hits

Nesten 25 år...

Så lang tid har det tatt å bli fri.

Nesten 25 år av mitt liv. Fri fra dype, virkelig livstruende, smerter som samtidig og implisitt var intimt forbundet med et antroposofisk preget språklig miljø; med ditto store personlige skuffelser i bagasjen.

Fri... Også takket være to svært så overmåte tålmodige, seende, aksepterende og ikke minst tolerante antroposofisk orienterte medmennesker, så begynte etter hvert en ikke unødvendig evne til å sortere i takt med frigjøringen... og dermed slik skape vekst frem i smertenes uverden og helvete. Nettopp der...

Og i tilbakeblikk: Ingen har skyld. Ingen. Vi har alle dog ansvar i fellesskapet. Også jeg; for all del! Som også alle andre har det. Mitt eget møte med den massive veggen ble brutal. En individualisering gjennom labyrinter, smerter, kamper i ensomhet. Det gikk ikke bra for meg dette her. Men jeg har lært meget.

Kjærlighet er selvovervinnelse, kamp og vekst. Her kommer motet til å være til inn som nødvendig betingelse. Til det å se mer enn hva som underbygger egne posisjoner. Man kan t.o.m. ende med takknemlighet og positivitet til livet. Til alt hva det ga og gir. Alt... Det handler om å la kjærlighetens kategorier, nemlig det å elske sin neste som seg selv, komme foran bundethet til egne sår og forurettelser. Kristus byr ikke bare at vi skal elske de vi ikke liker, som om ikke dét er vanskelig nok: Vi skal elske våre fiender. Fordi det dypest sett alltid også handler om oss selv. Ergo er kjærlighet alt annet enn følelser. Dette siste kan jo være konsekvenser av praktisert kjærlighet. Både gode... som vonde følelser; fordi genuin kjærlighet også må sette grenser. Og dermed muligens såre.

Dette innebærer også en erkjennelse av at jeg håper på andres tilgivelse, så vel som jeg ubetinget presenterer min egen sådanne. Uavhengig av de andres valg her. Det handler m.a.o. om å realisere de ord, verdier og ideer man gjerne identifiserer seg med. Spesielt der det har en pris. Nettopp dér...

Da jeg etter mengder av år i den dypeste svarteste brønn fortvilet og svak lengtet etter landet som ikke er for n´te gang  så spurte jeg fortvilet og spakt om hva som egentlig er meningen med alt dette, med livet. Svaret som endelig kom var et kort og enkelt: «Lev det!»

Det er nemlig kun her i livet vekst kan skje. Det handler om å overvinne det indre mørkets krefter og uliv, så kan man endelig erkjenne lyset fra Logos. Det spede lyset som skinner i det store massive mørket. Men mørket overvinner det ikke. Aldri...

Som Ibsen skrev, så kan det aldri komme seier der det ikke er noen kamper. Men slike kamper er dog ingen krigføring. Det handler om å reise seg...  gå ut i åpent lende igjen. "Stå opp, ta sengen din og gå". Fortiden gir ingen reell trygghet; ruinene gir ingen beskyttelse. Kristus er menneskesønnen, og det er gjennom å speile seg i Ham vi trinnvis finner oss selv; for slik å kunne realisere den jeg egentlig er. Om vi våger: Fordi det er en to skritt frem og ett skritt tilbake-prosess.

Et livsprinsipp er vekst, forandring: Den som ser nåtiden gjennom fortidens hendelser vil garantert miste noe her og nå og i fremtiden som kommer. Det er der ute i det åpne landskapets ukjente ennå utrygge terreng jeg finner den sikkerhet jeg så sårt trenger. Håpet ligger foran. Nederlagene og tapene bak. Vi må arbeide med oss selv, alle. Leve i nået, og tro på fremtiden. Så handler det for oss alle, alle, å møte virkeligheten ut fra nået: Ikke begrense og innsnevre blikket, legge det levende medmennesket i fortidens lenker - Ingen befinner seg nemlig der. Er man levende, så er man i utvikling. Ingen er lenger den samme. Ingen.

Takk til alle dere jeg har møtt. og alle jeg har stridd med på veien. Alle. Uten dere, så ville jeg i dag ikke hatt de vesentlige livserkjennelser jeg i dag bærer.

Mvh og alt godt ønskes dere alle oppriktig fra meg.

 

«The bird fights its way out of the egg. The egg is the world, Who would be born must forst destroy a world»

 
.
.
.
.
.

Det begynner å bli et liv, dette her...

Hvem kommer til meg når andre går bort
Hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort
Og likevel kalle seg venn?


Hvem orker se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?


Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant
Og gikk før de så hvem jeg var
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.


Hvem venter på meg, hvem viser vei
Hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra gjensøker meg
Som en gjemlengsel i min sjel.


Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt
Hvem vil si: du er av meg jeg elsker din sjel gjennom alt
Hvem orker å se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn.

 

(Ole Paus)


 


 
Les mer i arkivet » Desember 2018
steinerskole

steinerskole

68, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer