid tyngre vekt enn sanne grunner. 

Vanetenkning og vanepersepsjon opprettholdes og styres av den kollektive kraften som beveger seg i det emosjonelle planet. Den pussige argumentasjonen har følgende form: Hvis kritikeren er sår og lei, så betyr dette også alltid med matematisk nødvendighet at kritikken ikke er troverdig.

Og dermed kan man internt overse kritikken? Men: Hvorfor det? Er virkelig kritikk ikke troverdig fordi den som kritiserer er sår? Når ble dette alene et tilstrekkelig og utslagsgivende kriterium for å annullere troverdighet og saklighet? Jeg ser frem til en adekvat og kompetent begrunnelse her.

Bare en tanke: Kan hende er en eventuell sårhet et tegn på at kritikken faktisk er berettiget og dermed troverdig? Men skulle videre et slikt faktisk usaklig diskvalifiserende emosjonsargument være gyldig, må det også gjelde alle følelsesmessige avskygninger, også de positive. Hvilket leder til: Fordi et menneske som er ansatt, medlem, engasjert eller bundet til virksomhetene på annen måte... -  og dermed bundet av sine interesser og motiver, så betyr dette altså alene at argumentasjonen ikke er troverdig? Denne "fra virkning til årsak"-argumentasjonen fra antroposof- og steinerskolehold er altså direkte ugyldig. De samme målestokker som utelukker de andres argumentasjon må selvsagt også utelukke egne standpunkter. Men et unntakssamfunn forventer muligens spesialbehandling?

Uansett hvordan man snur og vender på det blir altså resultatet det samme elegante uangripelige for antroposofene og steinerskolefolk: Kritiserer man innenfra, så blir man møtt med at man egentlig bare er sår og bitter og dermed hevngjerrig. Derfor så overses kritikken.

Kritiserer du derimot utenfra, så er argumentet at du er innsiktsløs, kunnskapsløs og mangler såvel boklig lærdom som erfaringer; hviket vil si at de kan overse kritikken igjen.

Ergo finnes det faktisk ingen posisjon å kritisere ifra.

I dette miljøet har man nemlig en gang for alle bestemt seg for hva som er sant; man skal ikke komme her med forvirrende, forstyrrende og uroende kjennsgjerninger. Idyllen skal opprettholdes for enhver pris. Hva som faktisk er sant eller ikke, er faktisk irrelevant. Det som er relevant i disse miljøene er innstillingen, lojaliteten og ikke minst følelsene.

Videre: De forutsetter faktisk at den ene eller andre kritiker ikke har evnet å bearbeide og gjennomlyse sin historie og slik endt på et helt sunt og rasjonelt standpunkt ut fra hva som var og er de relle saksforhold. Altså m.a.o. faktisk foretatt de trinn i sin utvikling som også Steiner skisserer. Og bakgrunnen for denne slutningen er at kritikeren faktisk ennå er så freidig at vedkommende fortsetter å være kritisk, selv etter lang tid. Antroposofenes konklusjoner ligger allerede innbakt i de selektivt utvalgte premissene for sin selvforståelse:

Antroposofer og steinerskolefolk er som regel ivrige etter å gi sine oppfatninger vitenskapelig eller juridisk autoritet, og låner det vitenskapelige og juridiske språks kapper for å gi sine påstander en autoritet og vederheftighet de faktisk ikke har. I stedet for å vurdere deres påstander ut fra de argumentene som settes frem fra antroposofhold, så håper de at leserne og tilhørerne viker repektfullt tilbake for det imponerende og blendende språket de formuleres i. Men påstandene, manipulasjonene og unnvikelsene blir ikke forandret og borte selv om de skjules bak imponerende pondus og språk. Det nytter f.eks. lite å plassere det ukjente og uakseptable i forhold til det aksepterte eller kjente.

Når folk allerede halvveis er disponert for å tro på en autoritet innad undersøkes ikke støtteargumentene så nøye. Sympatien og tilliten er alltid det utslagsgivende kriterium for hva som skal passere som sant. Men retorikken er ikke vanskelig å gjennomskue om man makter å løsrive sin tenkning fra all peiskosidealismen, idyllen og de religiøse krefter som beveger seg under overflaten. Konklusjonene som fornekter sine premisser har ikke alt for stor tyngde m.a.o. Skifter man et begrep ut med et annet underveis, under dekke av å ville forklare, er dette manipulasjon og unnvikelser.

Antroposofer og enkelte steinerskolefolk er innad vant til at lesernes og tilhørernes assosiasjoner fører til den nedsettende virkningen som de personlige historiene og stemplingen, dvs analogiene, konnoterer. Men denne analogiformen og personliggjøringen som retorikken preges av er jo ikke noen kilde til kunnskap eller forsøk på klargjøring; det er en følesesbasert medelelsesform.

Som nevnt tidligere: Vi er altså inne på det området hvor antroposofer og steinerskolefolk, i stedet for å gi logiske og saklige grunner for sine svar, overbevisninger og sine motinnlegg heller gir psykologiske grunner for at andre har sine vurderinger og konklusjoner. Ordenes fremste oppgave i denne antroposofiske retorikken er å hindre enhver form for videre argumentasjon og selvsagt flytte det ubehagelige fokus bort.

Følelsene motiverer oss til å gjøre noe, men tenkningen og fornuften styrer våre vurderinger over hva  som skal gjøres, og hvordan. Det er bare erkjennelse og ansvarliggjøring som kan føre til reelle, sanne og sunne resultater. Men der det kollektive, personlige som sosiale maktfaktorer samt andre strukturer overstyrer det individuelle har slike positive konsekvenser dårlige vilkår. Lidenskapen driver oss til handling, mens tenkningen styrer handlingens retning. Derfor bør man være obs på de sirenesanger som lyder så fengende og appellerer til følelsene vår gjennom gangen videre; de har nemlig egne agendaer. Derfor bør man lukke ørene for slike lokkende sanger og tenke rett, dvs holde sann og sunn kurs.

Vanligvis møter man alltid sympatiske, hjelpsomme, velmenende og interessante antroposofer i første omgang. I medier, på foredrag og i andre sammenhenger opptrer antroposofene ofte på en slik måte at man blir engasjert og nærer interesse for miljøet som sådan og antroposofien. Men det viser seg  at dette sympatiske førsteinntrykket ikke viser hele bildet. Sannheten, det komplette usminkede bildet viser seg etter en tid å være noe annet. Men disse fenomenene blir synlig bare når man internt tvinges til å se bak og utenfor idyllen, hvor den fortrengte usikkerheten og sårbarheten rår og kommer til syne, eller hvis man som deltagende over tid våger å gå i egen takt og tre noe til side og sågar tillate seg å ytre seg i utakt med de førende krefter:

Det finnes dager da antroposofen eller den steinerskole-engasjerte ikke lenger bare alene kan legge premissene, styre fokus og lede regien; da - men først da -  skjer en direkte personlighetsendring, og dette skjer påfallende ofte: Det opptres med en rekke negative kvaliteter; det skyves ting under teppet, klikkmiljøer innad synliggjøres og kives seg i mellom om makt i organisasjonen, herskerteknikker, manipulasjoner, maktmisbruk, kameraderi og feighet, personmobbing på internett fra navngitte steinerskolelærere (!), løgn og psykisk vold, m.m. dukker etter hvert opp på den antroposofiske eller steinerskolemessige arenaen.

Den forførende peiskos-idealismen og romantikken erstattes altså etter hvert med noe ganske annet, når dagene innad anses som noe uvakre og truende av den og de som vil beholde posisjoner og makt. Det som er mer enn trist er at dette fenomenet skjer såpass ofte, og rammer så mange, at det kan benevnes som en klar tendens. Men personliggjøringen, nevnt innledningsvis, skjer like vel fortsatt like ufortrødent gang til gang. De samme patetiske isoleringsforsøk benyttes; til tross for at alle andre ser at slike problemer oppstår og skjer en rekke steder år ut og år inn, tiår ut og tiår inn. De tviholder på tolkningen at alle gjentagne hendelser så og si alltid kun er "beklagelige enkeltfenomener og unntak", Men denne stadig gjentagende forsvarstekst-opplesning, denne gjentatte isolerings-stand-upen, blir noe tragikomisk når tilsvarende hendelser skjer ofte og over hele landet. Det skal faktisk ikke rare researchen til for å få bekreftet dette.

Fenomenene er altså såpass like og mange at disse i realiteten ondskapsfulle selvforsvars- og selvlegitimeringsmetodene burde for lengst ha vært forkastet i antroposofiens og steinerskolenes etiske navn. Men dette navnet har jo etter hvert mistet enhver relevant betydning og blitt uthulet, fordi det omtolkes ad hoc og har kun blitt en situasjonsbetinget idébasis som mobiliseres som trosramme, fasade og markedsføring i fred og harmoni.

Makter de deltagende ikke å praktisere de gode og etiske føringer som ligger både implisitt og eksplisitt i antroposofien og steinerpedagogikken seg i mellom og i interaksjon med andre voksne, så er det liten grunn til å tro på ektheten og substansen i dette i for eksempel klasserommenes undervisning og sosiale liv. Da blir det bare overflate og skuespill, uansett hvor søtt og riktig dette virker på stedet. Nettopp der i hvert fall. Men for mange er visst dette tilstrekkelig; at den betingede overflaten harmoniserer med egne idealer og drømmer. Så får noen våge å spørre seg om hvorfor det er slik.

Mulig svaret vil skremme? Slik at det er lettere heller å fortsette på overflaten?

Virkeligheten er den øverste dommer også her.

Men i virkelighetens og rettferdighetens navn kan man ikke for idyllens, kosens og idealenes skyld utelukke og overse alle de som blir utstøtt og som blir tråkket på. Sågar med alvorlige helsemessige konsekvenser for flere.

Vel så absurd, men dog illustrerende og bekreftende, er at man blir møtt med voldsom aggresjon eller bagatellisering om man skulle gjøre oppmerksom på denne faktisk forekommende to-etasjesantroposofien. De deltagende som ikke har erfart denne ovennevnte mørke 'underetasjen' vil enten benekte at det forekommer, eller så vil man bagatellisere, unnskylde og uansvarliggjøre fenomenet. Sympatier og antipatier er som kjent dessverre kraftig tilstedeværende i de antroposofiske miljøer. Hvilket resulterer i et utbredt kameraderi: Disse kreftene er bindende og hemmer den sosiale forståelse og utvikling.

Ergo vil en reell åndelig, antroposofisk, organisk vekst også i realiteten hemmes. Selv om man synlig og tydelig nok dyrker både tekster, tradisjon, ritualer, så står de i det trygges posisjon; i vanetenkningens, vanepersepsjonens og den sosiale trygghets spor. Dessverre kan det se ut som om man mer dyrker de synlige og hørbare uttrykk enn det disse egentlig burde være uttrykk for. Man sitter og ser henført og beruset på fingeren som peker, fremfor å se og gå i den retningen fingeren peker.

http://www.youtube.com/watch?v=GsGFhuvrLo0

.

.

 «När gudar åldras, blir de demoner».

I resonnementer og debatter brukes ofte ord og begreper uten klart å angi deres innhold. Antroposofiske begreper, begreper fra psykologi, pedagogikk og jus blandes i en stor udefinerbar gryte som ene og alene har det formål å lede publikum dit en ønsker. Dette er svært bekvemt, for på den måten kan man alltid legge inn de betydninger som passer for anledningen.

Det onde har en tendens til å kamuflere seg, og bak masker påvirke de miljøene som nettopp ser sin identitet i å fronte det gode og konstruktive. Det opptrer dermed anonymt, og kamuflerer seg effektivt som 'saklighet' og 'objektivitet' som dog kanaliserer urett og maktmisbruk i de mellommenneskelige områdene. Gjennom en så og si umerkelig endring og neddempning av nødvendig klarhet og objektivitet kan dette onde i gitte tilfeller forvandle den beste institusjon til dets motsetning. Det oppstår en kollektiv mottakelighet som åpner for de brede uveier. At man internt ikke innser det som foregår er helt naturlig; det er nettopp det samme kollektiv som produserer de destruktive mekanismene. Ikke minst opprettholdt og stimulert av allerede etablerte og velpleiede sympati- og antipatistrømninger.

Nettopp i slike tilfeller blir integrasjon, deltagelse og empati de største trusler, og man beskytter den fastlagte kurs gjennom utstøting og demonisering av den som skal rammes. Har man klart å merke et medmenneske sterkt nok, frata det dets menneskelighet, så mobiliseres legitimitet for direkte farlige, destruktive og skremmende virkemidler. Alt i det godes navn. Ved å objektivisere et medmenneske søker man kontroll; de mellommenneskelige relasjoner resulterer i det motsatte av likeverdighet, av det f.eks. antroposofien faktisk hevder å bygge på. Men virkelig å leve, er å våge å velge seg selv i de spenninger, lidelser og konflikter en mener å oppleve: Ikke å bruke andre som containere og lynavledere?

Hadde man nemlig allerede internalisert ideene, verdiene og det gode man identifiserer seg med ville valget i situasjonen allerede være gjort: Man ville ikke velge å ramme og tråkke på sin neste, fordi valget allerede var gjort forut for hendelsen. Man hadde nemlig allerede bestemt seg før møtet og situasjonen: Det å velge sitt egentlige og genuine selv blir retningsgivende for alle andre valg. Valget om nestekjærlighet, respekt og rettskaffenhet hadde da nemlig allerede sprunget ut av noe opprinnelig og det egentlige i mennesket... - og videre gjennomarbeidet i Jeget.

Det ville være begrunnet i eksistensen.

Et miljø som lever med de idémessige ressurser, kursvirksomhet m.m. og den praksis som oppstår ut fra de idealer og mål antroposofien skisserer er ikke unntatt de utfordringer Steiner advarer eksplisitt mot. Snarere tvert imot advarer (også) Steiner mot at nettopp dér vil det onde snike seg ubemerket inn.  Dessverre fungerer også det antroposofiske miljøet som oase og identitesleverandør for mennesker i flukt fra nettopp de mindre gode kreftene, fra det forstyrrende og det utrygge: Bevisstheten blir neddempet nettopp der den burde stimuleres til oppvåkning og klarhet. Og derfor kan det til tider se ut som om overflatens fasade, diverse handlinger og selektivt utvalgte praksis blir sett på som reelle uttrykk for de egentlige og genuine verdier som de hevder å tro på og bygge sin praksis ut fra. Romantikken sprer sitt lilla og rosa lys over virksomhetene:

Man ser på sitt miljø som et unntaksmiljø, et godt alternativt humanistisk naturorientert samfunn som dog har sett mer, dypere og lengre enn de som ennå befinner seg utenfor; og antroposofene har tatt Rudolf Steiners 'påpekninger' av verdens alle 'egentlige' saksforhold ad notam. Antroposofene har altså funnet frem til selveste Veien... Man forvalter metodene og innsikten som gir (og er) motkraften til 'de ødeleggende og nedbrytende samfunnskrefter' i verden ellers. Antroposofene forvalter faktisk selveste 'kunnskapen om mennesket', (sic) hvor det åndelige gode leder og stimulerer den enkelte antroposof. M.a.o. inntar de posisjonen som «Lieblinge der Götter». Hvilket vil si at miljøet består av velmenende og alternative; snille, gode, kreative og positivt miljø-orienterte mennesker som bare vil alle godt. Hele tiden. Mennesker som videre tror på reinkarnasjon, karma, ånder og demoner av mange slag. Livssynet er søylene all virksomhet hviler på og henter sine impulser fra. Men... det sistnevnte er helst et ikke-tema.

Men nissen blir jo med på lasset.

Også her.

En utpreget intensitet og entusiasme kan virke produktivt og etisk styrkende, men den behøver ikke virke positivt på «de andre», de utenfor. Og spesielt ikke på den og de som p.t. anses som motstandere av det gode de tror på og identifiserer seg med. Entusiasmen, intensiteten og overbevisningen virker ikke sjeldent bekreftende, isolerende og som en forsterkning og eksaltasjon av Jeget, en slags egotripp. Stemninger og krefter som deles forsterkes videre og dermed legitimeres, ikke minst gjennom en kreativ liksom-filologi - basert og legitimert ut fra stemninger og et tilfeldig utvalg av Steinersitater, det som trenger å legitimeres.

Paradoksalt nok holder flere urokkelig fast på overbevisningene og sine valg til tross for at de konfronteres med evidente eksempler på deres feilaktighet; de benekter, fortrenger og bortforklarer kjensgjernjngene. De drives altså av en lidenskap som er sterkere enn den genuine frie tenkningen og fornufterkjennelser... nemlig av drømmen og det sementerte ønsket om at ting skal stemme. Det er ikke tilværelsen slik den virkelig er som er utgangspunktet, men derimot deres eget Jeg. Utgangspunktet er altså egosentrisiteten som er mer enn den uungåelige, fordi den er helt uerkjent og dermed også helt ubekjempet. Den frie tenknings utsyn mangler derfor ikke sjeldent og det onde sniker seg inn i de relasjonelle forhold, inn i systemet innad, og de kan gjøre seg skyldige i opprørende hjerteløshet og urettferdigheter. Og deres urettferdigheter, som stimuleres av sym- og antipatier, modifiseres ikke av den enkeltes medfølelse eller empati, men tvert i mot forsterkes det til stiv hjerteløshet. Egosentrien i deres forhold til antroposofien har ført til egosentrien i deres forhold til medmenneskene.

Dessverre kan det virke som om mange deltagende er rammet av en viss ideologisk stormannsgalskap som ligger i overbevisningen av at de endelig har funnet den egentlige og alene gyldige sannheten om mennesket: Denne skal bare foreligge i én eneste utgave, nemlig i antroposofien. Men det blir dessverre ikke sjeldent mye overflate, idyll, natur-romantikk og ytre effekter i det umiddelbare, samt klikktendenser, slarv, manipulasjoner, maktmisbruk og mobbing bak de sympativekkende og innbydende fasadene. Alt for mange har ikke inderliggjort en fri tenkning.

Menneskets forhold til sitt medmenneske -spesielt der hvor det er utfordrende og koster (!), er alltid det avslørende speilbildet av dets reelle og egentlige forhold til det åndelige-etiske. Her er virkeligheten den faktiske og øverste dommer og ene-referanse; ikke de gode og inspirerende festtaler avgitt i antroposofisk søndagsfromhet en vakker trygg dag -som man helst identifiserer seg med og binder seg til. I møte med de deler av virkeligheten man ikke kan kontrollere og beregnende styre demaskeres man; her hjelper ytre effekter, sosiale markører og de sympativekkende bekjennelser og meninger lite og intet. Maskefall m.a.o. Det er kun den som utsettes for maktmisbruket, manipulasjonene og det destruktive som her kan uttale seg med autoritet om saksforhold. Men like vel: Flertallet og de indre autoriteter følges i troskap, ikke fordi de har rett, men fordi de har makt. Å harmonisere sin adferd og sine valg med makten har ytterligere den store belønning at man får tiltrengt aksept, bekreftelser, tilhørighet og velvilje på den videre sosiale- og faglige karrierestige. Identiteten trygges. Støtte til en kollega og ledelsen i dag er samtidig investering i tilbakestøtte i morgen.

Men på den annen side er sannhet og rettskaffenhet de store taperne; sympati- og antipatikreftene styrer og vinner. Igjen.

Samsvar mellom tenkning, holdning og handling kan faktisk kun oppstå der hvor man faktisk internaliserer det man hevder å identifisere seg med. Men man deltar, kler seg i de sosialt korrekte uniformer (i enhver forstand) og benytter alle sosiale markører som «illustrasjon og bevis» på at man har funnet sannheten. Det ytre skal da være beviset på de eksisterende indre kvaliteter. Men man glemmer nissen på lasset: Det blir dessverre ofte bare sosiale markører, livsstil, overflate og «livsmening». Mennesket har altså en lei tendens, hvilket bare er enda et nytt fluktforsøk, til å sette antroposofiske påstander, de sosiale markører og meningene i stedet for det egentlige ordene faktisk henviser til. Og dermed så og si absolutteres ideene, tradisjonen, ritualene og effektene. Og slik oppstår nettopp betingelsene for det onde.

Ach du liebes Kind...

Dessverre har antroposofene og flere av de deltagende i virksomhetene i praksis opparbeidet seg et slikt uangripelig og fullendt selvbilde at enhver kritikk og innvending blir blankt avvist i utgangspunktet. Hvilket gir seg uttrykk i følgende holdning: "Har vi rett? Eller dere feil?". Som kjent opererer de med følgende Catch 22:

1. Vi antroposofer aksepterer kritikk og innvendinger kun fra den som har den antroposofske utdannelse, innsikt og bakgrunn vi anerkjenner som adekvat.

2. Har du den antroposofiske utdannelse, innsikt og bakgrunn antroposofene anerkjenner som adekvat, kritiserer du ikke.

Videre: Antroposofer m.fl. er allment overbevist om karma, dvs en skjebnelov som med nødvendighet gir den ene eller annen utfordring i livet. Men deres uangripelige selvbilde gir den tragikomiske konsekvens at absolutt all kritikk og all kritisk oppmerksomhet mot antroposofien og steinerskolene utenfra kun kan skyldes negative sider og uvitenhet hos kritikeren. Alltid.

Unntakssamfunnets privilegium: Kritikk, uroende fokus og skepsis er altså aldri å forstå som antroposofiens/steinerskolenes eget utfordrende karma; en nødvendig konsekvens av tidligere handlinger; mistak, feil og respektløshet. Man anser seg videre hevet over en del plikter i samfunnet (Ref. flere aviser som har meldt om lovbrudd og grov svikt på steinerskolene etc.), men krever full tilgang til alle rettigheter. Pluss noen til... Det er alltid i etterkant lettere å få kommunal tilgivelse - enn tillatelse i forkant.

 En reell fare hvor ordet «demonisering» faktisk endelig er berettiget stiger sakte frem fra mørket bak fasaden: Man ser det man ønsker å se... og ser ikke det man ikke vil se. Man fornemmer snart ikke ropene om den smerte og lidelse man rammer et medmenneske med. Ørene er like så døve for ropene fra den andre som for ropene fra sjelenes dyp. Og skulle data om maktmisbruket og de umenneskelige strategiene bli kjent internt blir dette også et eksempel på at de handlet og handler rett. Det ødelagte liv blir internt å anse som den rammedes egen feil og skyld: Vedkommende har nemlig da bare et dårlig karma.

En av de mest effektive maskeringer er overbevisningen av at de forvalter den egentlige sannheten om mennesket og virkeligheten. Men den som mest trenger sannheten, går også gjerne lettest glipp av den. Presenteres kritikk og påstander som forstyrrer idyllen, meningen og identiteten, så reageres det ikke sjeldent med en voldsomhet, arroganse og nedlatenhet som brått avslører den mørke skremmende dobbeltgjenger som usynlig lever i miljøet: usynlig for alle internt, vel og merke. Maskebæreren blir nemlig utfordret og tvunget til å gjøre rede for et nivå av sin identitet og eksistens som han aldri har vedkjent seg og heller ikke har vært klar over eksistensen av. De som vil bli engler har en tendens til å forvandles til villdyr om virkeligheten skulle banke på.

Man bør muligens spørre seg om hvordan man faktisk kan bli autentisk, fri og tilstedeværende ... uten å få hybris og uten å overkjøre andre?

Det negative og onde skal ikke bekjempes utenfor, hvor et eller flere mennesker blir tillagt de onde elementer man ikke evner å se i seg selv. Man skal forvandle det onde innenfra. Men prisen for dette prosjektet, som greit kan begrunnes antroposofisk, blir langt større enn å peke ut og ramme ytre syndebukker.

Den menneskelige bevisstheten er og blir slagfeltet: Mennesket må delta aktivt, dvs det må gjennomtrenge begrepene med den frie tenkning, den levende ånd, og slik sakte frigjøre seg for det genuint sanne og gode. Menneskets vorden fødes gjennom kampen mellom det gode og onde. I seg selv.

Livsbevisstheten er ondskapens fiende.

Man løser det fastlåste gjennom at man tillater seg (og andre i sin nærhet) å innta den andres perspektiv. Det er å akseptere at den andre er et subjekt på samme nivå som en selv. Slik, og bare slik, praktiseres erkjennelsen av alles felles medmenneskelighet. Det handler altså om å våge å forsøke å forstå den andre innenfra som subjekt... Og på den måten gi ham tilbake til seg selv.

Gjør man ikke det ser man kun den maske man har tredd ned over den andre, man ser seg selv i den andre og angriper det der: Man gir uroen og angsten en gjenstand og kaster sin egen angst og skrekk på den andre og bekjemper den der hvor den er synlig og håndterlig. Man elsker menneskeheten må vite... men det er enkeltmennesket man ikke takler internt.

Medlidenhet forutsetter mot; mot til å ta ansvar og mot til å ofre noe av seg selv  -det trygge man klamrer seg fast i. Men «syndefallets forbannelse» hviler nok også over antroposofenes klokskap. Det antroposofiske språks hybris og dens anspråk på å representere den egentlige og selveste genuine «kunnskapen om mennesket» er en invitasjon til mindre hyggelige krefter og kan få flere negative konsekvenser, som dessverre blir usynliggjort innad. Å ha definisjons- og tolkningskontroll er vesentlig, fordi det er også dette som borger for makt. Man kan beholde og opprettholde kontroll gjennom språket: Vi kan holde andre utenfor; språket kan brukes til å dominere andre, nedverdige andre, definere andre, ekskludere andre, osv.

Men det finnes ingen genuin og levende sannhet uten veien mot sannhet. Uten veien til sannheten bidrar ordene (som faktisk en gang oppsto på dypet) til tingenes overflate. Akseptens og kjærlighetens slutning er nettopp ingen slutning;

-men en beslutning.

Ikke få bruker lånte antroposofiske sannheter for å unngå å møte seg selv. Ved hjelp av dem så bygger man en mur omkring jeget og holder seg borte fra den virkelige eksistens. Det paradoksale er at man søker nettopp seg selv, mener man, i dette miljøet som kollektivt bidrar til å opprettholde overflate og indirekte misbillige den enkeltes selvstendige vei. Det finnes nemlig kun én vei: Nemlig antroposofiens. Du inviteres til frihet og selvstendighet, til fri tenkning og bearbeidelse. Men det er bare dét at alle som en må ende opp på samme antroposofiske endestasjon for å oppnå aksept og respekt. Ender du ikke der betyr dette at du er «kunnskapsløs, innsiktsløs og mindre begavet». (Men... eh, hvordan kan den genuine frihet egentlig tvingende lede alle til samme konforme enighet og antroposofiske livssyn?) Men som kjent: Der alle tenker likt, tenker få mye. Som i H. C. Andersens eventyr erfarer vi barnets rop om at keiseren faktisk er uten klær. Og som i eventyret er det bare folket langs veien som endelig våger å innrømme realitetene; keiseren vandrer ufortrødent videre. Og hoffnarrene freser arrogant at barnets påstander skyldes uvitenhet og innsiktsløshet; han har ikke lest nok bøker og ikke forstått de han har lest. Barnets påstander og rop skyldes kunnskapsløshet, misunnelse og dumskap, må vite.

Antroposofien er ikke en genuin vitenskap. Den er et religiøst livssyn. De har heller ikke et vitenskaplig perspektiv: Fordi valget av perspektiv er i og for seg ikke vitenskapelig, men går forut for enhver forskning.

Man kan ikke tenke friheten og leve i ordene; man kan kun oppleve friheten... - i all dens skrekk og velde. Men når friheten og sannheten blir ideer vi overtar og tilegner oss i et definert miljø er risikoen straks til stede for å bli ufrie; uansett hvor sterkt en hyller det individualistiske der i miljøet. Det er jo for så vidt sant at man har funnet en tilhørighet, et sted å være, fått en viss aksept og lever i et miljø man trives i, dvs oppnådd og opprettholdt en identitet. Men dette har lite å gjøre med den frihet, sannhetssøken og erkjennelsesvei antroposofien inviterer til. Man vender det døve øret til selve eksistensen og mister gradvis oversikten.

Man kan selvsagt handle positivt på viljesnivået. Man kan stille spørsmål om det vedtatte, om det som styrer, man kan tankemessig bevege seg fritt også når man har emosjonelle utfordringer til en annen. Men dette forutsetter dog at man i sitt indre kan skille sin tenkning og sin vilje fra emosjonene som rir. Det handler om jeg-utviklingens slagskygge, om det ondes realitet i oss selv, som vi så gjerne fortrenger. Men flere finner mer enn ubehag i all labilitet og usikkerhet. Dermed søkes tryggheten foran sannheten.

Selvbevisstheten er dog på ett nivå alltid labil, fordi den er i utvikling. Er det stabilt og fast (hvilket er trygt og behagelig) kan det ikke forandres, vokse. Derfor er selvbevissthetens vekst og vorden alltid et labilt forløp, påvirket av motsetninger og ukjente faktorer. Men mange vil ha i pose og sekk: Utviklingsveien og alle dets fordrende sider, samt tryggheten og stabiliteten.

Også antroposofien understreker at nestekjærlighet kun kan være en subjekt-subjekt relasjon. Våkenhet og oppmerksomhet er å våge å vite hva som skjer her og nå. Å bruke alle sine sanser her og nå. Til tross for at det leder til en opplevelse av utilstrekkelighet og utrygghet. Dvs våge ubeskyttet tilstedeværelse. Dette betyr å kvitte seg med forutinntatte meninger, og muligens vurdere om man følger og tar til seg de sosialt aksepterte holdninger fordi de er mektigst eller fordi de representerer den egentlige sannheten? Forutinntatte meninger og sosiale holdninger kan forvrenge ens sansning... det finnes ingen forutsetningsløs persepsjon.

Grunnlaget for etisk praksis finnes i ren selverkjennelse og selvbesinnelse. Integreres lidenskapen i personen, vil han også være i stand til å omdefinere sin eksistens og genuint finne seg selv. Hvilket kan bety noe annet enn å prioritere det trygge og koselige man finner i et definert miljø. Å velge seg selv er et valg der det åndelige perspektivet får gjennomtrenge ens forhold til medmennesket.

Uansett hva man gjør mot en annen person med hensikt, direkte eller indirekte, så må det være underlagt den intensjon å betrakte ham som subjekt, som et faktisk medmenneske. Relasjonen til den andre, interessen for medmennesket, samt ens egen orientering og konstitusjon, avgjør hva en ser og hører. Det er et poeng her at det finnes en ånd også i ditt medmenneske, og skal ens livssyn ha noen betydning, så må det vise seg i nettopp hvordan man behandler sitt medmenneske. Også den andres autonomi og menneskeverd må stå i fokus underveis.

Nestekjærligheten er derimot frigjørende. Og dette er ingen ide, eller noe tankesystem: Det er konkret liv. Kjærlighet er selvovervinnelse. Det naturlige selvet er overvunnet av et åndelig Jeg.

Det vesentlige er å bevisstgjøre seg at man allerede forvalter sin frihet; den ligger ikke der fremme et sted og venter. Man er selv ansvarlig. Miljøets valg og tradisjoner fritar ikke den enkelte for å ta ansvaret for eget liv og egen utvikling. Det man gir oppmerksomhet gir man også kraft: Vil en også være et oppegående reellt medmenneske så er det viktig å bevisstgjøre seg hva en gir kraft til.

Og videre:

For overhodet å kunne foreta en relevant og kompetent vurdering må én av premissene være at en har gjort hva som er mulig for å få adekvat innsikt i det som skjer. Hvilket f.eks. til og med kan innebære å gi ordet til den som ikke har (eller har fått) det på forhånd?

Først dette er demokrati og frihet. Ikke minst er det vesentlige kvaliteter i de teorier antroposofien også presenterer. Det er bare synd at slike indre rom og krefter, de sosiale og personlige erkjennelsesveier, i praksis blir holdt på armlengs avstand. Prisen for å følge dette arbeidet seriøst, blir vel langt høyere og mer risikabelt enn å la vanetolkninger, tradisjoner og det etablerte styre. Paradoksalt nok er det mange av antroposofene som i sin adferd demonstrerer de negative og destruktive sidene Rudolf Steiner advarer mot. Bedre å søke trygghet, idyll og felleskapets mange sider, enn å bryte seg vei selv. Prisen for det siste blir nok for høy. Det er nok bedre "å være antroposof" enn å være i det blivende;  handle sant, respektfullt og rettskaffent.

Som det står på skiltet: Vegen vidare er alltid ein anleggsveg.

There is a crack in everything, that's how the light gets in...

http://www.youtube.com/watch?v=5ma5tF6TJpA

Nils Ferlin.

GETSEMANE.

Han var en så liten och klen artist

att han kände sig mer än lovligt trist.

Då satte han sig vid sin Faber 2

en vacker afton och skrev som så:

Gud har i sin fotografiateljé

ett mörkrum som heter Getsemane.

Där växer det klara bilder fram

för den som är lugn och allvarsam.

Men den som är rädd - för köld och ris,

får aldrig en blomst i paradis.

Hans liv blir liksom en öde slätt

av inga silverne tårar vätt.

I purpur, kanske, och glans han gick,

men blicken hans var en tiggarblick.

Till aska kom han men aldrig brand

och månen ler åt hans tomma hand.

Ty den som är rädd för Getsemane

har ingenting alls att få eller ge.

Fra intensjoner og ønske om individuell utvikling...

-til enighet og menighet. Tribalisering.

Man bør igjen og igjen minne om at det sunneste fellesskap oppstår der den enkeltes frihet og autonomi ikke bare hylles, men også faktisk realiseres og opprettholdes i praksis. Skal dette skje må enhver deltager ha begrunnet sine valg og tanker suverent i egen eksistens. Men dette prosjektet blir ikke lett i et miljø som påberoper seg å vite, og ha suveren kompetanse til å definere, hva mennesket og verden egentlig er; både på denne- og den andre siden av døden. Denne nevnte frihetsutfordringens kall fra dypet forstyrrer dog ikke sjelden den idyllen og tryggheten flere innad i det antroposofiske miljøet, og ikke minst i steinerskolene, egentlig oppsøker og trives med. Det er jo bekvemt å leve på den pulserende overflaten hvor mening, aksept og trygghet tilbys og oppnås; så lenge overflaten ikke skjelver vel og merke. Det gjør vondt å rive seg løs fra overflaten og ta den strabasiøse veien ned i ukjente dybder. Heller ikke antroposofien kan hjelpe her for å ta de siste skritt; ned til vårt vesens dyp, selve livets dyp: Fordi beslutningen og skrittene ned alltid suverent tilhører den enkelte. Sannhet uten veien til sannhet er død. Uten veien bidrar bare alle ord, begreper, ideer og stemninger til livets overflate. Rudolf Steiners prosjekt, antroposofi (utlagt som "visdommen om det menneskelige") , blir paradoksalt nok hemmet og i verste fall forskuslet av nettopp de som hevder å arbeide med antroposofien og identifisere seg med den. Ikke rart at man møter så voldsom aggresjon, forakt og nedlatenhet om man skulle kritisere: Man truer nemlig identitet, mening og trygghet.

Kunnskaper og gode hensikter er nødvendige, men absolutt ikke tilstrekkelige betingelser for den bevisstgjøring som fordres. Det kan dessverre se ut som om flere nedslående nok forveksler det å utøke kunnskaper, kjennskap til den antroposofiske sosiolekt og deltagelse i miljøet... -  med faktisk bevissthetsutvidelse og forøket erkjennelse. Sosialiseringsprosessen blir derfor oppfattet som lange skritt på "erkjennelsesveien"... Øyensynlig innser flere av de involverte ikke dette; desto verre reagerer de voldsomt på all kritikk som om det er intensjonene og idealene som er under kritisk fokus.

Og... det er altså noe som skurrer; om man da våger å lytte og iaktta fritt til alt det som foregår, om man lar alle stemmer få like stor plass og tid. Og om man våger å iaktta uten å bevege seg i takt med de lokkende kollektive stemninger og føringer. Og dermed se hva 'lyset som hylles' også gjør tydelig for den som endelig ser fritt og ubetinget: Den som vekker morgenrøden må også tåle lysets grelle avsløringer.

Har man ennå beholdt eller gjenvunnet sitt mot og fattet hva individualitet faktisk er... og endelig våget å lytte til det som gir tone; har man endelig maktet å sortere ut og gjenfunnet egen puls som gir rytme til handling. Og man igjen begynner å bli ett med det som sitrer i dypet av hjertet; må da unektelig spørre: Hvordan står det egentlig til med det genuine åndelige fellesskap i individualismens tegn?

Dessverre lærer de deltagende sjelden av de feil som oppstår nettopp fordi mye av problemet ligger førende som underliggende mønstre i den veletablerte kulturen, på alle plan.

Så får noen kanskje endelig våge å ta skrittet å våge å spøre om hvorfor det har blitt slik, hvorfor det alltid har vært på denne måten og fortsetter å være slik? «All fri og selvstendig tenkning må være villet», sier Steiner: Men her bør man spørre seg om årsaken til den manglende vilje til selvstendig og fri tenkning innenfor vesentlige forhold som ikke nødvendigvis alle tilhører Steiners klart formulerte metafysiske teorier? Det kan faktisk i visse tilfeller se ut som om det er lettere å forholde seg til alle de noe spesielle og eksotiske metafysiske teoriene og ideene enn til det rå virkelighetsnære som banker på døren hver dag.

Noen burde hviske de deltagende i øret at det ligger en fare i det «gode prosjekt» de så iherdig hegner om: Alle de gode intensjoner og ideer åpner dører som det er ekstra lett for de onde konsekvenser å ta seg gjennom. Mangel på hjerteløse og onde hensikter er ikke noen garanti mot onde konsekvenser. Lever man i en påstått konstruktiv motkultur i det gode og sanne kollektivet, ender man en og annen gang ubemerket og lettere enn man aner i den skjulte forandring fra medmenneske til motmenneske. Nettopp fordi det etablerte uegentlige i kollektivet definerer essensen. At de ikke legger merke til dette, er en konsekvens av nettopp de felles tolkningsmønstre og det hybris som lever i språk og miljø, og som der vedlikeholdes, Det onde, oppstår og opptrer selvsagt like så vel i det kollektive som det indviduelle. Og nettopp der i det definerte og trygge fellesskapet blir det usynlig; fordi alle iakttar det samme. De ser ikke hva som finner sted fordi det er nettopp de samme som produserer mekanismene og dermed det som foregår. Det destruktive opptrer ikke sjeldent anonymt i det relasjonelle og mellommenneskelige der ingen helt synes å bære ansvar, og hvor autoriteter definerer hva som oppfattes som ønskede agendaer. Den og de som behersker språket, de interne kodene og kan gjemme seg bak faglig autoritet har også full definisjonsmakt. Språket brukes altså for å skjule en heller svak tenkning.

Man skal ikke ha deltatt i steinerskolemiljøet, eller i antroposofiske sammenhenger (med sin frihet og iaktagelse ennå noen lunde intakt) så alt for lenge før man observerer det nevnte. De subtile sosiale som personlige koder, spill og språkbruk, livsstil og sosiale markører... skaper alt en stimulerende harmonisk samklang i det sosiale; som ubemerket skaper og opprettholder enighet. Og dette kollektives dynamikk forutsetter enighet, samhold og ydmykhet for å opprettholdes: Veien til menighet er kortere enn de innad noen sinne våger å erkjenne.

Mennesker som påstår å være absolutt overbeviste om at deres standpunkt representerer den egentlige genuine sannheten er farlige. En slik overbevisning er kvintessensen i dogmatismens og fanatismens forblindende krefter. Den blokkerer individets evner til å bemøte tvil; til å tilegne seg nye sannheter. Det overbeviste individet må altså fordoble sine protester for å bringe ytre kritikk og opposisjon til taushet på den ene siden- og tystne sine egne ubevisste tvils-impulser på den annen. Fra dybdespsykologien er det en etablert kjensgjerning at jo mer man tviler på en forestilling i det ubevisste og underbevisste, desto mer dogmatisk, innbitt og arrogant kjemper man for saken i den bevisste argumentering... og desto sterkere reagerer man på kritikk utenfra.

Paradoksalt nok: Beskyttelsen mot det ubevisste forklés i ideer om utvidelse av bevisstheten. Friheten innebærer tvil og truende angst, og strategiene å møte dette med er flere. For eksempel kan man flykte fra friheten gjennom et livsmønster hvor man tilstreber seg å være det 'jeg' man tror man er... Man vil være noe bestemt, sant, eksotisk og annerledes. Noe som lar seg "åndsvitenskapelig" bestemme og som øyensynlig er hevet over det ordinære og banale.

Antroposofien blir forstått som «åndsvitenskap». Men det er faktisk en bekjennelsideologi og religion. Det vil si at både formål, metodikk, pedagogikk, virkelighetsbilde generelt og menneskebilde spesielt, er innskrevet i dette livssynet. Alt med et siktemål: Virkeligheten og mennesket er allerede ferdig definert per se og benyttes for å legitimere ideologien. Mennesket er således fritt og produktivt først når det gjennom sitt liv bekjenner ("bekrefter") antroposofien .

Ideologien får mennesket til å tenke og oppføre seg på bestemte måter. Som "gjenspeiler teoriene"... mener man å tro: Troen og ønsket er tolkningens mor.  Slik kan den enkelte "lese ut" en dypere mening bak sine posisjoner, oppgaver og sine sosiale relasjoner i miljøet. En sirkel opprettholdes og fullføres: Ergo oppleves det hele som "sannheten".

Antroposofien som en bekjennelsesideologi eier kunnskap om individet i assymetriske relasjoner, der den ene parten bringes til å tale om seg selv på en måte som samsvarer med maktideologien. Den og de som sitter inne med den verdifulle kunnskapen, sitter også inne med makten. Og eliten har rett til å bortdefinere enhver annen som «innsiktsløs» og ukvalifisert om maktposisjoner blir truet. Men antroposofien er ikke evident, den er ikke til å stole på i alt og ett, fordi den går langt ut over sitt gyldighetsområde, nettopp fordi den er en religion og maktideologi, og ikke en genuin vitenskap. Det antroposofiske språkets hybris gjør vitenskap og evidens til ideologisk tildekkende begrep. Som benyttes for å opprettholde en assymetrisk maktrelasjon.

Man kan derfor med rette spørre seg om ikke den velkjente arrogansen, besserwisserholdningene, forakten og respektløsheten for kritikere er et uttrykk for det beskrevne. De ivolvertes reaksjoner og adferd preges av for lite åpenhet og for mange konklusjoner. Den absolutt overbeviste tilhengeren, forkledd i vitenskapens- og filantropiens klær, har forskanset seg bak et bolverk mot nye innsikter og sannheter: I motsetning til den som har mot og tro og samtidig kan erkjenne sine tvil; være fleksibel og åpen for det organiske og dynamiske i virkeligheten: Åpen for nye sannheter.

Ondskap er ikke å ha et ondt hjerte, men å skape ondt for den andre.

De involverte vil helst ikke konfronteres med det de faktisk gjør. De vil helst sette et skjermbrett av ord, "intensjoner" og idealer mellom sine handlinger og den smerten og livsødeleggende skjebne andre opplever på grunn av disse handlingene. De gode intensjoner og den etablerte gode "identitet" som har etablert seg hos antroposofene og deltagere i virksomhetene skaper en antiseptisk aura rundt handlinger som, dersom de beskrives konkret og direkte, kan virke direkte sjokkerende og til og med onde. Jo bedre, ideologisk, velmenende, politisk korrekt begrunnet en handling er, desto lettere er det å påføre et annet menneske lidelse og tap - med god samviitighet. Grusomhet ser ut til å være sterkt korrelert med tro på idealer, "skjebnebestemte oppgaver", god moral, autoritetstro og hierarkiske rangordninger. Er vold og krenkelser i idealers og godhetens navn akseptabelt?

Enkelte innad i bevegelsen avviser visst en slik analyse fordi kritikken og påstandene «ikke gjelder alle». "Gjelder det ikke «alle», så gjelder det øyensynlig ikke noen", er visst tesen som benyttes for å unndra seg kritikk og selvrefleksjon/andre-refleksjon. Og dermed avskriver man også denne observasjonen slik man avskriver all annen kritikk. Idyllen, roen og identiteten truer man som nevnt ikke ustraffet. Kan man ikke mobilisere noen saklige argumenter mot kritikk og påvisninger, så faller de så og si alltid for fristelsen til å henfalle til usaklige argumenter, tendensiøst utenomsnakk og trekke kritkerens motiver i tvil. Og dermed glipper en viktig og betydningsfull mulighet, det gyldne eplet, ut av hendene deres igjen...

Det beskrevne gjelder faktisk tilstrekkelig mange til at man kan se en tendens.

Dersom livet bare kan forståes som sosiale mønstre, uttrykk for karmiske- og inkarnasjonsmessige forhold og religiøse ideologier, forsvinner det moralske ansvaret unnselig ut gjennom bakdøren. Uansett hvor mye man selv hevder å nettopp kanalisere de beste moralske hensikter. Virkeligheten er den øverste dommer: Det ligger for mange ofre i grøften etter disse virksomhetenes mange feilskjær.

Dessverre våger ingen å ta et adekevat steg inn i de realiterer som foreligger og skyver en hver kritiker fra seg med alle midler. Det antroposofiske språkets hybris kan lett true gyldigheten av den andres erfaringer. Bilder av den andre som f.eks. truende, ynkelig, umoralsk, innsiktsløs og fiendtlig er redskaper i de antroposofiske virksomhetenes konstruksjon av virkeligheten.

Det gode, det dominerer ikke, det helbreder. Det ondes beste våpen er dets kamuflasje, det kommer til makt der det ikke gjenkjennes og det finner som nevnt lett sine bakdører på de beste hensikters scene. Å overvinne det onde, der det tilsynelatende ikke burde eksistere, kan man kun gjennom den selvstendige evnen til å bevisst gjennomskue. Men dette blir vanskelig i et mijø hvor andre krefter har etablert seg, og ikke minst kommer til uttrykk som kameraderi og feighet. Det onde kan jo ikke tenkes bort, det forsvinner heller ikke om man ikke våger å fritt se det som faktisk foregår. Som nevnt ovenfor, så hjelper verken gode hensikter eller kunnskap her. Det handler om bevisstgjøring, og dette koster alltid. På hvert nytt stadium av frihet mennesket oppnår, jo mer blir utryggheten merkbar, og jo mer blir man overlatt til seg selv. Jo større frihetsrom, jo mere ansvar og jo flere farer. Og dette leder til økt kontakt og konflikt med de krefter hvilkets eksistens leder til øket frihet. Forsvaret mot- og unnskyldningene for å slippe å gå denne veien, som nødvendigvis må utføres i ensomhet, er mange. Og også i det antroposofiske miljøet, som steinerskolemiljløene, finnes en mengde elementer tilgjengelig for å forklé unnvikelsene i sosialt aksepterte forkledninger og former. Men som nevnt i annet innlegg: "Vegen videre er alltid ein anleggsveg"....

Hva er det med dette miljøet som gjør at krenkelser stimuleres og legitimeres? Ønsker man som 'menneske underveis' å være i sin vorden gjør man muligens klokt i å trekke seg fra et felleskap som til tider preges av sympati- og antipatikrefter og av snever gruppeegoisme. Den tenkende bevissthet må altså kanaliseres slik at emosjonelle instinkter i den sosiale strukturen båndlegges. Men dette fungerer altså kun i svært betinget form i de antroposofiske miljøer og steinerskoler generelt. Dette oppdages dog når det er noe sent. Individualismen der er blitt så gjennomgripende at det blir vanskelig å tenke seg noe mer konformt.

Ti bud til en som vil frem i bevegelsen.

(Jens Bjørneboe)

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste korridor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til han som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert!

Følg dristig med i kamp mot troll,
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
én time forut for din tid.

.

.

.

Nå er det jo ikke slik at noen kan påberope seg noe monopol på tolkningsrett, uansett hva som er gjenstand for tolkning: Bibel, koranen eller andre tekster som beskriver metafysiske teorier, påstår ting om menneskets opprinnelse, engler, åndsvesener, jordens tilblivelse, reinkarnasjon og karma m.m.,  slike tekster er og blir uttrykk og kilder for religiøs tro. Det finnes ingen intersubjektiv testbare metoder som kan bekrefte hva som er entydig og "egentlig" sant hva gjelder disse skriftenes påstander om virkeligheten. Uansett om de metafysiske tekster også inneholder beskrivelser som de involverte kaller `metoder`og `åndsvitenskap`, etc. Til syvende og sist blir slike manøvre kun ordkløveri og retoriske knep for å unngå å bli stemplet som "religion" og metafysisk spekulasjon. Nå vil nok enkelte antroposofer hevde at metodene som er beskrevet bare kan ta mye lenger tid. Og dermed fastholde sin overbevisning. Men i løpet av 100 år, så eksisterer det bare én antroposofisk åndsvitenskapsmann, nemlig Steiner selv. Noe fattig for et miljø som hevder å bedrive åndsvitenskap? En ikke ukjent antroposof sa rett før hans død at "han hadde meditert og bedrevet alle metoder i hele hans liv, men ennå ikke erfart noe som helst av det Steiner beskrev som virkninger"...  Hans søte nødutgang for like vel å bevare sin tro intakt var følgende forklaring: "Men da vet jeg at jeg opplever fruktene av mine hittil årelange tomme bestrebelser i neste inkarnasjon". Neivel, ja... Å etterprøve antroposofenes metoder viser seg altså å være noe komplisert.

Det antroposofiske språkets hybris: I antroposofien har de funnet det absolutte, selveste Sannheten; kunnskapen om mennesket og verden. Hva gjelder fortiden, nåtiden og all fremtid. Men, selv med den mest elegante og forføreriske teori er det noe som ikke stemmer: De organiserte antroposofens løsning for å verge seg mot anomaliene er å påpeke at all svikt og motsigelser «skyldes den enkeltes begrensninger». Avgrunnen mellom Rudolf Steiners prosjekt, dvs teksten og tolkningene på den ene siden, - og virkelighet og praksis på den andre - blir uoverstigelig. Dog opprettholdes forbindelsen gjennom en bro av tro. Antroposofen tenker en og annen gang noen lunde slik:

Riktig nok taler enkelte fakta og erfaringer mot det jeg hevder å holde for sant, men disse fakta og erfaringer kan ikke si noe om den egentlige virkeligheten som Steiner beskrev.

I miljøet er f.eks. kravene om ærbødighet og ydmykhet effektive virkemidler for å opprettholde herredømme og tolkningskontroll, pluss minimalisere divergerende meninger og ytringer.

Risikoen her er altså den velkjente angsten for domino-effekten. Derfor nekter man å tro at innvendingene har noen avgjørende verdi. Slik havner antroposofen i en evig sirkelgang i dogmatismens ørken, avskåret fra en livgivende kontakt med andre oppfatninger enn sin egen. Man avstår fra å sette seg fritt inn i saksforhold.

Men antroposofen vil straks avvise at han befinner seg i en slik posisjon. De «er nemlig ikke dogmatikere» hevdes det, men de mener å tro at man gjennom «skolering» kan komme frem til synspunkter som harmoniserer med den «åndsvitenskapelige forskning». En forskning som har sin eksklusive referanse i Rudolf Steiners antroposofi; et livssyn som helt bestemt  "reellt beskriver de faktiske forhold totalt sett hva gjelder mennesket, historien og verden".

De  tror altså dette.

Dessverre er det en tro som i stor grad er samme type som andre dogmatikeres og religiøses tro. En type tro som de fra sin antroposofiske objektive og nøytrale trone noe besserwissende mener å ta avstand fra. Men det eneste som har skjedd er at de har skiftet gjenstand for sin religiøsitet. De tror de kan oppnå virkelig antroposofisk kunnskap fordi de  vil tro det.

De organiserte antroposofene mener altså med den største selvfølgelighet at de i kraft av sitt samhold som definert gruppe skiller seg ut som den instans som har enerett til å påberope seg den "egentlige" forståelsen av antroposofi. Det er ikke til å komme bort fra at antroposofi i høy grad er tolket antroposofi. De organiserte antroposofer påberoper seg absolutt autoritet til å representere den autoritative tolkning og dermed avskrive de tolkninger som p.t. ikke harmoniserer med det som innad anses som tjenlig og nyttig. Der har man i nonverbal konsensus under gråvær besluttet seg for hvilke verdier som er å anse som de vesentligste og som skal forsvares med alle tilgjengelige midler... - og dermed ser man dessverre ut til å miste noe vesentlig...   igjen. De har visst ikke rare tilliten til det bærende og impulserende i det de anser som sant og riktig like vel, når det kommer til stykket? Ikke minst om det skulle presenteres kritikk utenfra. Med sine retorisk skolerte representanter kan de kunsten å kaste journalister og den uengasjerte allmenheten blår i øynene. Men  en institusjon som bruker en del av tiden på å undergrave de verdiene de snakker høyt om har en tendens til å bli sin egen største fiende.

Frihet kontra den organiserte "antroposofiske åndsvitenskap".

Dessverre kan man ikke si at de antroposofiske miljøer akkurat legger forholdene til rette for frihet og uavhengighet på alle plan. Der den enkeltes frihet vil forstyrre den interne ledelsens agendaer blir også den enkelte invitert inn i den delvise virkeligheten. Verken i det som pågår bak fasaden eller på andre nivåer hvor den enkeltes frihet kan bli en trusel eksisterer det en genuin frihet. Den involverte kan dog i klare ordelag hylle den frihet en erfarer... men det er på den annen side innenfor det felt vedkommende opererer, eller burde operere. Enhver fri undersøkelses indre krav til originalitet, omprøving av utbredte oppfatninger og åpenhet kan komme i konflikt med noens ønsker om å hindre at temaer og saksforhold belyses adekvat. Derfor så innhenter ikke sjelden autoriteter m.fl. de data som man vet vil føre frem til ønskede konklusjon forut for vurdering av de andre involverte.

Men (!) i enhver fri undersøkelse og saksfremlegging må det selvsagt ikke legges føringer på hvilke resultater vurderinger og analyser skal føre til. Den enkeltes analyser og vurderinger må sikres mot at  resultatene og konklusjonene blir holdt tilbake eller selektivt rapportert. Det er argumenters holdbarhet og relevans som skal styre kunnskapsproduksjonen i undersøkelsene, ikke etablerte interesser, personlige motiver og tradisjoner. Alle undersøkelser, vurderinger og fremleggelser må sikres mot ytre eller indre styring som hindrer velbegrunnede problemstillinger som går på tvers av spesielle  sosiale, kulturelle, personlige eller religiøse interesser og tradisjoner. Dette krever ordninger for å sikre institusjonens og de deltagendes uavhengighet innenfor institusjonen.

Deltagelsen i bevegelsen krever derfor per se en garantert frihet til å søke, produsere og formidle innsikter, så vel til en bredere offentlighet som til den interne institusjonen. I et åpent, demokratisk miljø bør beslutninger tas og vurderes på informert grunnlag, med kjennskap til relevante alternativer, sannsynlige ringvirkninger og usikkerhet. Her bør den enkeltes faktiske uavhengighet (!) spille en viktig rolle som premissleverandør.

Ledelse og deltagere skal selvsagt følge etiske normer og de regler og lover som eksisterer, som krav til redelighet, upartiskhet og åpenhet for egen feilbarlighet. Men i det antroposofiske miljløet, hvor sympati- og antipatikreftene til de grader styrer det sosiale, er dette mer enn vanskelig. Det er ikke lett å snu en hundreårig sosial og kulturell tradisjon.

Hvilket er mer enn tydelig når antroposofene blir bemøtt med kritisk søkelys hva angår flere av de mildt sagt spesielle metafysiske påstander om mennesker og virkeligheten. Som nevnt annet sted, så har den antroposofiske apologesen sin noe særegne form: For å skape sympati sammenligner de Steiner og antroposofisk selvforståelse med andre fiosofer, teologer og samfunn gjennom historien. Men de unnlater behendig å nevne at de nevnte eksempler også historisk viser til radikale og åpne offentlige oppgjør der disse grupper og filosofer/teologer tok feil. Parallellene som presenteres er altså manipulasjon. Argumentasjonen høres umiddelbart både riktig og fornuftig ut. Men bare umiddelbart: Det er forførende paralleller i retorisk skrud. Analogiene her er altså en form for meddelelse; ikke kilde til kunnskap.

Hvis antroposofien virkelig er selveste «kunnskapen om mennesket» som de faktisk hevder, og hvis det virkelig finnes overbevisende grunner for å akseptere og erkjenne dette, vil det jo være meget vanskelig for intelligente mennesker å være uenig. Men dog fortsetter antroposofene å være en liten minoritet. Det finnes faktisk langt flere organiserte humanetikere i Norge alene enn det finnes organiserte antroposofer på verdensbasis.

Når folk er halvveis disponert for å tro på noe, godt styrket av den troverdighet presentatøren har fra sitt yrkesmessige felt ellers, undersøkes ikke støtteargumentene så nøye. Det satses fra antroposofhold på at hukommelse og overblikk ikke rekker alt for langt. Retorisk skolerte antroposofer bruker gjerne argumentet slik at det først får styrke gjennom den konklusjonen som det skal understøtte. Gode mål og sunne verdier underbygges som kjennetegn på den praksis man gjerne vil bli identifisert med. De vil med sin snedige retorikk bevise det som allerede er forutsatt, og gjør deler av konklusjonene til premiss.

Videre tar de politisk- og sosialt korrekt avstand fra en rekke tendenser og eksesser i new-age-verdenen; men på en underlig måte får de det til å høre ut som om det sagte ikke gjelder dem selv. Jo lenger avstanden er mellom konklusjonen og utgangspunktet, desto mindre sannsynlig er det at tilhørere og lesere oppdager selvmotsigelsene.

Mye av den retorikk som mobiliseres under kritikk har ikke bakkekontakt: Det er liten grunn til å la seg imponere av en sirkelargumentasjon som alltid ender med at de har rett. «Hvis det vi tror på og sier viser seg å fungere, så betyr dette at vi har rett. Hvis det ikke fungerer, så beviser det at den antroposofisk engasjerte ennå ikke er langt nok utviklet.» Premissene og prinsippene tillegges for stor makt slik at de ikke korrigeres i takt med nye og frie observasjoner.

Antroposofene er altså betegnende nok enten direkte motvillige, eller passive og lunkne til åpne selvkritiske oppgjør; dessverre fremstår de som håpløst feige og defensive. Fremfor å komme ut i det åpne og frie terrenget trekker de seg som sneglen (Ref. H.C. Andersens eventyr) inn i sitt hus og pleier sin velvitenhet. Alt arbeidet med å finne relevante kilder og kildegjennomgåelser overlates altså helt til den som måtte stille de kritiske spørsmål antroposofene selv helst vil unngå å behandle i offentligheten. Bevisbyrden veltes derfor over på den utenforstående som er selvstendig og målbærer kritikk. Dermed kan man internt taust vente i forvissning om at kildematerialet er så voldsomt at få om noen orker å grave frem det antroposofene vil hevde å være "tilstrekkelig" materiale som grunnlag for innvendinger. Problemet er selvsagt at de internt vet så alt for godt at en åpen debatt, et kritisk selvoppgjør og kritisk vurdering av det mer enn omfattende kildematerialet bare vil skape ytterligere søkelys og kritiske spørsmål. Bedre da å søke tilflukt i menigheten?

Vurderingene ut fra antroposofien, slik Steiner forsøkte å fremlegge den, er derimot systematisk, sosialt organisert søken etter ny og bedre innsikt.  Kunnskap om mennesket og dets verden er en verdi i seg selv. Mange resultater av en sunn forskning og ditto kompetente undersøkelser kan også være nyttige for å forbedre forhold i samfunnet. Men en fri undersøkelses og/eller forknings sentrale forpliktelse er streben etter sannhet. Besinnelse og vitenskapelig redelighet står derfor sentralt i all etikk. Emner for samfunns,- og kulturvitenskaper er menneskelige valg, relasjoner og handlinger, normer og institusjoner, historiske forløp og trosforestillinger, tradisjoner og skrevne verker, språk, tanke og kommunikasjon. Innlevelse og tolkning er alle nødvendige elementer i prosessene. Dette kan åpne for forskjellige, rimelige tolkinger av de samme saksforhold. Men undersøkelsens feilbarlighet og eventuelle uavsluttethet fritar ikke de deltagende fra kravet om å unngå ubegrunnede oppfatninger og strebe etter sammenheng og klarhet i sin argumentasjon. Dette gjelder på alle nivåer i det antroposofiske miljøet; fra den banale hverdag i sosial interaksjon til den såkalte høyskolen.

Redelighet i dokumentasjon, hvilket innebærer at man ikke kun innhenter den argumentasjon som støtter under allerede vedtatte mål, og konsistens i argumentasjon, er ufravikelige krav, uavhengig av posisjon. Det stiller krav om redegjørelse for hvordan egne holdninger, sympatier og antipatier, kan påvirke valg av datakilder, tema og avveining av tolkningsmuligheter. På et overordnet nivå, er alle temaer underlagt de samme etiske forpliktelser, som krav til interessante og relevante spørsmål, etterrettelig dokumentasjon, upartisk drøfting av motstridende synspunkter og innsikt i egen feilbarlighet. Felles er også krav til faglig uavhengighet og kontroll. De grunnleggende etiske normene er forankret i allmennmoralske normer i samfunnet.

Som nevnt tidligere så understrekes det fra velkjente antroposofer den enkeltes frihet på sin vei inn i det antroposofiske landskapet. Hvilket skaper sympati og velvilje fra folk flest og ikke minst hos den som ønsker å fordype seg i antroposofien. Men når det på den annen side i praksis forventes at alle til syvende og sist må ende på samme ståsted og endestasjon hvor de "egentlige" antroposofer tålmodig venter på oss andre, da ikke bare faller de innledende sympativekkende velkomstord fullstendig bort, men de virkelige og nødvendige kvalitetene frihet og selvstendighet torpederes selvsagt totalt. Enhver genuin frihet er altså de facto utelukket etter å ha trått veien et rimelig stykke, uansett hvor mye de internt og utad hevder å vektlegge det motsatte.

I praksis tydeliggjøres etter hvert følgende Catch 22:

1. Vi aksepterer kun kritikk fra den som har tilstrekkelig kunnskap og innsikt i antroposofien.

2. Har du tilstrekkelig kunnskap og innsikt i antroposofien kritiserer du ikke.

3. Skulle du like vel kritisere gjelder punkt 1.

Dette er dog holdninger som man møtes med i de organiserte antroposofiske miljøer. Noe de ikke nødvendigvis har hentet fra det antroposofiske livsprosjekt slik Rudolf Steiner forsøkte å impulsere til. 

Det er ikke til å unnslå at mange deltagende i de antroposofiske miljøer har engasjert seg på bakgrunn av sødmefull sympati for bevegelsen og enkelte andre elementer slik det har blitt forstått på et visst utgangspunkt.  Miljøet og dets sosiale effekter, overflaten, har virket tiltrekkende i en ellers besværlig hverdag. Men man har dessverre kun skiftet gjenstand for sin religiøsitet, ikke forstått den m.a.o. Det finnes ingen dybde uten veien til dybde, det finnes ingen helhet og eksistensiell bevissthet uten den strabasiøse veien dit. Like vel kan mange benytte seg av alle ordene, begrepene og de sosiale markører et miljø preges av; ord og begreper som kun en gang var opprinnelige og er hentet fra dypets kamper... - men da blir paradoksalt nok ordene og begrepene som skulle være hjelpemidler for veien ned i dypet nettopp hindrene som sperrer veien ned i dette livets dyp. Miljøet, begrepene og ordene benyttes paradoksalt nok i noen tilfeller til å opprettholde og beskytte livet på overflaten. Veien inn og ned i dypet koster altså litt for meget, det truer skremmende der ved terskelen videre og man søker seg heller tilbake til "de andre" til miljøet og overflate. Men det finnes ingen annen vei, enn veien videre: Som dikteren sier " Vegen frametter er alltid ein anleggsveg"

Dessverre er ikke alltid den praksis som fremvises, når de ikke kan kontrollere premisser, utvalg og tolkninger selv, kun gode eksempler og vitnesbyrd. Metodene de organiserte antroposofer og flere steinerskolefolk som oftest benytter kan dessverre ikke sies å være gode frukter av det ovennevte antroposofiske livselement Rudolf Steiner fremhever. Ei heller er det som skjer forlokkende vitnesbyrd fra en endestasjon som noen har ønske å stige av på.

Miljøet, lojalitetsbånd, den interne kulturen etc. fungerer bindende og hemmende for en sunn og reell utvikling. Språket som benyttes kan tildekke like godt som det i gitte tilfeller tillates å avsløre. Unnlater man å ta ansvar for sine valg har det onde ubønnhørlig gått av med seieren. Under kritikk så erfarer de involverte en og annen gang en noe ubehagelig avstand mellom de verdier man flagger og identifiserer seg med på den ene siden og konsekvensene av de valg man faktisk har tatt på den annen. Dermed erfarer man en kognitiv dissonans og løser den gjennom å stigmatisere og stemple den og de som målbærer kritikken. Det er dessverre ikke uvanlig å mobilisere en rekke stygge heskerteknikker for å avvæpne ubehagelig fokus. Istedet for å bemøte det som er innholdet av kritikken gir man psykologiske grunner (!) for hvorfor andre kritiserer og nærer sine synspunkter. Vedkommende som kritiserer får visst som oftest bare skylde seg selv, vedkommende er selvdestruktiv, trenger profesjonell hjelp, er hevngjerrig, kunnskapsløs og innsiktsløs.

I god retorisk tradisjon forsøker man å redusere troverdigheten til den som kommer med kritiske påstander for slik å underminere vekten av dem.

.

.

.

Leser man i Rudolf Steiners G.A. (Gesamtausgabe) kan man finne flere ting. Obscure saker og påstander, javel... Men faktisk også elementer for fruktbar, men nødvendigvis også kostbar gange videre i livet. Som med det meste annet er heller ikke Steiners tekster å forstå som svart-svart, svart-hvitt, eller hvitt-hvitt. Fra G.A. 143 kan man lese: "Det ligger en forførelse i åndsvitenskapen: En stor porsjon egoisme, som rekker ut over det nåværende livet kan vokse fram fra åndsvitenskapen, - og her ligger en stor fare." Videre: "Gjennom antroposofisk hovedvekt på karma og reinkarnasjon kan man bli en stor egoist om man ikke tar med kjærlighetsimpulsen, - Kristusimpulsen. For først da oppnår man det som utjevner antroposofiens egoisme. Man oppnår kun utjevningen gjennom å forstå og komme i takt med Kristusimpulsen." - "Først gjennom menneskets seier over seg selv og sin egoisme blir det mulighet for at kjærligheten utvikles." Og hvordan oppnår man da den kraften som skal til i denne daglige (!) kampen? Jo den gir Kristus. (Om man leser NT og Steiner, så ser man at begrepet og kvaliteten "kjærlighet" betyr alt annet enn følelser, søtladne stemninger, kos og blindende sympati. Det er rå røff hverdag og levd liv.)

Det som her følger er selvsagt ikke en beskrivelse av alle. Ei heller av ingen... Men det beskriver en tydelig tendens i det antroposofiske miljøet. Som man ser av skrifter fra antroposofer, innlegg og artikler, viser man i de tilfeller til hvordan antroposofi "egentlig" skal forstås. Dette ordet "egentlig" er kortet som pretenderer å vise til det tolkningsmonopolet de mener å besitte, og slik kan gi høyeste trumf i debatter, håpes det i hvert fall. Like vel innhentes i andre sammenhenger alle de såkalt "frie antroposofisk interesserte" som kvantifiserende referanse og legitimering når de i mediene har behov for å flagge med antall sympatisører. Eneretten til å tolke korrekt, d.v.s. «egentlig», innebærer dermed makt over fellesskapet og det fungerer som et retorisk knep for å posisjonere seg i landskapet. Maktspillet foregår selvsagt også naturlig nok i det antroposofiske miljøet, m.a.o. Om det dog er godt kamuflert.

I hvert fall innledningsvis.

Den levende selvrefererende inkonsistens.

Når det presenteres kritikk er det ikke nødvendigvis slik at alt i kritikken alltid er riktig, eller alltid feil. Man har nemlig med individer å gjøre. Kritikken ikke bare bør, men skal bemøtes med respekt og lytting slik at den enkelte kan komme frem til et eget standpunkt. Først deretter kan en prosess i kollektivet føres med sikte på å komme frem til en sann og kompetent løsning som samsvarer med det grunnlaget driften faktisk er basert på, dvs ikke minst på de  etiske føringer som ligger under driften.

Men: Påfallende ofte registreres det hvordan deltagerne i det organiserte miljøet, som til de grader understreker menneskets autonomi, individualitet, den enkeltes frihet og selvstendighet og videre bestemt benekter ethvert makthierarki, i virkeligheten opptrer unisont som et samlet kompakt kollektiv. Alle med samme sympatier og antipatier, med samme holdninger og synspunkter, og med så og si identiske konklusjoner om kritikken og kritikeren... slik bemøtes medier og allmennheten. 

En godt organisert samkjøring og ensretting av argumentering, synspunkter og konklusjoner foretas faktisk ikke sjeldent før saksforhold er adekvat bemøtt av de enkelte deltagerne. Å inneha etisk kompetanse innebærer som kjent å ha satt seg autonomt og fritt adekvat inn i saksforhold før man vurderer, analyserer og uttaler seg på fritt grunnlag. Hvilket innebærer at alle de involverte, på alle sider, av den enkelte bemøtes på samme premisser, og dermed har fått lik mulighet til å fremlegge sine synspunkter. Men heldigvis fritar organisasjonens ledelse sentralt og lokalt den enkelte fra slikt bryderi. Enkeltmenneskets frihet, autonomien, respekten for den enkeltes integritet og selvstendighet... etc. som ellers nettopp blir behørig vektlagt,; alt blir her et hinder for organisasjonens agendaer. Og pussig nok gir flere av de involverte fra seg sin krevende selvstendighet og besværlige frihet; i bytte mot aksept, trygghet, mening, identitet, rammer og samhold.

Det foreligger i utgangspunktet en ikke liten assymetri mellom den ansiktsløse, og dermed ansvarsfritakende, ressurssterke organisasjonens makt og det enkelte medmennesket som våger å heve røsten. En klar ubalanse i maktforhold som nødvendigvis effektivt overkjører den som måtte opptre i utakt med den indre konsensus og idyll.

Veien fra jeg til vi, fra individers bearbeidelser i et levende livssyn til en definert gruppes organiserte menighet er altså bemerkelsesverdig kort. Antroposofisk forståttt:  I gruppen oppstår sosiale krefter og utfordringer som individet må gjennomskue og tidvis trosse om jegutviklingen skal fortløpe. Istedet for som våknende jeg fronte og scanne disse som ledd i ansvarliggjøring og individualisering følger noen gamle handlingsmønstre og man vender seg derfor i ren automatikk heller med slike krefter og drives videre av dem. Slik de aller fleste andre i gruppen også gjør. Da oppstår lett bindinger, kameraderi og feighet som er skyggesider av lojalitet og mot. Fordi det er man selv som produserer de sosiale kreftene, mønstrene og bindingene og deltar i og med dem, legger man heller ikke merke til det som foregår. Snarere legitimeres det hele av den sosiale interaksjon som de kollektive prosessene lever av.

Det gir sikkert en god følelse innad å opptre slik og gå i takt; den som har erfaring fra organisasjonsmiljø vet at dette er mest effektivt under forhandlinger etc. Men her er det jo ikke snakk om noe organisasjonsmiljø i klassisk forstand - det er et møtested for den og de som vil ta fatt og våge å ta veien inn i antroposofien som ledd i den enkeltes eksistensielle livsvei. Fenomenet er jo pr definisjon påfallende nok faktisk en illustrasjon på at "her foregår det ikke antroposofi i praksis". Her trer den usunne troskapslidenskapen frem i dagen, og dets ansiktstrekk skremmer. Men på den annen side er jo dette synlig kun for de ikke-engasjerte utenfor.

"Intet er så farlig som en forsmådd kvinne" er det noe som heter. Men det spørs om ikke en antroposof og steinerskoleansatt med såret ego er hakket verre.

Rudolf Steiner beskriver en rekke momenter og elementer i menneskets utviklingsvei, som har betydning både individuelt som sosialt. F.eks. hevder han at "sympati og antipati er de største hindringer for den sosiale forståelse- og utvikling", det vil da si den ikke bevisstgorte og foredlede sådanne. Dette kan man ikke sjelden høre i antroposofiske foredrag hvor menneskets utvikling behandles. Men på den annen side makter trist nok ikke "de egentlige" antroposofer og steinerskolefolk like vel i praksis å la være å falle for fristelsen å benytte seg av de nevnte sjelelige sympati/antipatielementer når de skal orientere seg og manøvre i debatter og medieterrenget: Muligheten for å oppnå meningskontroll, makt og unngå uønsket fokus frister mer enn fordringene for å være i det antroposofiske pulserende element. Da benytter man i selvforsvar og som retoriske effekter altså i stor grad en rekke virkemidler for nettopp å appellere til den interne- så vel som den eksterne antipati og sympati. Øyensynlig tror mange involverte at den beste måten å fremme egen sak på er å mistenkeliggjøre- eller demonisere og svartmale kritikerne. Antroposofiens verdier settes nedslående nok ikke sjeldent til side når prisen for å følge dem overgår fristelsen til å ta mindre hyggelige, men effektive snarveier. En rekke påstander og insinuasjoner om kritikerne presenteres ad hoc nettopp for å underminere enhver kritikers troverdighet i mediene; for dermed å mobilisere sympati- og antipatifeltet  for å ramme troverdigheten til vedkommende. Dette fenomenet er faktisk gjennomgående, tiår etter tiår. Som nevnt før: Med sine retorisk skolerte representanter kan de altså kunsten å kaste journalister og den uengasjerte allmenheten blår i øynene.

Steiner: "Vår verdi i verden må vi utelukkende se i kjærlighetens fordrende gjerninger hvor egoismens kortsiktige gevinster må vike for Kristus' lys i vår neste; ikke i selvtilfredsheten og selvfullkommenhetens gjerninger". Og ytterligere fra Steiners foredrag "Wie kann die seelische Not der Gegenwart überwunden werden?":
"Antroposofien blir ofte (!) dyrket på en ufruktbar måte av mennesker som har sympati for den; en viss interesse og fornemmelse for den antroposofiske veien". Den tribalisering som i dag preger det antroposofiske miljøet, samt steinerskolemiljøet, må sies å være et miljø med noe skjev kurs. Steiner hevder at både de sosiale- som den enkeltes vanskeligheter, utfordringer og kamper er absolutt nødvendige elementer for å fremme den individuelle utvikling. Det er fakstisk en betingelse for at en slik utvikling i det hele tatt kan skje. Gruppen, "gruppesjelen" og miljøets reelle og eksisterende kollektive kraft blir altså ofte det vanskeligste hinderet for den reelle og ønskede utvikling. Men når identiteten, tryggheten i miljøet og de fordeler man nyter av der bygger opp under egne ikke alltid bevisstgjorte behov blir det antroposofiske miljøet i verste fall paradoksalt det sted der hvor det antroposofiske prosjekt møter motstand.

Det gruppemessige må vike plass for både den enkeltes vei og ikke minst for "sosial forståelse". Det siste betyr en dypere forståelse for individuell menneskelig eksistens hvor enkeltmennesket  må vokse ut av det gruppemessige. "Men motkreftene vil stille seg i veien. Således vil sympati- og antipatikreftene i miljøet virkelig bre seg, og kun ved en kontinuerlig bevisst bekjempelse av disse overfladiske følelser vil en reell utvikling kunne skje. Hvis ikke stagnerer man på et i vår tid rudimentært stadium". Og videre: "Fordi mennesket opplever denne frigjøringen og fortsatte fødsel så besværlig søker man tilbake til de egyptiske kjøttgryter. I miljøet og autoritetstroen innad finner man igjen bedøvelsen for den smerte den enkelte må erfare for å utvikles."
Og merk at Steiner ikke på noe tidpunkt mener at antroposofiske miljøer er et unntak; et gruppemiljø som man dog kan oppsøke regressivt for å dempe uro og utrygghet og unngå de pågående  individuelle smerter

Antroposofen som hevder at våre følelser fremfor gyldige argumenter bestemmer våre overbevisninger mener ofte at han selv er unntaket fra denne regelen. Han kan gjennomskue hvordan kritikere lar meningene og kritikken bestemmes av følelsene, mens han selv tenker rasjonelt og uhildet. Dermed unngår de det som faktisk er det alvorlige i saken, og de unngår videre også å få øye på det betenkelige ved deler av sin egen virksomhet og adferd. Til syvende og sist fratar denne strategien samtidig en reell mulighet for konfrontasjon med virkeligheten. Man er de facto ufri i et miljø som pynter seg med ord som nettopp flagger det motsatte.

Om kritisk fokus og kritikk skyldes hevngjerrighet, om kritikerne er fanget av følelser og emosjoner og går med skylapper:  Hvis det er slik at våre overbevisninger  dannes i oss pga av irrasjonelle innflytelser av følelser som vi neppe gjennomskuer, må vel dette være en allmenmenneskelig svakhet, som alle kan preges av? Også antroposofen og den steinerskole-involverte? Det er kanskje noe hovmodig å mene at man selv er fri for denne svakheten?

Kierkegaard: «Det gode er i friheten. For friheten eller i friheten er først forskjellen mellom godt og ondt, og denne forskjellen er aldri in abstracto, men kun in concreto». Det er jo så enkelt, og så vanskelig: Søker vi en mening med vår eksistens vil vi alltid være på villspor så lenge det ikke er vårt autonome jeg som søker.

Peter Wessel Zapffe: «Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager... gnager på dets glede.»

Antroposofiens krav til eksistensiell redelighet.

Er det tilhørighet, identitet og mening som er det primære, så er det andre krefter som styrer, ubevisst. Man holder uroen i sjakk samtidig som det man driver med i miljøet, og er engasjert i på et overfladisk plan, gir mening i hverdagen. Å begi seg inn i de gode prosjekters verden kan altså ha flere sider. Gjør man dette uten et møte i inderlighet med våre eksistensielle betingelser, blir et liv basert på selvbedrag, spill og meningsjakt negative krefter. Bak den sympativekkende, beroligende og meningsdannende fasaden ligger det egentlige selvet og forblir uutviklet og fortrengt.

Rudolf Steiner hevder på den annen side at mennesket må lære å engstes på en måte som virker frigjørende og ikke ødeleggende; uansett hvor god mening det sosiale- som personlige spill har: Selve den tragiske dimensjonen over mennesket er altså forankret i selverkjennelsen som driver det ut av uskyldstilstanden... - og inn i en tilværelse hvor englenes flammende sverd umuliggjør en mulig retrett. Spranget er et avgjørende skifte fra delvisheten og avhengigheten som ligger i det konforme og kollektives makt til aksepten av det skremmende eneansvar som ligger i kjølevannet av at grunnvoldene ryster og konfrontasjonene med de eksistensielle grunnvilkårene. Den "dominerende andre" er den man velger å følge fordi det også er en eksponent for beskyttelse og mening med livet. Den dominerende andre er selvsagt også et konkret livssynsmiljø. Søker man bekreftelsen i det kollektive, hvilket er noe annet enn jegets vei- , så legges ikke sjeldent et glemselens slør over tilværelsens utfordringer og man ser bort fra det ansvar som ligger over den menneskelige eksistens. Dermed blir vi skyldige i å fraskrive oss veien til det autentiske og gjør oss ansvarlige i det vi ikke utviklet oss til å bli.

Man har alltid et valg. Om vi ikke kan endre de ytre faktorer, det ytre forløp, og de andres massive meningspress er vi alltid plassert i den friheten det er å etablere et forhold til det som skjer.

Til de organiserte antroposofer: Vil man vinne, vil man gjenfinne sin tapte frihet, må det første skrittet alltid være at man erkjenner sin situasjon, uansett hvilken indre eller ytre tvang man er underlagt seg. Hvor ille det enn står til vil de fleste innrømme at muligheten til forbedring, reell forbedring, basere seg på at elendigheten kommer til syne og blir erkjent?

Som Kristus viste var og er det ikke den felles åndeligheten og miljøet som utgjør nøkkelen til møtet, til aksept og dialog... men den felles menneskeligheten. Åndelighet og mennesket underveis var noe helt annet enn en sofistikert måte å sysle med meg selv, den åndelige utvikling og mitt trygge miljø. De deltagende i antroposofiske miljøer og steinerskoler snakker om en høyere vishet og fornuft som i antroposofien bare ligger klar og tilgjengelig. Men det kan dessverre se ut som man ikke gjør seg så alt for stor nytte av det når det trengs som mest? Alt hva man hørte på foredragene og leste om i bøkene virket så klokt og vist... Og det vekker hos tilhørerne et ønske om å selv fremstå som del av et miljø som preges av slik klokhet, positiv alternative løsninger og den egentlige sannhet.

Dessverre preges adferden under kritikk, motinnlegg og artikler fra antroposofer av et ikke godt skjult hovmod og arroganse. Fremfor å bemøte kritikk mobiliseres påstander om hvorfor kritikeren nærer de meninger en har. Har man funnet frem til den egentlige sannheten og de rette veier mener man seg å ha sitt på det tørre. Man har funnet veien og har så og si gjort opp med tilværelsen. Men denne posisjonen viser seg å være et fruktbart grosted for en stor fristelse; altså hovmodet og besserwisserheten. Man har endelig funnet sannhetens sti, men i tilfredsheten med å ha funnet selve veien har man satt seg fornøyd ned ved veikanten for å nyte sin seier og det man ser. Man foretar reisen videre gjennom å pugge kart fremfor å gå den voldsomt lange veien. Man leser oppskrifter om brød, fremfor å bake det. Det nytter altså lite å stirre henført på fingeren som peker, fremfor å gå den retningen det pekes?

"Vårt eneste rede er våre vinger" sier altså den svenske dikteren. Det er meningsbrytninger, kritikk og den frie tenkning i friest mulige former som er det eneste som kan befordre søken mot sannhet og virkelighet. En genuin søken og de kritiske spørsmål, uenighet og forskjeller, blir aldri livsbejaende om miljøet ikke inviterer til selvkritikk og oppgjør med tildligere avveier og personlige- som sosialt betingede feiltrinn. Men dessverre ser det ut til at høydeskrekken tar motet fra både den ene og den andre slik at kollektivet og det sosiale livet dyrkes, - og autoriteter gis posisjoner som fratar den enkelte fra enhver nødvendig selvstendighet og individuell kamp på veien videre. Sannhet er ikke lenger det som samsvarer med saksforhold, fordi begrepet "saksforhold" dannes etter allerede vedtatte agendaer. Tillit og interne posisjoner er verdier som alltid har forrang for hvilket virkelighetsbilde som skal aksepteres. Bevisstheten om å oppleve tilhørighet, trygghet og åndsimpulser blir som et slør mellom opplevelsene og den enkeltes hjerte i verste fall. Ensrettethet og uniformeringen på alle plan fordrer så mye at det allerede etablerte meningsmessige tar overhånd over både evnen til selvstendighet og det å stille kritiske spørsmål.

Men ingen spørsmål er for hellige til å kunne utsettes for debatt og åpen nytenkning. Ingen viktig sannhet må forties, uansett hvor ubehagelig den kan oppleves å være. Man bør ha respekt for det gode argument som har forrang fremfor hver autoritet og etablert vanetenkning som påberoper seg makten og fasiten. Men det er ikke lett i et miljø som hevder at du er "kunnskapsløs og lider under manglende innsikt" om du stiller spørsmål, opprettholder selvstendighet eller presenterer alternative tolkninger. Man må spørre seg om de antroposofiske miljøer og steinerskolene kan beholde sin vitalitet om det som nå er selvtilfredsheten, det etablerte miljøs sosiale kultur, gruppen, lojaliteten, hovmodet, selvtilstrekkeligheten og arrogansen som skal dominere. 

.

.

.

.