hits

Antroposofiens løgner om julen og de bibelske fortellinger

Vi nærmer oss julehøytiden og da kan det være nyttig å se på hva antroposofene faktisk mener om julen og Jesus.  Det er betimelig å se hva som EGENTLIG ligger bak og under julemarkeringen og de kjente julespillene ellers i deres virksomheter. Alle velkjente ord og markører i julen benyttes til alle foreldres tilfredshet og glede...

 

MEN: Fra antroposofisk hold legges det dog noe helt annet inn i alt dette kjente; det er kun fasaden, skallet, ordene og de bibelske navnene som er felles: De bibelske fortellinger, ordene og det som f.eks. julespill og sanger viser til har nemlig langt på vei et annet metafysisk og eksistensielt innhold. Men NB: Dette sies det absolutt intet om.

Først noen nødvendige religionsfaglige pespektiver:

Både i jødedommen og kristendommen er ydmykhet, ærefrykt og respekt sentrale dyder. I ærefrykt og respekt for Gud og det skapte mennesket, både medmennesket og en selv, ser disse to religioner kjærligheten til Gud og det å elske sin neste som seg selv som det absolutt sentrale. Alt annet i etikken peker inn mot- og henter sin motivering fra disse primære fordringene. Ærefrykten for mysteriet og Gud impliserer at enkeltmennesket ser kjærlighet som selvovervinnelse p.d.e.s og caritas (latin) dvs den forbarmende kjærlighet og omsorg -på den annen: Fordi ydmykheten er døråpner for nettopp Gudsforholdet, nesteforholdet og selvforholdet. Mer enn å ta på seg den dumdristige oppgaven å demaskere Gud og videre å avsløre og få kontroll på mysteriene handler det om å gå inn i sitt liv i fellesskapet man befinner seg. Hvilket innebærer at om Kristus ikke fødes i ditt hjerte hver dag, er det fånyttes om Han så ble født 1 000 ganger i Betlehem (Ref.: Angelus Silesius). Nesteforholdet og selvforholdet speiler m.a.o. kontinuerlig samtidig Gudsforholdet: Det man gjør overdøver det man sier. Kristendommen viser at Gud kommer over på vår banehalvdel gjennom Kristus. I stedet for at vi skal arbeide for å bli "mer åndelige" inkarneres Gud i menneskesønnen Jesus og viser at det ´å bli åndelig´ er stadig å gå mer inn i det menneskelige og nærværende under frihet, valg og ansvar. Det kristne evangelium viser at Gud ble menneske for å gjøre mennesket guddommelig - og gjennom dét sant menneskelig.

Så til Rudolf Steiners og antroposofenes påstander om Jesus; hvilket kan sies å være uttrykk for språklig hybris på sitt mest tydelige:


I følge Rudolf Steiner var det ikke bare ett Jesusbarn; nei, det var faktisk to (!). Fortellingen til Steiner er mildt sagt spekulativ og fantasypreget. Begge disse to Jesusbarna ble i følge Steiner født noen lunde samtidig og begge hadde bemerkelsesverdig nok et foreldrepar med likelydende navn; Maria og Josef. De to Jesusbarna var av to slekter: Den ene av Salomonisk slekt den andre av den Nathaniske. Det førstnevnte Jesusbarn var faktisk intet mindre enn en reinkarnasjon av Zarathustra, den persiske profeten. Det ene Jesusbarnet døde da det var 12 år. Dette døde Jesusbarnets ånd gikk så over i det andre gjenlevende Jesusbarnet som var i ferd med å miste sin egen ånd.  dør mor Maria i det ene paret, og far Josef i det andre paret. Den gjenlevende enken Maria gifter seg så med den andre gjenlevende enkemann Josef. Og slik kan man fortsette; det blir mer og mer obskurt og spekulativt. Også når det gjelder en rekke andre kjente bibelske narrativer. All genuin jødisk, som kristen, teologisk forskning, tradisjoner og troslære, inntil den ene mannen Rudolf Steiners påstander rundt 1910, annulleres fullstendig -og settes så bedrevitende og arrogant helt til side:  Den egentlige sannheten om bibelen, jødisk og kristen troslære, om Jesus Kristus og menneskeheten avhenger altså av nettopp en manns påstander fra begynnelsen av 1900 tallet av. Intet mindre.

Det tragikomiske er at når antroposofer skal verifisere egne påstander for oss utenforstående, så refereres det til antroposofiske kilder, dvs egne tidsskrifter og egne "undersøkelser". Men det har jo like så stor faglig tyngde- og blir like etterrettelig og objektivt som når Jehovas Vitner under kritikk refererer til Vakttårnet som den enegyldige og sanne referanse per se. Et hint: Piet Hein sa noe om at subjektivitet er som å avlese et solur med lommelykt: Påstandene i antroposofien er av en slik svevende art at vurderingen av- og tilslutningen til innholdet med nødvendighet reduseres til et rent trosspørsmål: Det er ellers religionsfaglig sett faktisk helt uproblematisk å påvise at antroposofien er en religion.

Og det er for øvrig selvfølgelig intet galt med å tro på en religion - heller ikke på antroposofien; for all del: Men det insisteres internt bestemt på at antroposofien IKKE er en religion, men en vitenskap (!). Men vitenskapelig arbeid skal som kjent være preget av metode, orden og sammenheng, av en prøvende kritisk holdning, og av det ubetingede kravet om objektivitet, som innebærer å tilstrebe offentlighet, åpenhet og transparens.

Å ikke tro på antroposofiens mange sære påstander om mennesket, historien og verden innebærer ikke derfor at man er mot religion, men mot svermerisk bløff og religiøst humbug forkledd som filosofi og vitenskap, sågar delvis i kristne klær.


 

Rudolf Steiners, og antroposofens, måte å historisk se Jesu fødsel på er intet annet enn omfattende spekulasjoner forklart som "klarsynt innsikt"; m.a.o. uvitenskapelig grøftekjøring av verste merke. Har man først etablert tillit til noen som hevder å kunne se inn i andre dimensjoner åpner dette for aksept av de mest absurde påstander fra vedkommende. Det Steiner gjorde, og antroposofene i etterplaprende tro fortsetter å gjøre, har overhode intet med historievitenskap, genuin forskning og sann religionsvitenskap å gjøre. Å lese bibeltekstene med et så uhistorisk, religiøst og klart snevert utgangspunkt som antroposofene gjør fører naturlig nok galt av sted. Noe Rudolf Steiner og senere Emil Bock og andre troende antroposofer illustrerer: Det oppstår som kjent ikke spesielt meget levende i et ekkokammer eller vakum.

Moral i all sann vitenskap innebærer at ingen påstand er utelatt fra kritisk undersøkelse eller er for hellig til å kunne utsettes for debatt. Men legger man, slik antroposofene gjør, klare føringer på undersøkelsene på forhånd, samt suverent avgjør hvem som "egentlig" skal anses som faglig og tilstrekkelig kompetente, så har man som nevnt gått over i det sekteriske og religiøse. Altså eksisterer det kun en gyldig posisjon for kritikk; nemlig den innenfra.


 

Det antroposofiske språkets hybris blir altså mer enn påfallende, det handler om å påberope seg den suverene definisjonsretten og dermed definisjonmakten. Der alle i miljøet er enige om at opp er ned, fornuft er redusert til spekulasjoner og religion forkledd som vitenskap er uttrykk for sannheten selv - der erfarer også alle at de er på rett vei. Samholdet og lojaliteten definerer hva som er sannhet eller ikke.

Det er naturligvis langt lettere å overbevise enkeltmennesker om de antroposofiske påstandene om Jesus om lytteren/leseren ikke har nevneverdig faglig tyngde og innsikt p.d.e.s. og en allerede etablert åpenhet og sympati for antroposofien på den annen. Sympatien for livssynet er nemlig nøkkelen: Godtroenhet, naiv tillit og manglende fagkunnskaper gjør enkelte til lette ofre for det religiøse bedraget som blir presentert -  snedig forkledd som "vitenskap". Man vil der ha i pose og sekk. Den engasjerte glemmer altså ikke sjeldent i sin sympati og imøtekommenhet at sosialiseringsprosessens psykososiale mekanismer farvelegger og demper det egne kritiske mottaksapparatet. Men:

Går man grundig og faglig forsvarlig inn i et studium av jødisk- såvel som kristen troslære, religionshistorikk og religionssosiologien;  fra tidlig gammeltestamentlig tid til i dag ser man rike og mangfoldige bevis for at Rudolf Steiner (1861-1925) var på villspor hva gjelder bibelens bøker. Ikke minst sett med det faktum at Steiner da angivelig, brått 1900 år etter hendelsene i nye testamentet, alene og suverent endelig skal ha sett den egentlige (!) og genuine omveltende og revolusjonerende hele sannheten om fortiden, nåtiden og fremtiden.nSteiner "rettet" sågar bibelens tekster "der de tok feil", og skrev like godt et femte evangelium.

Apropos Steiners påstander om de to Jesusbarn og deres slektsrekker:

Det er faktisk aldeles utelukket at de nytestamentlige forfattere og kirkefedrene tenkte og intenderte det Steiner og antroposofene hevder. Forfatterne av disse skriftene hadde overhodet intet forhold til det denne østerrikeren suffisant påstår 1900 år senere. Steiner og antroposofene leser m.a.o. helt uhemmet en rekke obskure ting inn i de gamle tekstene. Når man ser på de bibelske skrifter, samt fordyper seg faglig i jødisk troslære og historie, så ser man at slektstilhørighet var helt sentralt og viktig for jødenes selvfølelse og de sosial posisjonene. Slektslister var av vesentlig betydning for å begrunne sin identitet og tilhørighet. Å være av Abrahams slekt var altså helt avgjørende for jødene. Man finner faktisk også mange slektstavler i det gamle testamentet som bevitner dette.

Forskjellen på stamtavlene er ikke et problem, men snarere et vitnesbyrd om evangelieforfatterens forskjellige teologiske posisjoner/vektlegginger, hensyn og målgrupper.  Slektstavlene uttrykker ikke faktiske og historiske stamtrær slik en moderne leser forventer ut fra sin vitenskapelige betingede tilnærming og måte å lese skrifter på, men stamtavlene er teologisk fundert. Matteusevangeliet slutter i Galilea; alltså innen det jødiske området. Lukas har ut over sitt evangelium også skrevet Apostlenes gjerninger. Han slutter på sin side fortellingen i Roma, verdensmetropolen. Matteus skriver sitt evangelium for mennesker innen den jødiske tradisjonen. Lukas henvender seg altså till alle mennesker, altså også ikke-jøder. Stamtavlene gjenspeiler disse ulike adresseringer.

Utdyping: Går vi til det nye testamentet er det f.eks. tydelig at Matteus har stilisert sin ættetavle til 14 x 3 ledd, hvor kong David og bortførelsen til Babylon blir de avgjørende vendepunktene i linjen fra Abraham. For Matteus er det som nevnt ytterst viktig å få formidlet at Jesus er Abrahams sønn og Davids sønn. Matteus, som i sitt evangelium primært henvender sig til jødene, legger stor vekt på at Kristi stamtavle faktisk går tilbake til David og Abraham. Noe som altså var av vesentlig betydning og forutsetning for å i det hele tatt bli lyttet til i det jødiske miljøet hva gjelder budskapet om Kristus. Man samlet alle de forskjellige titler til Messiasforventingene i gamle testementet i en eneste person, nemlig Jesus Kristus. Slik endte alt i nettopp Ham.

Matteus henvendte seg altså til jødene i deres gryende skepsis mot den nye kristne menigheten; for ham var det derfor naturlig nok av avgjørende betydning å sette Jesus inn i en korrekt gammeltestamentlig sammenheng. Derfor benyttet han seg av jødenes skrifttradisjoner og deres identitet for sitt evangelium om Jesus. Matteus begynte med jødenes stamfar Abraham, og de tre ganger 14 slektsleddene forsterker anknytningen til kong David; da tallverdien av Davids navn på hebraisk er 14. Hele Matteusevangeliet bygger tydelig på den gammeltestamentlige bakgrunnen; ikke minst på den jødiske trosbekjennelsen "Shema Israel"  - 5. Mosebok 6:4. Slektstavlen i Matteus forankrer altså Jesus i det jødiske folket

Man kan si det slik, at evangelistene har hver deres utvalg av store jødiske helter: Matteus har David, Abraham og Moses... hvor Markus på sin side foretrekker Elias-skikkelsen. De sto friere enn hva dagens historiske vitenskap krever av bøker om historiske hendelser; de ville den gang ikke en gang forstå poenget med vår vitenskaps vinklinger og poenger hva gjelder tekster om Gud, Guds forhold til verden og folkets historie underveis i tiden.

Videre: Lukas på sin side fører Jesu slekt helt tilbake til Adam det første menneske; Guds sønn. Det svarer til at hans ættetavle er plassert mellom dåpsberetningen ("du er min Sønn") og fristelsesberetningen (Jesus er den nye Adam, som sto derAdam falt). Lukas gjengir 77 ledd, mens Matteus på sin side bare har 42. Når nå Lukas sporer Jesu avstamning helt tilbake til Adam, er det fordi Adam som urmenneske er representant for hele menneskeheten - altså også ut over (!) det jødiske folket, dvs ikke "kun" stamfader til jødene. På denne måten får Lukas markert Kristusbegivenhetens universelle (!) betydning. Og dermed får aksentuert evangeliet som sannhet for alle hedningefolkene, hvilket igen henger sammen med, at Lukas har all verdens befolkning som målgruppe; han henvender seg altså til et hedningekristent publikum. Det finnes m.a.o. masser av teologi gjemt i slektstavlene. Men alt dette avvises av antroposofene; som ser ut til å ha funnet de vises sten.


Et apropos: Det finnes i dag kun ca 50 000 antroposofer totalt sett i hele verden... Tallforholdet mellom de som tror på Kristus og tilhører et kirkesamfunn p.d.e.s. og antroposofene på den annen blir altså mildt sagt enorm: Det finnes i snitt nesten 50 000 kristne pr 1 (!) antroposof.

Like vel stiller denne ene antroposofen seg opp foran disse ca 50 000 medmenneskene med et kristent livssyn og hevder at de aller fleste her er manipulerte, innsikts- og kunnskapsløse og sitter temmelig refleksjonsløst fast i det gamle. Antroposofen derimot, representerer derimot avantgarden; dvs de med innsikt og kunnskaper; de klartenkte og bevisste: Også her kommer det ny-gnostiske elitære fenomenet til syne. Det antroposofiske språkets hybris bærer m.a.o i seg et menneskebilde i miljøets "kjeller" som langt på vei ender i elitisme og latent underliggende menneskeforakt. Tragisk nok fremdeles ikledd de velkjente skjønneste humane vennlige gevanter hentet fra det vakre antroposofiske kostymelageret. Den som er dumdristig nok til å kritisere antroposofien og steinerskolenes idégrunnlag offentlig får da også umiddelbart alle vegne høre at vedkommende er innsikts- og kunnskapsløs, og preget av vanetenkning. For det VET antroposofene a priori.


Men: Intet alibi kan noen gang erstatte det subjekt som er Jeg:

Kommentarer:  Skriften er ord. Gud er logos. Og de hellige skriftene består av inspirerte ord: Kristus er Ordet. Uansett finnes det ikke mer kristendom og kjærlighet enn det som realiseres. Og dét i nået. Det er derfor Kristus, som er Guds "jeg er", nettopp sier jeg ER sannheten, veien, livet og kjærligheten. Gudsbildet er ikke skapt ut av kjærlighetsbegrepet - slik man kan få inntrykk av fra div. livssynshold i dag, men kjærligheten er en side av Guds vesen og veien til livet selv. Det handler om det utfordrende og uutgrunnelige presens; om å eksistere i nået uten å dermed forskutere nåden som legitimeringsfaktor for hvilke valg det så skal være. Det er gjennom den man ER... som man påvirker og skaper. Og er man ikke i nevnte presens kan man rive ned like så meget som bygge opp, gjennom de "sikre kort" som støtter opp under maskene.

Videre: De barokke og lattervekkende påstandene fra antroposofhold om at de to Jesusbarn Steiner "påpeker"  "dukker opp i renesansekunsten" (sic!)  er en grov tilsnikelse og regelrett tolkningsbedrag samt en illustrasjon på at antroposofene nettopp leser, omsorterer og omtolker historien ad hoc med sine antroposofiske briller: De leser seg selv og sine overbevisninger inn i historien og narrativene; og de ville naturligvis strøket med glans i enhver adekvat hermeneutisk fag-analyse. Det er ikke vanskelig å påpeke all den antroposofiske oppfinnsomhet som blir mobilisert som skal få også dette historietøvet til å stemme. Videre lever det enkelte vandrehistorier og konspirasjonsteorier i de antroposofiske miljøene; som alle bidrar til å underbygge og legitimere egen eksotiske posisjon som den ´genuine bærer av sannheten´ og som holder ved like de egne interne trosstyrkende fortellingene. F.eks. om at den katolske kirke faktisk i all hemmelighet (!)  "gjemmer og lagrer malerier av de to jesusbarn i vatikanets arkiv!"... dvs beviser på at Steiner faktisk har rett gjemmes altså behørig bort.

Det finnes som kjent en rekke kjente (!) malerier av to barn gjennom kunsthistorien, hvor av Jesus er det ene. Det andre barnet er Johannes som ble født 6 måneder tidligere enn Jesus. Motivet av barna Jesus og Johannes finnes i utallige utgaver gjennom kunsthistorien. Ergo: Slike nevnte forsøk på historierevisjonistiske tilbaketolkninger som antroposofene mobiliserer her er naturligvis direkte tåpelig svada og enda et ledd i den pågående religiøse manipulasjonen. Bilder fra Jesus´ og Johannes´ barndom er altså m.a.o. et mer enn velkjent motiv i kunsthistorien, f.eks av Leonardo og alle de velkjente malerne. Her er et malt av Bartolomé Esteban Perez Murillo:

De foretrukne antroposofiske konklusjonene tvinger seg nødvendigvis frem av de allerede vedtatte premisser og dogmer; som nødvendigvis leder til det man allerede hevder som sant. Men sirkelargumentering og henting av premisser ut fra allerede vedtatte dogmer er naturligvis regelrett vitenskapelig juks. Videre legger man man ofte merke til en argumentasjon man internt hos antroposofene flittig pleier: Til tross for sin ubetydelighet, så snakker man internt om at naturvitenskapelige miljøer er i en type spenning og nesten konflikt med antroposofene i visse felt. Sannheten er den at antropsofene i universitets- og forsningsmiljøer er helt uintererssante. De er verken mer eller mindre interessante enn andre bitte små religiøse miljøer. Dog: Eneste form for aktive interesse er fra religionspsykologer, sosiologer, psykologer og historikere som ser på antrofene qua fenomen.

Videre: Man bør forøvrig også legge merke til at i slektstavlene finnes flere kvinner, for øvrig usedvanlig å gjøre den gangen, Tamar, Rahab som var kjent som skjøgen fra Jeriko og Ruth; utlendingen som ble gift med Boas. Her antydes det at i Jesu slekt finnes mennesker fra alle samfunnslag og steder: Gud, Jesus, forener seg med menneskeheten ved å la seg føde rett inn i den varierte og farvefulle skare av mennesker alle vegne som alltid er der. Kristus knytter seg til hele slekten for å føre den tilbake til Gud. Kristus viser dog klart. Rudolf Steiner og antroposofene har ikke forstått bibelen og de hellige skrifter. Derimot, så misbrukes disse for å legitimere antroposofien.

Vi er faktisk primært ikke mennesker som skal forsøke å bli engler og åndsvesener her på jorden: Vi er allerede Guds barn, åndsvesener, som er her for å gå inn i det menneskelige; hvilket Jesus, Guds sønn -menneskesønnen -anskueliggjorde og viste veien til. Den eneste veien videre i det ulendte terreng er m.a.o. gjennom.

Den eksistensielle friheten er den antropologiske basis for uavhengighet og selvstendighet, og er grunnlaget og kjennetegnet for  den menneskelige myndighet.  Dog kan denne frihetens og selvstendighetenes svimmelhet bli for utfordrende for enkelte. Hos antroposofene ser vi da også at andre noe kompenserende oppfinnsomhet og faktorer faktisk fungerer som rekkverk i en utfordrende virkelighet.

Det er bemerkelsesverdig hvordan presumptivt oppegående og ressurssterke mennesker på denne måten på egen hånd og umerkelig kan fraskrive seg både frihet, selvstendighet og ansvar innenfor det eksistensielle feltet. Som nevnt i annet innlegg, så er det et betimelig spørsmål om Rudolf Steiner for flere faktisk går inn i rollen som «den signifikante andre». Å leve for den dominerende andre er et forsøk på å gå totalt inn i den rolle man oppfatter seg å ha fått tildelt av skjebne og verdensaltet rent karmisk og inkarnasjonsmessig: Denne andre blir eksponent for opprettholdelse av selve meningen, beskyttelse og identiteten. Slik håper man på å få i pose og sekk: Både sannhet, frihet og selvstendighet  på den ene siden- samt, paradoksalt nok, et paradigme og trossystem som reduserer førstnevnte verdier på den annen. At de ikke ser at det er nettopp dette som skjer skyldes ikke minst en uniformering, konsensus og ensretting som ender i at alle stort sett tenker likt. Men der alle tenker likt ender det som oftest med at alle gjør de samme feilene: Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye.


 

Innenfor vitenskapen finnes en rekke krav som bør tilfredstilles for at forskningen i det hele tatt kan anses som og kalles vitenskap. Vitenskapen inneholder krav om at ingen sannhet må tros på, forties og beskyttes. Vitenskapen krever også respekt for det gode argumentet og den frie forskningen som har forrang fremfor en autoritet -f.eks. Steiner. Ei heller aksepteres en antroposofisk religiøs tradisjon som påberoper seg tolknings- og definisjonsmakten qua Steinertro tilhørighet, identitet og tro på dette livssynet. Steiners påstander og Emil Bocks senere fortsatte bundne amatørforskning på temaet er faglig sett å anse som religion i falske klær og kvasivitenskapelig påtatthet: Vi er vitner til uvitenskapelighet satt i system. Et lukket livssyn som leder til en troens bekreftende sirkelgang i ørkenen uten livgivende kontakt med alternative tanker og forskningsresultater. De antroposofiske dogmene (jfr f.eks. de to Jesusbarn) blir m.a.o. et hinder for videre fremskritt og punkterer enhver vilje og evne til sann genuin tenkning og vitenskapelighet.

 


Det som hevdes som sant, henter altså sin valididitet og begrunnelse i det antroposofiske virkelighetsbildet. Den falske læren lar seg derfor aldri (!) motbevise fordi den bygger på forestillingen om at det falske nettopp er sant. Dette paradigmets alle elementer er så innvevd og internalisert i det antroposofiske miljøet at den som ikke er enig i dette livssynets innhold anses som mindre begavet og/eller u-opplyst. Med språk, så skaper man en virkelighet. Fremstillinger bidrar til å strukturere verden og skape virkelighetskonstruksjoner: Antroposofer og flere steinerskolefolk har f.eks. for lengst etablert et selvrefererende funksjonssystem; men de kjenner tydelig nok kun til seg selv og det egne systemet som refererende og legitimerende samfunnsspeil. Slik tas ett definert virkelighetsbilde for gitt og naturlig, og det som ikke faller inn under dette blir definert som utslag av uvitenhet eller umoralsk. Helst begge deler.

For en religionsvitenskapsmann og sosiolog blir dog dette som her skjer elementer til bruk som eksempler i undervisningen: I praksis får vi faktisk her illustrert det sosiologiske begrepet "tribalisering" i sin mest eksplisitte definisjon.  Men:


Der man tilfreds har funnet sannheten går det meste av ressursene til å bekrefte det man allerede mener å vite og tror. Viljen til å lære seg (og "bekrefte") det allerede "utforskede" tar overhånd fremfor evnen til selvstendig og fritt se på det internt vedtatte med sorterende og kritiske blikk. Forskningen og de kritiske spørsmål kan ikke fortsette å være livsfremmende og levende om det hele ikke åpner for og inneholder den sårt tiltrengte plassen for våken selvkritikk.

 


 

Til slutt et apropos: Hvert år feires julen behørig også på steinerskolene;  f.eks. også med julespill om Jesu fødsel spilt av lærere og elever. Men adekvat informasjon om hva som i det stille egentlig legges i disse velkjente bibelske fortellingene barna deltar i, gis ikke ærlig og åpent til foreldrene. Da inviteres man desto mer behendig inn i sympatifeltet, og foreldrene snakkes i tillfelle her snedig etter munnen - om spørsmål skulle stilles fra dét holdet. Foreldrene tror naturlig nok at det barna her markerer og feirer på skolen også er det kjente kristne. Antroposofien legger altså noe helt annet i alt det kjente - og barna og foreldrene trekkes dermed intetanende inn i et helt annet og svært så fremmed innhold; dog ikledd alle kjente og kjære ord og masker man kjenner fra julehøytiden. Det spørs om det ville vært akseptabelt om f.eks, muslimer feiret jul med de kristne barna uten å fortelle noen utenforstsående det minste hva de egentlig forstår med ordene som benyttes og det som skjer?

Foreldrene og elevene på sin side ser naturligvis her noe helt annet; de ser den kristne tradisjonens elementer. Men de elementene ER der altså ikke like vel. Det ties om i hvilken religiøs setting barna faktisk er involverte i. Ei heller opplyses det om hvilket av de to Jesusbarna som egentlig feires.

Vanligvis kalles dette manipulasjon og livssynsmessig forførelse. Mulig burde man i all redelighetens og respektens navn opplyse om at det ikke er samsvar mellom det ytre velkjente barna deltar i - og det antroposof-religiøse innholdet? Både her og ellers gjennom skoleåret. Men alt dette fortelles det intet om. Blir det spørsmål, så spilles det som kjent på den foreliggende sympatien og på det YTRE som jo alle ser. Antroposofenes og de skoleinvolvertes aller største ressurs når det oppstår kritikk er som kjent journalistenes og foreldrenes uvitenhet om alt som ligger bak ang. deres idémessige røtter og begrunnelser ang. mennesket. Det er nemlig det antroposofiske menneskesynet, med karma, reinkarnasjon, onde og gode ånder alle vegne, de åndelige forklaringer på sykdom, de to Jesusbarn, etc, etc, som er de reelle og virkende røttene som ikke synes på overflaten. 

LINK:   Natten i natt...

 

.

 

.

Beregnende og kynisk opptreden "backstage" river ned troverdigheten og integriteten

Antroposofenes og de steinerskoleinvolvertes hovedproblem er at de insisterer på å selv legge premissene for undersøkelser og studiet av egen praksis og livssyn. Dermed blir det bare én innfallsvinkel: De involvertes egen. Dvs det finnes ingen gyldige posisjoner å kritisere disse virksomhetene ifra; og det er selvsagt like utilstrekkelig som uakseptabelt.

 

Når man skal undersøke en livssynsmessig fundert og definert virksomhet tilstrekkelig, så er det for enhver fagperson naturligvis nødvendig å gå bak enhver fasade og selvpresentasjon. Empiriske undersøkelser må gjøres over tid hvor flere av virksomhetene er inkludert. Bemøter man miljøet som skal undersøkes med visse forventninger, positive som negative, med sympati eller antipati, så blir heller ikke resultatene faglig holdbare eller troverdige. Det viser seg for øvrig klart at livssynsoptimistisk ønsketenkning heller ikke er en spesielt god form for bagasje; forutsatt at man vil ha med seg alle sider av det som foregår: Man befinner seg nemlig her innenfor et gitt system der flere søker bekreftelse for det som kjennes rett.

Som enhver vet, så handler det i slike undersøkelser om det å avdekke menneskelige erfaringer i virksomhetene. Her er det vesentlig å ha et bredt spekter av intervjuobjekter for at undersøkelsen skal bygge på et reellt representativt grunnlag; dvs ikke kun de aktører som i utgangspunktet er positive og tilfredse. Det finnes som kjent allerede flere som melder om positive erfaringer, og det er naturligvis både greit og legitimt: Slike positive meldinger er allerede blitt gjort tilstrekkelig kjent av virksomhetene selv. Les deres nettsider. Men deres selvpresentasjon der og ellers bygger dog på bestemte premisser for hvilket bilde som skal bli stående som det sakssvarende og sanne. Og merk vel: De positive erfaringene opphever ikke legitimiteten i alle de negative og destruktive sådanne som meldes hvert år.

Det viser seg dessverre at følgende erfaringer ofte meldes: Når kritikk av de antroposofiske virksomhetene kommer på banen, så bemøtes dette enten med total taushet eller så vekker det oftest avvisning, bagatellisering, latterliggjøring og i verste fall demonisering av kritikerne. Dette kommer av at mange som er knyttet til virksomhetene ikke vil tro det de hører eller ser, og andre som kunne ønske at problemene og det kritikkverdige forble skjult. På den annen side, er det direkte uetisk å akseptere svikt og maktmisbruk fordi man selv ikke gjenkjenner det som presenteres i kritikken eller ikke ønsker at det blir kjent.

Med tanke på helhet og et sant bilde skal man i redelighetens navn nødvendigvis også trekke inn deltagere og brukere som har hoppet av eller trukket seg av diverse årsaker. Det er slike erfaringer som disse tekstene bygger på. De bortviste, fortiede og svakeste stemmene. Viser for øvrig til annen kilde som beskriver tilsvarende kritikk: http://www.detdeikkefortelleross.no/ 

 

 

Dersom dårlige og destruktive erfaringer ikke adekvat løftes opp på et struktur- og ledelsesnivå, men kun anses som ubehagelige unntak som dermed behendig individualiseres negativt ad hoc, så risikerer man at de passive og unnvikende strategiene støtter opp under og sementerer dårlig organisering, kameraderi og sviktende kompetanse. Og NB: Det som er fokus for noen av respondentene er ikke nødvendigvis om virksomhetene har hatt rett eller galt saklig sett: Men hvordan (!) de velger å forholde seg til det som er problematisk. Metodene som velges kan virkelig være kritikkverdige og ikke sjeldent gode eksempler på grov maktmisbruk. Man kan f.eks. velge advokater som "backstage" overhodet ikke opptrer i tråd med virksomhetens verdigrunnlag. Meldingene om dette er flere; tendensen er m.a.o. klar. Det må konkluderes at det trampes grundig i det etiske klaveret qua juridisk representant for virksomhetene: De stygge flekkene på fasaden og stadig gjentagende kritikk skyldes m.a.o. virksomhetenes valg og prioriteringer. Det som gjør det hele så grelt er at det skapes en så sterk kontrast til alle de gode idealer og visjoner de ellers hevder å bygge sine virksomheter på.

Om de iboende presenterte etiske verdier faktisk skulle være sanne, så gjelder dette implisitte imperativet selvsagt alle som opptrer på vegne av virksomhetene. Eks.: Engasjerer man ressurser utenfra er det derfor vesentlig å sikre seg at vedkommende opptrer i tråd med virksomhetenes identitet og etiske verdier; det handler om intet mindre enn integriteten og troverdigheten. Situasjonsbetingede unntak ad hoc kan selvsagt ikke aksepteres; uansett hvor praktisk nyttig dette kan være ad hoc for den enkelte maktperson. Kortsiktige interesser, det å vinne frem gjennom uetisk adferd, kan sikkert nok føre til «seier i sak»; og dermed  intern tilfredshet, anerkjennelse og lettelse over at saken er avsluttet. Men de antroposofiske virksomhetene har her egentlig tapt grundig på et dypere og langt viktigere og essensielt plan fordi man i høy grad har benyttet etisk tvilsomme fremgangsmåter bak fasaden. Og dét med til dels betydelige menneskelige konsekvenser. Alt selvsagt i de antroposofiske virksomhetenes navn.

Ikke minst når det er vanskelige saker bør man være bevisst at nettopp her (!) står nå integriteten, troverdigheten og identiteten på spill: Her står nå prøven på om det også er sant og internalisert det som ellers hevdes i de lyse og gode dagene.

Det vil dog i etterkant alltid komme rekyler og kritikk der det viser seg at metodebruken bak de myke fasadene har ført til ødelagt helse og liv, dette poenget er for øvrig også en antroposofisk sannhet om man skal ta dem seriøst her (ref. deres begrep "karma"). Derfor blir det muligens internt så viktig å fortsatt holde de skapte narrativene og dikotomiene ved like, og diskvalifisere den og de ofrene som fungerer som levende vitnesbyrd om hva som faktisk og virkelig foregår av maktmisbruk bak fasaden og selvpresentasjonen.

Reaksjonene som kommer mot virksomhetene i ettertid skyldes m.a.o. ikke nødvendigvis bare svikt, feighet og manglende faglig kompetanse innad. Dette vil man visst ikke innse internt. Det som skjer backstage på andre plan vil man nemlig helst ikke snakke høyt om; og oppstår det spørsmål, så velger man letteste utvei: Nemlig å tro den egne valgte autoritetens narrativer i tilfelle kritikk - selv om man ikke selv positivt vet hva som faktisk har foregått. Ergo opptres det til tider med et Janusansikt: Pussig nok makter mange internt å leve med en slik moralsk dobbelthet. Som en skrev: "Jussen kan visst brukes til litt av hvert: De har visst forstått virkeligheten på en slik unik måte at de mener å ha all rett til å opptre negativt og destruktivt der de finner det nødvendig".

Den juridiske retten blir altså makt ved at makten blir rett og heves over det sanne og etisk riktige.

Et annet mønster i forsvarsretorikken er her gjennomgående: Får man i etterkant kritikk for de grove metodene og inhumane virkemidlene som er benyttet, så besvares det heller rasjonaliserende med de legitime intensjonene og den eventuelle saklige begrunnelse forut for prosessene. Men dette er manipulerende avsporing: Metode- og adferdskritikk, samt påpekning av maktmisbruk og grov kompetansesvikt i vanskelige prosesser, er noe annet enn kritikk og delegitimering av de eventuelt gode og berettigede intensjoner som ligger bak. Saken er enkel: Om man i det godes og etikkens navn opptrer på tvers av de etiske verdier man hevder å skulle forsvare, så har man samtidig selv mistet sin legitime rett til å reagere og kritisere. Man kan i det godes og sannes navn selvsagt aldri rettferdiggjøre det å opptre destruktivt: "Gode grunner" kan aldri trumfe sanne grunner. Heller ikke her i disse virksomhetene.

Det er verdt å påminnes at det er den som er grovt rammet og ødelagt som har autoritet ang. uttalelser om de kritikkverdige metodene og maktmisbruket. Dette vet man nok internt: Derfor, så ties kritikerne behørig ned eller man tar internt flere grep for å underminere deres troverdighet.

Det er direkte besynderlig at de antroposofiske virksomhetene ikke tar mer seriøst fatt i de negative forholdene som oppstår og tar aktivt initaitiv for å lytte respektfullt på de personer som rammes. Og dermed også i praksis faktisk illustrerer den "praktiserte visdom"-"visdommen om mennesket" (dvs antroposofien) som hevdes å være det livssyns- og verdimessige i virksomhetene. Slik får man selvsagt også ikke minst fatt på vesentlig informasjon som bidrar til en langt bedre kvalitetssikring internt (!). Dvs i praksis opptre konstruktivt i lys av alle de gode idealer som ellers fremheves. Integritet er som kjent å stå for sine verdier og prinsipper... også når det har en pris og man ikke umiddelbart tjener på det. Virkeligheten er den øverste dommer; også her. Da må man i alle gode verdiers navn også våge å konfronteres med den. Men det er like vel ikke så enkelt i praksis: Mange melder om å bli avvist fordi man internt forlanger å ha definisjons- og tolkningsrett i de språkspill som tvinges gjennom; det blir alltid et strategisk spørsmål hva som skal få passere som virkelighet eller ikke. Det er også spørsmål om makt, posisjoner, intern lojalitet og status. Og som flere nevner er visst sannhet her i visse tilfeller kun det som gavner virksomhetene mest.

Det finnes flere alvorlige forhold og funksjoner som bærer latente problemer: Steinerskolene er ennå ganske små; miljøet er tett og intimt og limet som holder det hele sammen består f.eks. også av et felles definert livssyn - antroposofien; og dermed langt på vei en fellesskapsbindende identitet. Her oppstår en samstemmighet og tette vennebånd ut over de formelle roller som allerede er gitt i virksomhetene. Det pleies videre tett kontakt også privat og flere av de involverte er hverandres partnere, ektefeller, hverandres forlovere og venner, hverandres barns faddere, osv. Det viser seg gang på gang at alle disse sterke sosiale faktorene resulterer i usunne klikkmiljøer og dermed også betydelige rolle- og lojalitetskonflikter i virksomhetene: Evnen og viljen til å skille mellom det profesjonelle, det personlige og det private er altså ikke nevneverdig fremtredende. Dette får direkte konsekvenser ved både ansettelser og for hvordan diverse saker, spenninger og konflikter tolkes og løses.

Det er en kjent sak at svak administrasjon og organisering øker risikoen for mengden stressfaktorer, uklarhet og usikkerhet i beslutningsprosessene. Samt at mindre og større personlige motsetninger i virksomhetene øker risikoen for psykososiale arbeidsbelastninger hvor noen så søker trygghet i interne klikker. Her kan produksjonen av syndebukker føre til mobbing og utstøting som kompenserende løsninger da man ikke har kompetanse, kraft og vilje til å gå inn i de faktiske og reelle bakenforliggende årsaksforholdene. Fokuset på en syndebukk leder derfor takknemlig oppmerksomheten bort fra det nivået hvor alle har ansvar.

Mobbeofferet får sågar selv ansvaret for at vedkommende gjennomgående subtilt plages og mobbes av klikkene. Det benyttes flittig egenskapsforklaringer, og begreper fra antroposofien om vedkommendes "karma og biografi", for å legitimere de destruktive sosiale kreftene som settes i verk. Slike benyttede forklaringer har den fordel at de ikke tar hensyn til at adferd i høyeste grad skyldes samspill med de andre, eller med miljø- og interne sosialt virkende krefter: Egenskaps- og antroposofisk relaterte karmaforklaringer gir ikke åpenhet, undring, refleksjon og forståelse for det som egentlig og faktisk pågår. At syndebukker får sitt liv ødelagt i det godes navn, og deres familier dermed også blir sterkt preget, er en pris de tydelig og skremmende nok er villige til å betale. Alternativet, prisen for å få frem hele sannheten, blir for dyrt.

Når man sammenligner de offisielle idylliske og ideale bildene av antroposofien og dens virksomheter med hele virkeligheten, så kan man ikke sjeldent finne små og store avvik. Og slik har det faktisk fått pågå i tiår etter tiår (!). Mange har underveis meldt om problemer og svikt; og at det som har skjedd har satt dype sår på en selv og familien. Det er faktisk, i det sannes og godes navn, direkte uetisk å trykke disse stemmene bort eller forverre deres erfaringer gjennom benektende strategier, diskvalifisering og usynliggjøring, slik det alt for lenge har forekommet. Ser man internt bort fra de negative erfaringene, eventuelt tvinger dem inn i akseptable, trygge og legitimerende forståelsesrammer, så forsvinner nok verken kritikken eller de årsaksforholdene den bunder i. Kritikken kommer desto mer frem på andre måter, som ikke nødvendigvis alle gavner virksomhetene.

En blogg som denne, hvor kritikere fritt kan komme til orde uten å møte sensur, manipulerende strategier, trenering, ny mobbing, bagatellisering, latterliggjøring og personangrep, er m.a.o. en direkte konsekvens av alle fortielsene og de nevnte benektende strategiene fra disse virksomhetene.

.

.

.

.


 

Bak fasaden og selvpresentasjonen

Det viser seg entydig at det er sympati, idealisme, emosjonelt betinget god tro og velvilje som preger de flestes vei INN i virksomhetene. Alternativt fordi man har dårlige erfaringer med offentlige skoler, og griper etter dette nye i lys av nye forhåpninger og ønsketenkning. Påfallende mange velger altså steinerskolene fordi man vurderer alternativet som dårlig; IKKE (!) fordi man positivt vet hva man går til: Det er faktisk ikke få som trer inn her med livssynsbaserte forventninger, ønsketenkning og positive fordommer: Hvilket dog for flere skulle vise seg å ikke være spesielt nyttige eller konstruktive faktorer da uværskyer og disharmoniske skygger kom til syne mer enn et par ganger.

Selvpresentasjon; også som idealisering og legitimering:

Så og si samtlige (!) respondenter, som av ulike grunner har trukket seg fra virksomhetene, og målbærer kritikk representeres av en fellesnevner. Blir det problematisk innad, så er det ikke sjeldent takk og farvel: Det påpekes en påfallende dyp og vid grøft mellom de gode idealene og visjonene p.d.e.s. og den faktiske virkeligheten på den annen. Men den kommer dog ikke til syne før det begynner å skake i fasaden og det er for sent. Men da er det også for sent. Enkelte konkrete eksempler:

"De har absolutt ingen kompetanse i å opptre fornuftig og konstruktivt under kritikk, når motsetninger og konflikter oppstår- eller i motgang; slik alle andre virksomheter i samfunnet må akseptere og forholde seg til. Enten, så kjennetegnes de av en klar konfliktskyhet, trenering, unnvikelser og fravendthet, eller så slår det voldsomt ut i den motsatte ytterlighet: Det er vel få pedagogiske virksomheter som til de grader opptrer som kyniske reduksjonister og positivister som man gjør her. (Og Red. anm. - NB igjen!) Får de ikke tvunget sine subjektive mål gjennom, så engasjeres advokater som i hvert fall ikke opptrer i tråd med virksomhetenes idealer og verdier. Her skal intet middel bli liggende ubrukt; målet får høyeste prioritering. Det ligger flere ødelagte medmennesker tilbake i grøften etter å ha blitt ødelagt av slik grov kynisme fra skolene. At en og annen av disse i dag er i live er i hvertall ikke den respektive virksomhets skyld. Pussig nok, så gjelder visst etikken og verdiene kun i de tilfeller man internt liker den man er i interaksjon med. Antroposofi blir f.eks. sagt å være "bevissthet om det menneskelige i meg". Mulig de kunne involvere bevisstheten om det menneskelige hos sin neste også?".

Annet sitat: "Enten må man akseptere å diskutere og belyse det som foregår på ledelsens premisser... eller la feil, svikt og sågar personangrep bli forklart bort og bli stående uimotsagt." Ikke bare skoleforeldre, men flere tidligere ansatte melder også om at implisitte henvisninger til det antroposofiske livssynet og idealene blir benyttet herskerteknisk for å legge lokk på sakene, og dermed som praktisk konsekvens bidra til at ledelsens saksforståelse og målsettinger blir sementerte. Og eksempelsitat fra forbundet som vegrer seg for å iverksette objektive undersøkelser som kan få som konsekvens at internkritikk av venner og kollegaer oppstår: "Nå har vi sådd et frø og vi får nå håpe at dette bidrar til positive virkninger. Man skal vise respekt for prosessene". Her bør man m.a.o. qua livssynsengasjert enkeltperson, med begge bena i de pedagogiske virksomhetene, trekke sin kritikk i respekt for de gode åndelige krefters virke som opptrer her om man vil bli tatt seriøst innad. Alt fyldig forklart i antroposofien, for øvrig.

Et annet sitat fra forelder: "Pussig nok er det alltid den konklusjon som minst rammer skolens interesser som også alltid presenteres som den saklig riktige".

I praksis, så avsløres eksistensen av et klart asymmetrisk forhold mellom den enkelte og den interne ledelseskuturen; stikk i strid med de idealer som innledningsvis presenteres. Hvilket illustreres av påstander om å bli møtt med usynliggjøring og å bli tiet ihjel; alternativt møtt med latterliggjøring, arrogant utstøting og alvorlig demonisering: Det fortelles om negative holdninger fra de involverte som faktisk opprettholdes og pleies i mange år (!) etter bruddet som enkelte foretok. Det "som har skjedd" fra tiår til tiår lever faktisk som legitimerende narrativer internt, slik at t.o.m. nye involverte som langt fra har førstehåndserfaringer med sakene eller alle de involverte etter hvert glatt overtar de rådende negative holdninger og attityder mot tidligere kritikere. Videre: En deltager skrev en klage sentralt til forbundet angående sterkt kritikkverdige forhold hos en intern autoritet; men intet svar ble gitt. Da klageren ringte for å purre på saken, så var svaret: "Vi har kjent NN så lenge og kjenner ham så godt, så vi vil ikke bidra til noe som kan gjøre det vanskelig for ham". Det viste seg dog at vedkommende som ble innklaget senere fikk skarpe reaksjoner fra offentlige kontrollinstanser. Dette ville altså de involverte sentralt forsøke å hindre. Kameraderiet og feigheten innad er m.a.o. mildt sagt et pågående stort problem.

Og desto verre: Påstanden om at man internt dyrker dikotomiene hvor de selv fremtrer som den gode, velmenende og sunne - og de andre som representanter for det motsatte; viser seg altså å være mer enn situasjonsbetingede meldinger fra en eller annen kritiker. Nå har det for øvrig selvsagt aldri vært slik at hyggelig fremtreden, gode intensjoner og velmenenende målsettinger er noen garantier mot negative og destruktive konsekvenser.

Å undersøke mellommenneskelige og relasjonelle fenomener p.d.e.s, i samspill med det antroposofiske livssynet og faglige kompetansenivået på den annen side, kan faktisk vise seg å være et ganske så spesielt prosjekt. Erfaringene er dog entydige: Liker ikke de involverte det som fremgår av slike undersøkelser, så møtes man med tvil, bagatelliserende arroganse eller t.o.m. avvisning. Rapporter og undersøkelser, som de selv ikke har bestemt premissene for og videre fått avgjøre hvem som skal være referanser, blir forsøkt annullert og ens motiver blir sågar mistenkeliggjort. Alternativt presenteres egne rapporter hvor i høy grad tilfredse deltagere er valgt ut som referanser. Videre viser det seg at den sosiale kulturen resulterer i visse kompenserende strategier hvor negative roller utdeles internt ved behov: Flere vitner nemlig om en stygg syndebukkmentalitet og containerviksomhet. Det er de sterkeste personlighetene som preger saksforståelsene og saksgangen videre innad. Hvilket selvsagt er velkjente symptomer på kollektivets konfliktskyhet, manglende relasjonell kompetanse, svake strukturer og usikkerhet. Sitat: "Alt går fint inntil den dagen du velger å stå på din saksforståelse og dine rettigheter til tross for ledelsens forsøk på å dominere. Det er direkte bemerkelsesverdig hvordan antipati og sympati kontinuerlig styrer makten innad: Interne klikkmiljøer preger saksforståelsene. Sannheten internt viser seg dermed å være det samme som det som er nyttig".  -  "Enkeltvis og under fire øyne kan man dog fra visse involverte høre en viss selvkritisk bevissthet hvor også kritikken verbaliseres, bekreftes og gis substans. Men i kollektivet og utad er det idyllen som dyrkes og rår; her gjelder det å gå i takt og holde fasaden. Da kritiserer man ikke".

 

Og hva gjelder det religiøse forholdet til antroposofien:

Dette livssynet representerer sannheten selv, hevdes det: Dette er dog en absolutt og typisk påstand om sannheten, om essensen av det anliggende, og dets innerste vesen. Kjenner man sannheten om mennesket, virkeligheten og historien, slik antroposofene her pretenderer å gjøre, så vet vi alle nå altså hva sannheten egentlig er. Man kan vel vanskelig hevde at antroposofien er kumulativ, slik all annen vitenskap er. Dvs at nye konklusjoner trekkes ut fra kritiske undersøkelser og i pågående dialog med annen forskning.

Har man funnet sannheten om livet og dets mening kan det nødvendigvis heller ikke finnes andre sannheter om dette: Sannheten med stor S, dvs antroposofien, er derfor immun mot kritikk. De involverte trenger ikke fakta og fagkritisk tenkning slik alle naturvitenskapelige fag fordrer og bygger sin identitet på: Antroposofene har nemlig funnet sannheten - de kjenner den inni seg, må vite. De drøfter ikke fagkritisk, det veies ikke data opp mot hverandre: Derimot kastes et språkfundert antroposofisk nett over virkeligheten og slik fanges den også inn i paradigmet; men ser m.a.o. det man er disponert for å se. Og slik finner de bekreftelser og "bevis" for det de allerede har bestemt seg for å tro på og mene. Vi er m.a.o. vitner til patetiske forsøk på å lokalt etablere en antiopplysningens ukultur impregnert av religiøs tro. Antroposofenes posisjon og tro skyldes ikke manglende utdannelse eller sviktende kompetanse internt, for all del: Det skyldes religiøs TRO. Eller det som ble kalt "superstitio" av de gamle romere. Flere av de involverte benytter for eks. vendingen at Rudolf Steiner "påpeker" (!) hva som er de reelle saksforholdene hva gjelder virkelighetens egentlige beskaffenhet. Dvs: Andre naturvitenskapsmenn og forskere påstår; mens Steiner fastslår... De involverte i de antroposofiske virksomhetene forveksler m.a.o. verden med deres forestillinger om den. Apostelen Paulus skrev om det å "se som i et speil", dvs diffust og uklart; mennesket vil aldri nå til det punkt hvor de endelig får en kjemisk fri og full tilgang til virkeligheten og sannheten per se. Men hos de involverte i de antroposofiske virksomhetene møter vi faktisk en gruppe mennesker som er de første til å se verden uten de paulinske speil for øynene.

Den genuine naturvitenskapens vesen er derimot den frie og kritiske tenkningens vei; dvs dristig å rive ned egne sannheter. Ingen sannhet eller kilde er for hellig for forskeren. Det er faktisk direkte tragikomisk å se de involverte i de antroposofiske virksomhetene hvor de selvhøytidelig og seriøst hevder å befinne seg i en type faglig pågående rivalisering med naturvitenskapen, den legitime forskningen og universitetsmiljøer. Men saken er at de etablerte og anerkjente fagmiljøene faktisk stiller seg så og si helt likegydlige til denne sære og bitte lille livssynsminoriteten. (Jeg minner om at det finnes ca 50 000 kristne pr 1 antroposof). De eneste som ser på fenomenet "antroposofi/antroposofene" med en viss faglig interesse er sosiologer, religionshistorikere og religionspsykologien.

.

 


 

Antroposofien: Det absolutte perspektiv

De involverte i de antroposofiske virkomhetene har funnet sannheten selv, og har samtidig verdensaltets ånder på sin side. Den som våger å kritisere de idealistiske og overbeviste troende i virksomhetene blir derfor med nødvendighet ansett som kunnskaps- og innsiktsløs... og illustrerer dermed at han eller hun heller "ikke er tilstrekkelig åndelig utviklet ennå": Eller så er kritikeren ondskapsfull, primitiv, sår, hevngjerrig og smålig. Det er talende hvordan de internt alltid begynner å fokusere på hvem det er som kritiserer, fremfor å bemøte kritikken. Det antroposofiske språkets hybris er m.a.o. mer enn påfallende. Nå er det for øvrig ikke slik at det kun er de etablerte i de antroposofiske selskaper som hevder å ta antroposofien seriøst; mange i deres virksomheter gjør det samme.

Det finnes naturligvis også flere andre tros- og livssynsmiljøer som gjerne hevder å fremstå som åndelig og kulturell motkraft. Påfallende nok, så hevder de alle at nettopp deres egen lille gruppe er den egentlige sanne motkraft og har grepet mer av sannheten enn alle andre. Når antroposofer saklig skal begrunne sine standpunkter for et objektivt publikum, eller presentere "grundige undersøkelser" om antroposofien og interne forhold, så henvises det tragikomisk nok til egne (!) interne skrifter og undersøkelser. Men disse ikke alt for plagsomt objektive kildene har selvsagt like lite troverdighet og faglig autoritet for en utenforstående fagperson som når "Vakttårnet" blir presentert som den endegydlige referanse når Jehovas Vitner skal begrunne sine standpunkter med henvisning til egne undersøkelser.

Og det er for øvrig naturlig nok helt greit at de involverte tror, at engasjementet bygger på religiøs hengivenhet og at antroposofien fungerer som et religionssubstitutt. Men de innrømmer det ikke: De involverte insisterer nemlig bestemt på at de kun bedriver åndsvitenskap.

 

 

Grunnregelen er at man (1) aldri skal bekrefte svakheter og svikt; og (2) så praktisere prinsippet om at beste forsvar er angrep. Kritikk av virksomhetene tas m.a.o. sjeldent seriøst. Kritikk av div. ledd i antroposofien og ideologien blir nemlig alltid også opplevet som personlig kritikk av de involverte, og det besvares derfor med sterk tyngde.

(Et generelt tips ang. kritikk: Det har skjedd at kritikere har fått hacket sine laptoper gjennom misbruk av IP-numrene deres, og at data her er spredd og misbrukt).


Rudolf Steiner: "Vi er virkelig blitt de nye mennesker. Vi går inn i det nye århundre med vesentlig andre følelser enn våre kristne slekters. Vi vil være stridsmenn for vårt evangelium for at det i det kommende århundre kan oppstå en ny slekt som forstår å leve tilfreds, glad og stolt uten kristendom, uten hensyn til det hinsides".  (Sic). Denne beskjedne og ydmyke ytringen er ikke sitater fra Vidkun Quislings åndelige manifest for de som kjenner dét, men faktisk direkte fra Rudolf Steiner selv.

Dermed er Steiners historiske misjon gitt:

Gjennom sitt arbeide, så foreberedet han det åndelige og himmelske akademiet hvor vi alle er invitert: Antroposofien anses innad som det hittil øverste trinn på den menneskelige kunnskapsveiens trapp. Som Lieblinge der Götter, så er det da ikke så underlig at de tar sitt ånde- og skjebnegitte forvaltningsansvar seriøst.  Antroposofene innser riktig nok at det står mye igjen å utforske, men det handler i prinsippet hovedsaklig om å ordne virkeligheten inn i det system, kategorier og klasser som Steiner allerede har forutsagt og skissert. Den som tar fatt på antroposofien og strever mot fullkommenheten og viser sin gode vilje kan altså nå helt frem. "Wer immer strebend sich bemüht, den können wir erlösen."

Men dessverre, det er nok ikke så enkelt. Verden og mennesket lar seg ikke føye inn i disse kategoriene like vel. Antroposofien blir m.a.o. det fengsel der man burer inn virkeligheten for å kunne beherske den. Det ligger en dyp ironi i at det Rudolf Steiner mente å ta et oppgjør med -og som han mente virket innskrenkende-, endte med NYE innskrenkninger, tribalisering og sekterisme. Slik blir det lett med bruddets ideologi: Den blir fort gjenstand for samme begrensninger, trosbetingelser, maktposisjonering og bedrevitenhet som det den opprinnelig ville til livs.

 

Den kollektive narsissismen i dette miljøet kan altså sies å være påtagelig: Det antroposofisk pregede språket tilslører minst like så meget som det avslører. Man skal, slik antroposofene ser det, kun søke sannheten og Gud i sitt indre. Tanken er god, men de erstatter bare ett bilde med et annet, ett lengdemål med et annet: Dypet erstatter her nemlig rommet. Til slutt er vi m.a.o. tilbake der vi begynte. Hvilket ender med at mennesket kun har seg selv igjen å dyrke; hvilket blir en heller liten og skjør gud.

.

.

 



 

 

 

 

 

 

 

Påsken og antroposofiens avsporinger

I en verden preget av uro, motsigelser og livssynsmangfold; samt et konglomerat av tilbud alle vegne, kan også antroposofer med letthet skape gehør og sympati for berettiget samfunnskritikk. Men dette innebærer ikke nødvendigvis at det antroposofiske alternativet samtidig er genuint sant eller spesielt legitimt: Selv om man altså langt på vei kan sympatisere med den uttalte kritikken samt de tilsynelatende mykere verdier og spesielle sosiale markører de er kjente for. Men dette siste er altså noe annet, og stort sett ytre elementer.

Vi nærmer oss påsken og på samme måte som med julen, så møter man hos antroposofene og på steinerskolene også her lett gjenkjennelige bilder og elementer fra den kristne kulturen og trosverden. Men bak alle de velkjente ordene, fortellingene og symbolene som benyttes ang. påskehøytiden, så skjuler det seg faktisk noe helt annet enn det man som forelder og tilskuer kulturelt og trosmessig forventer. At disse velkjente påske-elementene og etikettene representerer noe ganske annet enn de påskefortellinger, som de fleste foreldre og tilskuere ellers er kjent med, opplyses det dog ikke adekvat om fra de involverte: Man tier strategisk om antroposofiens obskure sider her og snakker heller foreldrene beregnende etter munnen.

 



Den kristne forskningen og tradisjonen har fastholdt evangelienes budskap og innhold i snart 2 000 år.

 

Steinerskolepedagogikken bygger altså nettopp på Steiner som navngir denne skolen: Uten antroposofi - ingen steinerskole. Og merk vel: Den enkelte lærer kan ikke subjektivt ta avstand fra pedagogikkens kilder og basis der det skulle passe og heller impulsere noe annet. Og så heller være tro mot Steiner der det ikke vekker ubehagelige spørsmål utenfra. Grunnideen er nemlig nettopp at lærerens selvbevisste indre, det sjelelig/åndelige, formidler det som skaper den nødvendige levende interaksjon i klasserommet; som så er en nødvendig forutsetning for læringen. Rudolf Steiner sier selv at den som mener noe annet vil visst gjerne ha fruktene, men ikke treet, røttene og kilden. Han tok bestemt avstand fra den lærer som ikke ville gå inn i de dybder som metodene faktisk er motivert ut fra.

Det antroposofiske livssynet og de steinerskoleinvolverte, som da våger å innrømme at de tar pedagogikkens kilder seriøst, legger altså det helt sentrale fra den kristne troshistorien bort: Med den begrunnelse at den kristne troslæren bygger på misforståelser og gamle fastlåste vrangforestillinger, som nå burde vært forlatt i den nåværende kulturperiode: De involverte som tar pedagogikkens basis på alvor "vet" nemlig at påskens innhold representerer noe helt annet. I likhet med julens fortellinger så omtolkes også påskehøytidens sentrale elementer i behørig grad. Denne viten har ingen annen form for begrunnelse enn at én eneste mann - Rudolf Steiner - rundt år 1900 hevdet at den egentlige sannheten om virkeligheten og verden er det alene HAN som har sett. Og dermed forvalter antroposofene og de steinerskoleinvolverte i dag disse sannhetene på vegne av verdensaltets ånder. Hvilket ikke oppleves som en uviktig skjebnegitt oppgave.

Det finnes altså f.eks. absolutt ingen forsoning og frigjørende nåde slik kirkene har markert i snart 2 000 år hver påske. Hele Kristi liv og verk slik den kristne troen og kulturen har markert det - annulleres.

Jeg minner om at det finnes ca 50 000 kristne pr 1 antroposof i verden. Like vel er det altså denne ene antroposofen som vet best: Snart 2 000 år kristen troslære og kultur oppheves glatt til fordel for den antroposofiske livsanskuelsen etablert rundt år 1900. Apropos: At det er utgitt en bok av en tilfeldig lærer som hevder at dette i dag "er mer pragmatisk forstått " sier faktisk lite og ingen ting om hva man sentralt i skolevirksomhetene og Steinerskoleforbundet faktisk og virkelig mener og står for. Det finnes f.eks. alltid prester og teologer som skriver den ene boken etter den andre og påstår en masse om kirken og dens tro, UTEN at dette betyr at kirkens ledelse har justert bekjennelsen og troslæren.

Antroposofen og steinerpedagogen ser det hele derimot slik: Når mennesket reinkarneres, så innebærer dette at mennesket må ta det hele og fulle ansvar selv. Hva synden har å si for enkeltmennesket må mennesket selv bære det fulle ansvaret og konsekvensene for: Det inkarneres derfor igjen i et nytt liv i en annen tid senere, på nytt og så på nytt igjen, for der å møte de individer han og hun er knyttet til skjebnemessig: Med karma forstår man det som er årsak i det ene livet, som så kommer tilbake som virkning i neste liv. Det onde du har vært årsak til hos din neste må du selv sone for gjennom en ny senere relasjon/inkarnasjon med ´offeret´; slik at du der får muligheten til å konstruktivt og positivt gjenopprette livsbalansen. -  Dette høres jo rimelig, liketil og greit ut?



Men antroposofenes og steinerskolefolkets ideer om mennesket og livsskjebne høres nok litt FOR rimelig og greit ut. Det appellerer kun til den rimelige fornuft, menneskets stolthet, synsing og egoet, godt forkledd i de beste gevanter og intensjoner. De ser nemlig faktisk og hovedsaklig her kun den ene siden av saken: Det er et alt for optimistisk, romantisk og positivt bilde av mennesket det opereres med i praksis: Distansen mellom den man er i nået -og den de helst vil være- er ned-dempet og blir lite bevisstgjort. De har paradoksalt nok, nettopp i dette miljøet hvor de eksplisitt fremhever det menneskelige, glemt at en selv aldri opphører med å være et deltagende menneske her og nå.

Apropos reinkarnasjon og karma: Enhver fortsetter naturlig nok i livet nemlig uansett å gjøre nye feil slik mennesket faktisk er i sitt vesen. Antroposofene fortsetter i sin selvutviklingsoptimisme å glemme at en selv faktisk fortsetter å være nettopp det mennesket man er underveis. At det som nevnt alltid har frihet til å vike unna fordringene, til å svikte, til å feile, til å lyve for seg selv, til å la egoet sikre og styre, til å unngå livsansvaret, etc. Og ikke minst ser man hvordan antroposofien paradoksalt og tragikomisk nok nok fungerer nettopp som legitimering og påskudd for å unngå de nødvendige utfordrende steg inn i eget liv... som antroposofien i utgangspunktet er ment å skulle initiere. Årsaken til dette er altså at man glemmer seg selv som deltagende og virkende individ; som alltid er underveis. Antroposofien ble bare enda en ny variasjon over gamle mønstre. Man har ikke sluttet å tro på kristendommen, en religion, en new-age-retning, etc. Man har bare skiftet gjenstand for hva man tror på: Antroposofien spiller dermed akkurat samme rolle, psykisk og sosialt sett, som de tidligere trosfaktorer man mente å ha endelig avslørt og forlatt. Gammel dekkmaling er erstattet med en ny eksotisk variant.

 



Videre: Jesus var jøde, født i en jødisk kontekst, i en jødisk trosverden; Jesus forholdt seg m.a.o. eksplisitt til denne. (Jeg viser til et innlegg lenger ned om julen og antroposofene). Dessverre generaliserer Rudolf Steiner og antroposofene over alle grenser når det gjelder betraktningene over jødedommen og jødenes troslære. I følge Steiner foreligger visst den jødiske troen som en fast foreliggende konform entitet gitt innenfor klart definerte og overskuelige rammer. Men dette er direkte tøv og naturligvis helt galt av Steiner og antroposofene. Jødedommen på Jesu tid var minst (!) like differensiert som kristendommens mange avarter er i dag; til tider med direkte skarpe motsetninger og med henholdsvis betydelig motsigende teologiske og eksistensielle standpunkter.

Antroposofene gjør det altså alt for lett for seg også her; helt uten noen som helst form for seriøse forsøk på faglig og kompetent drøfting, analyse og religionshistorisk adekvat gjennomgang.

 

 

I praksis, så har man faktisk ikke løsrevet seg fra det som kalles gruppesjelens fortidige tro og religion, slik det hevdes: Man har som nevnt ovenfor kun skiftet gjenstand for hva man tror på; fremfor å reellt erkjenne, akseptere og bevisstgjøre sine religiøse behov.




Antroposofien kan altså mer enn lett bli en fristelse, da den appellerer til følelsene og overflaten av den enkeltes idealiserte selvbilde; i dette ligger antroposofiens forførelse: En stor porsjon egoisme som rekker ut over det nåværende livet kan vokse frem, og nettopp her ligger det en meget stor utfordring -og faktisk en stor fare. En fare fordi antroposofiens begrepsapparat, det sosiale livet og sosiale markører langt på vei bidrar til opprettholdelse av overflaten og maskene... fremfor å være genuine uttrykk for veien inn og ned i den enkeltes dyp.

Kjærlighetsimpulsen og den aktive fordringen fra Kristus - som faktisk påsken, korsfestelsen og oppstandelsen, er klare uttrykk for - er helt sentralt i kristen troslære. Men i antroposofien sporer man i praksis av fra dette; virkeligheten viser seg å være større enn det antroposofiens rammer åpner for:

Tar man ikke den besværlige veien og så trinnvis reellt bearbeider sitt indre, så blir antroposofien med elementene "karma" og "reinkarnasjon" en eksotisk forførende vei inn i den sødmefyllte egoismen med svaksynthet for det sosiale medansvar.

Og om man da skal ta Steiner seriøst: At man antroposofisk forstått faktisk tar med seg denne egoismen også ut over døden og inn i neste liv ser derimot tragikomisk nok ikke ut til å bekymre den deltagende antroposof og steinerskole-engasjerte flere nevneverdig. Den tid, den sorg. Idyllen og samholdet er det primære. Avstanden mellom liv og lære kan m.a.o. til tider bli mer enn stor.



Åndsvitenskap og virkelige kjærlighetsgjerninger er antroposofisk forstått m.a.o. to sider av samme sak. I følge Steiner utelukker Guds allmakt den menneskelige friheten; ergo har egentlig ikke Gud noen makt per se. Men også her overser dessverre Steiner et vesentlig poeng: Nemlig at Gud i sin allmakt helt fritt i kjærlighet gir mennesket fri vilje...  og dermed i gitte tilfeller trekker Gud seg tilbake i respekt for det skapte menneskets faktiske frihet. Mennesket som er skapt i Guds bilde; gis nødvendigvis rom for også å velge feil og ondt. Friheten er Guds dristige og "farlige" gave til sin skapning. Det er faktisk ingen genuin frihet om man ikke tillates å begå mistak.

Steiner tar altså feil også her. Hans smule teologiske innsikter er selvsagt preget av de erfaringer han selv bar og den teologi som preget hans miljø. Antroposofene fanges altså i praksis av et høyst spesielt paradigme, og en selvbekreftende bias. Da ytterst få våger å korrigere de tanker og føringer som Steiner har gitt, så tas hans ord for pålydende. Dette ser de ikke selv. Det er nok derfor de har en slik forakt for kritikere, som de tragikomisk nok alltid hevder misforstår: Forståelse av den egentlige sannheten om verden kan nemlig kun hente sin legitimitet i det antroposofiske paradigmet. Begrunner du din argumentasjon med andre premisser, så diskvalifiserer du deg dermed også samtidig umiddelbart, og du blir derfor ansett som kunnskaps- og innsiktsløs. Du forstår nemlig egentlig ikke dette her med sannheten. Antroposofene fanges i en argumentativ og forstålsesmessig sirkel.

Ergo finnes det faktisk ikke et legitimt sted å kritisere antroposofien ifra.

Det mest selvfølgelige overses: Kritiske innvendinger blir selvsagt verken verre eller bedre av at den kommer fra en bestemt person. Enhver kritikk skal selvsagt bedømmes ut fra sitt innhold.

 


 

Men fra den kristne forståelse: At Gud  peker på det gode og det onde, og at mennesket oppfordres til å velge den gode veien er nettopp en skapelsesmessig forutsetning og illustrasjon på at mennesket ikke bare har en fri vilje; men at man også evner å orientere seg etisk sett. Gud fraskriver seg sin makt til menneskets frihet i den grad at Han også lar seg korsfeste av dem.

 



"Romanska bågar

Inne i den väldiga romanska kyrkan trängdes turisterna
i halvmörket.

Valv gapande bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
"Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skal."
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande piazzan
tillsammans med Mr och Mrs Jones, Herr Tanaka och
 Signora Sabatini
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt."

Tomas Tranströmer.

 

 



I følge Steiner er ikke Gud visdommen selv, dvs "allvis". Det er derimot den lokkende ånden Lucifer som er gitt visdommen. Og hva med makten? Steiner introduserer her en annen ond ånd - nemlig Ahriman som da altså innehar makten.

Og NB: "Kun en person som innser alt dette er i ekte mening å anse som en genuin kristen", hevder videre Rudolf Steiner suffisant. Så vet vi dét. Jesu korsfestelse er videre i følge Steiner kun en motvekt til Lucifer som tok fatt i menneskets astrallegeme i tidens gry, dvs det som så kalles arvesynden. Og Lucifer? Det er faktisk Den Hellige Ånd, hevder Steiner. Intet mindre. 

 

Slik antroposofene ser det, så kom altså Kristus for å heve mennesket opp igjen fra materien som det hadde glidd for langt inn og ned i. Videre har Steiner en rekke beskrivelser av selve Golgathahendelsen, av eksisterende ånder, verdenshistorien, av åndskrefter, planetene, kosmos og Kristi korsfestelse som mildt sagt er hinsides og betydelig mer absurd enn folk flest aner. Og som effektivt ris bak speilet: Den som har tatt til seg antroposofien, men like vel forlater den senere (!) vil erfare kraftige negative konsekvenser etter døden. Man blir da satt til slave av den onde selv. Valget er altså ditt og helt fritt... (Dette er for øvrig sitater fra Steiner).

Og tilbake til innledningen: Hva har så alt dette nevnte i innlegget her med påsken å gjøre?

Jo, nettopp det at antroposofien ikke frigjør i det indre menneskelige...  slik fasten er veien til - og påsken faktisk er døren for: Det er en avsporing når den antroposofiske tendensen til idyllisering og romantisering undertrykker og fortrenger den dramatikk som påsken faktisk virkelighetsnært åpner for: Påsken handler om den usminkede virkeligheten og motet vårt til å gripe dagen og realisere vårt liv i fellesskapet. Ikke bare søke for å utvikle oss selv; slik flere newage-retninger står for. Vårt ja til Kristus betyr dermed også at vi alltid på ny er rede til å tre ut fra våre ruiner; de gir nemlig ingen faktisk beskyttelse.

Kjærligheten er langt mer og annet enn det man ikke sjeldent ønsker at den skal være. Kjærligheten kan ikke eksistere uten en slik selvfornektelse, ellers blir den ren egoisme, føleri og selvdyrkende... og opphører dermed å være genuin kjærlighet. Kjærlighet er selvovervinnelse, og dermed også fordrende fordi vi virkeliggjør som nevnt dette først i fellesskapet. Den kristne tros kjerne strømmer fra egosentrering TIL livssentrering hvor mennesket bemøter Guds dynamiske invitasjon og bevegelse til livet selv. Og viser dermed entydig at sannhet, rettferdighet og kjærlighet ikke bare er idealer og ideer, men håndfaste realiteter.

Ikke til å undres da at flere vil verge seg mot lidelse og "beskjæringer"...  og heller finne tilflukt i svermeriske og bedøvende antroposofiske drømmer om virkeligheten?

Påsken handler for øvrig absolutt ikke om å minnes det som skjedde for snart 2000 år siden. Det er ikke bare en markering av en fortidig hendelse, slik forstått.

Påsken handler derimot om levd liv og modig tilstedeværelse.

Det er derfor en reell invitasjon til bemøtning av livet her og ... som presser på; og som påsken skal impulsere gjennom meditativ ettertanke... og så til aktiv bemøtning av. - Livets inn- og utpust. Ergo handler det om å våge å være i det blivende, ikke forbli i det værende. Kristen tro i praksis er altså alt annet enn den tribalisering som antroposofene kjennetegnes av; den er derimot grensesprengende. Altså handler det om det levende og dynamiske per se. Vi blir ikke helbredet ved  å unnvike lidelsen, ved å flykte fra lidelsen og det som er halvveis, men derimot til å være i stand til å dristig ta den imot og modnes i den, finne mening i lidelsen gjennom en forening med Kristus som led med uendelig kjærlighet. Den kristne påsken handler om akkurat om dette.

Det rettferdiggjør og helbreder ikke at man ikke lenger innser sitt ansvar og den skyld en også har pådratt seg. Å flykte fra, definere bort, sitt ansvar er nemlig også et valg. Man har naturligvis også ansvar for sine tanker som avleder og fortrenger; for at jeg har fått redusert mitt blikk for å identifisere det utilstrekkelige og onde i meg selv. Påsken handler om at møtet med virkeligheten, samtidig er et møte med min neste og Gud; og dermed med meg selv.  Påsken vekker da også egen samvittighet slik at den ikke lenger preges av egenrettferdighet, rasjonaliseringer, svermeriske forklaringer og bare blir et speilbilde av de gode idealer og av de i miljøet som påvirker min tankegang.

Hvordan behandler man den man er dypt uenig med her i de antroposofiske virksomhetene?

Man bør ikke her glemme at f.eks steinerskolene representerer en organisasjon, skoleinstitusjon; det eksisterer m.a.o. et betydelig asymmetrisk maktforhold sett i forhold til den enkelte som rammes internt. Flere er dessverre ødelagte som resultat av de interne maktprosessene og de herskertekniske metodene som ofte benyttes. Som ikke minst forsterkes av de sosiale utstøtingsmekanismene som rår internt. Her betyr bemerkelsesverdig nok antroposofiens innbakte etikk lite og intet.

Da kan man internt velge å bry seg om det som skjer, dvs ut over egne interessesfærer isolert og snevert sett. Eventuelt toe sine hender... og synes at det som skjer egentlig er helt på sin plass. Men gode grunner er dog aldri det samme som sanne grunner.

Skal påskehendelsen, som man ellers hevder å ta serøst, virkelig også være et poeng internt - og at antroposofi er det samme som «praktisert visdom» - så bør man nok seriøst tilstrebe seg på at dette også virkeliggjøres. Spesielt i de uvakre dager, der antipatien rår og det koster. I den praksisen som skjer, så ser man som nevnt dessverre ofte noe helt annet: Man opptrer kynisk og med en maktbruk som er hinsides alt det gode som de ellers flagger med på godværsdager. De etiske fordringene som de ellers hevder å identifisere seg med viser seg altså å være situasjonsbetingede verdier. Så spørs det om denne praksisen har så konstruktiv innvirkning på den enkelte og kollektivet? Det er nemlig det man ER som menneske som påvirker barnet og den unge. Ikke det man sier og tenker. Det går altså på reell identitet her... ikke image. Virkeligheten er den øverste dommer.

Men hvordan står så dette nevnte i forhold til påskehendelsen og Kristusimpulsen? Det er vel bare internt de ikke ser den dype og vide grøften som rår mellom idealer, visjoner og målbevissthet på den ene siden... og det som ofte skjer i praksis på den annen.

Oppstandelse er altså veien til friheten og det levende, og går gjennom den ensomme lidelselsfulle kampen og korsfestelsen.

"Ty den som är rädd för Getsemane

har ingenting alls att få eller ge."

(Nils Ferlin)

 

 

Kun det frie mennesket kan bli en sann kristen.

Og denne friheten er en frihet i vorden.

Dét holder.

 

Antroposofien er en eksistensiell avsporing og innebærer i praksis en faktisk redusering av mennesket dog sukret i tilbudt mening, eksotisk identitet, bestemte sosiale væremåter, naturvennlighet og idyll. Dette er alvorlig, fordi den frister mennesket overmåte gjennom en rekke velkjente gode markører og idealer.

Men det reelle innholdet her blir ikke synlig før det er for sent. Hvilken sammenheng er det mellom alle de flotte visjoner, omfattende underlige forklaringer og forestillinger... og den praktiske virkeligheten min her og nå? Dette er et spørsmål flere antroposofer burde stille seg daglig.

 

.

 

.

Morten Harket med en påskesalme "Engelen":


 

 

.

.

.

 
 
 
.

ANTROPOSOFIENS REPRESSIVE TOLERANSE

Det finnes eksempler på sentrale antroposofer som på 1930-tallet viste sin sympati med nazismen og understreket antroposofiens betingede nærhet til dette fascistiske livssynet. Jødene skulle dog selvsagt ikke fysisk forfølges og utryddes slik nazistene bidro til. For all del. Men jødene skal slutte med å være jøder, i følge Rudolf Steiner - også han skrev nemlig eksplisitt om "jødeproblemet" (!). Jødene skulle og skal ifølge ham og antroposofene frivillig (!) demontere sin etniske og religiøse identitet. Intet mindre. Men dog... "frivillig" demontere sin etnisitet, religiøse tro og tilhørighet? Og alt dette skal oppgis og forlates av et helt folk... alene på grunn av en viss religiøs leders - Rudolf Steiners -  tro og påståtte synskhet?

Det Rudolf Steiner og antroposofene ga uttrykk for her er selvsagt eklatante uttrykk for antisemittisme.

Jødene er altså helt OK; bare de slutter med å være jøder? Talende er videre her antroposofen som i Oscarsgate på 1990-tallet under et foredrag hevdet: "Jødenes største tragedie var at de overlevde historien".  Og apropos: Et sitat fra professor i idehistorie og forfatter Jan-Erik Ebbestad Hansen: "For Steiner var jødedommen etter Kristi inkarnasjon en demonisk, reaksjonær kraft i det han kalte verdensutviklingen". Det er et ugjendrivelig faktum at Rudolf Steiner og antroposofien bestemt fungerte legitimerende for den antisemittiske, og senere nazistiske bølgen, som vokste fra århundreskiftet.

Se artikkelen av Ebbestad Hansen her: "Det norske antroposofimiljøet hevder at Alf Larsens jødehat ikke hadde noe med Rudolf Steiner å gjøre. Det stemmer ikke."

Det skrekkens helvete jødene har blitt utsatt for gjennom historien skyldes altså i og for seg jødene selv: Dvs deres fryktelige skjebne er for det første konsekvenser av det demoniske i jødedommen og skyldes ikke minst på den annen side jødenes strandhaftige uvilje mot å følge verdensaltets ånders opphøyde og edle mening hva gjelder menneskerasenes skjebnebestemte mål. Hvilket er en overordnet åndelig hensikt som for øvrig ble grundig "påpekt" (sic) av den synske og gjennomskuende Rudolf Steiner: Her gis sågar denne skrekkens antisemittiske elendighet guddommelig autoritet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Tilpassede porsjoner av giften fra antisemittismens svarte boblende gryter presenteres her i de vakreste gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret. Det gjelder å holde fasaden.

Hadde noen i dag i all offentlighet forfektet denne rasistiske retorikken angående våre muslimske innvandrere, så blir kanskje denne saken noe mer tydelig?

Enkelte antroposofer forsøker i dag å forklare Steiners grovheter og andre absurditeter ved å peke på at han var "et barn av sin tid" og parallelliserer så med andre historiske filosofer og sågar Martin Luther (!) som også "tok feil". Men Luther? Hvordan kan en historisk teolog og prest i det hele tatt legitimere hva en vitenskapsmann (Steiner)  hevdet? Antroposofene hevder da bestemt at antroposofien ikke er en religion? Det de liker hos Steiner anser de som sant og riktig, og det de ikke liker å lese legges det lokk over. I hvert fall utad. Dog:

Dette retoriske grepet med å parallellisere med andre filosofer er dog snedige forsøk på listig manipulasjon i den hensikt å legitimere, og er selvsagt desto mer et klart eksempel på patetisk lappverk og etisk substansløshet:

Uansett: De historiske personligheter og filosofer som her retorisk hentes inn  (f.eks. Marx og andre filosofer) var- og presenterte seg- nemlig IKKE som klarsynte og synske: De "samtalte" (!) ikke i åndeverdenen direkte med for lengst avdøde filosofer og personer -  slik Steiner hevdet at han gjorde -samtidig som han levde her på jorden i nået. De nevnte filosofer hevdet heller ikke at de detaljert kunne beskue hva som foregikk for tusener av år siden og ditto inn i fremtiden, de argumenterte ikke for reinkarnasjon og karma, de hevdet ikke at de positivt "SÅ" at det var TO (!) Jesusbarn, at det eksisterer onde og gode ånder alle vegne, at Buddha besøkte planeten Mars, etc, etc. Ei heller snakket de om sine og andres "tidligere inkarnasjoner", slik Steiner gjorde. Antroposofene kunne for øvrig kanskje ha hentet inn Aristoteles og Thomas Aquinas; hvilket ville passe litt bedre - på en viss måte? Steiner og antroposofene hevdet og hevder nemlig bestemt at Rudolf Steiner var Aristoteles og Aquinas i to av sine tidligere inkarnasjoner (!). Antroposofene var for øvrig av en eller annen grunn alltid positive og eksotiske personligheter fra kulturhistorien i sine tidligere inkarnasjoner. Og betegnende nok blir kritikeres tildligere inkarnasjoner alltid innad hevdet å være negative og heller dårlige historiske personligheter. Slik spinnes det eksotiske, livssynsromantiske og legitimerende livssynsvevet innad. (Kom dog ikke å forstyrr idyllen med argumenter og virkelighetsorientering her!)

Men helt sentralt: Hele poenget med antroposofien og Rudolf Steiners bidrag er at han faktisk var et klart og gjennombrytende UNNTAK i historien..  og absolutt ikke et barn av sin tid (!). Dette er selve fundamentet i dette religiøse livssynet. Forsvarsretorikken til antroposofene er m.a.o. mildt sagt og ikke sjeldent selvreferende inkonsistent. Se også innlegget under, med relevante henvisninger.

Rudolf Steiner forfektet antisemittisme og antroposofene kan i dag ikke se bort fra dette faktum: Man kan faktisk ikke hevde at man tar Steiner seriøst, samtidig som man ser bort fra alle hans antisemittiske påstander. Eller fra andre av hans absurde påstander, for den saks skyld. At man ennå med letthet derfor kan hente antisemittiske ideer fra Steiner selv er selvinnlysende evident. Men flere foretrekker nok heller glansbildene og fasadene fremfor ubehagelige sannheter.

Det er visst noe flaut, beklemmende og ekkelt å identifisere seg med de mørke sidene og annen absurditet i antroposofien; man vil derfor og heller fremheve den velkjente idyllen som preger fasaden i alle virksomhetene. Derfor, så settes sterke krefter inn på å beholde definisjons- og tolkningskontrollen - styre dialogen bort fra det mørke og ekle - mens man samtidig grovt angriper den som minner om at det offentlige bildet er et høyst tilpasset lappeteppe ad hoc. Den som kritiserer og påpeker grovhetene og det absurde blir derfor kontinuerlig møtt med demonisering, latterliggjøring og iherdige forsøk på å underminere vedkommendes troverdighet. Kritikken omtolkes, og settes inn i en annen ramme som så angripes; subtile herskerteknikker og bruken av stråmenn er her det vanlige. Og her skal derfor heller intet middel få bli liggende ubrukt. Menneskeliv er ødelagte i kjølevannet av de metoder som settes i verk. Man kan trygt fastslå at deres holdninger og adferd i de uvakre dager er determinert av en overmekig tendens til svulstig selvoppfatning og elitisme.

Tragisk og betegnende nok er det langt mer viktig å forsvare Steiner og legitimere antroposofien enn å ta klart avstand her. Apropos: Den Norske Kirke har for øvrig tatt grundige oppgjør med Luthers antisemittisme og avviser blankt hans grovheter her. Diskursen er for lengst foretatt selvutleverende i all åpenhet. Hvilket viser til mot, integritet og redelighet. Og respekt for kirken oppstår så i kjølevannet, hva gjelder dette temaet. Antroposofene derimot, må presses fra skanse til skanse og de innrømmer uansett lite og intet. Snarere er det viktig å legitimere Steiner og omskrive hans grovheter: Portrettet av Steiner endrer seg visst kontinuerlig i takt med hva som er etisk og intellektuelt akseptabelt i tiden. Det handler m.a.o. meget om identitet og tro. Her skal lite innrømmes. Faller én dominobrikke, så risikerer man jo at langt flere faller, og man overgis kanskje til relativisering, uthuling og underminering av Steiners autoritet.

Men dog: Den som mener seg å ha moralen i ryggen og gode grunner for å ødelegge et medmenneske, bærer en liten Hitler i maven. Til overmål, så ser man hvordan det antroposofiske livssynet også her fungerer som dekkmaling, legitimering og direkte ansvarsfritagende... også i slike alvorlige tilfeller: At et menneske får sitt liv ødelagt i møte med disse inhumane metodene anses som uttrykk for deres dårlige karma.

 

Apropos: Hadde de lest jødenes Talmud, så ville f.eks. følgende passus kanskje komme til syne: "Whoever destroys a single life is as guilty as though he had destroyed the entire world". Tragikomisk nok, så illustrerer de nettopp det Steiner advarer mot også her: Hovmod i forhold til det åndelige fører alltid til nedbrytning av nesteforholdet. Videre hevder han at ett skritt frem i åndelig utvikling alltid samtidig også innebærer tre skritt frem i moralsk styrke og kvalitet. Ethvert uetisk valg fører til en svekkelse av tanke, følelse og vilje. Så får man tillate å spørre seg hvor mange steg tilbake, åndelig sett, de destruktive handlinger de foretar "i det godes hensikt" innebærer. Og videre er dog dette nevnte temmelig underlige etiske betraktninger fra en som til de grader tramper grovt på jødene. Men denne schizofrenien lever antroposofene og de involverte i deres virksomheter godt med innad i de fleste etiske spørsmål viser det seg. Som kjent har de et situasjonsbestemt og betinget forhold til etikken.

(Og NB, en generell regel: Får du i all vennlighet spørsmål om å sende en tekst, f.eks. om noe annet, som man "gjerne vil trykke på en av sine nettsider eller ellers"... så bør du samtidig være bevisst på at enkelte spesielt datakyndige så kan finne ditt IP-nummer: Hvilket som kjent er nyttig når man vil inn i din PCs private dokumenter, etc. Slikt har dessverre skjedd. I det godes navn.)

Og for god ordens skyld: Selvsagt gjøres det riktige ting i dette miljøet. Poenget her er å påpeke hvordan de opptrer når de ikke lenger alene får legge premissene og regissere det som foregår.

 

Antroposofene og de involverte i deres virksomheter har visst forstått verden på en slik suveren måte at de mener seg å ha all rett til å oppheve alle de etiske fordringer de ellers hevder å legge vekt på og flagger høyt til oss andre. Men en situasjonsbetinget- og konjunkturbestemt forhold til det gode og sannheten er og blir en dårlig vits. Her kommer klart det religiøse elementet inn om man ser på det som faktisk foregår i den interne interaksjonen: De har i realiteten ikke sluttet å tro på en religion; de har bare skiftet gjenstand for hva de tror på.  Det er ytterst få steder hvor kameraderi, feighet og lojalitet er så gjennomgående og internalisert at det er helt usynlig innad. Snarere anses slik adferd som nødvendighet og goder; hensikten helliger midlene.

Men det å beherske den antroposofiske sosiolekten, lese et og annet av Steiner og bære de rette antroposofiske markører sier i praksis lite og intet om hva som faktisk er internalisert -og dermed også virker reellt (!) personlig som sosialt. Det er påfallende mange som vil gå den veien Steiner beskriver, men de blir heller sittende å stirre henført på fingeren som peker. Prisen for å kjempende gå den veien, i all ensomhet,  blir for stor. I realiteten illustrerer paradoksalt nok flere Steiners ord om hva som skjer når man ikke våger å gå veien: Angsten for å utholde det som skjer bak terskelen som må passeres tar overhånd og de søker dermed trygghet og identitet i det kollektive og kjente når livet kaller. Men beholder dog språket om virkeligheten bak terskelen like vel. Også det antroposofiske miljøet og deres virksomheter tilbyr selvsagt slike kollektive tilfluktsrom. Ordene som der skal vekke til veien videre blir i realiteten paradoksalt nok benyttet for å slippe å gå den. Man aner muligens sannheten i dikterens ord "Vegen fram er alltid ein anleggsveg"  og blir heller gående i ring foran terskelen. En lettbent og svermerisk romantisering om livet og verden tar for noen overhånd, og man ender i en slags schizofreni hvor man språklig og sosialt signaliserer én ting, og i livets forstyrrende hendelser, spenninger og uvakre dager markant avslører noe helt annet. Det er ikke vanskelig å se at sekterisk-romantisk menighetspreg i pastell og naturromantiske markører kommer til syne i ny og ne.

 

I et samfunn preget av oppløsning og økende pluralisme, og de tidligere verdier ikke lenger fungerer like godt, så søker man trygghet og symbolsk identitet i en egen mindre gruppe; hvor man så deler samme tro, verdisett og ideologi. Gruppen er avhengig av et felles verdisett og et bærende narrativ for at gruppen skal koordineres godt nok til å fortsette som en egen spesiell gruppe. Her kommer troen og livssynet inn som en sterkt bindende og styrkende rolle gjennom det åndelige, og den egentlige store meningen som videre blir bekreftet gjennom de årlig gjentagende sosiale ritualer som tillegges vesentlig vekt. Det å være del av en slik gruppe gir sikkerhet og skaper oftest en positiv selvfølelse.

Det skal lite til for at man her favoriserer egen gruppe og lar sympatien bli filteret for tolkninger innad. På samme måter som man lar antipatien prege bemøtningen av kritikere og trusler utenfra. Ved å nedvurdere den andre og ytre gruppen, eller ytre enkeltpersonen, så øker den opplevde statusen og verdien til ens egen gruppe.

Holdes gruppen oppe av et livssyn/religion, f.eks. antroposofien, så er de iboende farene desto større. Identifikasjon med gruppen medfører samtidig en indre konsensus om verdier og mål etc, og man føler lett at gruppen, som er grunnlaget for identitet og trygghet, blir truet når det oppstår kritikk og spenninger. Det går altså på identifikasjon. Man ser lett at det å kritisere antroposofien og deres virksomheter så og si alltid blir oppfattet som PERSONLIG kritikk av den enkelte. Det er nok derfor kritikk også enten møtes med total taushet eller direkte voldsomt. Her oppstår innad en «oss-og-dem»-holdning; dvs oss gode, velmenende og kloke versus de mindre gode, mindre kloke og ondskapsfulle der ute. Et hierarki oppstår både innad og på den måten man plasserer gruppen i samfunnet, men det erkjennes egentlig så og si aldri. Gruppen og identiteten er her øverst og det gjelder å forsvare deres egentlig gudegitte eksistens og dét dermed også for enhver pris. Derfor, så er det en i gavnet ledelsesgruppe som har har all tolknings- og definisjonskontroll.

Truslene utenfra er dog sjeldent reelle og står også sjeldent i forhold til de kraftige mottiltak som settes i verk: deres syn på egen betydning står ikke i noe rasjonelt forhold til hvordan de faktisk ses på utad. Man glir dog inn i en samfunnsmessig evig offerrolle. Det meste er altså faktisk bare symbolske trusler som blir oppfattet som langt sterkere enn det som er reellt.

Antroposofene hevder selvhøytidelig at de representerer en motkraft. Men det samme hevder for øvrig scientologene, Jehovas Vitner, mormonere og UFO-bevegelsen, osv også. Internt preges de til tider av en inflatorisk og ikke minst direkte komisk svulstig selvoppfatning hvor de f.eks. seriøst mener å være i en faglig rivalisering med etablerte universitetsmiljøer, den hevdvunne naturvitenskapen og dens forskning. Der, så ser de nemlig ennå ikke de store åndelige, egentlige sammenhenger og forutsetninger bak fenomenene - som Steiner påpekte. Men de kan selvsgt ha betinget og isolert sett rett sier antroposofene mildt og raust: Men antroposofene ser også alt dette gjennom sin høyste spesielle bias og bak sine snevre skylapper.

De blir i realiteten så og si i alle fagmiljøer møtt med total likegyldighet, hoderysten eller i beste fall dannet smånysgjerrighet over en kaffekopp. Bortsett da fra i de sosiologiske, psykologiske og religionshistoriske fagmiljøene hvor de bemøtes som interessante fenomener: Jeg minner om at det finnes ca 50 000 kristne pr 1 antroposof, og det finnes faktisk flere medlemmer av Humanetisk Forbund i Norge enn det finnes antroposofer i hele verden. Eller desto mer lattervekkende: Fantomet-klubben i Norge var tre ganger så stort som antall antroposofer i hele verden i dag.

 

Antroposofene er m.a.o. ikke fullt så betydelige som de helst vil ha det til; til tross for dette, så svever de på en lilla sky av selvovervurdering og hybris hvor de blinde flekkene innad overses kontinuerlig.

Det er vel få miljøer enn de antroposofiske som til de grader fungerer som adekvat illustrasjon på det fenomenet som i fagsosiologien benevnes som "tribalisering".

 

 

. הנני 

Hvilket er hebraisk for: "Here I am -  I am ready, my Lord". Fremført av Leonard Cohen, som for øvrig er av JØDISK herkomst:


.

.

.


Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv

Disse ordene fra Arnulf Øverland hører vel til de mer kjente sitater fra norsk litteratur. Øverland skrev dette på 30-tallet på bakgrunn av nazismens fremmarsj i Tyskland og Europa, og ikke minst sett på bakgrunn av en stadig økende og grov jødeforfølgelse. Den synske, klarsynte, dypt klarttenkende og vidtskuende Rudolf Steiner mer enn ante hva som politisk og samfunnsmessig allerede pågikk og forsterket seg i Tyskland før han døde i 1925. Noe for øvrig resten av det tyske samfunnet allerede erfarte uten helt å ane hvor det bar:

Steiner var altså særdeles klartenkt, en synsk, en seer. I følge Steiner selv og antroposofene så innebar hans klarsyn at han hva som foregikk for hundreder og tusener (pluss, pluss) av år siden, og ditto inn i fremtiden. Han så visstnok hva innbyggerne av Atlantis (!) bedrev med, at de hadde egne kjøretøyer, etc. Rudolf Steiner så hvordan forskjellige ånder og engler av ymse slag påvirker mennesket i negativ og positiv grad, hva som er menneskets egentlige vesen som korreksjon til tradisjonelle fagvitenskaper, og f.eks. beskrive hva som foregikk på andre planeter. Han kunne videre også korrigere faghistorikere og "sant beskrive" historiske hendelser gjennem sitt åndelige syn, og det å være i nåtidig dialog med for lengst avdøde filosofer (!), etc. Og ikke minst fortelle meget om alle åndene som lever bak solen; alt usynlig for oss andre. Han så videre at det var to (!) Jesusbarn, og ikke ett. Han så ånder alle vegne og hvordan mennesker "egentlig" var og er beskaffet på alle måter. Osv, osv.

Men NB: Om Rudolf Steiner SÅ noe så spesielt og detaljert i fjern fortid og fremtid, om konkrete forhold og ånder i livet etter døden, etc, etc, og så kunne beskrive alt dette presis og inngående for oss andre: Så burde han nødvendigvis ha ytterst få problemer med å se hva som foregikk i nået rett utenfor stuedøren hans der og da - og hva det så ville føre til...og det kun 10-20 år etter at han døde?

Han - av alle (!) - burde derfor qua samfunnsorientert innsiktsfull humanist og menneskevenn i høyeste grad ha satt alle sine evner og krefter inn på å engasjere seg offentlig - dvs faktisk praktisere "visdommen om mennesket" - nettopp der det hørte hjemme og det absolutt (!) var høyst nødvendig. Dvs i nået ta sitt sosiale ansvar og være villig til å betale prisen for å gå i takt med de idealer som ligger implisitt og eksplisitt i enhver form for humanisme og religion. Slik ville han nettopp realisere det menneskelige per se; stille seg på samme side som det sanne og gode, hvilket er kjernen i det å være underveis som menneske. Og videre derfor offensivt, aktivt og utholdende bevisstgjøre og opplyse samfunnet om det skrekkelige som var i ferd med å skje i Tyskland med voldsomme konsevenser nasjonalt som internasjonalt.

Altså m.a.o. IKKE selvhøytidelig og passivt vente at folk skulle komme til ham for å opplyses om menneskets åndelige utvikling, reinkarnasjon, karma, verdensaltets ånder, om hva beboere i Atlantis bedrev med i sin tid, etc. Steiner holdt altså heller på med sitt enn å benytte sine enorme innsikter og klarsyn til å engasjere seg i tråd med den Kristusimpulsen, omsorgen og den sosiale bevisstheten som skal ligge innerst i antroposofien. Han så ut stuevinduet... og skrev faktisk desto verre legitimerende og krisemaksimerende heller om "jødeproblemet" (!). Ikke få antroposofer var enten positivt innstilt til "den tyske ånds- og kulturrevolusjonen" som var i emning eller forholdt seg passive og avventende: Nødvendige ofre i menneskehetens utvikling og åndsrevolusjonens navn må man visst som klartseende og åndsutviklet nødvendigvis påregne. Det fantes og finnes nemlig ikke direkte mangler på tekster av Steiner som kan harmoniseres med deler av nazismens ideologi. Menneskets åndsutvikling og verdensaltets ånders hensikter med menneskeheten var, er og blir det vesentligste her. Det er m.a.o. altså ikke de konkrete mennesker de elsker. Men antroposofien, den store meningen og menneskeheten. Og angående Rudolf Steiner og antroposofiens mørke flekker hva gjelder jødene. Noe antroposofene viser en imponerende oppfinnsomhet for å bagatelliserte eller omtolke: Her er manipulasjon, unngåelser og løgn vanlige grep for at den grelle virkeligheten skal dekkes til. Samt de vanlige grove personangrep og demonisering av den som våger å peke på vesentlige mangler i de keiserlige moteoppvisninger. Der gjelder nemlig å underminere enhver kritiskers troverdighet - og her skal intet middel ligge ubrukt:

 Ref. Rudolf Steiners og antroposofenes antisemittisme

 

 


Og ny ref. her: Når virkeligheten blir for stor...

Steiner skrev videre ellers svært så sympativekkende og ansporende om Kristusimpulsen, bevisstgjøring, sosialt ansvar (!), praktisk engasjement og nestekjærlighet, og om den sosiale tregreningen. Men praksis er også her den øverste dommer...  dvs "til og med" der hvor den overdøver Rudolf Steiner og antroposofene: Fremfor å konkret handle i tråd med det gode og ta kampene og prosessene med å realisere verdiene, så var det visst langt mer vesentlig å lese, studere og snakke om det spekulativt åndelige...  -og videre foredra og meditere om jegets utvikling og livet på andre planeter og i andre tider. Broen mellom det som ble sagt og tenkt på den ene siden og virkeligheten på den annen var m.a.o. faktisk bare en tanke som så ut som en virkelighet.

De involverte ser helt bort fra at mennesket først finner seg selv gjennom sin neste og i engasjementet og deltagelsen ute i samfunnet. De har derfor liten og ingen bevissthet om at grøften mellom alle de gode teorier, idealer og intensjoner på den ene siden... og den konkrete rå virkeligheten på den andre siden kan bli både bred og avgrunnsdyp. Det er nok derfor de faller i den så ofte. I troen på det gode og sanne, en identifisering med idealene, som følges av de gode intensjoner og engasjert vilje til det gode samspill, så glemmes at man alltid samtidig fortsetter med å være et feilende menneske. Som med sine blinde flekker, tilkortkommenhet og halvveishet ikke alltid evner å gå i takt med alt dette gode og idealene. Ledelseskulturen spesielt, og gruppesjelen generelt, preges på den ene siden av en romantiserende ídyllisering og identifisering med det egentlig gode. Men på den annen, så preges samtidig (og nettopp derfor) miljøet av ekstrem konfliktskyhet, benektning, fortrengning, feighet og kameraderi: Og ledelskulturen og det samstemte kollektivet reproduserer derfor seg selv innenfor de idylliske rammer man så gjerne vil skal speile idealene. Følelsene, ønsketenkningen, troen på idyllen og det gode innad trumfer derfor den høyst nødvendige selvkritiske frie tenkningen og følgelig også en genuin og levende utvikling. Som alltid betyr strev og kamp; "Ja visst gör det ont när knoppar brister."

Derfor kompenseres, rasjonaliseres og benektes det vidt og bredt - her handler det om identitet og mestringsvilje: I de uvakre dager produseres derfor syndebukker og fiendebilder som blir lynavledere - og fungerer som containere - for det som ikke passer inn i idyllen.

 


Dessverre stimulerer antroposofien paradoksalt nok til en ekstrem-individualisering som sakte, men sikkert, ikke bare demper men reduserer den sosiale bevisstheten og ansvaret. Selv om de selvsagt bestemt skulle mene noe helt annet selv. Men de blinde flekkene og eksklusiviteten som oppstår i denne monokulturen medfører at heller ikke de deltagende her ser seg selv utenfra.

Så hevder altså antroposofene like vel patetisk nok at antroposofi er å forstå som "visdommen om mennesket", og at deres virksomheter er "praktisert visdom". Verdibegrepene "visdom", "innsikt" og "praktisert nestekjærlighet" er visst høyst så subjektive, tøyelige og fleksible begreper som tilpasses etter behov?

Angående forsvarsretoriske øvelser fra antroposofhold... dvs når noen av Steiners absurde påstander oppdages av folk utenfor: De involverte parallelliserer her Steiner beregnende med andre filosofer i historien. "I likhet med dem, så..." osv. Men å parallellisere Rudolf Steiner med andre filosofer i historien for å fremheve at "også Steiner var barn av sin tid" - for slik å relativisere eller annullere det som virker ugreit og absurd - er et direkte ugyldig retorisk ad-hoc-grep, og ren manipulasjon.

Antroposofien er for det første faglig sett nemlig absolutt ikke (!) en filosofi på linje med andre tankeretninger i idé- og filosofihistorien. Og for det andre var Steiner faktisk en synsk og klarsynt person som direkte inn i den åndelige verden, og kunne slik detaljert beskrive ånder, Jesus, hendelser og personer i fortiden og fremtiden, om man da skal tro ham selv antroposofene. Det er nettopp det som skiller Steiner fra de andre som er det vesentlige: Han var nettopp IKKE et barn av sin tid, men altså synsk, klartseende og "åndsbevisst"; og dét i en unik grad skal vi tro antroposofene. Hvilket selvsagt ikke kan sies om de andre filosofer de her vil parallelliseres med.

 


 

Dog sies det altså noe ganske annet på møtene i det antroposofiske selskapet og i private sammenhenger. Der er man åpne om hva som befinner seg i alle de antroposofiske tankerommene som man ikke møter før man er definert som "innenfor"; her møter man rett-troende og ortodokse i en intern trygg setting hvor man våger å være klare om de særeste forhold i antroposofien i dens beskrivelse av verden og mennesker. "Innsikter" som Steiner altså autoritativt "påpeker" (sic!).  Men journalister og andre utenforstående, som ikke grundig kjenner til Steiner og antroposofien, lar seg lett imponere av forsvarsretorikken som virker så plausibel når den presenteres av mennesker som ellers virker så sympatiske og velmenende. Som kjent er de involvertes største ressurs - under kritikk - nettopp omgivelsenes og journalistenes uvitenhet om antroposofien og virksomhetene.

Men uansett: Nå har faktisk for øvrig heller aldri gode intensjoner, sympativekkende fremtreden og velvilje vært noen garanti mot feil, tøv og negative konsekvenser.

Apropos: Verken Jackues Derrida, Kant, Marx, Schopenhauer eller Luther for den saks skyld, eller andre fra filosofihistorien, grunner sin filosofi på påstått synskhet og innblikk i åndeverdenen, hva som skjer på andre planeter, og hva de døde bedriver i dag, osv.

 


 

For god ordens skyld: Det burde vel ikke være nødvendig å understreke at dette spekulative åndssirkuset er fullstendig hinsides all seriøs filosofi.

Å benevne Steiner som filosof blir et klart feilgrep og misbruk av fagbegrepet: Filosofifaglig sett plasseres Rudolf Steiner i den idehistoriske sammenhengen derfor med nødvendighet som religiøs leder og inspirator som også bedrev virkelighetsfjern spekulativ tenkning, svermerisk religionsblanding og han presenterte videre altså høyst fantasifulle påstander om mennesket og verden. Om han så beskrev annet, som ikke var fullt like spekulativt, legitimerer eller minimerer ikke dette mer moderate det forutnevnte absurde: Som faktisk er fomidabelt i innhold så vel som i kvantitet. Dette sistnevnte tilhører for øvrig Steiners vesentligste budskap til nåtidsmennesket. Apropos:

I "åndsvitenskapen" antroposofi eksisterer det m.a.o. tragikomisk nok kun 1 genuin "åndsvitenskapsmann"; nemlig Steiner selv. Fremfor å forske og undersøke selv, tenke selvstendig og fritt for antroposofen, så går livet nå ut på å bekrefte det Steiner allerede har "fastslått". Hvilket selvsagt er en hån mot all seriøs vitenskap på den ene siden og et svik mot det menneskelige per se på den annen..


 

I antroposofien ligger det faktisk latent en stor risiko, individuelt som sosialt, gjennom at det fokuseres så meget på enkeltmenneskets utvikling med jeg-sentrering, godt kamuflert egodyrking og ekstremindividualisering på bekostning av sosial bevissthet, genuin nestekjærlighet og selverkjennelse. Dette kan virke overraskende på flere som forelsker seg i bevegelsen og styres av sympatikreftene. Men man må altså bak kulissene og bruke tid på å komme bak alle maskene og fasadene. Vi er vitner til en type åndelig sosialdarwinisme og åndshedonisme godt forkledd som sosialt- som personlig bevisstgjøring. Som om antroposof-elitistisk åndstenkning, selvutvikling, åndelige erfaringer og det å "utvikle menneskets jeg" noen gang menneskelig sett veier tyngre enn det modige konkrete nærvær, omsorg, nestekjærlighet og solidaritet i praksis? En gruppe og livssynssamfunn måles nettopp ut fra hvordan de behandler og bemøter uenighet og konflikter internt.

 


Og hva gjelder "karma": Tragikomisk nok anser antroposofer og de involverte i virkomhetene aldri (!) kritikk, kritiske reaksjoner samt ubehagelig fokus i medier som utslag av deres eget karma. Ganske enkelt fordi de aldri har gjort noe galt, ikke gjør de noe galt og ikke kommer de til å gjøre noe galt. Det kan dog hende at de presenterer en og annen beklagelse: "Sannelig har vi gjort feil". Men dette er politisk korrrekte, generelle og uforpliktende beklagelser som kun de involverte vinner på. Deres konfliktkompetanse og evner til å bemøte kritikk er faktisk så og si fraværende. Nettopp fordi de i praksis går glipp av nettopp det de foregir å skulle gripe etter. Derfor består alltid årsakene til kritiske reaksjoner utenfra, samt negative hendelser, av "kunnskaps- og innsiktsløshet" og "angrep fra ondskapsfulle personer"Alltid. Når de erfarer kritikk, så mobiliseres offerretorikken med en Pavlovsk impuls, både internt som eksternt.

Det er den irrasjonelle tilliten, lojaliteten og sterke sympatien innad som er utslagsgivende faktorer her. Differensieringen mellom denne sterke emosjonelt baserte tilliten og de romantiske tankene om bevegelsen samt den emotive ønsketenkningen på den ene siden - og viljen på den andre - eksisterer nesten ikke. Å forsøke å bevisstgjøre og gjøre flere oppmerksom på hva som faktisk også foregår bak gardinene, på maktmisbruk, kameraderi og usunne klikkmiljøer er like utfordrende og nytteløst som å forsøke å korrigere en dypt forelsket 16-åring. Det er vel få miljøer som til de grader preges av sympatier innad og antipatier mot kritikere utenfra. Vi er her vitner til det som i sosiologien kalles "tribalisering".

 


 

"Vegen framover er alltid ein anleggsveg" som dikteren skrev.

Men her tilbyr antroposofien nettopp det motsatte: En ferdig opptråkket og tilrettelagt sti, hvor kartet allerede er tegnet av Rudolf Steiner hvor han så påviser (!) alt som forekommer på alle veiene; og videre produsert en spesiell antroposofisk sosiolekt som begrunner og befester paradigmet. Den antroposofiske sosiale kulturen blir paradoksalt nok ofte middelet som demper og forhindrer den erkjennelse og utvikling de pretenderer å arbeide med. Til stadighet ser man at relasjonen til antroposofien og dets virksomheters idegrunnlag forveksles med en daglig refleksjon over alt dette. De nødvendige sorterende, kritiske og selvkritiske attitydene som kjennetegner et hvert seriøst fagvitenskapelig miljø er faktisk her i realiteten fraværende.

Antroposofene hevder altså både sympativekkende, troskyldig og forlokkende nok å dyrke den frie tenkningen og selvstendigheten. Men NB: De forventer samtidig tragikomisk nok at den som redelig og oppriktig benytter seg av disse kvalitetene også med nødvendighet skal ende på den opphøyde antroposofiske endeholdeplassen: Hvor de involverte allerede selvtilfredse og bedrevitende står og venter på oss andre. Så får man nettopp i den frie tenkningens og sannhetens navn tillate seg å spørre hva slags tenkning og selvstendighet det faktisk er snakk om her? Dvs når den frie og selvstendige tenkningen - for å være i takt med den genuine sannheten selv - med matematisk konsekvens tvinger seg frem til allerede fastlagte (antroposofisk) autoriserte konklusjoner?

Konkluderer du annerledes enn antroposofene, eller hevder at flere av Steiners påstander er ugyldige og uriktige, så er dette for dem et ugjendrivelig bevis på at du er kunnskaps- og innsiktsløs. Alle andre alternativer enn antroposofien er nemlig å anse som midlertidige og ufullstendige løsninger. Sannheten i dem anerkjennes kun i den grad den bekrefter "antroposofiens innsikter". Det handler altså for oss alle på den ene siden bare om å ta til oss et nytt religiøst (antroposofisk) paradigme. Sosialaiseringsprosessen i miljøet blir kalt frukter av erkjennelse. Dvs tilegnelse av kunnskaper, studering og fordypelse i antroposofien i et monolandskap av liketroende; og på den annen side det å være ærlig med seg selv, må vite. Er du dette, så innser du også nødvendigvis sannheten i denne religionen. "Bevisene" og begrunnelsen for antroposofiens sannhet er nemlig kun å finne i det egne paradigmet; de er dermed langt på vei preget av hengiven tro og sirkelslutninger. Derfor, så avvises enhver kritikk som ikke henter sine premisser fra det antroposofiske paradigmets trosbygning.

De involverte ser tragikomisk nok ikke det selvfølgelige: Det handler ikke for dem i diskursen om sannheten per se: Men om å forsvare og legitimere det antroposofiske paradigmet slik dette henger sammen med Steiners ord. De er overbevist at dette synet harmoniserer med sannheten, og ser derfor patetisk nok ikke at dette kun er deres egen forestilling. Jeg minner om at det f.eks. finnes flere humanetikere i Norge, enn det finnes antroposofer i hele verden. Eller det finnes ca 50 000 kristne pr 1 antroposof...

Men det er dog ikke det antroposofiske paradigmet spesielt som representerer det egentlig sanne for en fagfilosof og vitenskapsmann. Derfor, så hentes ressurser og eksempler i diskursen fritt fra alle relevante fag. Poenget for en sannhetssøkende person er selvsagt ikke å speile dette spesielle livssynet presis  som om dette representerer den endelige sanhheten per se. Men å påvise det selvfølgelige: Antroposofien representerer bare ett svært så spesielt bilde som langt på vei er spekulativt og religiøst fundert, og ikke sannheten; som alltid er større, friere og ukontrollerbar: Sannheten kan ikke sperres inne; selv ikke bak antroposofers pastellfarvede murer. Men bak dem, så finnes et hierarki hvor man definerer og kontrollerer språket om sannheten. Slik beholdes makten internt.

Men når premissene hentes ut fra allerede foreliggende antroposofiske påstander og konklusjoner er det selvsagt en smal sak å "bevise" konklusjonene. Dette er uansett selvsagt en helt ugyldig fremgangsmåte og en vits innenfor all fagvitenskap og fagfilosofisk tenkning. Den velkjente eksklusiviteten, bedrevitenheten og arrogansen kommer altså også her til syne. Denne antroposofiske utgaven av åndsdarwinisme ikledd de skjønneste humanistiske gevanter er faktisk et av flere eksempler på den avsporingen dette livssynet representerer. De har finurlig overtatt en høyst svevende tankebygning av et luftslott -og flyttet inn i som suverene selveeiere.

Antroposofene og de involverte i virksomhetene har videre  øyensynlig forstått verden og virkeligheten på en slik unik og åndelig autorisert måte at de mener seg å ha all rett til å opptre helt på tvers av alle de etiske fordringer de ellers mener å identifisere seg med; når det oppstår kritikk. Etikken er m.a.o. i praksis både situasjonsbetinget og konjunkturbestemt. Den elitisme, arroganse og forakt som betínget preger dette miljøet er viden kjent; men dette kommer NB først til syne da de møter kritikk som de ikke vil eller evner å forholde seg til. Lojaliteten innad har som kjent høyeste prioritet. Alltid. Kameraderiet og feigheten er pusset og gnidd på gjennom alle tiårene og det i en slik grad at dette fremstår som de mest gyldne arvestykker: Gjerne legitimert og forkledd via de flotteste gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret. Bak de myke maskene og sympativekkende ordene ligger det altså også noe helt annet som i gitte tilfeller kommer til syne.

Logikken er sirkulær og selvrefererende; målestokken som brukes til å vurdere gruppen selv og enkeltpersoner er nettopp skapt av gruppen selv.

 

.



Kvasivitenskap og spekulativ religion i fåreklær

For den søkendes ego er det lite som er mer bekreftende og stimulerende enn det å endelig oppnå den enigmatiske følelsen av å kunne se verden som et univers av inspirerende åndelighet og utvidet mening: Dvs ta til seg en etterlengtet og åndelig autorisert fremstilling hvor den enkeltes mer eller mindre brokete livsvei endelig blir satt inn i en forklart menings-sammenheng. Antroposofene tilbyr et eksotisk alternativt miljø som i sin alternative trosromantikk bekrefter en slik åndelig inspirert identitet: Her er livssynet for de mer viderekomne som har avslørt de tradisjonelle trosmiljøer som kollektive feil-forestillinger som dermed videre må anses som kun preliminære uttrykk for det som er den egentlige sannheten: Dvs vurdert som "tidligere kulturfaser" i menneskehetsutvilklingen som vi i vår egen aktuelle tidsepoke nå må forlate. Man skal nemlig tre inn i det individuelle som er frukt av den endelige "fødsel av bevissthetssjelen". Men individualitet her hos antroposofene blir paradoksalt og tragikomisk nok forstått slik at alle individuelt tenker det samme.

Jo mer bundet perspektivet er, jo lettere er det også å tro at man ser det meste klart. Eller i det minste mer riktig enn andre. Når man leser- og lytter til argumentasjonen til antroposofene så ser vi hvordan dette paradigmet presenteres som det egentlige (!) bildet av sannheten om virkeligheten.



Her handler det i praksis faktisk om tro, sympatier og til syvende og sist endelig tilslutning til det som Steiner allerede "har påpekt". Man har like vel ikke forlatt verken tro eller religiøsitet slik de hevder: Man har bare skiftet gjenstand for hva man velger å tro på. Kritisk-normativ gjennomtenkning og sorterende ettertanke er også i sitt vesen langt på vei fraværende. I den grad de dog mener å tenke kritisk, hvilket de insisterer på at de faktisk gjør, så gjøres dette like vel gjennomgående på antroposofiens premisser: Dvs at premissene for den interne "kritiske tenkningen" hentes patetisk nok fra de allerede vedtatte konklusjoner og den antroposof-religiøse tro. De deltagende ser påfallende nok ikke det overpretensiøse i å skulle komme med en type livssyn og filosofi som skal være hevet over all annen filosofi, teologi og religion. Om man lytter aktivt og gjennomgående til deres argumentasjon, sentralt eller rundt i virksomhetene, kan det imidlertid forefalle berettiget å stille spørsmål om fornuften og tenkningen virkelig ER opplyst av noen levende og fri ånd. Befinner de seg ikke snarere ofte på kollisjonskurs med den sannhet og de verdier de hevder å følge? Antroposofen får unektelig vanskeligheter med å innpasse en reell objektiv argumentasjon som han faktisk hele tiden mener å benytte seg av i sitt klart subjektivistiske grunnsyn.

Betegnende nok er det bare den faktisk frie og selvstendige tenkning som legger merke til den pågående antroposofiske rundgangen i sin trossirkel hvor reinkarnasjon, karma og mengder av gode og onde ånder impregnerer kvasivitenskapeligheten. Det er nemlig her suverent den antroposofiske konteksten som definerer og gir fenomenene retning. Hva som fremstår som "egentlig" informasjon er avhengig av hvilke autoriteter som fremhever det angjeldende; dvs som har status, sympati, tillit internt og som behersker det antroposofiske språket. Den som påberoper seg definisjonsmakten sitter som kjent alltid med sannheten. Og her forenes kollektivet i hva som skal få passere som sant og riktig. Enhver vet at makt og kontroll opptrer i forkledninger nettopp der makten er dårlig ansett og negativt ladet; ikke minst her i disse miljøene. Derfor, så skjules makten og den opptrer i nye klær. Det utvikles maktstrategier som påvirker via visse kanaler og interne medier; som f.eks. i klikker, vennegrupper og skjulte allianser. Her har noen sin forsikring i etablerte vennebånd med de nøkkelpersoner som sitter med en viss intern status og stor potensiell påvirkningskraft. 

Videre: Skal de involverte begrunne sine påstander om virkeligheten, så oppgir de i diskursen tragikomisk nok egne antroposofiske kilder som vitenskapelige "bevis" (!). Dvs det antroposofiske paradigmet er altså den øverste og avgjørende autoritet. Noe annet blir for de deltagende absurd. Det er pga dette at det alltid hevdes at det er manglende kunnskaper og innskter som preger argumentasjonen til en kritiker. Det er nemlig helt naturstridig for dem at noe kan være sant som ikke også samtidig harmoniserer med antroposofien. De involverte i virksomhetene  går i samlet og forent flokk og trives fornøyelig nok godt der i enøyethetens sirkelgange i ekkokammeret. De ser det de VIL se; det de er predestinert for... og ikke det de IKKE vil se.

Og merk vel, om det altså oppstår kritikk og konflikter; for dét gjør det: Pussig og betegnende nok er det alltid de tolkninger av saksforholdene som i mest grad fritar de deltagende i virksomhetene for ansvar som anses som de gyldige og sanne når det konkluderes: Data som bekrefter de foretrukne konklusjonene plukkes selektivt ut og fremheves; selvgode narrativer dannes så ad hoc. Og merk vel: Alle de data og vidnesbyrd som dog motsier alt dette undertrykkes eller avvises som irrelevante. Vi ser at samme typiske adferds- og tankemønster som de antroposofiske virksomhetene preges av også lett gjenkjennes her: Forestillingene og teoriene om virkeligheten har forkjørsrett; her må terrenget alltid føye seg. Sannhet er det som er nyttig. Det antroposofiske språkets hybris gjør seg m.a.o. gjeldende... igjen og igjen. I ethvert felt.

Antroposofene selv vil gjerne at det er de utadrettede eksempler som skal eksemplifisere hva antroposofiske virksomheter bidrar med. Som  f.eks. via enkelte arrangementer på Berle og på "Steineruka" i Oslo sentrum. Det flere utenfor glemmer eller er uvitende om, er at antroposofien også lever sitt intense liv bak alle de symspativekkende fasadene. Gjennom historien har antroposofiens diverse ideer fungert legitimerende og forsterkende på mange slags krenkende og undertrykkende mekanismer, på både mikro.- og makroplan: I virksomhetene, så ikles maktmisbruket altså desto verre antroposofiske forkledninger og begrunnelser slik at man samtidig ikke bare rammer ofrene effektivt, men direkte alvorlig sjelelig sett. Nettopp fordi også flere av de som rammes faktisk dypest sett forsøker å forholde seg til livet ved hjelp av antroposofien. Her illustreres markant gang på gang det livsfarlige ved at det antroposofiske livssynet og virksomhetenes drift representerer to sider av samme sak: Pedagogikken har sine virkende røtter i antroposofien. Det finnes flere ofre for maktmisbruket som har fått både helse og liv ødelagt av denne grove ondskapen... utført i det godes navn. I begeistringen og tilfredsheten over å ha funnet sannheten selv, så svikter evnen til å sortere umerkelig. Det ender med en type elitisme; en to-etasjers virkelighet hvor de involverte i de antroposofiske virksomhetene befinner seg i øverste etasje med oversikten, og alle andre velmenende men bundne i etasjen under. De involverte glemmer altså at man ikke er fremme i  det hele tatt, men i beste fall på et inspirerende spor - på et horisontalt nivå sammen med alle andre medmennesker: Man blir desto verre blendet av egen åndelighet og eksklusivitet og dermed befinner de seg i en glidende umerkelig overgang til fremmedgjøring av både seg selv og andre. De gjenkjenner i realiteten ikke lenger Guds stempel og nærvær i den andre. Derfor, så legitimeres klart destruktive og inhumane virkemidler, og dét i den beste mening. - Hadde antroposofene endelig fulgt sine etiske idealer og normer like nøye som de følger trafikkreglene, så skal jeg i all offentlighet melde meg inn i antroposofisk selskap.

Riktig nok presenteres generelle, politisk korrrekte, men høyst uforpliktende - beklagelser i mediene i ny og ne. Men dette er det bare virksomhetene som vinner på. De mennesker som er rammet av deres svikt, feil og maktmisbruk er fortsatt lidende og blir utsatt for psykisk viold, utfrysing, demonisering og pågående subtil mobbing. Selv i tiår etter tiår etter at vedkommende har brutt med miljøet. Familiene rammes derfor også behørig. Ikke rart at selvmordet foretrekkes. Det har skjedd skrekkelige ting i kjølevannet her.

Antroposofen mener seg å være i harmoni med åndsmaktene og selve meningen, en Liebling der Götter. De har nemlig en skjebnesbestemt viktig oppgave. De deltagende i virksomhetene har forstått verden og virkeligheten på en slik suveren måte at de mener å ha all rett til å oppheve alle etiske verdier der det måtte passe, og opptre destruktivt mot medmennesker om det "er nødvendig": De er jo overbevist om at man forsvarer noe godt, sant og riktig, og her behøver intet middel ligge ubrukt i kampen mot kritikerne: Hensikten helliger midlene. I det som skjer her foreligger samtidig riset bak speilet; metodene får nemlig en høyst preventiv effekt for den som i fremtiden skulle vurdere å gå ut og påpeke at her i dette miljøet pågår det svikt og umoral.

I dette miljøet blir det benyttet en antroposofisk sosiolekt som fungerer legitimerende og bekreftende: Språket er en ikke ubetydelig maktfaktor; den som definerer og forstår, sitter også med makten.

Det er uproblematsk å påpeke også andre sekteriske elementer her: Det blir f.eks. lagt stor vekt på en rekke velkjente sosiale markører, naturromantikk, "new age"-elementer (reinkarnasjon, karma, ånder alle vegne) og gjentagne  "happenings" som i praksis fungerer ritualiserende og som ledd i en gruppeforståelse som i sterk grad metakommuniserer intuitivt og sublimt til de deltagende og nysgjerrige andre. Det handler også her om helhet og sirkularitet i forståelsen av mennesket og verden.

Enhver seriøs og kompetent vitenskapsmann er dog naturlig nok klar over at det aldri kan finnes en kjemisk fri, nøytral og objektiv posisjon utenfor det systemet som de bemøter og vurderer. Som deltager blir man som kjent en interagerende del av det som skal vurderes og veies; all persepsjon er faktisk å se som tolkning. Men dette ser de ikke, tragikomisk nok. De har nemlig like vel fasiten i Steiners skrifter: Antroposofene tror seg som nevnt å ha funnet det archimediske punkt fra hvor alt annet kan forstås og løftes. Den allerede etablerte forståelsen av virkeligheten danner konstruksjonen av forestillingene om menneset i utvikling. Antroposofene mener altså å vite og gjennomskue mer, uten at denne suverene posisjonen av mer-viten dog reellt kan begrunnes i annet enn at man behersker det antroposofiske språket bedre... -og slik beholdes samtidig beleilig nok definisjonsmakt og kontroll. Men det antroposofiske verdensbildet er dog ikke en sannhet de rasjonelt verken kan begrunne eller vitenskapelig bevise. Her preges derfor miljøet av et voldomt kameraderi og av feighet: Lojaliteten mot livssynet og de involverte har alltid høyeste prioritet. Her kommer "det åndelige" og miljøets "skjebnesbestemte oppgaver" inn som hendige og betydelige maktfaktorer i prioriteringene.

Den antroposofisk valgte retningen blir dog ikke mindre feil fordi  det anvendte antroposofiske narrativet langt på vei blir selvbekreftende for dem som tror på dette, og så handler ut fra det. De deltagende tror pussig nok at de evner å skille miljøets høyst betingede forståelse av utfordringene i f.eks. sosiale sammenhenger og elevkontekstene fra selve løsningene eller det som fremstårsom forsøkene på slike løsninger. Det handler som nevnt ovenfor alltid om å etablere det narrativet som stiller seg selv og miljøet i best mulig lys, og motsatt hva gjelder de andre.

Antroposofien er sann, fordi de har valgt å TRO at den er sann.

Valget av perspektiv er som kjent ikke vitenskapelig, men går alltid forut for tenkningen og den egne forskningen. Argumentasjonens eventuelle effektive virkning avhenger altså av allerede åpnede dører mot dette helt spesielle paradigmet. Man blir dermed delaktig i en høyst spesiell form for pågående sirkelargumentasjon.

Apropos: "Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede". (P.W. Zapffe) Her gjelder det å finne et alternativt rekkverk, og antroposofien tilbyr sedative midler som demper de verste anelsene. Man blir vitne til en konformitet i tenkning og sosial fremteden.

At deres forhold til etikken er situasjonsbetinget og konjunkturbestemt er alltid en like absurd oppdagelse, hver gang det skjer. Det verste er dog at adferden legitimeres kollektivt som en selvfølge og rett. Den mest vanlige reaksjonen på kritikk er nemlig arrogant tilbaketrekning, latterliggjøring, sarkasmer og personangrep.

Antroposofien er også autoritær i sitt vesen; den påstår suffisant at sånn og slik... ER verden.



Tilhørigheten og innsikten er som nevnt samtidig en bekreftelse og identitetsgarantist. Men dog en forsikring som utløper den dagen du konsistent våger å offentlig gå i utakt med deler av miljøets tro, eller formulerer ekstern kritikk av virksomhetene.

Kritikk utenfra aksepteres som nevnt ikke i miljøet, fordi slik kritikk med nødvendighet som nevnt ovenfor skyldes flere negative og irrasjonelle faktorer hos kritikeren. Rudolf Steiner og antroposofene har den eneste legitime posisjonen med gyldig autoritet og dermed forkjørsrett.

Vi havner her i følgende absurde Catch22-situasjon:

1. Kritikk av antroposofien blir ikke akseptert, fordi kritikeren mangler kunnskaper og innsikt. 

2. Har man derimot tilegnet seg kunnskaper og innsikter i dette livssynet, så faller ethvert saklig grunnlag for seriøs kritikk nødvendigvis bort. (Kritiserer du absurd nok like vel, så henvises du til punkt 1.)

 

Skal man ta deres tro på ´karma´ (en tro på at virkeligheten skjebnemessig responderer på egne feiltrinn) seriøst, så blir deres temmelig søte og troskyldige offerrolle-reaksjoner på kritikk og negativt erfart oppmerksomhet utenfra desto mer patetisk:

Utfordrende kritikk, som dog alle andre mennesker og virksomheter utenfor miljøet opplever i ny og ne er ikke nødvendigvis et problem. Men kritikken er også til tider en nødvendig utfordring.

Gode intensjoner og det å være velmenende har nok heller aldri vært noen garanti mot menneskelig grov svikt og feil. Snarere illustreres at blåøyd idealisme, livssynsmessig hengivenhet og praktisk handling - relatert til mennesker underveis - ofte er en mer enn risikabel miks.

Ordet "antroposofi" blir ofte utlagt som ´visdommen om det menneskelige´. Ser man på en del av den praksis som forekommer, spesielt der det rår spenninger og en viss uro, så er det faktisk lite som vitner om tilegnet visdom om mennesket.

 

Når man religonsvitenskapelig- og sosialpsykologisk faglig, grundig og metodisk undersøker dette livssynet over tid, så blir konklusjonen faktisk helt entydig:

 

Antroposofien er en religion. Man kan akseptere antroposofien, eller la være.

Men man kan ikke diskutere den.

.



.

 

.

 

.

 

 

Når virkeligheten blir for stor for antroposofer og steinerskolefolket

I Morgenbladet finner vi at Kaj Skagen har et tilsvar angående Espen Søbyes anmeldelse av Skagens bok. Skagen skriver som vanlig godt, sympati-ansporende  og medrivende. Men det er i en slik grad at man fristes til å være mindre våken under lesningen og dermed lar den sunne kritiske sansen dempes. Skagens prosjekt er å langt på vei legitimere sine antroposofiske interesser samt å annullere kritikk angående Rudolf Steiners antisemittiske tekster. Eventuelt bagatellisere det som virker absurd og uakseptabelt og videre skape generell som spesiell forståelse ved å plassere antroposofien inn i sammenhenger som kan legitimere Steiners rasisme "i sin tid".

Her illustrerer Kaj Skagen en rett så fornøyelig Humpty Dumptylogikk: Vi behøver egentlig ikke å ha tillit til det Rudolf Steiner uttrykte seg om ang.samfunnsforhold som foregikk rett foran hans dør i nået - dvs forhold som ALLE kan kontrollere, evaluere, falsifisere eller eventuelt verifisere.

Vi skal desto verre fornøyelig nok desto MER (!) ha tillit til alt det høyst sære og spesielle som Steiner hevder skjedde for tusener og millioner av år siden (og ditto fremover). Dvs om det som skjedde på Jesu tid; slik Steiner så det vel og merke, om de to Jesusbarn, om ånder alle vegne, reinkarnasjon, karma, livet før og etter døden, menneskets beskaffenhet og utvikling som bestemt preges av ånder, videre om planeters ånder, om at den som ikke tar til seg antroposofien blir slave av den onde selv etter døden -for derfra å plage de gjenlevende på jorden, om Buddhas besøk på planeten Mars, om jordens fysiske inkarnasjoner, etc, etc. Og NB: Dette er bare toppen av et enormt isfjell av et religiøst høyst spekultativt religiøst livssyn. DETTE nevnte m.m. skal vi altså ha tillit til: Dvs alt som representerer forhold som INGEN kan kontrollere og verifisere. Velkommen til Kaj og antroposofene i Wonderland.

Og merk vel, både journalister og andre nysgjerrige: Nettopp pga av alt dette nevnte som bestemt plasserer seg innenfor fenomenet religion -religionsfaglig sett- så skal faktisk ikke Rudolf Steiner vurderes og veies vitenskapshistorisk og fagfilosofisk slik man bemøter andre filosofer og vitenskapsmenn og -kvinner gjennom historien. Vi er faktisk her vitner til en religionsimpregnert kvasivitenskap som utvetydig har plassert seg selv sosiologisk og faghistorisk i det religiøse og tros-spekulative landskapet.

Skal man seriøst gå inn i livet, så handler nemlig alltid om å snakke troverdig om menneskelivet, og her i dette miljøet kommer ikke alltid livet selv til orde - selv om det er akkurat det de selv bestemt tror. De overser både bias og subjektiviteten, samt at de felles ideene og troen fungerer styrende for tolkningene av saksforholdene. Der menneskers erfaringer altså like vel (!) illustrerer at teoriene og ideene er uriktige, der forklares anomailiene med at det er disse menneskene det er noe feil med: Det er teoriene og troen som har øverste prioritet. Men dette oppdager man ikke som deltagende før det er for sent. Men da er det også for sent.

For at Kaj Skagens og visse andre antroposofers prosjekt skal komme i havn, så gjelder det altså for den enkelte å skrive slik at man fremstår som om man positivt vet og har kontroll på hva Steiner egentlig mente der det stilles spørsmål og kritiseres. Men dette innebærer det subjektive kaos og den påfallende faglige lettbentheten som de fleste av oss kjenner.

Spørsmål: Står altså visse antroposofer og steinerskoleinvolverte nærmere Steiners intensjonsdybde enn det han selv gjorde? Og kan f.eks. Kaj Skagen tenke det samme som Steiner... og samtidig (!) positivt vite og fastslå at han akkurat her også nå tenker presis det samme som Steiner tenkte da han skrev det angjeldende ned?



OG ANGÅENDE DEN ANTROPOSOFISKE ANTISEMITTISMEN: Videre skriver Skagen at ideen om assimilismen av jøder i Tyskland: Assimilismen var altså Rudolf Steiners idé om at det jødiske folket burde oppløses (!) gjennom assimilering inn i den tyske befolkningen og kulturen, vel å merke gjennom en "naturlig moderniserings- og befolkningsblandingsprosess" (!) og ikke ved tvang.

Men... Hva med Steiners viktige bok "Frihetens Filosofi", hvor han på det sterkeste vektlegger individets rett til frihet og selvstendig utvikling? Gjaldt ikke dette sentrale frihetsprinsippet Steiner her så sterkt vektlegger for jødene? Kaj Skagen hevder så positivt at dette med assimilismen var en anerkjent og "helt vanlig idé også hos jødene på 1800-tallet".  

Dette er direkte tøv og absolutt ikke riktig; og det er en smal sak å finne data og historikk som bekrefter at Kaj Skagen her bedriver selektiv historieforfalskning i den hensikt å legitimere Steiner og hans antroposofi som Skagen selv har benyttet så meget tid og ressurser på. Han velger ut de data som passer inn for å legitimere Steiner og antroposofien og utelater glatt andre som klart motsier dette. Hvilket selvsagt er faglig uredelighet og juks.

Enhver som har fordypet seg i den mosaiske troen og jødisk historie vet at idéen om assimilisering ble anerkjent av noen jøder som forsvarsstrategi pga av forfølgelse, trakasseringer og antisemittiske krefter, etc, men det store flertallet jøder avviste totalt disse ideene og opprettholdt naturligvis sin identitet, religiøse- og kulturelle tradisjoner.  Og ikke minst ble religionen, tilhørigheten og samholdet opprettholdt av helt naturlige og forståelige grunner. Nettopp i frihetens og selvstendighetens navn. Antisemittismen var stadig økende i flere områder i Russland og Europa.

Rudolf Steiners presenterte faktisk flere ganger ideer om assimilisering av jøder, dvs at de skulle forlate sin religion og kultur; altså frivillig (!) dekonstruere og bryte ned sin identitet. Dette kan og må definitivt benevnes som antisemittisme.

virkelig ikke denne sterkt klarsynte, gjennomskuende og grundig tenkende mann hvilke premisser han ble styrt av og hva han dermed ikke bare legitimerte, men sågar la til rette for og forsterket - samt hva tematikken han aktivt deltok i faktisk ledet til? Er svaret "ja" her, så er det ikke bare skandaløst, men direkte inhumant. Er svaret derimot "nei", så er det desto mer avslørende for en som fremstår som klarsynt og gjennomskuende.


(Jødiske barn som ennå slipper å følge Steiners krav om å bryte ned sin religiøse- og kulturelle identitet).


Om noen politikere, religiøse ledere eller filosofer i dag skulle bruke tilsvarende argumentasjonsform om f.eks. muslimer og jøder, som Steiner flittig benyttet, og Skagen ikke problematiserer nevneverdig, ville vedkommende bli møtt med berettiget motstand og sågar avsky. Men Skagens apologetiske prioriteringer går ut på å forstå og å bagatellisere Steiners grovheter i en så sterk grad at det virker unnskyldende... og dermed dessverre også både bekymrende og direkte uetisk. Skagens prosjekt handler selvsagt om legitimering og forsvar.

Videre: Professor, litteraturviter og kritiker Tore Rem skriver at det er ikke vanskelig å finne tydelige eksempler på antroposofer som henter inspirasjon til nazistiske tendenser i antroposofien. Han viser til forfatteren og antroposofen Alf Larsen. Larsen deltok på Nasjonal Samlings Borre-stevner under krigen der Quisling talte. Og oppfordret [nevøen] Aasmund til å gå inn i partiet Nasjonal Samling fordi det var "framtidas bevegelse". Han selv var for gammel, mente han.


Og videre: Conrad Englert var generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge; i 1938 holdt han foredraget "Jødeproblemet" (!) og hevdet f.eks. "at de tyske jødenes skjebne var frembrakt av jødene selv", pluss flere grove påstander. Om Conrad Englerts utsagn skriver Tore Rem: "Er det mulig å tenke seg en mer infam form for antisemittisme enn at jødene gis skylden for å ha inspirert nazistene i deres rasetenkning?" Rem poengterer også at antroposofen Alf Larsen slaktet Bjørneboes bok "Jonas", "blant annet på grunn av dens "kvalmende jødepropaganda".

Hvorfor tiet den klarsynte og gjennomskuende Steiner her om de forhold som foregikk utenfor hans dør og heller "påpeker" bestemt og svært så detaljert hva som har skjedd for tusener og millioner av år siden, og tilsvarende inn i fremtiden, og om andre høyst så sære forhold om mennesket og verden? Han, om noen, burde vel da ha ytterst få problemer med å se hva som var i ferd med å skje med jødene og hva det senere førte til kun 10-20 år etter hans uttalelser?

Og til den som tror at antroposofers forhold til jødefolket er avklart i moderne tid: Rudolf Steiners idé er altså at alle folkegrupper burde vært assimilerte i "vår kulturperiode", selve dette med folkeraser skulle faktisk vært avsluttet som sosialt fenomen. Jødenes store feil var og er at de ikke forsto dette innlysende som Rudolf Steiner forfektet. Så sent som på 90-tallet sa en ikke ukjent antroposofisk foredragsholder i Oscarsgate, Oslo, med tanke på jødenes vanskelige historie og nåtid: "Jødenes største tragedie er at de som folk overlevde historien". (Sic!) Han bygde sin overbevisning på Steiners antroposofi. Det er altså i høyeste grad mulig å underbygge rasistiske holdninger med henvisninger til antroposofien. Det er ikke bare snakk om "feiltolkninger".


(Eksempel på "jødeproblemet").


Videre en parallell: Vi har altså i dag i Norge en tilstedeværelse av muslimer, allerede fra sent 60-tall. Dvs vi har muslimer i landet i første, andre og tredje generasjon. Dvs de er vel så norske som alle oss andre. Så finnes en rekke etnisk norske muslimer som har konvertert til islam, pr i dag ca 2 500.

Her er Rudolf Steiners løsning overført til dagens Norge:

"Vår løsning på muslimproblemet (!) i Norge er at vi går inn for at muslimene burde gå fullstendig opp i den norske befolkning og kultur, vel å merke gjennom en naturlig befolkningsassimilering og moderniseringsprosess og ikke ved tvang."



Enhver oppegående leser ser at her flørtes det med rasehatet og det gis skyts til rasister som gjerne overtolker det som skrives fra den velartikulerte, borgerlige og "dannede" krets av muslimmotstandere. Norske politikere på den ytterste høyresiden blir her som moderate humanister å regne i forhold.

Steiner påpeker i sin argumentasjon at det faktisk er noe grunnleggende galt alene med det å være jøde, slik at de må forsvinne inn i den store grå massen. Hans premisser er så gale som de kan få blitt. Og dette grelle fenomenet innså altså ikke denne store tenker og klarsynte vismann selv?

Til slutt, så skriver Kaj Skagen om kritikken mot antroposofien generelt. Og det på en måte som igjen virker plausibel, rimelig og sympativekkende for oss lesere. Men tenker man klart også her, så ser man raskt hvor det sviktes. Skagens fengende og tilsynelatende logisk forlokkende kronikk skjemmes dog av selvmotsigelser og manipulerende retorikk.



Enten er Kaj Skagen meget arrogant, eller så er han forunderlig selvrefererende inkonsistent. Han glemmer visst dette med bias og subjektivitet nettopp der påminnelser om dette burde være som sterkest. Alternativt så er han faktisk ganske så ensporet og halvblind i sin tro, som han så velger å bruke alle midler for å opprettholde. Kanskje er det en blanding? Kaj Skagens ellers så imponerende tanke-evner ser faktisk ut til å hemmes av hans antroposofiske tro. Viktigere enn å modig tenke levende og fritt blir altså å opprettholde det antroposofiske paradigmet. Filosofien og språket får her mer oppgavene med å opprettholde og nytolke det bestående, enn å tenke selvstendig og analyserende fritt.

Skagen bedriver mer retorikk enn argumentering: Logikken som regulerer forholdet mellom begrepene og slutningene er naturligvis nytteløse om begrepene gjøres fleksible og kun data som støtter allerede vedtatte konklusjoner frembringes. Historiske data endrer sågar innhold der dette er nyttig, eller de overses der de ikke passer. Skagen ser fornøyelig nok ganske enkelt bort fra sin egen tenknings forutsetninger og konstitusjon nettopp der han mener å benytte den klart. Han glemmer at det er nettopp han som tenker. Skagen tenker m.a.o. ikke over sin egen tenkning nettopp der det er utfordrende og nødvendig: Kan hende er det fordi hans ferd nedover elven skremmes av fosseduren der fremme; dvs at konklusjonene som truer der fremme i fossen samtidig også truer det som han ennå tror på? Valget av perspektiv er som kjent ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen.

Videre: På den ene siden, så innrømmer faktisk Skagen ganske riktig at det i "noen antroposofiske miljøer" hersker "en ortodoksi" og et syn om at Steiner "blir oppfattet som nesten ufeilbarlig og egentlig hevet over sin egen tid". (Direkte sitater fra Skagen). Deretter, så kommer han med en personlig appell om at det burde være uproblematisk at folk forholder seg til antroposofien etter nytteprinsippet. Men...  altså ikke for alle de antroposofer som avviser hans ståsted og vinklinger?

Hvorfor i all verden har i tilfelle akkurat Skagen her rett og de andre antroposofer feil? Og hvordan vil han adekvat begrunne sin posisjon på en solid, troverdig og overbevisende måte internt, slik at nettopp Skagens antroposofi-utgave ad hoc blir ansett som den autentisk antroposofisk korrekte og egentlige normative?

Hadde det vært så enkelt som Skagen implisitt gir inntrykk av her, så ville det selvsagt heller ikke ha eksistert mange ortodokse og rett-troende antroposofer, eller andre hel- og halvreligiøse antroposof-avarter. Antroposofien ville nemlig vært selvfortolkende i en slik grad at Skagens frustrasjoner og suffisante påstander ville falle bort. Men selvfortolkende er dette livssynet dog ikke. Man ser det lett når enkelte skal begrunne sitt antroposofiske syn: Det fremlegges en dokumentasjon på flere kvadratmetre, og det gjerne på flere språk. Saken er altså transparent og klar?

Flere antroposofer hevder at de har tatt avstand fra religiøs tro, men ser ikke at det eneste som har skjedd er at de har skiftet gjenstand for sine religiøse behov: Antroposofien fungerer i høyeste grad som et religionssurrogat. Men ikledd den flotteste keiserlige skrud hentet fra det antroposofiske kostymelageret.



Ergo; så er dette med sannhet og antroposofi ikke sjeldent to uforenlige størrelser. Nettopp fordi antroposofien kontinuerlig tilpasses virkeligheten som en strikk der den møter kritikk: Det som er sant er faktisk samtidig det samme som det som er nyttig der og da når man skal legitimere antroposofen for utenforstående. Men... nyttig... for hvem, i tilfelle? Og når? Hvorfor? Hvis noe annet anses som nyttig i et annet antroposofmiljø eller om 20-30 år er dette alternativet da heller sannheten om antroposofien, og dagens Skagenske utgave bare kan anses som et tilfeldig bi-produkt, slik f.eks. 1920-1940-1950-1990- tallsutgaven var? Og hvilken antroposof har her mandat til å avgjøre hva som skal få passere som sant, relevant og verdifullt eller ikke?

Og er da antroposofien i beste fall å forstå som et ytterst provisorisk forsøk på å ytre noe om virkeligheten? Hvorfor skal man da i det hele tatt gidde å bruke tid på dette religiøse livssynet og "filosofien"?

Filosofifaglig og vitenskapelig sett finnes faktisk altså egentlig ingen antroposofi per se: Her er man helt overlatt til at sannhet er det samme som tilfeldige og subjektive variabler valgt ad hoc; og en antroposof-faglig relativisering som er situasjons- og konjunkturbestemt legitimeres glatt av Skagen. Det som kan passere som antroposofi ett sted, kan m.a.o. helt legitimt bli avvist et annet sted, samtidig som altså begge utgaver fremstår som den sanne samtidig.

Innholdet av verdibegrepet "sannhet" og "sann vitenskap" endrer faktisk innhold alt etter som. Vitenskapelig og klokt?

Så henviser Kaj Skagen f.eks. til presten og teologen Martin Luther som legitimerende parallell til antroposofien og Steiner for å få oss til å se at det som anses som feil kan lukes bort av en mer klartseende ettertid. Men... Martin Luther (!) som referanse? Og som altså var en teolog og ble en religiøs leder som forkynte den kristne troen i kirken?

Hvordan i all språkfilosofisk, redelighets og vitenskaps navn kan Skagen m.fl. legitimere vitenskapen og filosofien "antroposofi" og dens grunnlegger Rudolf Steiner med å henvise til en definert RELIGION og dens leder på 1500-tallet? Antroposofene hevder nemlig alltid klart og bestemt at antroposofien er en filosofi og en vitenskap, og ser med utilslørt forakt på den som skulle benevne antroposofien som nettopp en religion. Forsvarsmetoden her, som ofte blir benyttet av flere, blir som å vitenskapsfaglig legitimere prosjektene til forskerne Einstein, Niels Bohr, Marie Curie eller Nikola Tesla gjennom å vise til pave Pius, mor Theresa eller mormonernes profet Brigham Young. Men på den annen side så illustrerer Skagens parallelliseringer med andre religioner at selv antroposofer er noe schizofrene her; de erkjenner egentlig innerst inne at antroposofien faktisk er en religion, men makter ikke heve det helt opp i bevisstheten.


(Som teologen, presten og forkynneren Martin Luther tok feil, så tok altså også vitenskapsmannen og filosofen Rudolf Steiner feil her og der. Hmm... Kaj Skagens salige blanding av epler og bilhjul her virker noe underlig).

Videre: Når Kaj Skagen benytter den religiøse lederen Martin Luther som parallell for å legitimere "det tidsbestemte" hos Rudolf Steiner, så begår han også enda en feil:

Det er nemlig en kjent sak at den lutherske kirken har tatt berettigede, grundige og dyptgående oppgjør med Martin Luthers avsporinger hva gjelder jøder og andre asosiale meninger. Og det i all åpenhet og offentlighet. Ingen teolog i de lutherske kirker har heller eneveldig frihet til å velge fritt fra det lutherske koldtbord for så deretter stå i kirken å kalle det den genuine og egentlige lutherske teologien. Men denne retten til subjektiv vilkårlighet mener Skagen at han har hva gjelder antroposofien.

Antroposofene sentralt har derimot aldri (!) foretatt et nødvendig og grundig sunt kritisk oppgjør med Rudolf Steiner, og overhodet ikke åpent og i offentligheten. Antroposofene trekker seg i beste fall feigt fra skanse til skanse om kritikken skulle bli for tydelig i all sin berettigelse. Eller så skriver en og annen mer moderat enkelt-antroposof apologetiske kronikker som harmoniseres med det som p.t. er politisk og sosialt korrekt; slik Kaj Skagen f.eks. gjør her  -  samtidig som intet endres sentralt og internt. Og skulle noen kritisere antroposofien generelt som spesielt i mediene, så besvares det med barnslig tragikomisk påpekning av at kritikeren har stavet enkelte ting fra det antroposofiske kostymeskapet feil, har brukt uriktig antroposofisk betegnelse, etc. UTEN at man berører de sentrale forholdene som påvises som sådan - i det hele tatt. God gammel herskerteknikk, m.a.o. Alle andre antroposofer går alltid i slike tilfeller behørig på gummisåler i håp om at skriverier og oppmerksomheten gir seg raskest mulig. Antroposofene opererer faktisk med en selvoppfatning av at de qua antroposofer positivt vet hva som er sant og korrekt; de sitter med fasiten. Om de ikke vet alt og p.t. mangler utfyllende svar og ytrer en viss ydmykhet, så vet de at det alternativet som fagvitenskapen og filosofien representerer i hvert fall ikke er riktig; fordi det som kommer fra det holdet går i utakt med det Rudolf Steiner påpeker. Derfor, så preges de av følgende komiske Catch22-situasjon hva gjelder forholdet til kritikk:

 

1. Kritiserer du antroposofien og Steiner, så avslører dette med nødvendig konsekvens at du mangler kunnskaper, er innsiktsløs og ikke har studert antroposofien tilstrekkelig.

2. Har du derimot studert antroposofien tilstrekkelig, så kritiserer du ikke. (Skulle du så like vel kritisere, så henvises du til punkt 1.)

Kaj Skagen avslutter til slutt med følgende retoriske og sympativekkende spørsmål når han da har sammenlignet Steiner med Luther og også Marx.

"Men hvorfor skulle man gjøre Steiner til et særtilfelle hvor man kaster det verdifulle og bærer frem bare feiltagelsene?"

Spørsmålet er ren retorikk. Her henvender nemlig Skagen seg eksplisitt til ikke-antroposofer med et spørsmål som gir sympatisk gehør på ren automatikk. Enhver som er involvert i antroposofien vet derimot at spørsmålet ikke er så enkelt. Som nevnt, så eksisterer det sterk uenighet innad om hva som faktisk skal få passere som "verdifullt" og "feiltagelser". Og Steiner var ikke en ordinær teolog eller vitenskapsmann: Han ER et særtilfelle, og kan absolutt ikke måles og evalueres på samme måte som andre vitenskapsmenn og filosofer. Husk at det kategorisk hevdes at Steiner var Aristoteteles og Thomas Aquinas i to av sine tidligere inkarnasjoner. Han fremsto bestemt som eksepsjonelt klarsynt, som åndsvitenskapsmann, som en med høyst spesielle gjennomskuende sjelelige-åndelige evner, etc. En mann som uttaler seg bestemt om Jesus og andre bibelske forhold, om ånder og demoner, om reinkarnasjon og karma, etc, etc. Han VAR nettopp et gjennomskuende klarsynt unntak. Den idehistoriske parallelliseringen som flittig benyttes for å legitimere Steiner er altså juks og manipulasjon.

Men Skagen og antroposofene kan her i sin  apologetikk ganske trygt stole på at Skagens logiske knep og assosiasjonsmetode fører nettopp til den virkningen han intenderer. Folk flest lar seg manipulere også her. Slike analogier er dog tankefeil fordi de støtter seg på irrelevant materiale som påvirker leserens slutninger. Den gode og fengende skribent Kaj Skagen, og f.eks. Cato Schiøtz, behersker sine fag og vet at analogiene som benyttes er manipulerende meddelelsesformer, og ikke kilder for kunnskap. Og i stedet for at mange lesere ikke vurderer argumentasjonen og påstandene ut fra det som hevdes, så viker man heller respektfullt tilbake for de besnærende og fangende analogier og språklig forførende logikk man oppfatter at Skagen her representerer. Dette er enda en svikt i tenkningen: Fordi språket er irrelevant for vurderingene og tankegangen i selve argumentasjonen.

Antroposofene er altså klart uenige om hva som skal få passere som antroposofiske sannheter eller ikke. Skagens retoriske spørsmål er m.a.o. i realiteten helt substansløst.

Uenigheten og den antroposofisk selvmotsigende subjektiviteten innad har selvsagt sine røtter i at det aldri har blitt foretatt et grundig og betydelig nødvendig totaloppgjør sentralt med Rudolf Steiner og antroposofien slik det f.eks. har blitt gjort med Martin Luther og Marx. Denne svikten har vært en stor feiltagelse og overlatt arenaen til alle de som forholder seg religiøst til antroposofien og miljøet. Og det er ikke få. Men det ikke ukjente kameraderiet og feigheten innad har nok også hindret slike grundige nødvendige oppgjør, som med mangt annet innad.

Videre er de nok engstelige for å konfronteres med virkeligheten igjen:

Først brøt Steiner og antroposofene med Teosofisk selskap. Og i Norge, så skjedde det deretter et belastende brudd i det første antroposofiske selskapet Vidargruppen slik at det oppsto to antroposofiske grupper; Oslogruppen Antroposofisk Selskap ble så etablert som "det egentlige og sanne" antroposofiske alternativet. Å ta et grundig oppgjør med antroposofien og Steiner vil garantert ende med nye konflikter, fronter og nye voldsomme brudd, og dermed med flere nye selvstendige grupper hvor alle vil hevde at nettopp deres egen gruppe  sitter med den sanne og verdifulle tolkningen av den egentlige antroposofien og Steiners prosjekt. Videre, så vil de helst slippe den forsmedelige kanossagangen de gjennomgikk i mediene på 50-tallet. Dette vil de i dag unngå for enhver pris.

Det florerer faktisk flere fornøyelige historier om kranglende og nærmest fysisk stridende antroposofer som var klart uenige om hva som skulle defineres som verdifullt og feilgrep. Og dette vet Kaj Skagen. Internt blir faktisk dette fenomenet forklart slik: "De stridende interne antroposofiske gruppene er egentlig reinkarnerte munker og nonner som var i konflikter mellom sine forskjellige munke- og nonneordener i middelalderen". Her ser vi et velkjent fenomen innad: Livssynets elementer som f.eks. ´reinkarnasjon´ og ´karma´ benyttes som legitimerende forklaringsmodeller når man ikke evner eller vil ta ansvar i nået. Dette får for øvrig voldsomme konsekvenser for enkelte de gangene det oppstår konflikt hvor autoritetene innad er involvert.

Kaj Skagens tilsynelatende berettigede avslutningsspørsmål og kommentarer blir m.a.o. også dette bare retoriske triks. Rudolf Steiner er for det første ikke noe negativt særtilfelle for fagfilosofisk kritikk når man faktisk tar antroposofene på ordet og så kvalifisert vil sette Steiner inn i en idéhistorisk og vitenskapfilosofisk sammenheng. Vi tar faktisk bare Steiner seriøst. Er det ikke det antroposofene også da ønsker? Men det kan dessverre se ut til at antroposofene kun trives der de får legge alle premisseene selv og beholde regien og kontrollen.

Vi sitter som nevnt igjen med at antroposofi er et høyst fleksibelt og tøyelig begrep som endrer seg ad hoc alt etter som hvem man velger å lytte til. Ergo er det den religiøse tilnærmingen som holder dette oppe.

 

Skagens antroposofiske modell er m.a.o. et eksempel på enda en høyst personlig utgave av dette religiøse livssynet. Han, eller en viss høyesterettsadvokat som også fremstår som en av de moderate antroposofene, har verken mandat eller rett til å fremstå med autoritet qua den egentlige antroposof. Man kan like gjerne velge de andres modeller, som f.eks. Skagen distanserer seg ifra eller vice versa. Alternativt lage sin egen personlige modell. Ergo er det liten grunn til å behandle dette livssynet som filosofi eller vitenskap. Vi har definitivt å gjøre med en religion og spekulativ kvasifilosofi ispedd en miks av en rekke elementer fra østlige trostretninger. Det er verdt å tenke over at antall antroposofer er mildt sagt lite. Til sammenligning finnes det ca 50 000 kristne pr. 1 antroposof. Eller  1 antroposof pr 300 mormonere. Og hva gjelder ånder som går: Det finnes dobbelt så mange medlemmer i bare den norske utgaven av  Fantometklubben som det finnes antroposofer i hele verden.

Kaj Skagen skriver som vanlig fengende, men han, i likhet med andre apologetiske antroposofer, har en personlig agenda. Han manipulerer dermed samtidig faktisk flere lesere.

Omgivelsenes uvitenhet, manglende innsikt i antroposofien samt deres sympati ang. Rudolf Steiners virke og de antroposofiske virksomhetenes historikk er antroposofenes absolutt største ressurs. De kan derfor trygt hevde akkurat det de vil og kalle det "den egentlige og korrekte antroposofi og sannheten om virksomhetene" - ingen har ork til å ettergå påstabende like vel. Det rekker lenge med sympatien til de innad.  Antroposofene vet nemlig at i mediene så sympatiserer den vanlige leser med det som harmoniserer mest med leserens egne tanker og sympatier. Den som behersker språket og definisjonene, behersker også hva som skal passere som sannhet.

.

 

.

 


 

Fra "bevisstheten om det menneskelige i meg"; til usunn selvsentrering, egostimulans og elitisme: Antroposofi som legitimering

Antroposofi og tribalisering - Når forestillingene og ideene om virkeligheten blir viktigere en virkeligheten selv, og det gode blir sin egen motsetning:

Langt de fleste har udelt positive og gode første-erfaringer med antroposofer og de steinerskoleinvolverte. Det ser virkelig ut til at avstanden mellom teori og praksis stort sett er svært liten. Dette bidrar til at man blir nysgjerrig og imøtekommende på den ene siden, og at man i den positive tilnærmingen ubevisst sakte demper det kritiske blikket på den annen. Til slutt har sympatien og de relasjonelle bindingene innad blitt det magnetfelt som leder blikket og konklusjonene. At det hele bygger på et eksotisk livssyn man anser som fascinerende gjør også sitt til at flere sjelekrefter hos den søkende bidrar til harmonisering og positivitet. Subjektiviteten blir her umerkbar. Men bak fasaden lever dog mer enn man aner... Å forsøke å korrigere en som er ny og begeistret for denne bevegelsen blir like fånyttes som å forsøke å korrigere en som er nyforelsket.

Befinner man seg stort sett på yttersiden som skoleforelder eller bare nysgjerrig, så er man tilfreds med det positive førsteinntrykket og vedvarende bildet og tror (og vil) at dette samtidig representerer sannheten om de dypere lag av miljøet. Men den som har satt sine ben innenfor, helt innenfor, over lengre tid erfarer både noe mer... og noe annet.

Det tar ikke lang tid før man erfarer at det internt opereres med et "oss innenfor" som har sett og forstått mer, og de andre utenfor som ennå mangler tilsvarende innsikt og kunnskaper. Opplevelsen av å være spesiell, en åndelig avantgarde og skjebnemessig utvalgt gir et søtt eksotisk krydder til tilværelsen. Det kan dog ta tid før sløret svinner fra ansiktet; før maskefall. Den som evner å selvstendig opprettholde sitt jeg noen lunde intakt over tid begynner trinnvis å se og erkjenne at eksemplene på svikt, maktmisbruk, på noe dårlig og ondt blir litt for mange, over alle årene. De gode målene helliger ikke alltid all svikt og elendighet som går ut over medmemennesker. Og videre erfaringen av at borforklaringene, unnskyldningene og de grove personangrepene mot kritikere som belyser det som foregår blir vel så ekle og mange. Her skjer følgende: Enten griper man begjærlig unnskyldningene og blir en del av latterliggjøringen og demoniseringen av kritikerne - man overtar ganske enkelt andres sakstolkninger og antipati; hvilket er det som vanligvis skjer; Man gir nemlig ikke slipp på troen og ønsketenkningen så lett.  Eller så tar man noen skritt til side og ser en annen vei - "man vil jo ikke blande seg inn". Selv om etikken internt presumptivt bygger på nettopp tankefrihet, solidaritet og omsorg. Det er som kjent lettere å kreve og motta... enn å gi det gode der det koster. Med den konsekvens at den lidende og utsatte får det desto verre. Eller, så griper man endelig motet og tenker noe mer selvstendig. Men dette siste har en pris. Man reiser dog seg og sier tydelig ifra i sannhetens og de gode idealers navn at her pågår det umoral og menneskeforakt i det godes navn: Det handler nemlig om integritet. Å så inderlig vel tåle det som rammer sin neste er ikke en pris man vil betale, uansett personlig glede, mening og gevinst ellers. Man bygger aldri noe genuint godt, sant og riktig på bekostning av andre.

Det blir en negativ balanse her, som for så vidt ikke er det verste. Det aller verste er all benektningen, fortrengningen og den psykiske volden som ligger som ris bak speilet om man spør etter handlingsmessig konsekvens på flere plan enn bare i klasserommene. Bevisstheten om det menneskelige blir her hos antroposofene og de skoleinvolverte kun overflate og spill. Som fungerer så lenge alt foregår på deres egne premisser. Denne troskyldige og lidenskapelige identifikasjonen med det evig gode og sanne får flere konsekvenser: Ser man nøye på de konflikter og den uro som har oppstått i skolebevegelsen gjennom alle tiårene, så er det én ting de alle har felles: Det er den tolkning av saksforholdene som slår mest positivt ut for skolene og virksomhetene ellers, som også alltid anses som den sanne og riktige. Hver eneste gang. Rammes andre av virksomhetenes feil, maktmisbruk, kameraderi og svikt, så er det vedkommendes egen feil og dårlige karma. Men pussig nok er det aldri (!) de involvertes og virksomhetenes karma at de møter kritikk og mediefokus pga av nevnte interne feil og svikt. Livssynet fungerer nemlig effektivt også som legitimering og dekkmaling. Her er det kameraderiet og den alltid medfølgende interne konsensus som er avgjørende instanser; samrøret innad vet best. Alltid.



Skal man da ta dem seriøst på de verdier de hevder å identifisere seg med, så blir det desto mer ille og grellt. Det onde og destruktive i dette miljøet er faktisk alltid de andre. Alltid. Idealisme er som kjent ikke noe for idealister: De identifiserer seg så intenst med intensjonene, idealene og normene at de ikke enser avstanden mellom dette og den praksis som også kan forekomme. Det er selvsagt positivt at de bygger på et livssyn, om enn de absolutt ikke er åpne angående alle forhold her i antroposofien. På den annen side, så fungerer antroposofien religiøst - hvilket får heller dårlige konsekvenser. Man evner nemlig ikke å ha en profesjonell og faglig distanse til det som foregår. Det er ikke slik at de involverte ikke tror; de har kun skiftet gjenstand for hva de tror på: Antroposofien fungerer som et religiøst substitutt. Tragikomisk mange glemmer at de deltar som subjekt og glemmer og overser seg selv derfor som deltagende.

Ved å vise til og sitere noe kurant blir visst det ukurante og problematiske borte:

Oppstår det diskrepanse mellom teori og praksis, og noen så påpeker dette og presenterer berettiget kritikk,besvares det på vennligste måte heller normativt og de gode idealene vektlegges. Men dette er like vel en avsporing:  Det er ingen som har kritisert idealene. Vanligvis benevnes dette retoriske grepet for tendensiøst utenomsnakk og manipulasjon. Man evner altså ytterst sjeldent å være konkret akkurat der det er påkrevet. Videre medfører den manglende profesjonaliteten at mange ikke evner å ha en nødvendig distanse til de sentrale ideene og det som skjer: kritikk av enkeltpersoner blir påfallende ofte samtidig sett på som kritikk av idealene og virksomhetene. Og kritikk av noe i antroposofien og pedagogikkens idebasis blir av flere sett på som dyp personlig kritikk. Og derfor, så reageres det også så nedlatende og ikke sjeldent voldsomt.

Verden blir altså for enkel; for mange etiske overtramp blir parfymert og sminket for å opprettholde troen, samholdet og idyllen. Det begynner derfor sakte å vokse en tvil... Nettopp i tankefrihetens, selvstendighetens og ikke minst i nestekjærlighetens navn. Har man ennå bevart en viss kontakt med sitt indre, så merker man at det faktisk finnes mer vesentlige verdier enn idyll, samhold, mening og gruppens identitet.

Men det synes ikke på fasadene. Hverken menneskenes, eller husenes.

Bak idyllen lurer altså til tider noe annet.

Det pågår et sosialt spill; og subtilt virkende relasjonelle maktkonstellasjoner preger det som skjer. Klikkmiljøer, samtaler på kammerset, hvisking bak kulissene og nonverbal kommunikasjon fungerer vel så sterkt som direkte antydninger og påstander. Ofte skjer dette ved trådtrekking og manipulasjon, som kan være vanskelig å avsløre: Også utøvelse av godhet kan naturligvis misbrukes. Godhetsspråket, å representere den som bare vil andre og verden godt, har en opphøyet posisjon i samfunnet. Den som gjør de gode verdiers språk til sitt eget får fort overtaket i enhver debatt. Dette vet de involverte å benytte seg av: Verdier og gode mål presenteres og forsvares, gode eksempler hentes frem; generelle uforpliktende innrømmelser av feil kan forekomme i enkelte offentlige kanaler, og beklages fromt... men alle grove feil og konkret svikt stues derimot behendig bort. De er konkrete der de kan vinne på det. Generelle der dette er tjenlig. Og tier behørig der dét er nyttig. Apropos, ref.: Kaj Skagen

Det er naturligvis vanskelig å opponere mot det som framstår som åpen godhet; nettopp fordi en selv da vil framstå som ond, kynisk eller egoistisk og blir automatisk den underlegne og primitive. Maktforholdet blir assymetrisk til fordel for "de gode", velmenende og snille. Godhetsmakten utstyrer den talende med immunitet, den gjør de andre tause eller dårlige og dreper ethvert tilløp til berettiget kritikk. Dette er en utpreget strategi innad, og retoriske virkemidler bygger opp under det som skjer når de involverte en sjelden gang fremstår i mediene under kritikk. Her gjelder det å beherske språket og retorikken. De deltagende blir internt på alle plan m.a.o. fanget av det kollektive spillet og mijøets identifisering med det som er godt og riktig.


Mange antroposofer og steinerskoleinvolverte etablerer en definisjon av antroposofi som skal stå i positiv kontrast til det negative i samfunnet; dvs slik også alle andre alternative grupper gjør som mener å ha sett sannheten og vil spre lyset: Alternativgruppene vil (alle) som kjent fremstå som en konstruktiv "motkraft" i verden. Det er for øvrig også deres selvfølgelige rett, men ytterst få får det like vel for seg at nettopp det antroposofiske alternativet faktisk representerer det troverdige alternativet om samfunnskritikken er grei og relevant nok. Jeg minner om at det finnes flere organiserte humanetiikere i Norge enn det finnes antroposofer på verdensbasis. Eller: Det finnes eksempelvis faktisk ca 50 000 kristne pr 1 antroposof. Antroposofene er m.a.o. en liten eksklusiv og eksotisk elite. Noe som faktisk for flere involverte faktisk fungerer positivt og som bevis på at her befinner det egentlig sanne og gode seg. Intet er som å tilhøre en liten eksklusiv god eksotisk spennende livssynselite i et massesamfunn preget av vanetenkning, gråhet og kalde maktstrukturer. Men at antroposofene og de skoleinvolverte samtidig skal representere frihet, selvstendighet og den egentlige sanne veien er dog en helt annen sak. De aller fleste hevder suffisant å fremme individualitet og selvstendighet, men det er vel komisk og paradoksalt nok få miljøer hvor fellesskapet er så kompakt; hvor felles identitet forsvares så iherdig og betyr så meget i praksis. Individualitet hos antroposofene betyr øyensynlig at alle individuelt tenker det samme. Og ikke minst avslører deres metoder å forsvare egne interesser på, hva som er vesentlig her: Det de faktisk gjør overdøver det de sier. Alt for mange forveksler image med innhold og identitet.

I de involvertes begeistring over å ha funnet sannheten selv, så kan man raskt fastslå at de langt på vei forveksler kart og terreng: De glemmer at deres høyst spekulative definisjoner faktisk bare ER definisjoner og argumenterer som om det antroposofiske paradigmet er det eneste mulige måten å bemøte virkeligheten adekvat på. 

Man kan selvsagt forstå behovet for å gjøre verden håndterbar. Men når man av verdensaltets ånder (sic) selv er gitt den historiske retten til å forvalte, besvare og forkynne hva sannheten om virkeligheten egentlig er, besitter man mildt sagt en betydelig kontroll og definisjonsmakt. Det antroposofiske språkets hybris er m.a.o. mer enn påfallende.
 

Men der man behandler kritikere destruktivt, så eksisterer og virker i praksis grensesettinger og den sosiale kontrollen effektivt. Tenkningen og selvstendighet uttrykker seg m.a.o. i ganske umerkelige, men i praksis i kontrollerte former.

Spesielt absurd og urovekkende er den gryende oppdagelsen av at all den omsorg, humanisme, snillhet, sannhetsvilje og velvilje visse mennesker har så lett for å utøve også har en mørk og kynisk bakside. Den gode viljen, den vennlige adferden, positiviteten og imøtekommenheten blir midler for å manipulere, dominere og gjøre den enkelte avhengig og dermed bundet, og i verste fall ute av stand til å våge å tre ut i den egentlige friheten igjen. Miljøets makt over de involverte er altså subtil og enhver selvstendig kritiker får raskt stempel som uvitende og kunnskapsløs, eller som bitter hevner og psykopat. Uansett en som høyst sannsynlig trenger profesjonell hjelp.

Bruker du din frihet, din selvstendige tenkning adekvat slik de faktisk oppfordrer til, så forventes det like vel tragikomisk nok at alle som en ender på den antroposofisk definerte endeholdeplassen; hvor antroposofene allerede tålmodig venter på oss andre. Ender du ikke dér, så betyr dette dessverre med nødvendighet at du ennå ikke har studert antroposofien adekvat eller er vrangvillig, lite utviklet og temmelig dum. Ref. 2. "Det de ikke forteller oss".

Skal man prege gruppen og den enkelte, så er det viktig at valgenes potensialer er forhåndsdefinerte og kvalitetssikret internt. Og det er selvsagt grunnleggende at den enkelte får et inntrykk av at han har fullstendig kontroll over egne valg av standpunkter og mål.

Hvert menneske har selvsagt et valg. Men er det virkelig slik her?


Ikke minst hva gjelder dette livssynets implikasjoner: Antroposofien beskriver f.eks. eksplisitt hva som skjer med den enkelte etter døden. Et eksempel: Den som avviser og forlater antroposofien her i dette livet får en heller begredelig skjebne etter døden; vedkommende blir nemlig der en slave av den onde selv for å plage de som ennå er levende tilbake på jorden. Påstandene om utgangen av livet er m.a.o. også implisitt samtidig en innpakket trussel. Det er ikke tilfeldig, men også skremmende, hvorfor så ytterst, ytterst, få vil stå frem etter at de har forlatt dette mijøet. Eksempler på ødelagte liv er langt fler enn det folk flest kjenner til.

En annen teknikk som benyttes er visualisering. For å gjøre det litt mer vanskelig for den enkelte å ikke akseptere det antroposofiske paradigmet, så gjelder det å få den enkelte emosjonelt bundet til miljøets tro og mange livssynselementer. Dette oppnås for eksempel gjennom å konsentrere seg om begrepene ´karma´ og ´reinkarnasjon´ og den skjebnemessige ´meningen´ gjennom at den enkelte er der han og hun nettopp er nå; i denne sosiale og private settingen. Karmaforedragene er viktige.  Livssynet fungerer altså som garantist for identitet. Hvilket innebærer at investeringene her gjør det desto mer vanskelig å bryte ut. Da risikerer du også nemlig langt på vei til syvende og sist tap av mening og identitet, og selvsagt de roller du har fyllt i tiden.


Enkelte mennesker har lettere for å følge, enn andre. Disse trenger ofte et eksempel, veiledning(er) og bevitnelser fra andre om hvor godt og riktig det egentlig er å være nettopp her. Man kan understreke alle data som bekrefter det vedkommende antyder og strekker seg mot, fortelle om, og møte, kjente mennesker som deler livssynet og skriver utførlig om dette i interne tidsskrifter. Dvs peke ut mennesker som kan fungere som gode og kloke ledertyper, og som det er litt stas å være på lag med. Andre er idémennesker som trenger å inviteres til praktisk deltagelse, via maling, keramikk, dans, kor, biodynamisk jordbruk og foredrag. You name it. Alt slikt praktisk tiltaler idémennesket.

Noen mennesker er mer analytiske og lar seg ikke så lett styres av følelser og ytre remedier; troen må underbygges gjennom det å appellere til intellektet og gjennom "vitenskapelige bevis". Dette kan gjøres gjennom å la dem få møte akademiske representanter og slik få antroposofien til å virke logisk, tankerettet og ha en stringent og klar oppbygning rent intellektuelt. Her leses og studeres dog hovedsaklig de bøker og foredrag som absolutt ikke berører alle de metafysiske og irrasjonelle spekulasjonene om åndervedenen og virkeligheten ellers. Her kommenteres slikt overbærende og imøtekommende at "man leser det som man kan identifisere seg med; selv har jeg liten interesse av disse sære tingene Steiner skrev om her" - sier antroposofen legitimerende og forførende. En medbragt skepsis blir her bekreftet og legiitimert, og vedkommende blir heller beregnende ledet inn en annen port i det antroposofiske landskapet. Det oppstår en selektiv relativisering fra antroposofhold som dermed skal åpne for det subjektive elementets forkjørsrett. Det hentes videre hendig og selektivt ad hoc inn eksempler på det som viser seg å ha fungert. Og skulle en vitenskapsmann i samfunnet ellers ha tatt for seg enkelte av de temaer som også antroposofien berører, så legges dette ene tilfellet ut som om generelt "vitenskapen (som sådan) har også begynt å interessere seg for antroposofiske temaer!". Slike "bevis" kan altså være enkeltuttalelser fra forskningsverdenen eller historiske hendelser som kan tolkes inn for å tilpasses den antroposofiske livssynet.

Enkelte ganger får jeg mail etter at folk har lest denne bloggen; ikke ALLE er preget av sterk antipati og består av avsporende grove personangrep, latterliggjøring, personliggjøring og arrogant forakt fra antroposofi- og skoleinvolverte: Men det er visst én ting som er i klart brudd med all sannhet og enhver naturlov, og det er at grundig kritikk av noen elementer i antroposofien og deres virksomheter kan passere som gyldig og legitim. Ja, dette anses av antroposofen som både absurd og direkte naturstridig, og er derfor å anse som komplett umulig. Kritiserer man deler av antroposofien og deres virksomheter, så er man dermed på gale veier, og avslører at man er bundet til følelser og er irrasjonell. Man er kunnskapsløs og dum. Hvis man da ikke også er bitter og hevngjerrig i tillegg, må vite.  Men antroposofen og den skoleinvolverte som snakker om at våre følelser, og ikke gyldige argumenter, bestemmer våre overbevisninger, mener komisk nok oftest at han selv er et av de hederlige unntakene fra denne allmenne regelen. Antroposofen og den skoleinvolverte gjennomskuer altså hvordan andre lar kritisk tenkning og konklusjoner styres av følelsene; mens han selv tenker rasjonelt og klart. Deres positivitet og sympati til antroposofien m.m. skyldes altså utelukkende klar tenkning og klare analytiske prosesser. Mens kritikk på sin side skyldes dumhet, kunnskapsløshet og antipati.

Antroposofenes korrigerende innspill om etterlengtet og ønsket rasjonalitet er faktisk også helt berettiget, uansett tema. Men her kommer ønsket om rasjonalitet altså fra mennesker som a priori tror på ånder alle vegne, på at Buddha var på Mars, som tror på at bak solen lever en rekke ånder, at jorden er fysisk reinkarnert en rekke ganger, på karma og reinkarnasjon, på at det var to Jesusbarn, at Jesus er en inkarnasjon av en persisk ånd, på at nedgravde horn med kuskit forbedrer bondens høst, på at all materie egentlig er fortettede ånder, og en mannlig antroposof reiser rundt og forrteller om da han var inkarnert som den skotske dronningen Maria Stuart (1500-tallet). Dog er han komisk nok ikke den eneste som hevder å ha vært Maria Start i en tidligere inkarnasjon. Her strides flere.   :)



Flere av mailene er dog fra folk som vil beskrive egne erfaringer. Ikke alle beskrivelsene ville få plass i skolenes reklamebrosjyrer og deres legitimerende presentasjonsbøker, for å si det forsiktig.

Her et konkret vitnesbyrd fra en godt voksen kvinne og akademiker. Enkelte passasjer er dog omskrevet for å unngå at hun blir gjenkjent. Skrevet og del-sitert med tillatelse:

"Det fantes egentlig ingen direkte formaliserte ritualer eller seremonier. Men akkurat det samme gjentok seg år etter år i alle møtene. På det personlige som på det kollektive planet gjennom året; det var helt identisk - som livet i en menighet. Alt foregikk på den samme måten. Dvs de samme foredragene, de samme sosiale happenings, eurytmiforestillinger, språkformende dikt-resitasjoner, osv, ble alt utført, og gjentatt igjen og igjen. Foredrag av Steiner ble opplest og applaudert. Gjentagelsens hemmelighet som middel for å trygge det bestående ble her illustrert til overmål. Iblant fikk jeg og flere andre en opplevelse av å være rimelig kunnskapsløse, til tross for vår akademiske bakgrunn. Men da gjaldt det å stille, klokt nikkende, late som om man selvsagt var med like vel. Man er jo innviet. Alle hadde stor respekt for de personer som stadig holdt foredrag og ledet møtene; de fikk selvsagt rollen som autoriteter og det viste seg også raskt at de samme personer representerte en kjerne innad som også hadde tett kontakt privat. Klikk- og maktmiljøer florerer. De er hverandres forlovere, hverandres barns faddere, hverandres barns lærere, naboer, deltar i samme sammehenger, de pleier tett kontakt privat. Kameraderiet er her i dette miljøet utrolig tett og sterkt. Og "noen snakker sammen"...  De som allerede kjenner hverandre mer enn giodt, hvor vennskaps- og tillitsbåndene er den gjensidige garantisten. Støtte til en venn og nær kollega  i dag er samtidig alltid investering i tilbakestøtte fra samme venn i morgen. En ikke umerkelig engstelighet og usikkerhet lå hele tiden under og småvibrerte i det sosiale spillet. Møtene virket like vel så akademiske og rolige - selvsikre og overbevisende, men også virkelig emosjonelt forførende samtidig. Dette siste tok det jo litt tid før en gjennomskuet. Hvor akademiske og genuint vitenskapelige de nevnte møtene egentlig var, var jo et annet spørsmål. Men mening, bekreftelse, samvær og en viss kos ga det jo en tid. Forutsatt at du gikk i noen lunde takt, da.

I den grad en kritiker og "minusvariant" ble nevnt, så var det alltid med en kollektiv småforakt, halvspydige replikker og bedreviten arroganse. Interne autoriteters ord avgjorde hva som var sant. Det var dog mildt sagt noe underlig å se så mye gemenhet og nedlatenehet nettopp her hvor man var så fiksert på det menneskelige. Ja, svikt, inkompetanse, feil og maktmisbruk ble alltid unnskyldt, bagatellisert og bortforklart. Man løste problemer gjennom å skape syndebukker, heller enn å gå den vanskelige veien inn i de dypere årsaker. Nettopp fordi den vanskelige løsningen sannsynligvis vil avsløre noe vesentlig som alltid blir benektet, og at noen i de indre klikkene i tilfelle må kritiseres og ta ansvar. Huttetu, slikt skjer jo ikke her. Det er en virkelig utrolig erfaring å bli vitne til alt kameraderiet og klikkenes makt. Og behandlingen av de som ble ofret på deres alter, også i ettertid, kan bare beskrives som direkte rå og umenneskelig. At noen av ofrene ennå er i live er i hvert fall ikke antroposofenes og maktfolkets skyld. Ofrene usynliggjøres og behandles i fremtiden med kald likegyldighet , avvisning og latterliggjøring fordi man vil glemme eget ansvar og det som skjedde. Disse ofrene blir nemlig ubehagelige påminnelser om idyllen som ennå ikke er realisert, derfor så eksisterer de ikke som medmennesker lenger. Å erfare at slike holdninger ikke bare blomstrer, men legitimeres nettopp her i dette "gode miljøet", var en underlig opplevelse. Det er vel få steder hvor subtile herskerteknikker er en så sterl del av virksomhetens liv.

Det som man innledningsvis trodde var en beklagelig engangshendelse viste seg derimot å være det n´te leddet i et veletablert mønster. Sympatier og antipatier styrte langt mer alvorlige forhold enn bare samtalene om været. Når det var dialog med folk utenfra, så var det ingen som våget å forstyrre bildene av idyllen og gi inntrykk av annet enn at alt bare var fint, og at det gode samholdet fungerte godt. Her talte alltid miljøet med én positiv kollektiv stemme. Ingen våget å forstyrre idyllen; her gjelder det å markedsføre det gode i virksomhetene. Til tross for at alle visste at under overflaten, så boblet det ofte noe helt annet. Ble man konfrontert med litt kritikk eller undring over konkrete forhold  på møter, så justerte ledelsen umerkelig fokus og svarte alltid normativt.

Da jeg en gang helt til slutt helt konkret tok opp at en av de større autoritetene innad -NN- fikk hard medfart fra myndighetene pga av maktmisbruk og brudd på det regelverk hans fagretning er bundet til, så ble jeg møtt med et megetsigende svar fra en i den indre kjernen. Altså da jeg spurte om man kunne aktivt hjelpe stakkaren og hans familie som det gikk så voldsomt ut over. Sitat: "Nei, vi har kjent NN så lenge og har alltid hatt et godt forhold til ham, så vi vil ikke nå bidra til å gjøre det mer vanskelig for NN. Derfor har vi bestemt at vi ikke skal gjøre noe. Vær snill å ikke snakk til andre om dette".

Da jeg så alternativt spurte noen andre om ikke de ville stå frem for å hjelpe den som ble rammet og fikk sitt liv ødelagt, så møtte jeg noen lunde det samme svaret: "Nei, jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil beholde jobben min, jeg -  og bare ha ro". Straffen for å følge sin samvittighet og antroposofens iboende etiske fordringer når det er sant og riktig er altså temmelig heavy.

Det var nok da jeg valgte å trekke meg helt ut."  -Sitat slutt.

 




Hvordan får de da en ny person til å sakte endre tenkemåte i antroposofisk retning? En måte er som nevnt noe ovenfor å få dem til å handle; gjøre noe som er knyttet til den antroposofiske troen. Slik får man dannet et ankerfeste og igjen åpnes det for identifikasjon og bekreftelse fra andre som tolker det som skjer "riktig". Menneskets grunnleggende behov kan man alltids utnytte her i dette religiøse miljøet. Du kommer endelig til en forståelse av at ditt liv egentlig er under åndelig regi; karma og reinkarnasjon er vesentlige verdier som alltids styrer og impulserer: Ingen av de mennesker du møter er lenger tilfeldige møter. Det er m.a.o. en dypere MENING også med de menneskemøter som skjer her. Det blir heretter den minste sak å rasjonalisere bort de fleste ansvarsområder i privatlivet som i det sosiale fordi det som skjer utlegges som  "meningen" og karma. Det er faktisk utrolig hvor mye negativt, destruktiv og direkte ondskap som unnskyldes og legitimeres gjennom henvisning til det gode og livssynsbegrepene. Dette utnyttes til ytterste konsekvens i manipulerende hensikt og makt-øyemed.


 

Menneskets behov for stimulanser, mening og trygget eksotisk identitet er altså sikret i dette miljøet; og dét i høyeste grad. Ikke bare skjebnesmessig gjennom at du gjenmøter andre fra tidligere inkarnasjoner i historien, hvor dagens antroposof var tempelherre, ridder, katar, nonne, munk, adelig, fyrste eller kongelig. Men også ikke minst gjennom alle de riter og sammenkomster som bekrefter at du er på rett plass i livet; altså livet under åndelig styring. Påfallende og morsomt nok er historiens negative historiske skikkelser, deres inkarnasjoner,  forbeholdt motstandere av dagens antroposofer i den interne dialogen. Dine behov for sosiale stimulanser er altså garantert; i gruppen får du nemlig bekjente, venner og bekreftelser og livet blir satt i en mer enn stor og viktig sammenheng. 

 

Kritikk utenfra besvares som mange kjenner til alltid med avvisning og ad hominems. Én vanlig metode er å kun gripe fatt i enkelte konkrete feil i kritikken hva gjelder feilbruk av enkelte antroposofiske begreper, å påpeke småfeil i refererte boktitler eller tall, samtidig som man så i neste steg latterlliggjør og bagatelliserer HELE (!) kritikken som sådan. Kan man skape et inntrykk av at slike nevnte småting er feil, så vil man heve det opp i det generelle og skape det inntrykket at ALT i kritikken dermed også består av feil. Et retorisk klassisk knep; fra det enkelte til det allmene: Manipulasjonen igjen, med andre ord. Selvsagt helt uten å berøre alt det i kritikken som er relevant og sant. Slik lyves det uten å lyve direkte; slik manipulerer man seg ut fra fokus, og arbeider intenst med å diskvalifisere det kritiserende medmennesket med alle midler samt isolere det. Medmenneskelighet, nestekjærlighet og toleranse er altså høyst konjunkturbestemte og situasjonsbetingede verdier her.

Og slik illustreres i deres reaksjoner og tilsvar fornøyelig nok nettopp mangt av den pågående kritikkens innhold (!). Men det er det visst tragikomisk nok bare antroposofene og de skoleinvolverte som ikke ser.

Flere ligger igjen med ødelagte liv etter å ha vært i denne kvern av religiøs og skolemessig maktmisbruk og klikkveseners ditto. Og dette? Ja dette tragiske skyldes selvsagt ofrene selv, må vite. Det er deres eget karma. Antroposofene og de skoleinvolverte har aldri gjort noen noen feil. Ikke gjør de noen feil, og ikke kommer de til å gjøre noen feil. (PS: Det innrømmes i ny og ne i et og annet innlegg helt generelt at "sannelig har vi gjort våre feil", fra et visst skolehold. Men dette er bare en tom, generell og politisk korrekt selvkritikk - svada beregnet på alle utenfor; retoriske grep som kun de involverte vinner på. De konkrete medmennesker som er grovt rammet hører nemlig aldri et pip, og vinner absolutt intet på slike "innrømmelser", men blir fortsatt oversett og usynliggjort. Det er en gedigen skam å se hvor mange ofre som ligger tilbake i grøften etter å ha blitt overkjørt av denne bevegelsens maktpersoner, tiår etter tiår).

Og hva gjelder antroposofenes "bevisstheten om det menneskelige i meg selv". Langt på vei preges praksis her av en form for selvsentrert spiritualitet. Forestillinger om det antroposofiske livssynet blir paradoksalt nok benyttet som lokk over veien som de samme tankene og ideene faktisk burde impulsere til (!). Fremfor å individuelt og endelig ta seriøst fatt på den reelle prosess og strabasiløse vei det pekes frem imot, så blir det å stirre henført på Steiners pekende finger. Man lærer seg den korrekte terminologi og sosiolekt; pleier så det sosiale livet i det antroposofiske miljøet og omgir seg med alle de korrekte antroposofiske sosiale markører. Tilstrekkelig til å overbevise andre som lite vet om antroposofien. Dette fremfor å stri med å realisere de ledd som fordres. Sosialiseringsprosessen, sosiolekten, miljømessige faktorer og de nye bøkene i hyllen anses av flere som selve kjennetegnet på den nye eksistensielle posisjonen. Men mange går i virkeligheten ikke veien i det hele tatt: Prisen blir nemlig alt for høy. Antroposofien har derfor bare blitt enda en variant over gamle strategier. Man har sympati for den og flere av de ideene den presenterer, for all del. Men å internalisere dette blir alt for vanskelig. Det eneste nye er altså de antroposofiske ord, begreper og andre sosiale markører. Det som bekrefter det som påpekes her, er den adferd som vises de uvakre dagene: Virkeligheten er nemlig også her den øverste dommer. Spesielt den delen de ikke kan regissere og kontrollere selv. Maskefall skjer når realitetene ikke lenger kan tildekkes eller manipuleres bort. Og en større og mer sann del av virkeligheten kommer først til syne i all sin velde den dagen da grunnvoldene ryster og det knaker i sammenføyningene. Da, men først da, ser man hva de reellt sett består av menneskelig sett. Her nytter den vanlige og sympativekkende fasade og alle vakre ord lite; substansløsheten glimrer her i all sin velde. Man oppdager halvveisheten, kameraderiet, maktmisbruket, feigheten og den manglende integriteten for sent. Men da er det også for sent.

Ser man dog på Kristus, så er det annerledes; for ikke å si motsatt. Man finner seg selv først der ute i møtet med vår neste: I bevisstheten om det menneskelige i min neste. Vi er alle skapt, ønsket og villet av Gud; uansett tro og livssyn. Jo nærmere vi kommer Gud, jo nærmere kommer vi med matematisk nødvendighet vår neste og oss selv. Det vil si at det også i dette møtet nødvendigvis er tale om konfrontasjoner med det vonde, det onde, svikten og det utilstrekkelige i meg selv: At jeg like vel ikke er den jeg trodde, at den masken jeg søkte tilflukt i hver dag... bare ER enda en maske. Også den. Trøsten i denne ikke ubetydelige smerten som da oppstår i dette noe skremmende selvmøtet, i den prosessuelt økende selverkjennelse,  er at Gud hele tiden allerede har sett og kjenner til alt dette ... og like vel elsker Han oss. Det er dette som er nåden. Gud vet dog at vi har potensiale til å bli det vi egentlig er. "Reis deg opp, ta din seng å gå". Dvs gå ut i det åpne og skremmende landskapet igjen. Det er dér vi finner oss selv.

Men kan altså alltid reise seg igjen... ut av buret som har vegger av selvsentrering, egoisme og ikke minst nedlatende stemplinger av vår neste - slik dessverre visse i de antroposofiske virksomhetene gjør om de møter kritikk og negativt fokus. Sågar folk innad som bare har hørt om deg, og ikke det minste kjenner deg personlig eller har positiv viten om hvem du er. Ryktebørsen innad er mer enn effektiv: Det handler der som nevnt om kameraderiet og om sikring av det bestående. Men: Jo mer viten, kunnskaper og genuin viten du får; jo mer ydmyk blir man som kjent. I lys av dette, så blir arrogansen, trakasseringene og demoniseringen som flere i dette miljøet står for ganske så grell og avslørende. Antroposofien blir ofte utlagt som "visdommen om mennesket". Så får man i sannhetens og rettferdighetens navn spørre seg hva slags visdom det er som produserer denne elitismen, arrogansen og alt dette negative. Hvilket altså først blir synlig om de ikke lenger får legge alle premissene selv. Antroposof og steinerskoleinvolvert først.  - Menneske så.

"The bird fights its way out of the egg. The egg is the world. Who would be born must first destroy a world."



.

.

.

 

Rudolf Steiners og antroposofiens antisemittisme

Jøder får ikke finnes. I det minste ikke som jøder: Det er vel ikke ukjent at Rudolf Steiner og flere antroposofer ga uttrykk for meninger som i absolutt grad kan defineres som antisemittisme. Også Rudolf Steiner skrev nemlig om "jødeproblemet". Han mente bestemt at det jødiske folket snarest burde demontere (!) sin etniske- og religiøse identitet; og "heller la seg assimilere i det vestlige samfunnet". Intet mindre...  Det er faktisk ikke til å unnslå: Påstander om at jødene skal demontere sin identitet og så la seg assimileres er og blir reelle uttrykk for antisemittisme. Selv om jødene "skal gjøre det frivillig"... (Men... frivillig... -demontere sin etnisitet og identitet?). Dette som her hevdes fra Steiner blir dog det samme som å skissere et åndelig holocaust... -som så blir enda et bidrag og et hendig instrument ad hoc for den senere fysiske tilintetgjørelsen: Her bar Rudolf Steiner på sin måte tørr ved til det gryende antisemittistiske bålet i nazi-Tyskland.

Fremfor i moralens, sannhetens og vitenskapens navn å ta klart avstand fra dette skrekkelige bidraget fra Steiner, så blir vi heller vitner til en massiv oppfinnsomhet, manipulasjoner og fantasifull retorikk fra antroposofhold for å få Steiners grove utsagn om jødene til å stemme: Det omtolkes derfor frenetisk med en fantasi og retorisk virksomhet som får selv den mest lidenskapelige liberal-teolog i DnK til å nikke imponert. Hvilket ikke bare er tragikomisk, men både patetisk og skammelig når man ser med vitenskapelige og filosofiske øyne. Antroposofene er nok urolige for den kjente domino-effekten; Faller én brikke i den store antroposofiske påstandsrekken, så faller det brått enda flere etter den første, osv. Å beskytte og pleie den helt unike posisjonen til- og glansen rundt -  Rudolf Steiner og antroposofien er alltid den absolutte og øverste prioritet. Her annulleres alt annet. Det handler nemlig om dypere eksistensielle- og egentlig trosmessige føringer. Vi er vitner til religiøs virksomhet.



Man kan faktisk ikke tillate at enkelte av Rudolf Steiners andre positive innspill avsporer fra at hans bidrag ble en aktiv del av den antisemittiske kulturen på hans tid -og i hans omgivelser. At Steiners antisemittisme ikke var av samme slag som nazismens, bør ikke gjøre noen blinde for det forhold at hans uakseptable påstander om jødene ga faktiske bidrag til den endelige løsningen av det jødiske problemet på hans tid og under "Det tredje riket"; kun få år etter hans død. Skal vi tro antroposofene, så var ikke Rudolf Steiner noen "hvem som helst". Antroposofene hevder for øvrig at Rudolf Steiner faktisk var Aristoteles og Thomas Aquinas i et par av sine tidligere inkarnasjoner (!).

Rudolf Steiner var altså både usedvanlig klarsynt (synsk), særskilt gjennomskuende og klart-tenkende, med en omfattende innsikt og viten om verden, historien, åndeverdenen og mennesket: Om noen, så burde derfor nettopp Steiner mer enn ane (!) hvordan denne skrekkens antisemittistiske gift ville akkumuleres og eksplodere: Og dermed snarere ved antroposofiens Kristusimpuls sette alle krefter inn på å varsle det internasjonale samfunnet, det tyske folket generelt og selvsagt jødene spesielt. Dvs aktivt benyttet sine ressurser til over tid å motarbeide de vanvittige politiske kreftene som var i gang. Og merk vel: Steiner visste bestemt og i detalj hva som foregikk i makro- og mikrokosmos for tusener og millioner av år tilbake... og tilsvarende frem i tid. Men altså ikke hva som foregikk og kom til å skje i nær fremtid uten for hans stuevindu; det som vi alle kan kvalitetssikre ham på. Og skulle han ha dog ha innsett dette nærværende, så ville hans fravendthet og fokus på helt andre mildt sagt fjerne ting frata ham hans autoritet og tyngde, både moralsk og erkjennelsesmessig: Man kan med letthet påvise det grovt umoralske ved fortielsene og unnlatelsene fra Steiner og antroposofene her, både etisk og juridisk.

Men da Rudolf Steiner og antroposoferne endelig uttalte seg om relevante samfunnsmessige spørsmål, så var det visst mer vesentlig å frata jødene deres etnisitet og reiligon, og videre heller bruke ressursene på langt viktigere ting: Som det å beskrive åndene som finnes på andre planeter og bak solen, at Buddha var på planeten Mars, at det var to Jesusbarn- og ikke ett, at det finnes ånder alle vegne i hverdagslivet hos oss alle (vær OBS!), at den som dør uten å ha tatt til seg antroposofien blir slaver av den onde selv etter døden, om karma, reinkarnasjon, at ateisme er å anse som en faktisk sykdom (!), at også jorden som planet reinkarneres, at folk fra Atlantis flyktet til andre deler av verden og impulserte der, om lemurer, om "salamandre", om at bibelen har flere feil som Steiner har rettet via sitt klarsyn samt lagt til ny tekst, osv, osv. Her er det m.a.o. jackpot for den svevende virkelighetsfravendte new-ageren som søker et passende miljø som kan bekrefte og legitimere eskapisme, mellommenneskelige ansvarsfraskivelser, samt bejae de underligste forhold og ting som verken medmennesker, naturvitenskapen eller legevitenskapen kan kontrollere.

Så lenge all sannhet har sin begrunnelse i en klarsynt leders mangfoldige påstander, så kan man alltid slippe unna kritikk og krav om vitenskapelige begrunnelser, relevans og saklighet. Antroposofen er en åndsvitenskap, hevdes det. Men pussig nok finnes det kun én genuin åndsvitenskapsmann. Her blir verifisering m.a.o. bare et tomt og substansløst ord. Antroposofene hevder kontinuerlig at deres livssyn er i konfrontasjon med tradisjonell naturvitenskap; men også her overvurderer de sin posisjon; og dét over måte. Antroposofene blir ikke tatt seriøst i det hele tatt; og naturvitenskapsfolk og fílosofer anser dem absolutt ikke som troverdige eller seriøse partnere i den vitenskapelige diskurs. De blir oversett av gode grunner. Det er faktisk kun religionspsykologer og sosiologer som ser på antroposofene med en viss faglig interesse qua sosialt tros-fenomen. Og apropos: Videre, så hevder antroposofene igjen og igjen at Rudolf Steiners arbeide med Goethe fikk stor anerkjennelse og berøm, og var et vesentlig bidrag i sin tid. Men også dette er meget sterke overdrivelser, for ikke å si tøv: Kontakter man Goetheinstitusjoner som bedriver forskning på Goethe i Tyskland i dag, så avvises dette bestemt: Steiner anses ikke som interessant i Goetheforskningen i det hele tatt. Og angående Steiners og antroposofenes prioriteringer da de anså "bevisstheten om det menneskelige i meg"  som mer vesentlig enn bevisstheten om det medmenneskelige og verden: Jeg minner om at det finnes nesten 50 000 kristne pr 1 antroposof. Like vel er det altså denne ene som vet best og har gjennomskuet virkeligheten. Og dét ved hjelp av én persons påstander i bøker og foredrag.

Reell kunnskap, vesentlig innsikt og viten gjør faktisk mennesker mer og mer ydmyke. Men den arrogansen, nedlatenheten og latterliggjøringen av kritikere som preger antroposofer er derimot illustrasjoner på både ignoranse og monstrøs elitisme. Det antroposofiske språkets hybris er altså mer enn patetisk og tragikomisk:


Det er verdt å trekke frem at antroposofien bestemt presenteres som en MOTKRAFT og surdeig i tiden; dvs en alternativ kraft og bevegelse som ved hjelp av Steiners innsikter gir verktøy til å bidra til å realisere det menneskelige per se: Antroposofien er faktisk å oppfatte som den genuine visdommen om det menneskelige. Å da påtatt troskyldig hevde at Steiner og antroposofene tidligere "var barn av sin tid» når ubehagelig kritikk presenteres utenfra blir direkte tragikomisk, for ikke å si latterlig. I en viss forstand er dette "barn-av-sin-tid"-argumentet så naivt og dumt at det neppe er verdt å vie en større prinsipiell tilbakevisning. Dette argumentet fremheves altså av velutdannede mennesker som høyst sannsynlig aldri ville finne på å underkaste seg noen tidsånd. Nettopp fordi de er antroposofer. Å ty til bortforklaringer og patetiske bagatelliseringer avslører som kjent en viss fattigdom, for å si det forsiktig. Men her ser vi igjen det ganske så pinlige hos antroposofene. Det man liker hos Steiner er altså Steiners egen fortjeneste... Men det man ikke liker; setter man på kontoen for tidsånden og vendingen "barn av sin tid". Selv om altså Steiner og antroposofien per se nettopp presenteres som klart motstykke til tidsånd og det "man" tenker og gjør. De mener seg derfor å være fri til å fokusere på det førstnevnte man gjerne liker, og glemme derimot det siste - som man ikke liker eller ikke kan forsvare. Men tidsånden er jo egentlig sjeldent enig med seg selv; det er alltid en variasjon over forskjellige posisjoner - uansett hvilken tid man snakker om. Se de tre forrige innleggene under om samme tema:

1. 06.oktober 2016. 

2. Fra 16.oktober fra 2016.

Antroposofien representerer ikke per se en politisk bevegelse. Det er heller ingen ideologisk forening på linje med freds- eller miljøbevegelsen. Antroposofien presenterer derimot klart religiøst begrunnede påstander og ideer om hvor mennesket kommer fra "åndelig sett", om menneskets åndelige utvikling på jorden, og om hvor mennesket så skal hen etter døden. Og videre at mennesket så igjen kommer tilbake til et nytt liv gjennom reinkarnasjon. Videre om en rekke onde og gode åndelige veseners påvirkning på mennesker og verden ellers, og dét til enhver tid. Som gode sannhetsapostler handler de på verdensaltets ånders vegne og bruker Rudolf Steiners ord og narrativer til å forstå, analysere, definere og begrunne sin egen rolle. Her spiller karma en helt vesentlig rolle. Både for den enkelte og for folket som sådan. Derfor er antisemittismen i antroposofien desto mer alvorlig og verre: Den er nemlig autorisert av verdensaltets ånder selv. Det handler altså ikke her om betingede politiske overbevisninger eller teorier, men om langt mer dypere og essensielle forhold ved menneskehetens utvikling. Det som skjer både land, folk og den enkelte er uttrykk for den selveste egentlige meningen, "åndelig sett". Hvilket ikke sjeldent resulterer i en kynisme og sviktende omsorg for medmennesket som er like så hårreisende som forkastelig. Og dette gjelder spesielt de som våger å kritisere deler av antroposofien og enkelte ledd i deres virksomheter.

 



Videre: Hva jødenes "karma" har ført til -og fører til- er vel allerede like så velkjent som skrekkelig?

Videre presenteres påstander om verdens og planetenes opprinnelse og ende, om hvilke ånder som bebodde og bebor planetene, også jorden. Og om de to Jesusbarn, engler og ånder alle vegne, den åndelige og egentlige bakgrunnen for sykdommer, at ateisme er en sykdom, osv. Her i dette livssynet er det jackpot for den svevende new-ageren.

Rudolf Steiner og antroposofene hevder altså bestemt at jødene som folk endelig oppfylte sitt karma gjennom å bringe frem mennesket Jesus for ca 2 000 år siden. Jødene burde i utviklingens navn derfor egentlig ha innsett dette skjebnemessige poenget selv og dermed aktivt demontert sin etniske- og religiøse identitet, for så å frivillig og innsiktsfullt la seg assimilere i storsamfunnet. Men heller ikke dette forsto jo jødene, må vite. De ble derfor et problem gjennom historien, både for seg selv og samfunnet. En antroposof uttalte f.eks. i et foredrag i Oslo: "Jødenes største tragedie er at de overlevde historien". De burde nemlig ha avmontert sin identitet for lengst, så hadde de sluppet all antisemittismen, pogromer og holocaust m.m. De guddommelige ånder har altså forgjeves forsøkt å vekke jødene.
 


Antroposofenes egne fremstillinger av deres historie her, dvs hva gjelder de faktiske antisemtittiske ideene, kan virkelig synes å ha rekord i bevisste eller ubevisste fordreininger og uriktige vurderinger. Det blir til tider direkte pinlig. Hvilket på den annen side gjør deres virksomhet interessant som studie i sekteriske virksomheter; dvs hva angår fenomenet tribalisering,  - og dermed om klare tendensproblemer. Hvilket gjør religionsfaglige undersøkelser om antroposofisk historiografi ikke bare nødvendig, men direkte tankevekkende. Det setter en rekke kjente antroposofers apologetiske bidrag i mange år i et klarere lys. (Viser for øvrig også til en uttalelse i avisen Klassekampen  fra førsteamanuensis ved Rudolf Steinerhøyskolen - Anne-Mette Stabel, hvor hun médgir at "miljøet rundt Steinerskolen i Norge ikke har vært spesielt gode på selvkritikk". Nei. Akkurat dét er vel ingen nyhet: Viser til en rekke innlegg lenger ned i bloggen. Steinerpedagogikken er nemlig begrunnet i antroposofiens menneske- og verdensbilde).

"Det fantes og finnes ingen antisemittisk praksis hos antroposofene", sies det. Nei. Kanskje ikke. Eller? Det antroposofien rent ideologisk hevder om jødene; er i seg selv faktisk antisemittisme nok. Også den deltagendes sjelemessige faktorer og tanker virker selvsagt like så sterkt i såvel det personlige som det relasjonelle...  og nettopp dette poenget er faktisk antroposofiske grunnideer.

De spilte ikke samme instrument som nazistene i det store antisemittiske orkester, men deltok dog aktivt i samme fremføringer. Antroposofien representerer i realiteten en høyst sær religiøs tro under dekke av å være en "åndsvitenskap".



 

Som nevnt, så er ikke Rudolf Steiners antisemittisme noe som "tvang seg frem" i kulturen slik at alle tenkere den gang ble barn av sin tid; det finnes naturligvis noen demokrater, sosialister og tenkere som gikk imot antisemittismen i den perioden som Steiner og nazistene uttrykte seg. De både ville og våget m.a.o. å reise seg mot elendigheten. - I  motsetning til Steiner og antroposofene. Rudolf Steiner og antroposofene var m.a.o. i motfase med andre langt mer tolerante demokratiske forkjempere. Det var altså ingen tidsånd som TVANG Steiner og antroposofene inn i antisemittismen. Jeg minner om at nettopp Steiner i teorien fremhevet den enkeltes frihet. Men altså tydelig nok gjaldt ikke dette alle: I hvert fall ikke jødene. Jødene skal nemlig assimileres; friheten her var og er m.a.o. høyst betinget. De kan selvsagt nekte å la seg assimilere, for all del! Men da må de være villige til å bære konsekvensene, dvs deres karma. Jødenes lidelser gjennom historien er altså selvforskyldt.

At dette er uttrykk for både antisemittisme, kynisme og dumskap -forkledd i de fineste gevanter hentet fra det antroposofiske kostymelageret- burde være klart for lengst.

I de mest ensrettede og undertrykkende perioder gjennom historien har det også alltid vært muligheter for individer til å tenke fritt og selvstendig. Selv om man gjorde klokt i å snakke lavt enkelte steder. Dette siste innebærer dog ikke at man forlater den selvstendige og frie tenkningen for heller å reise seg og aktivt tale i kor med de regjerende maktene. Og sågar finne ytterligere argumenter for antsemittismen som makten ennå ikke hadde formulert. Det Rudolf Steiner bidro med var desto verre å gi dette syke antisemittiske elementet åndelig-guddommelig autorisering. Det har uansett aldri vært noen maktstyrt ensretting og tvang som har vært så gjennomgripende at det har resultert i at alle har tenkt likt. Selv om det dog må sies at det er dette siste som tvinger seg frem hos antroposofene.

Antroposofien er en religiøs retning. Vi bør selvsagt derfor kvalitativt se på og evaluere Steiners forklaringer og antroposofien på en helt annen måte enn vi ser på Goethe, Hamsun og andre historiske eller norske kulturpersonligheter og politikere før 1945.  Nettopp fordi det handler om to vidt forskjellige kategorier av samfunnsfenomener, deres respektive røtter og deres begrunnelser. Rudolf Steiner var som nevnt både klarsynt og religiøs tenker, han mente å kunne se inn i fortid, nåtid og fremtid - detaljert. Absolutt ingen av de som antroposofene i dag paralleliserer Steiner med, i legitimerende hensikt, tilhører denne ganske så sære religiøse kategorien som Steiner. Religionsvitenskapelig sett så faller faktisk antroposofien friksjonsløst inn under fenomenet religion.

Antroposofenes parallellisering og sammenligning med ordinære samfunnspolitiske strømninger før 1945 er naturligvis både ugyldige og illegitime



Man kan i ny og ne lese en retorisk skolert antroposofs argumentasjon hva gjelder antisemittismen i antroposofien, Hans argumentasjon bærer betydelig preg av å være en godt planlagt advokatprosedyre for en lesende og ikke alltid oppdatert og informert folkejury hva gjelder antroposofien per se. At samfunnslivet før annen verdenskrig nesten generelt var preget av antisemittisme legitimerer eller forklarer som nevnt overhodet intet (!) av den religiøse antroposofiens begrunnelser. Antroposofien som motkraft er altså nettopp ikke et produkt av - eller bundet av -  tidsånden.

Rudolf Steiner og antroposofien hevder altså bestemt at jødene burde ha vært assimilert inn i storsamfunnet eller bør bli det snarest, "frivillig"; nettopp fordi de som folk for lengst har oppfylt sin skjebnebestemte rolle. Dette vesentlige poenget innebærer dog ikke for antroposofen at man i dag ikke skal møte de vranglærte og egensindige jødene med respekt. Samtidig som man i sitt indre qua antroposof altså mener at vedkommende egentlig burde demontere sin identitet. At man som antroposof selvsagt i det ytre omgår også den enkelte jøde på ordinær respektfull måte opphever dog naturligvis ikke Steiners assimilasjonsidé overhodet. Dette er to forskjellige ting. Assimilasjonen av jødene inn i storsamfunnet, som er en grunnleggende antroposofisk sannhet, er like tidløs og sann som andre av Steiners påstander: Det er en grunnleggende sannhet om verden og en erkjennelse som jødene bør og skal realisere selv. Muligens etter kontakt med den inkluderende og altruistiske antroposofien?

Videre: Om alle nazister kan sies å være antisemitter, betyr ikke det nødvendigvis derfor at alle antisemitter var og er nazister. Men det er nettopp i de tankebaner den antroposofiske retoriker og apologet helst vil ha oss til å tenke gjennom sin snedige prosedyre. Her skal ikke antroposofene frigjøre seg fra det som kalles "Guilt by association", men motsatt gjennom "Not guilty by association": Antroposofene var og er ikke nazister: Ergo var og er vi ikke antisemitter, er Mor Nille-logikken her.

De finner det nyttig å argumentere nettopp slik fordi det høyst sannsynlig ender med at folk lar seg manipulere av den retoriske veltalenheten og dermed konkluderer slik det legges opp til: Man tar som "fornuftig leser" forhåpentlig like så stor avstand fra påpekninger av antisemittismen i antroposofien... som de tar avstand fra fenomenet i nazismen? Men dette er manipulasjon.

Man ser dog selvsagt lett hvorfor dette retoriske knepet blir benyttet:

I god skranke-juridisk ånd, så presenteres så det endelige og avgjørende argument i neste og siste retoriske vending: Det hentes her eksempler på at nazistene etter hvert faktisk var klare og bestemte i sin kritikk av Steiner og antroposofien. Antroposofien ble nemlig av nazistene kalt for "jødisk". Og da innebærer vel det logisk nok at antroposofene ikke kunne være antisemittiske?

Men for det første kom ikke denne tydelige kritikken fra nazistene fordi Steiner og antroposofien avviste at det fantes noe jødeproblem. For dét hevdet nemlig også antroposofene. Ei heller gikk Steiner eller antroposofene i tide høyt ut og forsvarte jødefolket rent åndelig og ideologisk. For det gjorde de heller ikke i nevneverdig grad: Rudolf Steiner hadde som kjent sin egen løsning på nettopp jødeproblemet. Nazistene angrep antroposofien ganske enkelt fordi kristendommens elementer og utvalgte tanker i stor grad også er en integrert del i dette livssynet.

Nazistene kritiserte altså overhodet ikke Steiner og antroposofene for deres syn på jødene. Overhodet ikke. Men fordi antroposofien representerte et metafysisk konglomerat bygget på religionsblanding generelt og den "jødeinfiserte  og svake kristendommen" spesielt. Nazistene anså nemlig kristendommen for en pinlig veik avart av "den svake og depraverte jødiske religionen". Ordet "jødisk" i nazistisk sosiolekt og kontekst ble langt på vei benyttet som et generelt skjellsord på alt de foraktet; derfor ble det også benyttet som skjellsord mot antroposofene.



Apropos: Selv om nazistene flittig benyttet Martin Luthers antisemittiske påstander i deres propaganda, så tok de like vel samtidig klart avstand fra den klassiske kristendommen. I likhet med Luthers sådanne, ble også Steiners antisemittistiske påstander legitimerende og nyttige verktøy i samfunnsdebatten; samtidig som nazistene avviste både antroposofien og Steiner ellers.

Her ser vi altså igjen at den antroposofiske argumentasjonen blir klart manipulerende. Parallellen de trekker er assosiativ og ender nemlig høyst sannsynlig med at bordet fanger og antroposofene så forhåpentlig frikjennes av oss andre. Det vi her er vitne til er for øvrig et klassisk retorisk knep de benytter gjennomgående i alle diskurser.

Videre: Antroposofene forsøker å frigjøre seg fra sine ideologiske og religiøse antisemittiske og skjemmende flekker også gjennom å hente inn visse kjente jøder som legitimerende referanse. Men også her jukses det stort:

Som nevnt i tidligere innlegg om samme tema er det f.eks. direkte  galt å trekke inn Martin Buber, slik antroposofene igjen og igjen gjør. Det gjøres med en direkte haltende tekstmetodikk og selektiv lesning som de dog absolutt vil ha seg frabedt når det gjelder Rudolf Steiners skrifter. Gjennom et lite utvalg av sitater og en isolert tolkning kan man som kjent "bevise alt". Det er og bli stor forskjell på Goethe og Goebbels, For all del. Men tydeligvis ikke så alt for stor forskjell på Goebbels og visse antroposofiske apologeter?

Og enda et eksempel her: Martin Bubers benyttelse av begrepet "jødeproblemet" var et tekstkontekstuelt grep for å imøtegå den avsindige debatten som foregikk; den var gjennomsyltet av nettopp bruk av dette stygge begrepet. Buber benyttet overhodet ikke begrepet fordi det var hans eget foretrukne uttrykk. Han legitimerte det selvsagt ikke. Og NB: Videre var verken Hamsuns, Bubers eller andre samtidiges påstander om jødene verken spirituelt, åndelig eller religiøst motivert. Om man da i alle fall en stund ser bort fra Adolf Hitler og hans væpneres metafysiske hedendom. At en rabbiner skriver bekreftende på baksiden av en antroposof-apologetisk bok er også juks. Han uttaler seg på en svært begrenset grunnlag, Denne rabbineren kjenner ikke til antroposofien eller kildene direkte. Kun svært så selektivt gjennom den boken han blir benyttet som bekreftelse av. Det er selvsagt overhodet ikke vanskelig å finne jøder som tar klart avstand fra Steiners og antroposofenes ideer om at de skal assimileres; dvs demontere sin etniske- og religiøse identitet frivillig. Til orientering kan det opplyses at også jeg opprinnelig er av jødisk ætt.

Konklusjon:

Hva angår antisemittismen og dens halvbror Steiners assimileringsfordring: Man kan jo dog tillate å spørre seg om dette "frivillige" skiftet fra jødedommen til storsamfunnet...  eller aller helst til antroposofien - er et mer fornuftig og bedre alternativ for jødene? Dvs qua klart tenkende menneske heller ta til seg et religiøst livssyn hvor man tror på reinkarnasjon, karma, at Buddha besøkte planeten Mars, på ånder alle vegne, på to Jesusbarn (!), på at planetene var og er «befolket» av ånder, osv, osv.

Det er ikke bare trist å se at presumptivt intelligente og fornuftige mennesker til de grader lar seg fange av en høyst spesiell og sær religiøs motivert og begrunnet tankegang, men direkte patetisk. Ikke bare er deler av antroposofien en fornærmelse mot menneskelig fornuft og mot sunn og fornuftig tro, men også en fornærmelse mot det tenkende, følende og villende mennesket og dets potensielle muligheter. Fremfor å endelig erkjenne at også her har Steiner og antroposofene historisk sett virkelig begått en grov feil, så mobliseres heller en enorm kreativtitet for å få ting til å stemme. De er nok engstelige for den velkjente dominoeffekten: Faller én brikke, så følger de andre etter. Her gjelder det derfor å beskytte antroposofien og deres virksomheter. Og her skal intet middel få ligge ubrukt. Vi er m.a.o. her vitne til religiøsitet, sektvirksomhet og tro i praksis. Tekstene og kartet blir viktigere enn terrenget og realitetene: Fremfor å rette blikket mot virkeligheten og nået, og la seg korrigere i takt med utviklingen, så sitter antroposofene med nesen i Rudolf Steiners bøker.

Antroposofi og steinerskoleidentitet... stort sett som uttrykk for mening, eksotisk identitet og legitimering?

Om antroposofer og steinerskoleinvolverte erfarer kritikk, så trer alltid et høyst levende og velkjent fenomen inn. Man blir vitner til en reddsom demaskering: En type intern signal-etikk mobiliseres. Man er nemlig alltid skyldig å være lojal mot gruppen; mot fellesskapet og "de unike ideer" som alt bygger på. Denne lojaliteten blir alltid en bekreftelse på miljøets gode og sanne kvaliteter og er et signal om at man bejaer den identitet og verdier en ellers stiller seg bak internt. Gruppen, de antroposofiske ideene og samholdet, er gjennomgående øverste verdi og prioritet.



 

Med den beste samvittighet og bemerkelsesverdig raskt annulleres brått de gode sosialetiske- og personlige verdier de ellers og vanligvis fronter virksomhetene med. Men den som rammes registrerer ikke dette fenomenet før det er for sent. Men da er det dessverre også for sent. Fremfor å forholde seg saklig til kritikk, så benyttes alltid en rekke nedrige metoder for å diskvalifisere kritikeren gjennom personangrep, syrlig arroganse, halvkvedete viser, latterliggjøring og demonisering. Fenomenet registreres med letthet  i ordinære- som i sosiale medier. Miljøet har ellers, som del av samfunnet, en klar front mot mobbing, trakassering, utstøting av individer, samt solidaritet med de svake. Men ikke internt: Der utstøtes og rammes den som ikke går i takt; og det på groveste måter "om nødvendig". Her skal intet middel bli liggende ubrukt: Flere har sågar fått sine liv ødelagt.  Dette fenomenet fungerer i tillegg preventivt; få om noen våger å reise seg for å si tydelig ifra at her pågår grov umoral. Verdiene og idealene er m.a.o. faktisk høyst situasjonsbetingede og konjunkturbestemte fordringer.

De involverte har nemlig forstått virkeligheten på en slik suveren og spesiell måte at man har all rett til å opptre på tvers av alle gode idealer om behovet oppstår. Dette noe usmakelige og skjendige Janusansiktet som her kommer til syne lever de faktisk og utrolig nok aldeles godt med. Der alle tenker likt, der alle ser det samme... der tenker og ser som kjent ytterst få mye. Men det ligger en type sikkerhet i det som her foregår: Støtte til en lojal kollega og miljøet i dag, er alltid samtidig en god investering i tilbakestøtte i morgen. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer det velkjente fenomenet "tribalisering".

De anerkjente og gode målsettingene, idealene og fordringene som gjelder mellom miljøet og virkeligheten utenfor, mellom den enkelte ansatte og elever, osv, er bemerkelsesverdig nok ikke gyldige eller nødvendige på det mellommenneskelige nivået internt (!). Der rår ikke sjeldent maktmisbruk, kameraderi, feighet, negative krefter og sosiale mønstre som står i en grell kontrast til de førstnevnte idealer og goder. For den som befinner seg noen lunde utenfor er alt dette naturlig nok usynlig, men det er NB ikke mindre reellt av den grunn. Og da får man tillate å stille store spørsmål om de verdiene og godene som det flagges med utad faktisk er tilstrekkelig internalisert, eller om det i bekymrende grad stort sett er overflate, ytre staffasje og fasader. Miljøet kan altså skjemmes av en barokk dobbelthet, men det som foregår i skyggene er det som nevnt ikke alle som vet om, og da blir det en lett match å lyve seg fra fenomenene -om noen dog skulle stille ubehagelige spørsmål. Her kommer tilliten og sympatien inn som effektive filtre. Virksomhetenes største ressurser i så måte er omgivelsenes uvitenhet.

Og til slutt angående retorikk og språk: Parallelliseringene og analogiene som benyttes i forsvaretorikken er faktisk meddelelsesformer; ikke kilder til kunnskap. Å argumentere ut fra en retorisk juridisk sfære kan nok fungere i flere sammenhenger, om man er drevet i faget. Men jukset og manipulasjonen blir ikke det minste bedre av den grunn. I stedet for å vurdere påstandene ut fra de argumenter som fremsettes i relasjon til deres kilder hos Rudolf Steiner, så lar leseren seg ikke sjelden imponere av dynamikken i retorikken og de "soleklare begrunnelser" som gis. Man viker som tilhører og leser  respektfullt tilbake for statusen til den som ytrer seg og til det blendende språket den innlysende argumentasjonen formuleres i. Men dette er altså nettopp eksempler på det å bli manipulert; det representerer en klar tankefeil. Fordi språket og sjargongen er irrelevant for vurderingen av saksforholdene og tankegangen.

Viser for øvrig til følgende i det idéhistoriske tidsskriftet ARR, skrevet av av professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen: "Rudolf Steiner & co. Ny litteratur om Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelsen".

.

.

.

Vi er flere som er mer enn lei av de keiserlige moteoppvisningene, arrogansen og halvveisheten

Og dette ovennevnte i tittelen? Det gjennomskues ikke før det er for sent. Men da er det også for sent.

Det antroposofiske språkets hybris er vel noe av det første man vil påpeke når dette miljøet skal beskrives ut fra sosiologiske- og religionsfaglige perpektiver. Det er vel ikke mange miljøer som til de grader kan fungere som god illustrasjon på det fenomen som benevnes som "tribalisering" som nettopp antroposofenes diverse virksomheter?  Når man som her hos antroposofer og steinerskoleinvolverte mener å ha forstått -mer enn andre- hvordan alt henger sammen, så begynner man også å oppfatte pluralismen som uttrykk for uvitenhet: Og det kan så utvikle seg en frustrasjonsblandet fryd over at resten av samfunnet ennå langt på vei bygger på feil premisser og misforståelser. Intet er som kjent så stimulerende som å erkjenne at man tilhører en utvalgt og eksotisk elite sågar utvalgt og legitimert av verdensaltets ånder selv: Den enkeltes deltagelse og aktivitet er utrykk for den enkeltes og kollektivets karma, må vite. Men når individualismen har blitt så livssynsmessig tilrettelagt og definert som her, så er det vanskelig å tenke seg noe mer konformt enn dette miljøet. Individualitet og selvstendighet blir på den ene side sympatisk nok vektlagt verbalt; men blir dog i praksis på den annen side konsekvent forstått som at alle går i noen lunde takt, bejaer antroposofien og individuelt uttrykker seg på stort sett samme måte hva gjelder mennesket, virkeligheten og verden.

Og viktigst: LIvssynet, virksomhetene per se og idealene har alltid høyeste prioritet. Alltid. Konsensus her er helt grunnleggende. Enkeltmennesket betyr her lite. De elsker ikke sin neste, altså medmennesket: Men menneskeheten. Dvs meningen, de store ideene og visjonene. De fleste andre vet dog at den neste er nettopp den som blir rammet av deres holdninger, beslutninger, kameraderi og likegyldighet. Ikke minst i de uvakre dagene.


Språket og verdibegrepene blir her særdeles viktige faktorer i de målsttyrte prosessene mot posisjon og makt, og dette skaper vel så ofte betydninger som de gjengis. Vi blir m.a.o. ofte vitner til en type diskursiv konstruksjon hvor positivt verdiladete begreper generelt blir de døråpnere og byggestener som skaper de sympativekkende og tilpassede fasadene. Alt naturligvis bygget på uttalte verdier få kan si seg uenige med.

Det er som kjent p.d.e.s. lett å misforstå frihetsbegrepet og på den annen la det antroposofiske språket legge lokk på det som livet faktisk handler om: MER enn at verden og livet åpner seg. Nettopp der det antroposofiske språket skal stimulere til inderliggjøring og ekthet, der benyttes  ofte samme språk som middel for å unngå (!) det som faktisk er hensikten: Nemlig å reise seg og modig gå den utfordrende veien som det pekes mot. Alene...

Men noen blir dessverre sittende å stirre henført på fingeren som peker fremfor å reise seg og gå sin vei alene. Motet svikter, og der den nødvendige ensomheten og angsten for det ukjente rammer den enkelte, der søker man tragikomisk og selvmotsigende nok trygghet i det antroposofiske koillektivet og det konforme. Hvilket faktsk kan sies å intet mindre være en negasjon i praksis av det de foregir å skulle identifisere seg med. Den lengste reisen er som kjent reisen innover. Ordene som er hentet fra andres vei inn og ned i dypet blir paradoksalt nok av visse andre brukt på overflaten for å unngå den selvstendige og ensomme veien inn selv. Man vil ha det som veien innebærer, men påfallende mange vil ikke betale prisen.



Man gjør internt stort sett som kollektivet gjør og som det forventes; det dannes normative føringer. I dette ligger både trygghet og aksept. Og man er faktisk paradoksalt nok like ufrie og bundne som før de oppsøkte miljøet. Man har ikke utviklet og endret det å tro og menighetstilknytning, man har bare skiftet gjenstand for hva man tror på. Verdiene er altså hovedsaklig ikke valgt av den enkelte, men av et miljø som man sympatiserer med og identifiserer seg med. Ideene og forestillingene kommer jo fra det ytre, dvs fra den kulturen, de sosiale mønstre og de skriftene man har sympati for. De deltagende er alle med i det store skuespillet. At det hele er skrevet og regissert av og FOR dem selv er det ytterst få som gjennomskuer. I stedet for å bli seg selv, blir de seg selv NOK, som allerede Ibsen skrev.

Den antroposofiske identiteten blir faktisk langt på vei knyttet til maskene, rollene og fasaden. Problemet tar til der man mener seg å være identisk med rollen: Man gjør det som forventes; opptrer og kler seg på en bestemt måte, justerer m.a.o. sin livsstil, tar til seg den sosiolekt som rår, og gjør det "man" gjør som antroposof og steinerskolelærer.

Men da er man selvsagt styrt av det som befinner seg rundt ham og henne; valgene er m.a.o. allerede bestemt og definert av omgivelsene: For overraskende mange blir antroposofien mer som talemåter, rollespill og noe en mener å utføre i det ytre f.eks. som lærer. De snakker om antroposofi, de mener å opptre i tråd med Rudolf Steiners ideer og henvisninger; men de har langt på vei dog ikke internalisert det: De lever det ikke i det indre.  Flere kan altså snakke om antroposofien og respektfullt sitere Steiner, men det blir stort sett føleri. I det indre er de faktisk overraskende ofte faktisk uberørt av alle de vesentlige tankene og ideene som de fleste pedagogiske metodene forutsetter som nødvendige åndelige og sjelelige betingelser.

Det antroposofiske språket skaper bestemt et virkelighetsbilde som ikke alltid deles av resten av samfunnet: Og flere ser altså ut til å tro at fordi de kan dette språkets begreper og vokabular, så har de egentlig også en forståelse  av hva alle ordene faktisk står for: Fordi de vet hva en rekke ting heter, så mener de også å ha forstått det. Men fordi de kan snakke om en sak på en antroposofisk måte, så innebærer nok ikke det at man samtidig har forstått det på en PERSONLIG måte. Språket og rollene benyttes m.a.o. langt på vei paradoksalt nok som midler for å unngå (!) det som språket egentlig burde føre til. Ved maskefall, dvs når den enkelte og en klikk opplever å være under press og kritikk, så kommer også det reellt iboende klart frem. Her kommer nemlig hos enhver det egentlig personlige frem i all sin velde.



En god illustrasjon på at det nettopp er slik som det her påpekes er at de opptrer i takt med de antroposofiske verdiene og ideene KUN i de tilfellene de alene har regien og kontrollen. De gangene de ubeskyttet opplever press og skal stå frem under kritikk, spenninger og konflikt, så kommer som nevnt helt andre mørke sider til syne. Da endres regler og normer; grov og stygg opptreden mot kritikere og andre som ikke føyer seg dominerer det som presenteres. Dvs her avsløres hva som egentlig sitter i dypet hos den enkelte i dette miljøet. Det som dog er alvorlig og bekymringsfullt er at den indre lojaliteten og kameraderiet legitimerer dette dobbeltspillet. Det er slik det altid har vært; målet heliger midlene. Og støtte til en kollega i dag er samtidig investering i tilbakestøtte fra samme kollega i morgen.

 



Det sette avhenger som kjent oftest av øynene som ser. Her ligger dermed senteret for enhver presentasjon som så skal sette det antroposofiske miljøet og dets virkomheter selv i best mulig lys. Det handler derfor om å ta til seg og beholde definisjonsmakten - da har man også makt og kontroll. Jo mere sympati tilhørerne og lesere har for virksomhetens presenterte idealer og utvalgte eksempler, jo svakere for manipulasjon blir de. Manipulasjon strider dog ellers prinsipielt mot den antroposofiske retorikks etikk: Men noen ganger kan manipulasjon og maktmisbruk dog være nyttige knep for å vinne frem i de forskjellige virksomhetene. Ad-hoc-unntak fra den etikken man ellers hevder på bygge virksomhetene på er faktisk ganske så vanlige grep. Det er således lederne og autoritetene innad som produserer og legitimerer hva som skal få passere som sant og virkelig, og videre hvem som er god og redelig, og hvem som absolutt ikke er nettopp dét. Her tiltrer alltid resten av deltagerne innad det som presenteres som sannhet -av ren tillit og lojalitet. Det finnes vel få miljøer hvor sjelekreftene sympati og antipati er så rådende og styrende som her.

Dersom overbevisningen ikke får konsekvenser for vår væremåte også, og spesielt der det koster, så gjelder den faktisk ikke. Det som barn og unge får servert i klasserommene er altså egentlig noe annet enn det fasaden foregir. Langt på vei mister de deltagende nettopp det de hevder å gripe etter. Det blir som oftest bare ytre etteraping av konserverte metoder. Og det holder lenge for alle foreldre og andre voksne utenfor. Det SYNES nemlig SOM OM de går i takt med det som alltid har blitt presentert.

Videre er det en kjent sak at språket også kan ekskludere og benyttes i hersketeknisk øyemed. Det antroposofiske språket benyttes ikke sjeldent for å markere status og posisjoner innad, for å definere og dominere andre innad og for å ekskludere. Men fler og fler gjennomskuer og er mer enn lei av de keiserlige mote-oppvisinger og maskeraden. Det blir nemlig alltid noen som må betale den store prisen når maskefall skjer; og det er alltid "de andre", den enkelte som ikke er del av det indre miljøet.



Flere frie øyne kan dog ellers gi dybdesyn og forhindre enøyethed. Men med den nevnte erkjennelsen av at det sette avhenger av øynene som ser oppstår troen på at det sette også kan forhåndsjusteres, utvikle seg eller sågar omskapes ved behov. Her underlegges tolkningene en agenda når behovene oppstår. Bak enhver presentasjon i mediene ligger en utarbeidet dagsorden. Eierne av definisjonen av sannheten om saksforholdene spesielt, og virksomhetene generelt, besitter også makten over alt dette. Antroposofiens og virksomhetenes ledelsesmakt ligger således i å alene definere grensene for det akseptable og sanne. Hvem eller hva som får lov til å definere konstruksjonen av sannheten avhenger altså av hvordan makten er fordelt. Her gjelder kun det å beskytte og forsvare virksomhetene spesielt og autoriteter innad: Alle andre prioriteringer er annullert.  Maktstrukturen og makten er her institusjonalisert da den ligger innbakt i kulturen og de interne diskurser og ikke kun i menneskene selv. Det interessante her er å undersøke hvordan etablerte maktmønstre innad får basal innflytelse på hvem som i gavnet bestemmer over hva. Og ikke minst hvorfor;  her tenkes det ikke på velkjente uttalte idealer og gode mål - men interne prioriteringer. Det er ikke kun forskjellene i de hierarkisk posisjonene innad som avgjør maktens utseende, men også fordelingen av den internt aksepterte kunnskaps- og innsiktsmengde.  

Spillet er velkjent og eksemplene er legio. Den som har tid og ork kan finne ut en rekke eksempler på maktmisbruk hvor mennesker har lidd en heller trist skjebne. Det handler sågar om liv og død. Det dreier seg her for miljøets autoriteter om å selv fremstå som ærlig, velmenende og idealistisk, og benytte alle midler til å ramme en kritikers troverdighet og dermed underminere vedkommendes integritet. De iboende verdier og humanitet som ellers heves høyt viser seg dessverre ikke sjeldent å være situasjonsbetingede verdier.



Man fremstiller det dog alltid slik i mediene at man internt på beste måte er styrt av høyere hensyn enn dem selv. Det handler om å etablere et bilde av at man er styrt av altruisme, humanisme, gode idealer og naturbevissthet: Gode verdier som naturligvis ingen utenfor kan argumentere mot. Man benytter derfor alltid representanter som fremstår som troverdige og allerede har høy street-cred. Det handler om å fremstå som det å takle kommunikasjon godt, og det å ha innsikt og kunnskaper om temaene. Og jo mindre kunnskap og innsikt mottagerne har om antroposofien og det indre liv av virksomhetene, jo mer avhengige blir også tilhørerne av presentørens troverdighet og kompetanse.

Når det gjelder antroposofi, så viser det seg at omgivelsenes uvitenhet her er de involvertes aller største ressurs. Det folk ikke ser og kjenner til her er nemlig omfattende. Dermed kan man som deltager i virksomhetene sile ut det som passer ad hoc og tolke resten akkurat slik man ønsker. Som en antroposof og autoritet i skolevirksomhetene sa internt angående den noe manipulerende kontakten med myndighetene: "Nå gjelder det å la de sovende hundene å sove videre".

.

.



.

.

.

 

Antisemittismen og de antroposof-keiserlige nye klær

Viser til det forrige innlegget om antisemittismen i antroposofien:   (Se den lengre teksten under fra 06.10.).

Antroposofene mener bestemt å ha gjennomgått Rudolf Steiners tekster adekvat og konkluderer så tilfreds med at Steiner og antroposofien her må frifinnes. Hvilket kan sies å ikke være en spesielt overraskende konklusjon, når man ser hvem det er som konkluderer. Selv den blinde innser dog her at konklusjonene som trekkes, den ene eller andre veien, faktisk får direkte betydning for de involverte personene.

Hva gjelder vitenskaps.- og forskningsetikk samt intern granskning og evalueringer, så fremstår antroposofene dessverre som en vits. Stikkord her er f.eks. etterrettelighet, uavhengighet og objektivitet. Det foregår ingen anerkjent vitenskapelig eller faglig kompetent organisasjonsmessig kvalitetssikring av de undersøkelser og evalueringer som foretas. Antroposofenes premisser og undersøkelser er dessverre ikke i overensstemmelse med anerkjente krav til etterrettelighet og objektivitet. Det foreligger videre ingen åpen og gjennomsiktig studie- og forskningskultur. Men dette blir jo situasjonen når det antroposofiske paradígmet har som forutsetning at den egentlige og gyldige tenkningen kun har sine kilder og legitimitet innenfor antroposofien: Naturvitenskapelig tenkning og forskning kan virkelig være god og nyttig også for antroposofen, men den kan dog aldri bli adekvat - hva gjelder slutninger i en større sammenheng - når den ikke kombineres med antroposofiens premisser og metoder.

Hva gjelder antroposofi og antisemittisme blir en objektiv, grundig og faglig kompetent granskning av de historiske tekstene (av Rudolf Steiner) avvist fra antroposofhold. De vil nemlig alltid foreta alle slike interne granskninger og evalueringer selv, også innenfor andre områder av miljøets virksomheter. Antroposofene vil nemlig ivareta tolknings- og definisjonskontrollen over Steiners skrifter. Man kan faktisk trygt fastslå at antroposofenes egne undersøkelser og "bevis" hva gjelder antisemittismen i antroposofien ikke er fagvitenskapelig tilfredsstillende eller troverdige. Kravene til vitenskapelig objektivitet og uavhengighet tilfredsstilles overhodet ikke (!). Det blir som med bukken og havresekken; Uten motforestillinger og noen seriøs form for undersøkelser og drøfting plederes det for et direkte (positivt) partssyn hva gjelder antisemittismen i antroposofien.

Når sannheten blir for påtrengende og avslørende, så er det altså fristende å pynte på den. Nissen blir med på lasset; egeninteressene har en ikke ubetydelig tendens til å overstyre prosessene og kursvalgene underveis. Også her, hva gjelder nevnte undersøkelser om antisemittismen i antroposofien, så foreligger omstendigheter som er egnet til mildt sagt å svekke tilliten til de deltagendes faglige integritet og upartiskhet.

Det er for lengst fastslått i fagvitenskapelige miljøer:

De antroposofiske undersøkelsene av Steiner og antroposofien bryter så og si alle de etablerte faglige krav til objektivitet og de metodologiske idealene som fagvitenskapen helt ufravikelig har som grunnleggende forutsetninger. Antroposofene prøver dog appellerende å overbevise leseren om at deres virkelighetsoppfatning, undersøkelser og "grundige gjennomganger" representerer sannheten, men de hopper i samme moment alltid over det absolutt nødvendige i all fagvitenskap: Nemlig at uavhengighet  og objektivitet er absolutt grunnleggende og ufravikelige faglige prinsipper, samt at metodene skal tilfredsstille fastslåtte og anerkjente vitenskapelige normer.

Det handler gjennomgående om klar inhabilitet og sviktende faglighet hos antroposofene. Forholdet mellom vitenskapelig fagmoral og egeninteresse er desto verre så og si et ikke-tema.

 



 

Det er faktisk overhodet ingen fordel å være eksistensielt og ideologisk knyttet til de tekster, påstander og ideer en mener å skulle undersøke. Vi ser faktisk ikke sjeldent at tolkningen av Rudolf Steiners tekster blir finjustert ad hoc, dvs etter hva som kan få passere som samfunnsmessig sosialt- og politisk korrekt i dag. En situasjons- og konjunkturbestemt objektivitet og redelighet er dog alt annet enn vitenskapelig. Antroposofenes egne undersøkelser og bøker som tar for seg det kritikkverdige hos Rudolf Steiner og antroposofien bærer desto verre preg av å være apologetiske produkter; forkledd som "grundige analyser" og tekstvitenskapelige verk. Gjerne ispedd med velutvalgte sitater hentet fra eksterne autoriteter som dog ikke har uttalt seg adekvat i de saker han og hun blir knyttet til. Også dette her fra antroposofene er og blir faglig juks. Igjen blir vi vitner til at at de involverte anser antroposofiens uvitenskapelige premisser, metoder og konklusjoner som sanne.

Antroposofer har selvsagt innsett noe som er sant og riktig; det er ikke svart/hvitt og enten eller. Like lite her som i andre samfunnsområder. For all del. Men antroposofene tier derimot behørig og ser bort der antroposofiens mange obskure påstander ikke medfører riktighet. Og det er faktisk langt flere av de sistnevnte. Alternativt benyttes en imponerende oppfinnsomhet for å få ting til å stemme. Vi er ikke bare vitne til kategiorimistak og vitenskapelig juks, men en religion som forsøker å forkle seg i kvasivitenskapelige klær. Det er altså en banal innsikt i alle forskningsmiljøer at forskningen utføres i samsvar med god forskningsskikk og anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper i fagene. Men ikke hos antroposofene. Deres høyst sære prinsipper og betingede metoder gjør det ikke akkurat vanskelig å slippe unna med uredelighet og manipulasjon.

Deres retoriske yndlingsmiddel, nemlig parallellisering, er direkte manipulerende, fordi de vet at bordet lett fanger i diskursen: Om den innhentede parallellen i retorikken er logisk og sann, så fører dette til at det aktuelle antroposofiske poenget også er sant. Mener og håper de, i hvert fall. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Og videre: "Antroposofien er ingen religion", sies det med trykk. Men de opptrer igjen med to tunger: De sammenligner seg med fagvitenskapen der dét blir nyttig i samfunnsdebatten; og med religion der dét kan gi sårt tiltrengte plusspoeng i retorikken. Og selvsagt betraktes antroposofien som en religion rent religionsfaglig: Antroposofene tror på reinkarnasjon, karma, på ånder alle vegne, på Jesus, osv - og at Buddha har besøkt planeten Mars, bare for å nevne litt fra det antroposofiske synkretistiske konglomerat av et religiøst livssyn..

Vi er flere som er inderlig lei av de antroposof-keiserlige moteoppvisningene og virksomhetene som draperes med dekkmaling og kosmetiske grep. Det er nå på høy tid at antroposofene endelig våger å ta et dyptgripende og åpent oppgjør med antisemittismen i antroposofien. Den protestantiske kirken har for lengst tatt grundige og omfattende oppgjør med Martin Luthers antisemittisme, og det i all offentlighet! Eksemplene er legio. Antroposofene derimot, skyves motvillig fra skanse til skanse og bedriver desto verre skammelige unnamanøvrer, tilsnikelser og faglig juks.  Antroputopia skal forsvares - dette er høyeste prioritet innad; og her skal intet middel ligge ubrukt.

.

 

.


 

 

 

 

 

 

.

 

.

 

 

 

Antisemittisme i pyntelig antroposofisk innpakningspapir

Antroposofien består av mengder av påstander om mennesket og verden. Den bærer dessverre også i seg giftige og farlige tanker. Ideer som er som en hørbar resonans fra århundrer med antisemittisme generelt som i ytterste konsekvens førte til nazismens folkemord spesielt. For jødene som rammes av de forskjellige påstandene om seg selv qua folkegruppe er det naturligvis mindre viktig hvordan forakt og respektløshet begrunnes og forklares; enn hvordan de faktisk blir møtt og konfrontert. Kosmetiske ("åndelige") grep for å legitimere argumentasjonen, slik antroposofien presenterer, gjør det hele mer farlig. Det hjelper lite at det er presentert av en åndelig primas og livssynsleder- eller av en selvoppnevnt livssynselite som er overbevist om å ha forstått sannheten om mennesket og verden på en langt mer sakssvarende måte enn andre. Er Rudolf Steiners og antroposofenes obskure påstander om jødene å anse som åndelig og guddommelig autoriserte, så stiller saken seg faktisk desto verrre.

Virkeligheten er den øverste dommer også for antroposofene, skulle men tro. Men så enkelt er det ikke: Fordi de i sin overbevisning mener å ha tolknings- og definisjonskontroll over hva som egentlig skal få passere som virkelighet eller ikke.  Rudolf Steiner og antroposofene hevder altså bestemt at jødene for lengst skulle ha vært assimilert og blitt ens med storsamfunnet ellers.

Peer Gynt:  "Og følgelig, venn, kan jeg gå som jeg kom?"
Knappestøperen: "Nei, følgelig; venn du skal støpes om."
(Henrik Ibsen).

Jødene hadde nemlig for ca 2 000 år siden allerede oppfylt og avsluttet sin historiske misjon og oppgave gjennom å muliggjøre inkarnasjonen av Jesus Kristus. Etter korsfestelsen av Jesus og mysteriet på Golgatha, så har jødedommen endelig avsluttet den skjebnegjerning som var iverksatt av verdensaltets ånder. I hvert fall slik Steiner og antroposofene ser det. Fra denne hendelsen av, så er det "menneskeheten" som videre er å anse som Guds utvalgte folk. Jødene burde derfor for lengst ikke bare ha påbegynt-, men også avsluttet en total-assimilering for å bli ens med menneskeheten. I antroposofien ligger altså en eksplisitt fordring til jødene om å frivillig demontere (!) sin etniske-, religiøse- og kulturelle identitet. Følgende sitat, nevnt i et antroposofisk foredrag i Oslo, er i så måte klargjørende: "Jødenes største tragedie er at de overlevde historien." (Sic!). Antroposofien er m.a.o. å anse som et av instrumentene i den store antisemittiske symfonien som har preget historien. Vi er faktisk her ikke bare vitne til et formidabelt og bastant eksempel på ånds- og kulturfascisme, men på antisemittisme.

Sitat Rudolf Steiner: "Das Judentum als solches hat sich aber längst ausgelebt, hat keine Berechtigung innerhalb des modernen Völkerlebens, und dass es sich dennoch erhalten hat, ist ein Fehler der Weltgeschichte, dessen Folgen nicht ausbleiben konnten." - ("Jewry as such has outlived itself for a long time. It does not have the right to exist in the modern life of nations. That it has survived, nevertheless, is a mistake by world history, of which the consequences were bound to come.") Steiner var ikke antisemitt i den forstand at han ville utrydde jødene fysisk, noe han anså som galt, men han mener bestemt at jødene burde ha vært assimilert. Dette siste kan ikke sies å være spesielt oppløftende hva gjelder det jødiske folket det heller: Begge løsninger har faktisk opphør av det jødiske folket per se som konsekvens.



Antroposofene går altså ikke inn for integrering og inkludering, men assimilering av jødene. Ordet "assimilere" betyr som kjent å gjøre lik flertallet. Det vil si at et opprinnelig etnisk-, religiøs og kulturell identitet må fjernes. En slik prosess er altså hvor en gruppes egenart forsvinner over tid ved at den blir tatt opp i den større gruppen. Dermed forsvinner også de biologiske, etniske, språklige, kulturelle og religiøse særtrekkene.

Denne klart destruktive holdningen med assimilasjon som løsning fikk store konsekvenser for jøder i europeiske land og i Russland: De jøder som nektet, eller alternativt ikke utvandret frivillig, ble utsatt for systematisk betydelig psykisk- og fysisk trakassering med tragiske konsekvenser. Jødene ble utsatt for mobbing, utfrysing, yrkesforbud, utdanningsnekt, segregering og ble fratatt eiendommer og verdisaker, de ble videre nektet å inngå ekteskap med andre enn "sine egne", osv. M.a.o. ble jødene i århundrer utsatt for massiv trakassering og forfølgelser. På bakgrunn av dette var det enkelte jøder som resignerte og anbefalte assimilering. Ikke fordi de bejaet det Rudolf Steiner senere uttrykte. Men som ren overlevelsesstrategi.

Antroposofer bedriver også i denne argumentasjonen urent trav; dvs de jukser. De henter selektivt inn et og annet sitat fra en og annen kjent jødisk person gjennom historien: Dette som forsøk på legitimerende referanse for egne antroposofiske agendaer. Enkelte jøder argumenterte riktig nok for assimilering. Men NB: Dette som overlevelsesstrategi vel og merke; noe antroposofene aldri nevner. For eksempel den jødiske filosofen Martin Bubers betingede motstand mot den politiske sionismen blir benyttet som jødiske legitimerende sannhetsvitner av antroposofene. Det generaliseres fra det enkelte for å legitimere Steiners påstander generelt. Dette er direkte rått spill fra antroposofene. 

Til orientering kan man jo f.eks, lett bare utfylle antroposofenes sitatmisbruk, feks hva gjelder nevnte Martin Buber.  Han gikk sterkt inn for det som ble kalt "kultursionisme" som faktisk la vekt på det jødiske folkets religiøse og kulturelle oppvåkning (!) fremfor de entydig politiske målene som andre gikk sterkere inn for. Buber ble i 1933 nektet å undervise som professor i Frankfurt av de politiske myndighetene som innledningsvis før trettitallet gikk inn for Steiners løsning, nemlig assimilering, som eneste farbare vei for jødene. Dette før "den endelige løsningen" ble satt i gang, fordi assimilasjonsideen ikke viste seg å kunne realiseres. Jødene nektet nemlig å demontere egen etnisitet, religion og kultur. Martin Buber flyttet så til det sionistisk begrunnede Israel i 1938. Heller ikke han ville frakjenne seg sin jødiske identitet. I likhet med flere andre jøder som valgte andre posisjoner, som feks filosofen Simone Weil og Edith Stein. De valgte "å ikke svike sitt folk", som Weil sa rett før hun ble henrettet av nazistene. I Israel arbeidet Buber med sin velkjente "dialogfilosofi" og gikk sterkt inn for dialogen og samarbeidet med muslimer og de arabiske nabolandene. Det finnes naturligvis en rekke jødiske tenkere og filosofer som gikk inn for forskjellige nyanser av sionismen; antroposofene bedriver altså her historisk juks. Årsaken til at så mange jøder gikk inn for en egen jødisk stat var at jødene aldri ville finne aksept og fred i noen andre land. Var det noe de forstod, så var det dette.





Man kan for eksempel bare nevne den virksomheten som drives i Martin Buber House i Happenheim hvor de bedriver et kontinuerlig interreligiøst samarbeide for fordypet kunnskap om religonsdialog, om jødedommen historisk sett og den nåtidige. Og som aktivt motarbeider enhver form for invaderende og belærende omtolkninger utenfra, samt mot diskriminering og antijødisk virksomhet i skrift som i praksis.

Noen jøder forsøkte da også som nevnt tidligere å assimilere seg gjennom å konvertere til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet (uten at det hjalp i forhold til nazismens ytterliggående krav om enhetlighet 100 år senere). Apropos: Assimilasjon var for øvrig også norsk politikk overfor samene i flere hundre år. Dette førte faktisk til at Norge en periode førte en politikk med kulturelt folkemord som det endelige mål. Denne holdningen til religiøse, etniske, kulturelle og subkulturelle forskjeller som antroposofene ennå står for og begrunner i Rudolf Steiners skrifter er faktisk ikke bare klart intolerante, men utslag av direkte antisemittisme.

Hva gjelder det å integrere: Ordet er i slekt med "integritet": Begrepet "integritet" kommer fra latin; "integer " betyr ´uberørt, hel, fullstendig´. Dermed blir integritet nettopp den kvalitet eller tilstand av å være hel, udelt eller ikke berørt eller krenket av andre. Integrasjon og respekt handler nemlig om retten til å være annerledes, ikke om å bli som de andre. Menneskets integritet handler m.a.o. også om det området som ikke skal krenkes, som ingen har rett til å gripe inn i. Derfor kan vi si at integrasjon som verdi må handle om en gjensidig tilpasningsprosess som tar hensyn til de involvertes integritet, uansett hvilken minoritet man tilhører. Slik kan integrasjon også forenes med pluralisme som verdi.

Integrering er når den andre møter opp og deltar i samfunnslivet. Inkludering er så der samfunnet på sin side åpent tar i mot og aktivt møter den som tilhører en minoritet. Integrering medfører m.a.o. alltid inkludering, hvor minoriteten aksepteres på linje med alle andre med den selvfølgelige rett det er å ha en annen etnisitet, trosmessig- og kulturell bagasje.

Antroposofi blir av antroposofene selv utlagt som "praktisert visdom". Så kan man jo spørre seg hva slags visdom det er som disse antijødiske teoriene og holdningene (Rudolf Steiner og) antroposofene opprettholder og dyrker. Steiner og antroposofene hevder videre bestemt at Kristus er helt sentral i deres livssyn; og at det som ikke impregneres av "Kristusimpulsen" blir ren og skjær egoisme og menneskeforakt. Like vel (!) gikk altså Steiner (og antroposofene ennå i dag (!)) inn for assimilering av jødene; dvs demolering av jødenes etniske, religiøse og kulturelle identitet.



 

Poenget var og er selvsagt at jødene ikke er noe problem eller skal være noe tema per se, de trenger verken assimileres eller fjernes.

Rudolf Steiner legitimerte dermed desto verre her tidens antijødiske strømninger gjennom sine påstander. På den ene siden hevder antroposofene bestemt at Rudolf Steiner qua klarsynt så hva som i detaljer foregikk for tusener (!) av år siden, at Atlantis og Lemuria var tidligere kontinenter, han hørte og så qua klarsynt hva personene i de bibelske narrativer "egentlig" sa og gjorde slik at Steiner så måtte korrigere og legge til (!) i bibeltekstene. Steiner så videre på samme måte helt konkret og detaljert hva som skjer langt inn i fremtiden, på andre planeter, osv, osv.

Men NB: Rudolf Steiner verken så eller brydde seg nevneverdig om hva som foregikk rett utenfor sitt eget stuevindu av nazismens gryende livsfarlige giftvekster (!). Ei heller hva dette faktisk ville føre til for menneskeheten generelt og jødene spesielt innen bare ytterst få år?

Fremfor å selv følge den Kristusimpulsen Rudolf Steiner mente at antroposofien burde være impregnert av og faktisk benytte sine omfattende ressurser på å i tide, vidt og bredt i samfunnslivet, så legitimerte Steiner desto verre altså den pågående debatten om "jødene som problem". Dette fremfor å grundig advare (!) mot hva slike rådende antijødiske tanker bidrar og fører til. Han kunne bredt  engasjere seg til fordel for fred og minoriteter, men valgte heller klarsyntvirksomheten, de store vyer og åndelige visjoner. Hvilket samtidig medførte at han implisitt legitimerte og dermed styrket de farlige og destruktive antisemittiske prosesser som kontinuerlig kom til å forsterkes. Steiner talte og skrev altså heller som nevnt at jødene for lengst burde ha vært assimilert. Eller jødene burde i hvert fall sørge for å gjøre dette snarest.

Det som derfor her ble Rudolf Steiners og antroposofenes vei var langt på vei å gå i noen lunde samme takt som syke og skrekkelige krefter i samtiden. At noen antroposofer tok avstand til de skrekkelige ting som ble gjennomført mot jødene underveis og litt senere, har her liten betydning. Steiner spesielt og antroposofene i allminnelighet burde ha tatt et klart standpunkt og aktivt motarbeidet de krefter som var i gang forut for katastrofen. Ikke når det var for sent, og etter hendelsene. At Steiner sa at han ville flytte fra landet om nazistene overtok opphever overhodet ikke alvoret og giften i hans langt mer grove påstander om jødene forut for krigen uansett: Som kjent, så benyttet nazistene ad hoc alle de elementer fra historien og  i samfunnet som kunne underbygge og legitimere tankene om sannheten i de antisemittiske ideene. Hitlers og nazistenes hedenske syn grep f.eks. begjærlig alle de antisemittiske utsagnene hos Martin Luther, selv om de samtidig mente at kristendommen var de svakes religion og et barn av den "usle og depraverte" jødedommen. At den ytterst klartenkte og klarsynte Rudolf Steiner ikke innså at hans påstander om jødene ble ansett som legitimering og mer bensin på et allerede skrekkelig bål, er verre enn ille. Og innså han det, er det desto verre. Slik ble samfunnsmessig også Rudolf Steiners påstander ytterligere ballast på den destruktive vekten som jødene ble målt på, Selv om Steiner selv kunne møte kritikk hva gjelder andre forhold fra nazistene. Så får man spørre seg hva slags krefter slike tanker antroposofene dyrker gjødsler i dag? Man blir ettertenksom av langt mindre enn dette.

Apropos: Også norske antroposofers flørt med nazismen før og under krigen er dog velkjent. (Se link: Annet innlegg om temaet legger ned).



I det (pr i dag) nye antroposofiske tidsskriftet Libra, nr 2/2016, så er Hans Möller helt klar om saken. Han går for øvrig sterkt i rette med antroposofer som han mener er freidige nok til å forsøke å bortforklare Rudolf Steiners grove påstander om jødene med å hevde at han bare var et barn av sin tid. Hvilket for øvrig selvsagt verken er en legitim unnskyldning eller holdbar forklaring like vel. Og... "Steiner - barn av sin tid"? Det fantes da andre modige individer som den gangen reiste seg mot den gryende nasjonalsosialismen. Var de mer innsiktsfulle, reflekterte og klarsynte enn Rudolf Steiner? Var ikke Steiner en av de absolutt mest klartenkte ved siden av å være unik og klarsynt? Om noen, så hadde i hvert fall nettopp Steiner de beste forutsetninger til å vite hva som foregikk og hvor det bar hen her

Hans Möller illustrerer for øvrig ypperlig den dype religiøse affinitet som antroposofene har til Rudolf Steiner og antroposofien. Han skriver nemlig at "ingen i dag er modne nok (!) for innvendinger mot Rudolf Steiner", dvs heller ikke i 2016. Fordi han fremdeles ligger så langt foran alle andre i utvikling! "Vi borde akta oss för att i självgodhet tro oss mogna att kunna rätt bedöma "det kritikkverdige" hos Rudolf  Steiner." Bemerkelsesverdig nok, så er det som å høre et heller grelt ekko fra den militante islamittiske gruppen IS og deres hengivne forhold til Mohammed og Koranen. Fundamentalisme er selvvalgt blindhet. Videre fra den store filantrop og humanist Möllers innlegg: «Vi behöver hundra år till (!) på oss för att kunna bedöma Steiner, en föregångsman vad gäller absolut kamp mot varje form för racism, som vi måste övervinna». 

"Enhver form"? Tja...  Bortsett da fra at jødene skal demontere sin total-identitet ved å assimileres inn i storsamfunnet.  Ikke bare blir det sosiologiske begrepet "tribalisering" utmerket illustrert av det antroposofiske miljøet, men fenomenene "rasjonalisering", "benektning" og "fortrengning" blir her adekvat anskueliggjort. Som et apropos kan det nevnes at antroposofen Hans Möller forsvarer de antisemittiske uttalelsene til Malmös sosialdemokratiske kommunalråd Ilmar Reepalu spesielt, samt Reepalus engasjement generelt. Referensene angående Reepalu er legio. Og bare som ett eksempel: President Obamas sendebud Hannah Rosenthal kommenterte møtet med Ilmar Reepalu (S) slik:

"Jeg vet ikke hva som finnes i hans hode eller hjerte. Men jeg vet at språket han anvender er klart antisemittisk".

For den som ikke kjenner denne saken, så kan f.eks. Svenska Dagbladet være en kilde. 

Og som vi ser: Så er altså det suverene og elitistiske argumentet her igjen: All kritikk av Rudolf Steiner og antroposofien blir sett som avgjørende tegn på manglende modenhet, dumskap, kunnskaps- og innsiktsløshet; man avslører nemlig da bare at man er mindre åndelig utviklet. Den gamle og svært så arrogante og bedrevitende holdningen fra antroposofene kommer igjen og igjen til syne: Steiner tok nemlig ikke feil. Har du lest og fordypet deg tilstrekkelig i antroposofien, så kritiserer du naurllig nok ikke.

Assimilation macht frei!

Den antroposofisk begrunnede assimilasjonen er naturlig nok en like så stor fiende for jødene som antisemittismen. "Nei, Rudolf Steiner ga ikke uttrykk for antisemittisme", sier antroposofene med tyngde og overbevisning gjentatte ganger og påpeker at han "bare" snakket og skrev om at jødene skulle assimileres; som om det er et akseptabelt alternativ for jødene. Det er nemlig noe problematisk og beklemmende å i offentligheten å måtte møte Steiners skrifter hva gjelder dette punktet. Antroposofene benytter derfor gjennomgående eufemismer og bagatelliserer der hans ord og påstander er så eksplisitte at de ikke kan omtolkes. Det er temmelig problematisk å holde det Steiner sier for sant (også) her og samtidig beholde den idyll-romantiske selvbildet de dyrker. Dog er det direkte ille at antroposofene ikke ser hva slags krefter, og hvem, de her går i takt med.

Eller... ser de det?

Den absolutt høyeste prioritet er som kjent det å ikke eksplisitt kritisere Rudolf Steiner. Her er alle andre verdier og prioriteringer underordnet.

Målet for ethvert land og samfunn som bygger på FNs Menneskerettighetserklæring bør være å gjenkjenne de giftige frøene og den vekst de kan føre og fører til. Dette kan man derimot ikke om man ikke er fullt bevisste på hvordan slik ondskap forklér seg i de vakreste gevanter. Hentet fra f.eks. det antroposofiske kostymelageret.

Rudolf Steiner og antroposofene var og er ikke antisemitter: Jødene er hjertelig velkommen og har sin selvfølgelige plass i menneskeheten.

Bare de ikke fortsetter med å være jøder.

 

.

 

.



.

 

.

.

Antroposofiens hybris: Språket som blender, blinder og fremmedgjør... i det godes forkledning

Hvert menneske er et barn av sin tid. Også den som går "motstrøms" og velger alternative veier. Når det gjelder antroposofene, så fremstår de med en pussig nærmest schizofren holdning: På den ene siden, så insisteres det kategorisk på at antroposofi absolutt ikke er en religion, men en vitenskap. Vi lever i en tid hvor kritisk tenkning og vitenskapelige begrunnelser anses som helt grunnleggende og slik legitimerer og bekrefter status for den deltagende i diskursen; man vil gjerne derfor posisjonere seg på "riktig" side i samfunnsdebatten her. Å bli oppfattet som troende og religiøs ender derimot ikke sjelden med utdefinering. Jfr de opprivende debattene på femtitallet hvor antroposofene gikk på en skikkelig smell. De vil derfor for en hver pris unngå samme forsmedelige retrett en gang til.

På den annen side, så blir nissen med på lasset: Det parallelliseres i den antroposofiske forsvarsretorikken like vel med religiøse (!) personligheter og religioner som et legitimerende grep til forsvar for Rudolf Steiner. F.eks. trekkes presten og teologen Martin Luther og kristendommen inn om de møter kritikk angående vitenskapsmannen (!) Rudolf Steiners mange sære påstander ang. denne erkjennelsesvitenskapen antroposofi. Da sies det ikke sjeldent fra sentralt antroposofisk hold, f.eks. fra Cato Schiøtz: "Som Luther og kirken begikk enkelte feil, så gjorde vel også Steiner dét en og annen gang". Ikke minst angående Steiners antisemittisme; ref. andre innlegg lenger ned. Men dog... Luther? Kirken? Antroposofien er jo nettopp ikke (!) en religion. Men altså en vitenskap, og Steiner var en vitenskapsmann. Hevdes det bestemt. Hans begrunnelser samfunnsvitenskapelig sett var altså vitenskapelige; noe som ikke akkurat bidrar til respekt og tillit hva gjelder mengder av spekulative og svermeriske påstander hva angår resten av dette paradimet.

Da bør de nok opptre mer konsistent om det forventes at de skal bli bemøtt seriøst i diskursen?

 


Antroposofene og de steinerskoleinvolverte vil altså patetisk nok ha i pose og sekk: Gjerne tilhøre vitenskapens miljøer og anerkjennes der som legitim deltager, men faktisk fornøyelig nok også samtidig det å defineres som religion der dét viser seg å være retorisk nyttig i mediediskursen. På den annen side er det faktisk helt naturlig at antroposofene i praksis dog gir til kjenne at de kjenner seg hjemme i religionen - den nevnte parallelliserende forsvarsretorikken er relevant. Noe som eksplisitt positivt bekreftes rent faglig - religonsvitenskapelig sett: Antroposofene tror på reinkarnasjon, karma, ånder og engler alle vegne, på at det var to Jesusbarn, at Jesus ble inkarnert av en persisk ånd, at jordkloden også reinkarneres (!), at Buddha var på besøk på planeten Mars, etc, etc.

Fagvitenskapelig er dette i beste fall å anse som religiøse myter. Og ang. fri fagvitenskapelig tenkning: På hvilken måte kan en disiplin som tar sitt utgangspunkt i et så absolutt høyst spesielt livssyn legitimt forsvare sin plass innenfor fagvitenskapelige sammenhenger?

Som enhver faghistoriker og genuin naturvitenskapsmann vet, så betegner genuin historie i vitenskapelig sammenheng det at noe faktisk har skjedd: Dersom det som fortelles er historie, er hovedlinjene i fortellingen(e) troverdige i den forstand at det som hevdes er empirisk verifiserbart. Det dreier seg om noe som har funnet sted i kronologisk historisk tid, og som intersubjektivt kan etterprøves f.eks. ved kildekritikk. Ikke patetisk og useriøst nok gjennom først å bli klarsynt (!)... ´ved hjelp av´- og verifisert av antroposofien. Tragikomisk nok var det i verden visst kun 1 (!) antroposofisk åndsvitenskapsmann som offentlig genuint kunne verifisere alle de obskure metafysiske påstandene som dette livssynet består av. Men han er altså død. Man kan vel bare håpe at sunn og fri tenkning en gang blir gitt reell plass hos flere av deltagerne, og at denne frie tankevirksomheten ikke forblir et fornemt uttrykk for den styrte, verdi-impregnerte og  religiøst motiverte tankekulturen som rår innad i denne bevegelsen: Men heller faktisk og vitterlig åpne for reell fagvitenskaplig analyse og undersøkelser. Ikke minst for å gi slipp på en rekke antroposofisk begrunnede sære premisser, slitte klisjeer og religiøs svermeri som forutsetter denne ene mannen Rudolf Steiners tanker og ideer -  og at dette religiøse tankegodset så kan vike for en mer relevant og velbegrunnet fagvitenskapelig vurdering.

Selverkjennelsen, som antroposofene og de steinerskoleinvolverte hevder å vektlegge, er altså i høyeste grad ideologi-impregnert og dermed en stykkevis og delt sjelelig og åndelig kategori like vel; de antroposofiske brillene kan visst også fungere som skylapper. Jfr en rekke tidligere innlegg lenger ned her.

Men skal dog reellt vitenskapelig arbeide gjennomføres, så kreves det faktisk NOE mer mot, våkenhet, redelighet og faglig innsikt. Ikke minst skjerpet bevissthet om samspillet mellom de menneskelige forutsetninger, grep og sak. Et kritisk og fortolkende perspektiv er ikke minst viktig når man bedriver undersøkelser og tenkning innenfor akademisk forskning og utdanning. F.eks. betyr dette nødvendigvis at man ikke henter premissene for forskningen ut fra allerede foreliggende påstander og konklusjoner fra Steiner og antroposofien. Men det er dessverre nettopp dette fenomenet som preger miljøet; de er bundet i en hermeneutisk sirkel hvor premisser og konklusjoner opptrer sammenbundet i et hermetisk lukket paradigme; de befinner seg m.a.o. i et ekkokammer. Det tar aldri lang tid i miljøet før man får mistanker om at de preges av en påfallende vurderingsgrunnlags-skjevhet; dvs en ikke-bevisstgjort bias som blir tolket som uttrykk for sannheten selv. Om våkenheten og bevisstheten da ikke dempes av sympatien, kosen og bekreftelsene innad. Derfor konkluderes det internt alltid like megetsigende og selvtilfreds med at "det finnes tilstrekkelig forskning som tenderer til å støtte våre teorier".

 


Det tenkes hos antroposofene lite og intet om dette med forutforståelse; dvs det grunnsyn og de forutsetninger som alle (!) deltagende i enhver type forskning allerede har valgt og internalisert. Det er selvsagt et intimt forhold mellom forutforståelsen og det helhetssyn som legges til grunn for bemøtning og tolkning av det som er i fokus. Har man på seg antroposofiske briller, så opptrer selvfølgelig verden også i tråd med det filter som der er innvevet.

Men i all genuin vitenskapelig forskning er det vesentlig å ville og å evne å korrigere sin egen forutforståelse i lys av den valgte helhetsforståelsen som gir seg av de valgte kilder man bygger på. All genuin og fri tenkning må være villet, hvilket fordrer mot til uavhengighet og nytenkning: Uten et våkent og reflektert forhold til det en gjør kan en lett komme til å utføre sine oppgaver på samme måte som det internt forventes og slik andre i miljøet alltid har gjort tidligere og fremdeles gjør i dag. Det drama som utfolder seg når et menneske bryter opp fra det tilvante og tradisjonelle og begir seg på vandring mot realiseringen av sitt eget gåtefulle selv er en utfordring heller ikke antroposofien kan dempe eller åpne snarveier gjennom. Man rykker uansett nærmere dialektikken mellom livsløgn, angst, fortvilelse, håp og frihet og dermed troens sfærer - nettopp fordi mennesket er mer enn bare tenkningen alene.

Men som de fleste vet: Den nåtidige kontekst, egen bagasje og behov, etc; påvirker selvsagt tolkningsprosessene. Resultatene av det man bidrar til rent tankemessig styres naturlig nok også av personlige betingelser; ikke utelukkende av saklige og idemessige hensyn.

Det finnes faktisk ingen egen objektiv, ´kjemisk fri´, antroposofisk fremgangsmåte som nuller ut den deltagendes egne forutsetninger. Valget av (det antroposofiske) perspektiv er i seg selv ikke vitenskapelig, men går forut for forskningen.

Det blir altså et spørsmål om hva man ser og registrerer her. Og ikke sjelden ser man det man VIL se. Og IKKE det man ikke vil se.

 



Ens egen forståelseshorisont og fremgangsmåter påvirker altså langt på vei svarene her; langt mer enn man finner dem. Hva som kan passere som sant blir mer avhengig av om flertallet internt enes om at saksforhold harmoniserer med antroposofiens idegrunnlag.

Men man blir etter hvert hos mange antroposof-spirer og i steinerskolemiljøene vitne til en ualminnelig alminnelig kortslutning; det postmoderne har nemlig også gjort sitt inntog hos antroposofene. Enhver oppfordres først til å gå sin vei inn i denne sfæren; antroposofi er visst tilsynelatende opp til den enkelte -  sannheten er dermed redusert til subjektive variabler. Men like vel... står den offisielle og "egentlige" versjonen dog alltid fast.

 



De avslører mange at de ikke har forstått postmodernismens sentrale tanke om at man ikke skal finne sannheten i seg selv, men selv finne sannheten - og den er selvsagt ikke nødvendigvis det samme som antroposofien. Ei heller er sannheten relativ og tøyelig ad hoc. De mener å holde frem det subjektive og "erfaringen", men glemmer at også individuell religiøs erfaring er henvist til tolkning, språk og kommunikasjon. Men blir den korrigerende referansen her det antroposofiske miljøet, så har man samtidig frasagt seg den friheten man hevder å respektere i utgangspunktet. Miljøet og dets skriftlige kilder blir autoriteten.

Det er altså en mer enn allminnelig kortslutning å forveksle den historiske vendingen til subjektet med en ny forkledning hvor det sosiale- og gruppemessige som man mener å ha forlatt nå opptrer i ny mer akseptabel forkledning. Med sine vaner og uvaner, sin åndeliggjøring av sin praksis, så avspeiler denne noe tankedovne, men dog så sødmefylte og livssynsromantiske posisjonen den verden de mener å være et alternativ og en motkraft til. Vi er m.a.o. vitne til det som i sosiologien benevnes som ´tribalisering´, dvs konformitet hva gjelder livssynsmessige aspekter, normer og sosiale vaner og en type menighetsliv hvor det konstituerende språket og logikken får langt større kraft enn virkelighetens sådanne. En øy i det postmoderne samfunnet hvor verdier flagges og markedsføres, men endres ad hoc -  og noen av dem ser ut til å leve et heller svakt liv.

I realiteten, så består veien inn i det antroposofiske tankegodset på den ene siden av en sosialiseringsprosess som implisitt tilbyr aksept, mening, kos og bekreftelser  - og det å lære seg alt "det som allerede er avslørt" på den annen side. Også naturligvis alt det som som ennå ikke er "bekreftet". Dette er så det samme som det Rudolf Steiner har beskrevet i sine foredrag og bøker om mennesket, ånder, reinkarnasjon karma, osv -  og her kurses det, her studeres det og her leses det vidt og bredt. Parallellt med at man pleier et sosialt liv med sammenkomster og arrangementer hvor en rekke så og si ritualiserte sosiale og gjentagende elementer er fremtredende. Menighetsaspektet er fremtredende.

 



I praksis, så er vi vitne til en type ny-gnostisisme, det å realiseres som åndelig individ er et spørsmål om å oppnå tilstrekkelig med kunnskaper og innsikt. Og veien inn i dette siste borger Rudolf Steiner og miljøet for. At det i praksis faktisk også fungerer nettopp slik ser man på de spydige, arrogante og grove reaksjoner mot kritikere: Kritikken mot antroposofien, antroposofene og steinerskolenes idégrunnlag betyr nemlig alltid (!) med matematisk konsekvens at kritikerne mangler nettopp nødvendige kunnskaper og innsikter.

Merk vel: Det er bare et tidsspørsmål før enhver våken leser registrerer akkurat disse nevnte nedlatende reaksjoner fra antroposof- og steinerskolehold i mediene.

Antroposofene er tidvis i direkte konflikt med filosofiske og vitenskaplige fagmiljøer og denne konflikten blir akutt når antroposofene og de steinerskoleinvolverte fraviker flere av sine egne etiske prinsipper og krenker den som taler miljøet i mot. Det reageres påfallende ofte med en elitistisk nedlatenhet og sågar demonisering av kritikere. En arrogant og nedlatende adferd som altså er i klart brudd med de verdier de ellers mener å identifisere seg og driften med. Det som er mer enn påfallende er at de involverte mener at de forstår verden og virkeligheten på en slik suveren måte at de har all moralsk rett til å opptre negativt og destruktivt mot den som våger å kritisere.

Man ser tragikomisk nok at de tar det egne antroposofiske paradigmet som en gave gitt av ´verdensaltet´ selv via Rudolf Steiner; naturgitt  og faktisk åndelig autorisert. Bare man studerer og leser antroposofien tilstrekkelig (!), åpent og ærlig, så ender man med matematisk konsekvens opp på samme sannhetens endeholdeplass som antroposofene allerede tålmodig står og venter på oss andre. Og NB: Det er nemlig en total umulighet å forstå antroposofien og samtidig saklig kritisere og legitimt avvise det som hevdes fra Steiner.

Denne selvgodheten hos antroposofene, som selvsagt er et annet ord for hovmod, åpner ikke bare for en forakt for kritikere og annerledestenkende; den gjør de deltagende intolerante og direkte nedlatende. Og absurd nok, så anses dette som helt legitime og greie holdninger internt. Det får dem til å faktisk i praksis i visse tilfeller til å fornekte menneskeverdet som en prinsipiell verdi  - verdier som faktisk gjelder alle. Og det avslørende nok nettopp der i det miljøet hvor de bestemt hevder å være representanter for menneskeverd, respekt og omsorg. Men slik blir det siden selvgodheten ikke er forankret i den man faktisk og egentlig er, men i den man ønsker å være. Som kjent sniker det onde seg gjennom usynlige bakdører på selv de beste intensjoners arena.

 



Man er faktisk her via antroposofene og de steinerskoleinvolverte i praksis vitne til en form for åndelig darwinisme. Det handler om suveren åndelig utvikling hvor kun den som benytter tenkningen adekvat når frem.

Slik de deltagende ser det, så skal antroposofien være et aktuelt svar, rent eksistensielt, i vår kulturperiode. Men som kjent: Forkaster man arkaiske og gamle dogmer, så vil man vanskelig unngå å erstatte dem med nye, gjerne forkledd i både positive og sympativekkende gevanter hentet fra etikkens og mystikkens kostymelager. Men også det som presenteres som antroposofiske sannheter er betinget av visse tros-aksiomer. Dette viser at bevissthet og en kritisk holdning absolutt ikke nødvendigvis er gitt av et miljø, dets ideer og holdninger alene.

 



Det skilles hos antroposofene i praksis ikke mellom sosiale normer, det deskriptive og det normative som følger. Hovedsaken blir å holde vakt om den egne tradisjonen og vanetenkning uansett hvor god eller dårlig den er. Men da fordamper også den rene nysgjerrigheten og spørrelysten; harmoniseringen blir desto verre sett på som kriterium for erkjennelsen. Og dermed oppstår normerende føringer, et ikke ubetydelig kameraderi, manglende evner til å være under kritisk søkelys samt evneløshet i det å bemøte kritikk preger miljøet. Men også hva gjelder antroposofien gjelder det at ingen trosposisjon er sann i kraft av det å bli trodd.

Og i all vitenskap gjelder følgende:

Uansett hvordan en organiserer sin forskning, også den antroposofiske, så er det helt vesentlig at den foregår i det offentlige rommet. Dette svarer for øvrig til tradisjonen fra det greske akademi. Hovedpoenget her er at offentligheten skal ha innsynsrett i forskningen, opprettholde metodekritikk og ikke minst (!) ha adgang til å likeverdig delta i faglig og samfunnsvitenskapelig meningsutveksling i det forskermiljø som finnes. Det gjelder m.a.o. å unngå at forskningen styres av ideologi, interne og usaklige hensyn. Det er derfor avgjørende at også den antroposofiske forskningen til enhver tid er ideologikritisk hva gjelder sine forutsetninger og i sin metodelære.

I ethvert forskningsarbeide må det gis rom for analytiske sekvenser og diskursive innslag, dvs frihet i praksis. Det kan være lett å gli inn i en vanetenkning hvor harmonisering er et kriterium for sannheten selv. Man vet i all faglig forskning at forutsetning og kontekst ikke bare ligger omkring tekstene og miljøets praksis, men dette gjenspeiles også i prosessene og resultatene. Dette skjer i betydelig grad i et monolandskap som det antroposofiske, det handler faktisk bare om å være bevisst i hvilken grad dette skjer. Men slik bevissthet dempes der man allerede innehar sannheten a priori.

 



Det blir for antroposofene alt for lett å ta oppgjør med filosofiske og livssynsretninger man selv ikke tilhører, samtidig som en kontinuerlig skjermer sin egen posisjon for kritikk. Eller forlanger å legge premisser for hva som skal få passere som relevant kritikk. Men der alle tenker likt, der tenker som kjent få mye.

Det tolkende subjektet har sine preferanser, interesser og behov og en må derfor helt bestemt kontinuerlig tilstrebe en selvkritisk holdning. Antroposofien er en metode sies det. Men det er faktisk bestemt uvitenskapelig og uetisk å absoluttere én bestemt metode.

Det er et direkte omfattende materiale av metafysiske og konkrete påstander og teorier om virkeligheten i  antroposofien. Om mennesket som sådan, om menneskets opprinnelse og mål, om historien, om Jesus, engler, ånder, reinkarnasjon, karma, osv. Påstander og teorier man kan tro på. Eller la være å tro på. Noe tredje alternativ er vitenskapsfaglig og filosofisk umulig. Ønsketenkning basert på tro og ideologi-impregnerte slutninger som speiler gitte og absolutte premisser hentet fra antroposofien er naturligvis og faktisk klart uvitenskapelig.

Antroposofien er faktisk religionsfaglig forstått og i praksis en RELIGION. Den er et lukket definert paradigme; og derfor, så er enhver påstands legitimitet og gyldighet intimt sammenvevet med det antroposofiske paradigmet. Derfor, så blir all kritikk utenfra avvist som signaler om kunnskapsløshet fordi innvendingene ikke henter sine premisser fra resten av antroposofiens påstander. Dette fenomenet av kunstig kategorimistak erkjennes ikke innad fordi de tar sitt livssyn som den endelige uttrykket for den egentlige og gyldige sannheten. Og det er for all del selvsagt helt greit.

Men da får de deltagende nå snart innrømme det åpenbare faktum. Antroposofi er en religion.

.

 

 

 

There is one spectacle grander than the sea, that is the sky; there is one spectacle grander than the sky, that is the interior of the soul:

 



 

 

 

 

 

 

 

 

Courage to be: Javisst gör det ont när myter brister

 

Antroposofien er et livssyn beskrevet av Rudolf Steiner. De organiserte antroposofene vil helst at antroposofien forstås som en "esoterisk filosofi"; men langt på vei inneholder antroposofien så mange høyst spesielle metafysisk spekulative elementer og selsomme påstander om mennesket at den bestemt kan og faglig sett skal klassifiseres som en religion. For eksempel hva gjelder påstander om livet før og etter døden, om reinkarnasjon, karma, gode og onde ånder, om engler, om at det var to (!) Jesusbarn, om at Buddha var på besøk på planeten Mars i 1604 (!), om jordens utvikling og om verden ellers. Dvs så meget at antroposofi religionsvitenskapelig sett bestemt skal klassifiseres som en religion. Selv om de deltagende ikke trives med en slik beskrivelse. De setter nemlig lite pris på de semantiske konnotasjoner som begrepet "religion" innebærer - "religiøs gruppementalitet" skal nemlig være et "tilbakelagt stadium", og antroposofien er som nevnt videre derfor heller å forstå som en "esoterisk filosofi". Men dette er et rent kosmetisk grep som fortegner realitetene: Det harmoniserer for det første overhodet ikke med fagfilosofiens krav og definisjoner, og rokker heller ikke ved det nevnte faktum. For en rekke involverte fungerer antroposofien i praksis nettopp som et religionssurrogat.

 

Min erfaring er at man som nysgjerrig søkende ikke sjelden møter antroposofien på to forskjellige måter: Den ene er via det antroposofiske selskapets møter og enkeltpersoner, den andre er via Rudolf Steinerskolene. Førstnevnte miljø kan i hvert fall på det relasjonelle planet i ny og ne virke som et rimelig frisk pust hva gjelder de positive kategorier som Steiner påpeker som frukter av det å modig gå inn i sitt liv. Men sympatien dette møtet vekker kan i all sin positivitet nettopp dessverre virke dempende på den kritiske bevisstheten og våkenheten som absolutt trengs videre inn i feltet "antroposofi". Det handler faktisk om intet mindre enn et totalsyn og et nytt paradigme.

De mener bestemt selv at vi i vår tids inkarnasjoner lever i det de kaller for "bevissthestsjelens tidsalder". Dvs at man bestemt i vår tid må og skal utvikle og oppøve den frie og selvstendige tenkningen. Like vel preges miljøet og mange av de involverte av at tankeprosessene og de mellommmenneskelige samspill påfallende intenst styres av sjelelige og emosjonelle krefter - ikke minst sympati- og antipatikreftene, hvor tenkningen heller får en sekundær og bekreftende rolle. Eksempler:

Sosialiseringsprosessen, som naturligvis kan virke positivt og fruktbart, blir gjerne naivt og godtroende nok forvekslet med det å være i ferd med å bli antroposofisk orientert. Men...  fordyper man seg til frihet og selvstendighet? Eller iklér man i realiteten sine dypereliggende religiøse behov en ny forkledning? Dvs en ny passende dekkmaling over grunnleggende psykodynamiske behovselementer som f.eks. identitet, bekreftelse, trygghet og samhørighet? Dvs egentlig, så gjennomskuer eller bevisstgjør man seg ikke seg selv i prosessene like vel, men skifter kun gjenstand for de dypereliggende religiøse behov.

Det finnes ingen vei inn i virkeligheten og dermed livet uten våken kritisk tenkning; herunder også kritisk tenkning over antroposofien som er en del av virkeligheten. Antroposofien og miljøet befinner seg ikke utenfor, som med det archimediske punkt hvor fra man kan ha oversikten, forstå og løfte resten av virkeligheten.

Man bør faktisk evne å holde en viss avstand til sine ideer og idealer eller så blir man umerkelig deres slaver:

Begrepet "kritikk" betyr nettopp ´å våkent sortere og skjelne´. Antroposofene vektlegger da også i teorien sympatisk nok denne kvaliteten. Men på den annen side forventer de fornøyelig nok at alle og enhver som da benytter sin frihet og kritiske tenkning adekvat, også skal ende opp på samme antroposofiske endeholdeplass: Den endelige frie og sanne posisjon hvor de klarttenkende antroposofene tålmodig står og venter på oss andre. Men om konklusjonene forut for undersøkelse er tvingende nødvendige, så spørs det om det er en genuin og kritisk tenkning som dette bygger på? Da ender vi altså opp med en religiøs tro og dogmatisk bunden tenkning i antroposofisk forkledning. Antroposofer benytter f.eks. gjerne vendingen at "Steiner påpeker" om det er noe som skal beskrives.

Å tenke fritt og selvstendig over sin egen tenkning og prosesser bør selvsagt gjøres nettopp der ting positivt blir tatt for gitt og omgivelsene allerede bærer svarene.

Man bør m.a.o. tenke over prosessene, og bevisstgjøre seg at det er nettopp en selv som faktisk befinner seg i prosessene og deltagelsen som faktisk også tenker. Har man derimot langt på vei ut fra sympatifeltet allerede besluttet seg for hva som er sant, så består prosessene kontinuerlig av heller å bekrefte de ´sannhetene´ som allerede ligger innbakt i paradigmet - altså det Steiner påpeker: Dvs virkeligheten og svarene består allerede av de premisser som spørsmålene grunner på:

Man ender opp med en selvbekreftende bias. Videre kan den møtemessige monotonien, de sosiale ritualene, menighetspreget og en til tider noe pretensiøs, stereotypisk og elitistisk mentalitet erfares temmelig patetisk. For ikke å si kjedelig, trettende og egentlig langt på vei virkelighetsfjernt, innholds- og substansløst:



Avstanden mellom hverdagens utfordringer her og nå, levd liv og en rekke av de heller livsfjerne metafysiske, inkarnasjonsmessige og kosmiske påstandene om virkeligheten man foredrar om kan bli mer enn betydelig. Til syvende og sist må man spørre seg om alle de svermeriske og omfattende narrativene og påstandene om kosmos, ånder og menneskets utvikling bevirker en fremmedgjørende effekt som nettopp bidrar til at utfordringer, spenninger og svikt tidvis oppstår i flere av virksomhetene.

Den antroposofiske konsentreringen blir faktisk en form for åndelig reduksjonisme; dvs det levende livet her og nå i hverdagen for den enkelte blir i praksis faktisk noe sekundært. Forbindelsen mellom alle de omfattende spesielle kosmiske og svevende åndelige teoriene på den ene siden, og den deltagendes konkrete liv og utfordringer i hverdagen på den annen er ikke bare vanskelig å spore, men den er totalt fraværende.

Å finne balansen mellom den alt for sterke fordypningen og det å ikke ville nærme seg antroposofiens bearbeidelse er visst ikke lett? Ikke få forveksler image med identitet, og man glipper derfor også gradvis det JEG man mener å søke: Mange tror visst at det nærværende og livets indre vekst kommer helt av seg selv bare man befinner seg i rett miljø; og skiller dermed videre ikke lenger tydelig mellom er og bør. Derfor, så svares det så og si alltid normativt når praksis blir kritisert: Kartet gis forkjørsrett fremfor terrenget. Og slik underbygges en type skråsikkerhet som opprettholdes og pleies av kollektivet.

Men intet trer frem av seg selv uten vår aktive medvirkning på det dypeste indre plan. Dette forutsetter mot, tålmodig prosessorientert holdning og pågående livskamp.

Men det ytre, fasaden, pleies og dyrkes dog desto mer behørig: At mange altså aktivt bidrar på de ytre sosiale- og virksomhetsmessige plan hjelper i realiteten dog svært lite når det reellt sett er den indre veiens beskaffenhet som er forutsetningen for at vandringen på de ytre veier faktisk kan forseres i tråd med intensjonene.

Kan hende foretrekker de fleste nettopp det ytre og fasaden; for her er det i hvert fall lys, og muligheter for regi og kontroll?

Men er det én ting som er absolutt og helt grunnleggende i antroposofi og steinerskolepedagogikk, så er det at livsforståelse/livstolkning og pedagogisk metode er to sider av samme hendelser. Dette poenget understrekes for øvrig grundig (!) av Rudolf Steiner i en rekke bøker og foredrag.

Det andre møte med antroposofien, dvs via virksomhetene og skolene, skiller seg dessverre ofte noe negativt ut om man viser en dypere interesse for hva virksomhetenes idemessige basis bygger på. Representantene her er i realiteten ikke sjeldent temmelig overfladiske hva gjelder deres egen virksomhets grunnleggende og iboende ideer. Både hva gjelder pedagogikkens begrunnelser og basis samt antroposofien og dens plass og berettigelse filosofisk sett, og i en idehistorisk sammenheng. De kan ofte vise til hva som er begrunnelsen, men ikke forklare den ut fra et bredere antroposofisk perspektiv. Dvs man reptererer egentlig bare rent instrumentelt det man har lært å si og gjøre. Like vel fremstår de som representanter for både pedagogikkens basis og antroposofiens rolle her. Hvilket maner til en viss ettertanke: Det er faktisk her mange får sitt førstemøte med pedagogikkens idemessige grunnlag, nemlig antroposofien.

At det kommer mer kompetente personer utenfra en og annen gang og foredrar om antroposofien og pedagogikkens basis bidrar kun til å bekrefte og illustrere den lokale svikten. Livssynet ´antroposofi´ blir internt definert som ´praktisert visdom´. Intet mindre. Men den praksis man møter i flere av virksomhetene, både relatert til den ideelle basis, administrativ praksis og de mellommenneskelige utfordringer, er ikke nødvendigvis en god illustrasjon på verken antroposofisk erkjennelse eller menneskelig visdom.

Men heller ikke det antroposofiske livssynet tar man bare lett til seg som en for tiden ønsket og tilpasset identitetsmarkør. De fleste burde ta seg en tur rundt en åker daglig gjennom året; åkeren er nemlig en vis lærer: Den trenger tid akkurat som mennesket. Intet tar fra mennesket den nødvendige tiden som forutsetter vekst. Tviler man på dette kan man spørre åkeren. Den vet.

Det helt grunnleggende for Steiner - og for øvrig enhver som strekker seg mot det sanne og helhet i fellesskapet - er at vil man bidra til den andres vekst som medmenneske og qua pedagog, så er veien om meg selv helt avgjørende. Da holder det ikke med å teknisk og instrumentelt bare repetere en metodikk og beherske et begrepsapparat.




Steinerskolen virker dessverre som et fluepapir for mange new-age-fascinerte individer som tror på reinkarnasjon, karma, engler, som har sans for eksotiske og alternative miljøer, og som gjerne er "glad i barn"; og derfor vil undervise: For slik å leve estetiserende i takt med den store livsmeningen. Antroposofi og det å være "steinerskole-ansatt" blir mer en rolle og sosial performance enn en faktisk integrert faglig og menneskelig dynamisk posisjon. Romantikk, føleri, svermerisk idealisme og manglende rotfeste i det man hevder å bygge på er en skummel kombinasjon.

 

Javisst gör det ont när myter brister:

Hva som kommer til syne når grunnvoldene ryster er dog det som faktisk og reellt er sant om virksomhetenes indre åndelige og menneskelige strukturer. Her står prøven: Og her illustreres hvor meget av etikken og livssynet som egentlig lever i den enkelte og miljøet. Virkeligheten er den øverste dommer. Ikke sjeldent blir man i slike tilfeller vitne til hva som skjer når all usikkerheten, halvveisheten, inkompetansen og uegentligheten skal forholde seg til utfordringer, kritikk og krav. Dvs hva som skjer de gangene de ikke får legge alle premissene selv, regisere og kontrollere spillet.

De involverte endrer da brått karakter og blir like aggressive som enhver kynisk næringslivsbedrift og benytter gjerne rå advokatmakt for å vinne frem. Samt at det behendig spres grove rykter om kritikeren på den interne ryktebørsen. Her skal intet middel ligge ubrukt for å bevare fasaden. Dette skjer altså når virkeligheten bryter gjennom glasuren og myten om det gode og sanne i virksomhetene uforvarende brister. Det gjelder å "forsvare sine interesser" og sørge for å skape færrest mulige riper i fasaden. De involverte forsøker kontinuerlig å tilbakevise kritikk ved å gå til angrep på den personen som fremsetter kritikken i stedet for å forholde seg til det som er i fokus og sakene. Dette Janusansiktet i virksomhetene oppdager man ikke før det er for sent. Men da er det også dessverre for sent.

 



Videre hva gjelder de prosesser en må våge å ta underveis som deltagende, om man da skal ta Ridolf Steiner seriøst hva gjelder det mellommenneskelige og personlige, og han ikke bare er en del av fasaden? Det skremmer jo enhver å passere terskelen. "Vegen vidare er alltid ein anleggsveg", som dikteren sier...  Skal man ta etikken seriøst, så lever vi i en tid hvor mennesket bør ta sitt ansvar og arbeide med tilstedeværelse, dvs tanke og bevissthet må bæres av motet til å oppdage og gripe den svimlende frihet og erkjenne de avgrunner vi faktisk balanserer over daglig. Her spiller den aktivt analyserende tenkningen og bevisstgjøring en stor rolle. Noen spørsmål:

Hvilken forestilling, eller hvilke forestillinger, er det egentlig man bygger sine steg, mål og prosesser på?

Bidrar den åndelige bevisstgjøringen til at det skapes en refleksjon om forholdet og sammenhengen mellom ideene, verdiene, den pedagogiske basis og selve realitetene og livet i hverdagen?

Et kjerneanliggende må jo være å være til stede i selve hverdagslivet og hvordan det kan snakkes og handles troverdig om menneskelivet?

Da bør vel i sannhetens og det godes navn livet selv få komme til orde; muligens spesielt de deler som ikke bare bekrefter og fungerer legitimerende, dvs styrker og trygger egoet?

Tja... dette er et ikke alltid like fremtredende tema hos de ansatte på steinerskolene og de andre antroposofiske virksomhetene, for å si det forsiktig. Veien til hjertet, hvor også new-ageren og den rimelig lidenskapsløse wannabee er pilegrim på, går faktisk også gjennom hodet, dvs gjennom bevisstheten og tenkningen.


Tenkningen har hos flere blitt en passiv bekreftende og legitimerende instans for det som allerede gamle, trygge tanker og forestillinger har avsatt i hjertet. Fremfor å tenke levende og fritt, så brukes det meste av tiden til heller å bekrefte det som allerede oppfattes som sant og som er etablerte sannheter innad. Vi er vitne til fenomenet "tribalisering". Ergo tenker man ikke lenger aktivt over det levende innholdet av de forestillinger man bærer og behørig pleier.


 

Det er ikke til å unngå at antroposofien som livssyn og miljø får et klart preg av de mennesker som er i de virksomheter som bygger på Rudolf Steiners ideer. På samme måten som kirkens deltagere preger de forestillinger som de utenforstående har av kirken og kristendommen. Selv om både flere antroposofer og kristne vil reagere på slike generaliserende og for dem høyst utilstrekkelige konklusjoner som presenteres utenfra. Men forestillingene utenfra bygger like vel ikke nødvendigvis bare på løs sand; tilstrekkelig mange har faktisk erfart forhold som gir god grunn til bekymring.

At antroposofien og deres representanter gir inntrykk av å være en sekt og bærer de sekteriske preg som kjennetegner slike grupper er ikke til å unngå.

"Ett skritt frem i selverkjennelse, er det samme som tre skritt frem i etisk styrke og karakter", skrev Rudolf Steiner. Det spørs vel om Steiner mener det eksisterer situasjonsbetingede og konjunkturbestemte unntak i etikken for en antroposof og deltager og virksomhetene.



Én ting er den klart høyst sære religiøse og spekulative basis og struktur som antroposofien består av. Antroposofer skal naturligvis få tro det de vil i likhet med alle andre. Men de tier som oftest behørig om hva antroposofien faktisk inneholder og kaller det fornærmet heller "esoterisk filosofi" om hele sannheten ang. flere av antroposofiens elementer og påstander kommer frem. De skifter da ofte beleilig fokus og trekker i slike situasjoner heller frem andre mer sosialt akseptable og gode elementer som også er sanne, men som mobiliserer langt mer sympati fra de spørrende og undrende andre. Skulle man utenfra bestemt like vel føre fokus tilbake til alle de absurde saksforholdene og påstandene i antroposofien, så er taktikken at det tones ned med en viss flauhet, det bagatelliseres eller avvises sågar subjektivt ad hoc under fire øyne, eller altså i mediene der det er tjenlig.

Videre er det direkte trist at antroposofene selv ikke tar grundig og seriøst fatt i den svikt, halvveishet og forekommende maktmisbruk som ligger i kjølevannet i all denne nevnte uegentligheten. Problemene har pågått i tiår etter tiår. Familietragedier og selvmordsforsøk har forekommet i skyggen av disse idealistenes adferd: Frukter av antroposofi som praktisert visdom?

Men alt dette henger vel sammen med det lenger ovennevnte. Manglende mot, redelighet og reell pietet for det medmenneskelige viser seg absurd nok å være situasjonsbetingede og konjunkturbestemte verdier. Om de kommer under kritikk eller press, så er det de interne interessene og indre sosiale forholdene som gis øverste prioritet. De personlige og sosiale elementer som kjennetegner og preger sekteriske miljøer kommer mer og mer til uttrykk.

Kameraderi og feighet er dessverre et gjennomgående problem. Det som skjer rammer dog alltid til syvende og sist antroposofene og skolene selv. Hadde de tatt dette med tilstedeværelse og livsmotet, for ikke å si de egne begrepene "karma", ansvar og frihet seriøst - så ville de ha innsett dette for lengst. Og flere av virksomhetene ville dermed heller ikke ha gått i en slik disharmonisk utakt med de ideer og verdier man vanligvis lokker til seg medmennesker med.

Avstanden mellom teori og praksis kommer altså først til syne først når den brysomme virkeligheten bryter gjennom den søte og flotte glasuren. Det som er tragisk er at idealistene og alle dem som er styrt av ønsketenkning ikke ser denne brede grøften; det er vel derfor de faller i den om og om igjen.

Og nåde den som vekker dem til full bevissthet.

Det er nå fler og fler som er mer enn lei av de keiserlige moteoppvisninger.

 

.

 

.




 



 

 

 

 

 

Sannheten er hos antroposofene redusert til tro, estetikk og performance.

Når livssynet gjennomgående skaper elitisme, eksklusivitet og hierarki der de bestemt hevder å stå for det motsatte:

 

Det er en sannhet at det antroposofiske fellesskapet manifesteres og styrkes gjennom riter; riter som fungerer som en rytme. Riten er de gjentatte handlingene, inklusive de fungerende sosiale formler for f.eks. musikk, diktfremføring, språkforming, eurytmi, og (i praksis) så og si likelydende foredrag fra år til år.  Alt ikke minst båret av den rådende livssyns-sosiolekt som benyttes. Gjentagelsen strukturerer tilværelsen og gir gjentagelsens trygghet. Fremfor alt fungerer samholdet, den felles tro og identitet, riten og de sosiale mønstre som har etablert seg som buffere mot alt som kan være uberegnelig. Dvs faktisk og egentlig mot selve livets usminkede fordringer som nok virker forstyrrende på idyllen. Selve virkelighetens fordringer risikerer derfor å dempes, omtolkes eller tilpasses for å passe inn i et system. Systemet og livssynet blir dermed målestokken; ikke virkeligheten.



(Prokrustes)

Man tilhører en "flokk", og det er nok viktig i en tid hvor alle rammer og overbygninger oppløses kontinuerlig og blir dekonstruert. Vi er m.a.o. hos antroposofene og deres virksomheter vitne til fenomenet tribalisering. Flokktilhørigheten kjennes så naturlig og selvsagt at man internt knapt reflekterer over dette fenomenet, langt mindre dets iboende krefter og makt. Og anser det derfor helt naturlig som et riktig og sant uttrykk for den identiteten som fungerer som livsramme. Enhver slik vi-følelse bygger på en forklaringsmyte som altså som nevnt holdes ved live gjennom sosiale ritualer og gjentagende former hva gjelder gruppens liv.

 

Har man samtidig et fokus på åndelige fenomener, reinkarnasjon, karma, den store og dype livsmeningen, og sågar mener å være blant de ytterst få som har grepet invitasjonen fra verdensaltets styrende ånder, så skinner ekslusiviteten som kontrast til det grå banale desto mer klart.

Antroposofien og dets virksomheter surfer m.a.o. i en egen boble på tidsåndens og overflatens krusninger.

I de sosiale hendelsene like meget som de formelle og møtemessige, så er det en kontinuerlig oppgave å appellere til vi-følelsen hos tilhørerne. Og sies det "vi" og "oss", så finnes det samtidig et "de"...  der ute. Der utenfor hos den manipulerte og ennå rimelig sløve massen som preges av vanetenkning og en viss innsikt- og kunnskapsløshet hva gjelder det eksistensielle og egentlig sanne. Skillet mellom de og vi markeres nettopp gjennom den eksklusive kjennskapen til den egne sosiolekt, riter og tilgang på de sanne kilder.




Den måte mange av de deltagende forholder seg til selve livssynet antroposofi på medfører altså en påfallende eksklusivitet.  På den ene siden insisterer de deltagende på at den intellektuelle tilegnelsen er en nødvendig forutsetning for å kunne komme til en økende forståelse av hva antroposofien og dermed mennesket, verden og livet egentlig er og innebærer. Studeringen av de antroposofiske skrifter er helt sentral. Og på den annen side skjemmes dermed mange dessverre av en utpreget arroganse, latterliggjøring av- og forakt for den og de som ikke vil bejae de konklusjoner som den nevnte intellektuelle tilegnelsen betyr for antroposofen. Ergo er det kun et lite mindretall som er i besittelse av de evner som forutsettes. Arrogansen, spydighetene, latterliggjøringen og demoniseringen av kritikere er et desperat forsøk på å beholde selvrespekten og integriteten intakt og redde hva som overhodet ikke kan reddes med intellektuell hederlighet i behold. Dvs dogmatisk opprettholde troen på at alle de obskure påstandene om virkeligheten egentlig er sanne like vel, men at vi ennå ikke evner å erkjenne dem. Man får altså vente til neste inkarnasjon med å få bekreftet saksforholdene... hvilket er en noe søkt, tragikomisk og patetisk holdning fra en vitenskapsorientert person for å si det forsiktig.

Med tanke på at det finnes hele 44 000 kristne pr 1 antroposof i verden, eller fler medlemmer i Humanetisk Forbund i Norge enn hele verdens antroposofer, så kan man trygt fastslå at her har vi med en liten eksklusiv elite å gjøre. Sjarmen og beruselsen av å tilhøre nettopp en slik liten eksklusiv gruppe som er i kontakt med det åndelige og sant menneskelige er alene et tilstrekkelig premiss for at flere søkende tiltrekkes av antroposofenes livssynssamfunn. De definerer seg derfor beleilig nok som en "sunn motkraft" til det som er kaldt, kynisk og mekanisk i lokalsamfunnet, samfunnsvitenskapene og pedagogikken. Hvor av noen derfor merker "kallet" til gjerning i steinerskolene. Og Steiner hevder kategorisk at ingen nye menneskemøter i vår tid er tilfeldige - vi møter alle i dag på nytt igjen mennesker vi har møtt i tidligere inkarnasjoner; hvilket innebærer at det er "meningen", dvs åndelig bestemt å komme inn i det antroposofiske miljøet  -og ikke minst den kurs man så velger videre på livsveien. Bordet fanger i dette livssynsspillet. Men visst er det en lettelse og befrielse å ta til seg et livssyn hvor det guddommelige og åndelige egentlig alltid har hatt og vil ha den underliggende regien av den enkeltes livsvei? Slik blir man fratatt den byrde det er å bære seg selv og sin skjebne gjennom det tidvise uløselige kaos som virkeligheten også til tider ser ut til å bestå av. Altså var det, og er det, lykkeligvis en dypereliggende mening med det hele like vel.


Det tilbys en eksotisk tilhørighet, mening og identitet som fungerer som et sødmefyllt alternativ som anses å ha ikke minst det oppvoksende mennesket i sentrum; samt at det også bærer et visst opprørspotensiale i den ellers grå hverdagen til alt det velkjente av banale utfordringer. Men flere tenker ikke spesielt meget over egen tenkning i det som foregår i både sosialiseringsprosessen og internaliseringsforsøkene. Logisk svikt og manglende forståelse florerer. For eksempel betyr naturlig nok ikke enighet og sympati for antroposofers kritikk av enkelte samfunnsforhold med nødvendighet samtidig at nettopp det antroposofisk begrunnede løsningsalternativet er sant, sunt eller fornuftig. Men kan man begrunne sine løsninger "åndelig" og via en nå avdød klarsynt Steiner, så har man en autoritet som ytterst få kan sette spørsmålstegn ved om man vil fortsette å være del av gruppen. M.a.o. ikke et spesielt vitenskapelig og faglig fundert miljø.

 


 

En parallel: I både jødedom og kristendom møtes medmennesket ikke av en eksklusiv innsikt og forståelse begrunnet og forklart i livssynet, med implisitt kontrollerende og begrensende (makt)begreper som f.eks. karma, reinkarnasjon og ånder alle vegne som preger mennesket underveis. Men som et uutgrunnelig skaperverk, med ærefrykt og kjærlighet. Man møter medmennesket faktisk nettopp i dets u-forståelighet og Guds unike skaperverk. Medmennesket er skapt i Guds bilde og dermed også gitt Guds ånd: og således rommer et hvert medmenneske uendelige muligheter, som i seg selv er uutforskelige. Og dermed ikke tilgjengelig for velmenende mervitenhet fra en livssynselite som via subtil kontroll og hyggelig omtanke, i de vakreste klær hentet fra det antroposofiske kostymelageret, vil lede mennesket i ønsket retning. Noen er så overbevist om at antroposofien er d.s.s. sannheten selv at selv det unge som det voksne mennesket blir underlagt de sannheter og system man hevder å forvalte.

Jødedom og kristen tro bygger derimot ikke grunnlaget og fordringen på forståelse og bedreviten a priori, men av dyp undring, ærefrykt og ydmykhet for den andre. Livet er et levende mysterium som mennesket til all tid ikke vil ha oversikt over og kontroll på. Jødedom og kristen tro utelukker altså enhver ambisjon om å være et seende, gjennomskuende eksklusivt skjebnevalgt heldig menneske som har utviklet seg lenger enn de andre. Det handler om å akseptere å være givende så vel som mottagende. Det er tale om en medmenneskelighet som er uadskillelig fra det å være i et sant Gudsforhold.

All genuin nestekjærlighet har sin rot i en ydmykhet. Jødedommens og kristen tros iboende fordring om ydmykhet beskytter en fra hybris og det å oppfatte seg selv som deltager i en ekslusiv åndelig antroposofisk gruppe qua Lieblinge der Götter.

Til slutt: Poenget med å foreta en komparativ skisse her er at antroposofien religonsfaglig betraktet helt bestemt faller inn under kategorien "religion". Antroposofene selv insisterer dog på sin side at livssynet er å anse som en vitenskap (!). Men her misbrukes det faktisk vesentlige fagbegrepet "vitenskap" i manipulerende hensikt. Illustrasjon:

I antroposofien tror man blant meget annet også på karma og reinkarnasjon, Rudolf Steiner påstår for øvrig å ha vært Aristoteles og Thomas Aquinas i tidligere inkarnasjoner. Det reiser en antroposof rundt her i landet og forteller om "da han var den skotske dronningen Maria Stuart av Skotland". Og flere har vært både tempelherrer, nonner, munker etc. Eksotisk og fromt skal det være; troen på reinkarnasjon blir samtidig en illustrasjon av det psykologiske begrepet projiserende identifikasjon. Det banale og grå i hverdagen finner sin kompensasjon i den enkeltes  tidligere spennende og eksotiske inkarnasjoner: Romantikk, svermeri og peiskosidealisme i skjønn forening. Pussig nok, innad i miljøet, er derimot de belastede og negative inkarnasjoner (historiske skikkelser) gjennom historien alltid forebeholdt motstandere av antroposofien og dets virksomheter.

Videre: Antroposofene tror at det var TO (!) Jesusbarn, de tror på engler, på åndene Lucifer, Ahriman og Asuras, andre ånder bak solen og på andre planeter, at jorden har reinkarnert fysisk en rekke ganger allerede - og vil gjøre det igjen, at det finnes ånder i de fysiske gjenstandene, at den som dør uten å ha tatt antroposofien og kunnskapen om det åndelige til seg blir slaver av den onde selv etter døden, at du inntas av onde ånder om du sover med åpent vindu, osv. Steiner hevder videre kategorisk at Buddha var på planeten Mars for å bidra med fredsmekling i konflikter der på 1600-tallet. Pluss enormt meget mer obskurt som kun blir stående som påstander om virkeligheten og er overhodet ikke (!) verifiserbart.

Her er livssynets elementer mer enn tilstrekkelig selvkategoriserende hva gjelder relasjonen til faget religion, og de her nevnte bare få eksempler fra innholdet burde allerede plassere antroposofien der det hører hjemme i livssynsmarkedet.


(Buddhas mellomlanding på månen underveis til Mars.)

Men antroposofene hevder like vel år for år standhaftig at livsynet ikke er religion. De tror jo dette, fordi de vil tro det: De omtolker og tar kontroll på både definisjonsmakten og språket; og dermed kontrolleres bildene av virkeligheten. Vi har her kommet til det feltet som heter hermeneutikk, tolkning og tro. De har i praksis ikke sluttet å tro på en religion, men kun skiftet gjenstand for hva de tror på.

I samfunnslivet og livssynsdiskursen:

Tragikomisk nok, så vil antroposofene ha alle fordeler som en religion har i diskursene på den ene siden, og samtidig ha alle fordelene det gir å være definert som vitenskap. Men ingen av de medførende betingelsene og fordringene de to forskjellige kategoriene innebærer. En ikke ukjent og profilert antroposof og høyestrettsadvokat har i medier f.eks. vist til forkynneren, teologen og presten Martin Luther (!) for ad hoc å skape en legitimerende parallell når kritikk av "vitenskapsmannen" Rudolf Steiner er i fokus. Sitat: "Som Luther, så har også Steiner uttrykt seg utilstrekkelig og for kategorisk." (Angående uttalelser om raser).  Men hvordan kan en parallelisering med religiøse autoriteter og teologer i det hele tatt være saklig relevant når antroposofien er å forstå som vitenskap? Den retoriske klarhet og saklige relevans er m.a.o. ikke helt nærværende selv for en høyesterettsadvokat når antroposofien er tema.


Antroposofien qua religion er faktisk å anse som en snever, kritikkverdig og i praksis elitistisk avsporing både når det gjelder positive etiske fordringer og det rent menneskelige sett f.eks. i forhold til jødedom og kristendom. Dette idemessig betraktet sett på perspektiv av de etiske konsekvenser og den elitismen som antroposofien i praksis impliserer. Det de gjør i alle de uvakre dagene overdøver nemlig det de sier og forkynner når de har regien selv. Virkeligheten er den øverste dommer, også her. Ref. ovenfor og andre innlegg under her på bloggen.

Det er selvsagt helt greit at antroposofi er en religion; for all del. Folk har livssynsfrihet.

Men de bør i den oppriktighets, redelighets- og ærlighets navn de hevder å bygge alle virksomhetene på bestemt slutte å avvise at antroposofi faktisk er en religion -og sågar absurd nok fortsette å insistere på at dette spesielle livssynet er å anse som en "vitenskap". Dette siste er ren manipulasjon og faglig nonsens. Det er derfor kritikk som dette må presenteres.


 

.

 

.

 




Reinkarnasjon og karma som del av det pedagogiske grunnlaget på steinerskolen

 

 

I Aftenposten søndag 7. juli skriver steinerskolelæreren Henning Ness om reinkarnasjon, og fastslår der kategorisk at "den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i kirken."  Uten den minste form for forsøk på seriøs argumentasjon og begrunnelse avviser Ness like godt kirkens 2000 årige historie og legitimitet som Kristi menighet; og river like greit med seg jødedommen i samme generelle sveip. Det er altså verdt å bemerke at steinerskolelærer Ness ikke antyder den minste saklige og faglige redegjørelse og resonnement for sine langt fra selvinnlysende påstander. Han forutsetter komisk nok det som skal bevises. Det blir således bare løsrevede elementer ad hoc fra historien, lettvinte påstander; samt at han henter sine premisser fra svarene han allerede har tilegnet seg i antroposofien. At steinerskolene har begrepene "reinkarnasjon" og "karma" som vesentlige grunnlag i sin forståelse av elevene og forelderen kan følgende sitat også illustrere. Dorit Winter fra steinerskolelærermøtet sist vinter: "But if we are esoterisists and we are surrounded by exoterisists we do sometimes have a feeling that our way of explaining things is so much more complex that we don´t know how to speak about it. Then we can feel a bit overwhelmed when, for example, we are conversing with parents of children we teach. We cannot start talking about reincarnation unless the parents are really somehow ready for that and yet that´s our entire daily business, namely to deal with these reincarnating souls regardless of their age."


Videre ytrer steinerskolelærer Ness implisitte som eksplisitte påstander om den kristne kirke og de kristne som er mildt sagt respektløse og faktisk også temmelig drøye. Han tegner et grelt og grovt vrengebilde av det han vil distansere seg fra, og kontrasterer så manipulerende og implisitt "den gode antroposofien" som alternativ til dette førstnevnte dårlige. Vi har her kommet inn på et område hvor at man fremfor å begrunne sin overbevisning adekvat; heller implisitt antyder psykologiske- og "åndelig manglende utviklingsmessige" grunner for at andre hevder det Ness og antroposofene forkaster. Tragikomisk nok må det påpekes at Ness´ skrivekløe blir en høyst ufrivillig illustrasjon på tankemessig brudd med det han burde ha forstått av Rudolf Steiners ideer om den faktiske frie tenkning, om man da ser hans argumentasjon ut fra hans eget definerte ståsted (!). At antroposofene videre viser til bibelske skriftsteder for å begrunne sitt syn er uakseptabel selvtekt og faglig-intellektuelt selvmord; de leser nemlig sine meninger og holdninger ubeskjedent inn i disse tekstene.

Premisser fra de allerede foreliggende svarene og Steiners skrifter legges ut i verden, og gjenkjennes så dér: Og dermed "bekreftes" paradigmet. Sirkelsutningen er ferdig med runde 1.

 

Steinerskolelærer Ness feier ganske enkelt bort 3 500 års jødisk, og 2000 års kristen, teologi og teologisk forskning. Dvs 2,2 milliarder kristne i verden pluss ca 15 millioner jøder blir i ett enkelt sveip avskrevet som manipulerte, sløve, vanetenkende og lettlurte. Apropos: Det finnes til sammenligning kun 50 000 antroposofer totalt sett i hele verden... Tallforholdet mellom de som tror på Kristus og tilhører et kirkesamfunn p.d.e.s. og antroposofene på den annen blir altså mildt sagt enorm: Det finnes faktisk i snitt over 44 000 kristne på den ene siden, og 1 antroposof Henning Ness alene på den annen. Det antroposofiske språkets hybris er dermed ikke bare direkte påfallende, men adferden illustrerer faktisk de bekymringer som ikke sjeldent blir ytret utenfra.

Men antroposofene selv ser det ikke slik. Som nevnt tidligere: Antroposofene inviterer på den ene side åpent og sympativekkende til at enhver skal benytte sin frie tenkning i sin vei inn i dette antroposofiske paradigmet. Like vel forventes det at enhver som da benytter seg helt fritt av sin tenkning og benytter alle sine ressurser adekvat, etter hvert med matematisk konsekvens skal ende opp på samme endeholdeplass som de tålmodige antroposofene allerede befinner seg ventende på alle oss andre.


"Har vi antroposofer rett, eller tar dere feil?


Det de ikke ser er at deres spesielle sære omfattende paradigme er så tett sammenvevet i gjensidig bekreftende og legitimerende påstander at det kun kan påstås å være sant ut fra sine egne premisser. Begrepene "sannhet", "virkelighet", "kunnskap" og "innsikt" blir altså alle produkter av- og forhåndsdefinerte referansepunkter i dette paradigmet. De ser det de vil se. Og ikke det de ikke vil se... Det blir således en verden av sirkelslutninger og selvbekreftelser; holdt ved like av et tett sosialt nettverk av likesinnede troende som ukentlig i sine mentale speilhaller gjentar sine ritualer. Ikke minst gjennom "kursing" i disse skriftene. De er m.a.o. fanget i sitt eget nett... og rister dermed megetsigende og oppgitt på hodet over kritikernes "manglende kunnskaper og innsikt".

Deres teorier om reinkarnasjon får ikke sjeldent en del både patetiske og tragikomiske effekter: Pussig f.eks. hvor ofte disse menneskene har vært riddere, tempelherrer, nonner, munker, adelige, kirkelige, katarer osv i tidligere inkarnasjoner? Prest i antroposofenes avart av et kirkesamfunn- nemlig  "Kristensamfundet", Sven- Åke Lorentsson, sa da også for øvrig i Aftenposten i en tidligere sak at de er å regne som en kirke for "de viderekomne". (sic!)

Antroposofene fremhever tenkning og frihet, men binder disse kvaliteter innenfor rammer som er etablerte og motiverte ut fra Steiners tenkning. Ness er i sitt innlegg selvrefererende inkonsistent fordi han ikke bevisstgjør sin tenkning og seg selv i egen bearbeidelse av temaet. Han hopper altså over minst ett ledd, og glemmer seg selv qua deltagende bevissthet og subjekt. Bevisstheten om at man mener å se noe annerledes og ennå uforklarlig, hva gjelder disse reinkarnasjons-"bevisene" blir som et lokkende trylleslør mellom det man mener å se/oppleve og den ånden som burde bedrive fri tenkning vitenskapelig sett.


Kravet er dog selvsagt at ingen sannhet skal forties; ei heller den som motsier de resultater vi på en nonverbal måte er knyttet til gjennom trostilslutning. Respekten for det gode velbegrunnede argumentet har alltid prioritet fremfor enhver følelsemessig sympati/antipati til det som undersøkes, eller enhver autoritet (f.eks. Rudolf Steiner), eller miljø (antroposofene) som påberoper seg retten til- og makten over definisjonene. De sier ofte så sympativekkende at de tror på følgende devise: "Virkeligheten er den øverste dommer". Hvilket tlsynelatende er et godt utgangspunkt. Men det de IKKE sier noe om er hva de faktisk og bestemt mener kan få passere som ´virkeligheten´ per se. Ergo er vi like langt.

Fremfor å våge å stille spørsmål om det vedtatte, så lærer man seg heller det alle allerede tror på i sitt miljø - hvor troen på reinkarnasjon er en av de helt sentrale bærebjelkene, og som man derfor tar som en gitt og ufravikelig sannhet. Det blir m.a.o. som å være i et ekkokammer. Den kritiske tenkningen kan ikke lenger kalles kritisk eller livsfremmende om den ikke også åpner for nødvendig selvkritikk; nettopp i sannhetens navn.

 

Det er for øvrig sunt å vite at en konturløs og emosjonell stemningsreligiøsitet bygger på løs sand i like høy grad som en streng formalistisk liturgi uten levende innhold.

 

Viser for øvrig til Bjørn Are Davidsens utmerkede blogginnlegg om steinerskolelærer Henning Ness´ artikkel:

 

http://dekodet.blogspot.no/2013/07/reinkarnert-rr.html

 

og

 

http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=141

 

Pinsen og det antroposofiske språkets hybris


Dessverre må det med respekt å melde påpekes at ofte blir antroposofenes og de steinerskoleinvolvertes retoriske krumspring en illustrerende bekreftelse på kritikkens relevans. Men det er like fullt alvorlig at de har så få problemer med å se det uhyrlige i å operere a priori med en diskurs som automatisk for-fordeler befolkningen in toto i tre kategorier: de gode, snille og vise ("dvs normale som oss antroposofer som i beste mening bedriver praktisert visdom"),  så  de onde,  og til sist de kunnskaps- og innsiktsløse. Som flere har vært inne på tidligere i kritikk: Hvis noe virkelig er ekstremt, så er det slike totalitære, autoritære og bent ut reaksjonære retorikker som flere internt målbærer overfor den som kritiserer. I markedsføringen, teorien og ideellt sett, så presenteres og hylles medmenneskelighet, respekt og inkludering på vennligste måte- noe som trekker til seg flere. Men i praksis under kritikk og det som oppleves som uvakre dager, så polariseres som nevnt de engasjerte som sådan: I én inngruppe versus diverse andre utgrupper dvs de normativt  onde/ekstreme pluss de deskriptivt ekstreme/dumme. Dernest tas til orde for å vise likegyldighet, eller ulike former for demoniserende sanksjoner overfor utgruppens deltagere. Begge strategier innebærer samtidig at man unngår å forholde seg til kritikk.

Videre, med hensyn på antroposofien og dets obscure menneske- og virkelighetsbilde som også pedagogikken bygger på: Man får unektelig en god del betenkeligheter: det gis mengder av dype villfarelser epistemisk sett så vel som moralsk og etisk sett.

Men ansvarsbegrepet er uløselig knyttet til individenes anstrengelser gjennom indre monolog og felles dialog å prøve ut ulike verdier så vel som etiske og moralske systemer.  Beslutningen og valget tas nemlig av den enkelte, det prøves ut av den enkelte, den enkelte skal selv dømme resultatet, men alt dette skjer best i et så stort og bredt variert kommunikasjonsfellesskap som overhodet mulig.

Steiner påstår bestemt at antroposofiens skjebne også er den sanne og egentlige kristendommens skjebne. Steiner og dermed antroposofene har nemlig som eneste innsiktsfulle og kompetente individer den suverene og rette forståelsen av hva som er beskrevet i bibelens to hovedbøker gamle- og nye  testamentet. Både jødedommens 3500 års historie og utvikling, og kristendommens trosgrunnlag  med sine nesten 2000 års utvikling, teologiske forskning og identitet bygger altså i følge Steiner og antroposofene på helt falskt grunnlag m.a.o. Rudolf Steiner har en egen virkelig sær tolkning av pinsehendelsen; som han også har med hensyn til julen og påsken -nevnt i to innlegg under. Også nå ang. pinsen feies hele kristendommens legitimitet helt til side som kjettersk vranglære og gammel kassabel tro.

Gjennom den antroposofiske erkjennelse kan man altså adekvat sette seg inn i den tiden da Kristus Jesus vandret omkring i Palestina og gjen­nomgikk sin skjebne på jorden. Den skolerte antroposofen kan (slik Steiner kunne) faktisk direkte se inn i disiplenes og apostlenes egentlige sinnelag (!) ...og beskriver for oss hvordan de på Jesu tid helt konkret faktisk tenkte! Intet mindre. F.eks. tenkte disiplene om Jesus, ett av mengder av eksempler; sitat:  "Det vesen som tidligere bare hadde sitt bosted i solen, har steget ned til jorden og har vandret blant oss. Det vesen som har vandret blant oss som Jesus Kristus var tidligere kun å finne på solen".  Dette, og langt flere eksempler, hva gjelder både Kristus´ og den enkelte disippels tanker, intensjoner (!), følelser og tolkninger, har altså antroposofene full kontroll på og egentlig innsikt iNå.  I dag. Derfor påtar Steiner seg eneveldig det hele og fulle redaksjonsansvaret til å omskrive deler av bibelen, og der han ikke omskriver så tolker han tøylesløst; han leser seg selv og sine meninger uhemmet inn i tekstene.

Steiner påstår at i tiden før korsfestelsen hadde dog mennesker en innsikt i sine tidligere inkarnasjoner og tilværelser på jorden samt stjernenes og solens egentlige beskaffenhet og betydninger. Men "denne innsikten svant dessverre sakte hen". På bibelsk tid visste man om solens egentlige åndelige beskaffenhet m.m. Antroposofene påstår f.eks. at solen egentlig kun tilsynelatende  ser ut  slik den gjør fra jordkloden, dvs feiltolket av det nålevende innskrenkede mennesket - legmann som forsker. Videre er følgende verdt å merke seg: NASA planlegger som kjent å sende et bemannet romfartøy til planeten Mars innen år 2050. Men de er heller sent ute, for å si det slik: Rudolf Steiner hevder nemlig bestemt at "Buddha i år 1604 slo seg ned på planeten Mars (!) for å stifte fred mellom de krigerske innbyggerne der". Dette faktum er heller ikke alt for kjent utenfor denne antroposofiske trosboblen. Når man altså da først skal gi forkjørsrett og autoritet til denne omnipotente sannhetsprofet og hans antroposofer bør man også sørge for å få innblikk i langt mer enn det de helst vil presentere selv? For dette siste samsvarer beleilig nok alltid med det som anses som sosialt og politisk korrekt. De taler dessverre som oftest med to tunger: Én innad, og en helt annen utad.

Når antroposofer konfronteres ned en rekke av absurditetene, så mobiliseres deres yndlingsøvelse; nemlig manipulerende parallelisering for å bagatellisere Steiners mange sære og tåpelige påstander: Antroposofene nevner da ofte tilforlaterlig at "Luther også uttrykte en rekke negative og horrible ting som kirken i dag klart tar avstand fra, men samtidig referer til Luther i sin teologi". Og dét er sant. Men det antroposofene beregnende nok IKKE nevner i samme åndedrag er at den lutherske kirken gjennom mange, mange, tiår har tatt grundige og brede oppgjør med de deler av Luthers påstander og skrifter som i dag klart må anses som både umoralske og klare avsporinger. Og det en granskning og oppgjør i full og total åpenhet. Og videre er den lutherske kirken nettopp en kirke. Den og mdlemmene tror på en religion. Antroposofene hevder derimot at deres livssyn er en vitenskap.

Antroposofene på sin side derimot viker kun ytterst motvillig fra skanse til skanse og nekter plent å ta noe som helst grundig åpent oppgjør med Steiner. At de en dag ad hoc tar avstand fra et par absurde ting innebærer dog overhode ikke at de samtidig tar avstand fra mengder av andre absurde forhold og påstander som er minst like obscure: Antroposofene priser seg i slike tilfeller lykkelige over at den spørrende menigmann ikke kjenner til dette livssynets svært mange sære elementer og påstander - og som dermed mer enn lett lar seg manipulere til taushet eller sympatiserende akseptans. De utenforståendes uvitenhet viser seg faktisk gang på gang å være antroposofenes største tilgang når de er under fokus. Pga av alle de sære påstandene i den enorme mengden av materiale som antroposofien bygger på er det en helt bevisst og vedtatt strategi å overlate bevisbyrden til den som spør og undersøker. Da dette krever så mye tid og omfattende arbeide, så blir antroposofene dermed sittende med "fasit" om hva som er å anse som den "egentlige" antroposofi og presenterer den virkeligheten som mediemessig lettest lar seg anerkjenne der og da.

 

Videre: Apostelen Paulus var "faktisk" egentlig en religiøs mystiker og en skolert "innviet" i denne mystiske solkult i følge antroposofene. I Kristus har vi f.eks. å gjøre med intet mindre enn selveste "solvesenet": En persisk ånd som inkarnerte i det ene av de to Jesusbarn som ble født noen lunde samtidig. Det ene barnet døde ved 12 års alder og dette døde barnets gamle persiske ånd gikk over i det gjenlevende Jesusbarn, avslører Steiner for oss. (Se om julen to innlegg lenger ned). Paulus visste altså i følge antroposofene at i pinse­mysteriet kan man se at Kristus har fyllt plas­sen til den gamle mysterie-solmytos.

På den andre siden av solen, så har solen et helt annet utseende og beskaffenhet: "Solen er der på baksiden nemlig et rike for åndelige vesener", et hjem for mengder av ånder som der på baksiden av solen også i høyeste grad kan synes! i all sin levende velde. Dette vil mennesket som dør faktisk se på sin ferd tilbake til stjernene. Da vil du nemlig komme forbi solen på din åndelige rundreise i  rommet, forut for neste re-inkarnering om noen år her på jorden igjen, slik at du faktisk direkte der ser alle åndene som skjuler seg bak den velkjente solskiven vi i dag kan beskue en klar dag herfra. Mennesket visste tidligere nemlig at når det døde, ville menneskeånden i det igjen vende tilbake til stjerneverdenen, altså tilbake til den ånde­lige verden. Og som den viktigste blant stjernene og ånds-entitene anså man altså solen. 

Så får man i all beskjedenhet tillate seg å spørre om hva antroposofene egentlig definerer som "viten", og hvordan de faktisk begrunner den? Undertrykte og ubegrunnede særpremisser florerer. Der alle tenker likt, tenker som kjent få mye. Det sære antroposofiske paradigmets idésammenhenger og estetiske systemkontekst av svermeriske tankespekulasjoner er et eksklusivt lukket system, og så omfavnsrikt og spesielt at svikter bare noen av premissene i denne omfattende religiøse syntaks, så raser det hele sammen som det burleske og skjøre korthus det faktisk er. Tapsrisikoen for den involverte er m.a.o. intet mindre enn enorm (!) - den berører det mest intime og den dypere eksistensielle status. Reaksjonene på kritikk må ubetinget ses i sammenheng med det her nevnte.

Hvert eneste ledd og faktor i det antroposofiske lukkede tankesystemet kan altså faktisk kun forstås ut fra alle de andre leddene i dette omfattende og de facto substansløse isolerte tankebyggverk av metafysiske spekulasjoner. Og nettopp på denne snedige måten sikres og legitimeres derfor det hele og hvert eneste ledd effektivt. Sirkelslutninger som forutsetter et hvert ledd i systemet. Men der premissene for spørsmålene hovedsaklig hentes ut fra allerede foreliggende svar, vanetenkning, vanepersepsjon, toneangivende og autoritative- foredrag og bøker har man en tendens til å ende i en evig drepende sirkelgang i en åndelige ørken; uten levende impulser fra sunn levende kritisk dialogbasert tenkning. De befinner seg i eksklusive antroposofiske selvforsterkende narrativer om virkeligheten: I sosiologien benevnes for øvrig det som foregår, både trosmessig som sosialt med ordet "tribalisering".



Steiner: "Sitat: "Veien til sannheten og det åndelige gjennom antroposofien er samtidig den eneste sanne veien til Kristus gjennom menneskeånden". "  ---  "Kristus er her alltid, Han taler til oss når vi bare vil høre Ham. Men: For å kunne dette må vi gjennom antroposofien igjen lære å se noe åndelig i hvert stofflig vesen, noe åndelig bak steinen, noe åndelig bak planten, noe åndelig bak dyrene, noe åndelig bak mennes­ket, noe åndelig bak skyene, noe åndelig bak stjernene, noe åndelig bak solen".

Og aller viktigst: Noe åndelig bak gardinene hos antroposofene og steinerskolene.

 

 

 

 

 

Tribalisering

Tribalisering som strategi: Miljøets- sosiale krefter og rammer virker bestyrkende og bekreftende.


Viljen til selvbedrag skal man aldri undervurdere. Sannhet og virkelighet er summen av det man kan akseptere. Derfor beskytter man blikket og sansningen gjennom filtrerende og beskyttende vanetenkning. Poenget er dessverre at hele det reelle sannhetsfeltet vil komme inn som et ødeleggende moment. Men man forlater som kjent ikke et paradigme uten smerte og påfølgende kamp. Bak de personlige, vennskapelige og oppdragelsesmessige sfærer ligger den menneskelige eksistens som sådan; aldri adskilt fra de spesifikke roller og virksomheter man er engasjert i, men dog fullt dypere og med større tyngde. Her dreier det seg selvsagt om den enkeltes tilstedeværelse i verden overhodet, og livsbetingelsene. Det er velkjent at den som våger en konfrontasjon med den kompromissløse demaskering av de grunnleggende vilkår, neppe vil komme seg helskinnet gjennom og bevare sin maske intakt. Eksistensen er som kjent ikke bare trygg.

Allerede fra barnsben av merkes det: «Alt fra barnets færd paa livets elv staar dødens fossedur høi over dalen, alltid nærmere, og gnager og gnager på dets glæde.» Flukten fra de eksistensielle vilkår og truende elementer iklés en ramme som tilbyr tlstrekkelig sikkerhet; selvsagt også antroposofiske gevanter. Men også denne forkledningen blir del av den store benektning og meningsskapende mur mot de skremmende vilkårenes krav. Vissheten om at dødsbevisstheten redder mennesket fra det inautentiske liv i selvbedrageriets vold, fortrenges. Prisen blir for høy. Men sedative midler finnes i et utall; også i form av antroposofiske kostymer og sosiale bekreftelser, som nevnt: Her tilbys trygghet, identitet og fellesskap.

Ansvarligheten for eget liv betyr for oss alle et «forfatterskap». Uten å skjele til autoriteter og miljøets øyne. Å være klar over at man er skaper av ens eget selv, skjebne, livsfølelser og posisjon, og sågar ens egen lidelse kan skape høydeskrekk. Denne bevisstheten svekkes paradoksalt nok nettopp der man hevder å skulle ivareta mulighetene for en realistisk konfrontasjon med livets alle fasetter.

Den som ser, må altså bevisstgjøre seg seg selv i iakttagelsesprosessen og tenkningen: Nå er det nettopp et interagerende JEG i evig prosess som ser. Dette for å bestemme hvordan fenomener konstitueres for bevisstheten, og hvordan bevisstheten forholder seg til dét. Men man glemmer altså barokkt nok i dette "bevisstgjørende miljøet" at bevisstheten også burde forholde seg til seg selv som virkende bevissthet. Noen er dog tilfreds med å blidt vise til et vell av sympativekkende visdomsord og fyndord - gjerne spredd rundt alle vegne - med ditto fascinerende påstander om mennesket, men illustrerer ellers banalt nok at det hele verken er livsnært, internalisert eller frukter av levd liv. Men NB, som de fleste vet: En avgjørende test på sann åndelighet er dog ikke hva den gir oss (!), eller om den høres korrekt og spennende ut; men hva den gjør med oss.

Etikken og friheten hører uløselig sammen: Friheten befrir oss fra etikkens krav, samtidig som den befrir oss til etikkens liv. De etiske sannheter er det ingen som har eiendomsrett på, og de får alltid speilets oppgave; de avslører den sanne gehalten av det vi hevder å tro på og holder for sant.

De går heller tilfreds ufortrødent videre med keiserens flotte klær uten å bry seg det døyt om de avslørende rop fra siden; fordi ropene kommer fra hold som på forhånd er utdefinert som kunnskaps- og innsiktlsøse: Egosentrien i deres forhold til "sannheten om virkeligheten", dvs antroposofien, har ført til egosentrien i deres nesteforhold.

 

http://www.youtube.com/watch?v=UQlFOX0YKlQ

 

.

 

Antroposofi qua religion: Antroposofenes doble diskurs.

Det er noe pussig å registrere en rekke engasjerte antroposofer som hårdnakket og iherdig benekter at livssynet ´antroposofi´ er å betrakte som religion.

Til tross for energisk oppfinnsomhet fra antroposofisk side på å få omgivelsene til å akseptere at dette livssynet kun er en ´metodelære´ og metodikk for ´utvikling av tenkningen´; er det enkelt å påpeke påstander og elementer i Rudolf Steiners skrifter (og ikke minst fenomener innad i dette miljøet) som religionsfenomenologisk, psykologisk- og sosiologisk betraktet bekrefter at vi bestemt har å gjøre med religion.

Religion ( religare; betyr å "binde", "være bundet til") består av flere dimensjoner eller ulike sider. I stedet for å defininere selve fenomenet religion kan man beskrive disse ulike dimensjonene. Da oppdages et samspill: en rituell dimensjon, en tankedimensjon, en sosial dimensjon, en følelsesdimensjon og en estetisk dimensjon.

Alle religioner inneholder myter. Også antroposofien faller inn under miljøer som benytter seg av slike fortellinger om virkeligheten; det er bare det at i dette miljøet betraktes ikke slike fortellinger som myter, men som presise beskrivelser av fortiden, nåtiden og fremtiden. Jfr. f.eks. fortellingene om de forsvunne kontinenter Atlantis, Lemuria, om reinkarnasjon, Jesuslæren, englelæren, jordens inkarnasjoner i fortid og fremtiden m.m.

Myter er religiøse fortellinger som handler om de eksistensielle spørsmålene. Viktigst er spørsmålene om hvor vi kommer fra, og hvor vi skal hen. Og nettopp slik beskriver en av de "offisielle" definisjonene antroposofien: Antroposofi er en beskrivelse av hvor vi kommer fra, menneskets vesen og liv her og nå, og hvor vi skal etter døden.

Religion er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være de grunnleggende verdier i tilværelsen; den egentlige virkeligheten. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse. Her kan man med letthet bruke antroposofiens beskrivelse av menneskets- og verdens utvikling som relevant illustrasjon.

Religion har imidlertid fire dimensjoner, som alle må være med om en beskrivelse av en gitt religion skal være fullstendig. Religion er for det første et menneskelig fellesskap, en sosial institusjon; for det andre er religion tro, den har et læremessig innhold i form av filosofi eller myter; religion er for det tredje handling, både rituell handling i kultisk sammenheng og praktisk handling i dagliglivet, inspirert av det en gitt religion lærer er rett og galt; og for det fjerde er religion opplevelse av frykt, av glede eller av undring i møtet med det som oppfattes som hellig.

I forhold til det første kriteriet nevnt tidligere er det naturlig nok snakk om et fellesskap, og en fungerende sosial institusjon også i antroposofiske miljøer; men et fellesskap som dessverre styres av underliggende føringer og krefter som preger miljøet. Dette siste er dog ikke det minste merkbart før man evner å gå litt mer fra det store idylliske, betryggende og koselige store "vi", i retning av et mer autonomt og modig jeg. Men det er ikke lett når den enkelte delvis begrunner sin identitet i elementer som dette "vi" er og gir uttrykk for. 

Som ellers i livet, gjelder følgende også antroposofiske virksomheter: Skal man ut fra en overbevisning stimulere andre til noe; til sannhet, utvikling og helhet, må man først vise at det faktisk fungerer for en selv. Og da selvsagt helst i de uvakre dagene, da man ikke har full kontroll. Fordi nettopp da avsløres hva man faktisk og virkelig er forankret i og dannet av. Da vises for en hel verden at det nytter mindre enn lite med alle de fine inspirerende ord, fasader og eksotisk naturgarnityr; tidligere presentert i gode og trygge omgivelser. Idealene og det gode en ellers gjerne står for må altså nødvendigvis være en del av grunnfjellet- og slik kunne stå fast i motbør og når grunnvoldene ryster: Her, og N.B. faktisk først her (!), skjer den egentlige og reelle kvalitetstesten om det man ellers formidler bredt også er genuint, og videre er den faktiske kilde den voksne og barnet presumptivt skal øse av.

Dessverre avsløres ikke sjeldent en grell avstand mellom teori, idealer og visjoner på den ene siden og virkeligheten på den annen når antroposofene ikke kan få ha regien alene. Dessverre er følgende skisse en god beskrivelse av flere forhold av dette felleskapet. Og det er nødvendig å presentere den. Men man må modig våge å ta både frihet, selvstendighet og individualiseringen på alvor om man  skal få syn på følgende - selv om det koster sosialt sett; her kommer det antroposofiske blikk til hjelp om man altså våger å ta et skritt til side og speile det indre:


En intern kultur hvor kameraderi og lojalitet har høy prioritet registreres om man evner å tre litt til side for all romantikken, idealismen, åndeliggjøringen og de stimulerende effektene. Men: Dette legger man ikke merke til før den dagen den gode identiteten og harmonien trues. Begreper hentet fra det antroposofiske kostymelageret benyttes i de tilfeller ad hoc om klikker innad skal legitimere kameraderi, sladder og skremmende sosiale utstøtingsmekanismer; dvs hersketeknikkene florerer.


Dessverre har flere utenforstående lettere for å tro på kritikk hva angår en del sære religiøse mijøer, enn på tilsvarende beskrivelser angående antroposofiske virksomheter. Årsaken til dette ligger på et kulturelt og personlig plan. Det forteller i tilfelle oftest noe om den som ser og lytter på det som er i fokus enn om det som beskrives; det er nemlig den enkelte journalist som ubevisst legger et fortegn på det som er i fokus: Fortegnet bestemmer verdien av parantesen og i forhold til antroposofien har de fleste journalister og betraktere en betinget refleks hvor det settes positivt fortegn på de antroposofiske virksomhetene forut for bemøtning: Tilliten til, og respekten for kjente kulturpersonligheter med sympati for antroposofien, pluss uvitenheten om virksomhetene, gjør at oppmerksomhet om eventuelle skyggesider nedsløves forut for studium av saksforhold. Betrakteren bedriver praktisk hermeneutikk og blir slik deltager i en pågående prosess. Journalisten og den som betrakter demonstrerer her ganske enkelt den sentrale dialektikken mellom forklaring og forståelse, eller forklaring og tolkning. Og slik blir dessverre betrakteren en del av det som skal betraktes, dvs til syvende og sist deltager i den antroposofiske presentasjonen. Journalistens- og de andre utenfra sine forventninger, sympatikonklusjoner, manglende oppmerksomhet og godtroenhet gjør at de lett manipuleres, og slik blir viktige faktorer som er med på å opprettholde dårlige mønstre og maktmisbruk fortsatt virkende.

Antroposofene preges en og annen gang av en tragikomisk naivitet og godtroenhet:

Siden deres intensjoner er så gode og utgangspunktet så "korrekt, humant, konstruktivt og idealistisk", så  kan de overhode ikke begripe at "nettopp de" faller i slike grøfter. Hvilket innebærer at grøftene blir usynlige: Og akkurat dette er nok derfor også grunnen til at de så ofte faller i dem. Bak de flotteste idealer og beste hensikter finnes det bakdører som onde konsekvenser usett sniker seg inn. Gode intensjoner har vel heller aldri vært noen garanti mot onde og vonde konsekvenser?

En ikke ukjent høyesterettsadvokat fremstår ofte noe uskyldig og forteller om at han "aldri har møtt det ene eller andre av sosiale utstøtings- og maktmekanismer".  Men hans status og posisjon er jo heller ikke slik at hans erfaringer har spesielt god overførinsgverdi på den såkalte vanlige kvinne og mann?


 

For det tredje tilfredsstiller antroposofien også kravet "handling", både rituell og praktisk handling i dagliglivet. Ordet "rituell" skal her selvsagt ikke forståes som et vedtatt og fastlagt ritualisert religiøst handlingsmønster; men er dog lett å registrere i hvordan den kollektive- som individuelle adferden kan ytre seg.

For det fjerde er altså religion opplevelse av glede, frykt eller av undring i møtet med det som oppfattes som "hellig". En deltager kan ikke unngå å legge merke til den ærefrykt og ydmykhet i forhold til alle de religiøse elementene i antroposofien. Og ikke minst påtagende irritasjon og aggresjon mot den og de som bryter det fastlagte idemessige- og sosiale mønsteret? Hva gjelder poenget med det estetiske er dette selvillustrerende; arkitekturen som kjennetegner antroposofiske bygninger, div. "rekvisita", farvevalgene etc er bare noen eksempler på dette.

At antroposofi enkelt faller inn under samlebegrepet "religion" er m.a o. klart: Vi møter "viktige og vesentlige begreper om virkeligheten" som reinkarnasjon, karma, om menneskets utvikling, engler, de to Kristusfigurer, åndene Lucifer, Ahriman, Asuras, andre gode og onde ånder alle vegne, jordens inkarnasjoner, jordens åndelige historikk, Lemuria, Atlantis, livet før- og etter døden, etc etc.


Likevel rister altså antroposofer på hodet om de møter beskrivelser om at antroposofien er å betrakte som en religion og at deltagerne er religiøse. Det er nok ofte slik at flere tror at tilstedeværelse og deltagelse i et miljø, sosialiseringsprosessen og innlæringen av den interne sosiolekten - pluss bruken av alle de sosiale markørene- samtidig også sier noe om den enkeltes indre status og eksistensielle kvaliteter: De har dessverre ikke forlatt den religiøse posisjon slik Steiner skisserer som et nødvendig ledd, men kun skiftet gjenstand for sin religiøsitet. Miljøet har blitt menings- og trygghetsleverandør.


Det er ikke så lett med verken selverkjennelse eller med en levende praktiserende erkjennelse som noen later til å tro,  dette henger unektelig i sammen. "Religion" er altså pr antroposofisk def. "et avsluttet stadium som nå skal tilbakelegges"; fordi "vi befinner oss i bevissthetssjelens tidsalder". Men antroposofer flest vil i all sin vaklevorenhet ha i pose og sekk: Benytte- og styrke seg av alle de velkjente fordelene og maktmidlene i det (egentlig tilbakelagte!) sosiale i gruppens trygge ramme og innhold på den ene siden,  men like vel fremstå som selvstendig og fritt individ i takt med tiden på den annen side - når dét er trygt.

Javel, nei...

Fristelsen som ligger i det gruppesjelelige, som faktisk og vitterlig bestemt motarbeider (!) det antroposofiske prosjektet, er det altså bemerkelsesverdig mange som faller for i dette miljøet. Slik forkynnes i praksis en anti-antroposofi; virkeligheten overdøver i slike tilfeller alle de fine ordene.

 

Dog opprettholdes fasaden.

At den ikke er spesielt gjennomtrengende er det beskrevne klikk- og gruppefenomenet samt den subtile som den mer rå åpenbare maktbruken avslørende indikasjoner på. 

Men for noen er nok dette tilstrekkelig; Da miljøet som identitets- og trygghetsgarantist langt på vei fungerer. Men det er vel få som er så konforme som de som hevder å dyrke individualismen og selvstendighet?

 

 


 

 

http://www.youtube.com/watch?v=GxW3Ed7GrhQ

 

 

 


 

Antroposofi under debatt i Morgenbladet.

Viser til debatten om Alf Larsen spesielt og til debatt om antroposofi generelt. Det må innrømmes at det er direkte fornøyelig å se hvordan antroposofen og advokaten Cato Schiøtz argumenterer. Det er noe rørende å se den ellers så ryddige og ressurssterke advokatens bemerkelsesverdige naive tilnærming f.eks. til kildebruk og referanser; her er det den troende som uttrykker seg: Schiøtz avviser på det mest bestemte at det er noen sammenheng mellom antisemittisme/rasisme -og Rudolf Steiners skrifter og prosjekt. For virkelig å underbygge sine argumenter her viser han triumferende til antroposofiske (!) analyser og bøker samt det antroposofiske tiskriftet Libra. Og da må jo konklusjonene stå fjellstøtt på objektiv og fast grunn? Pussig nok er antroposofer stort sett de eneste som lander på samme konklusjoner som Schiøtz. Derfor må det antroposofiske heimevernet igjen og igjen bedrive sine årlige apologetiske repetisjonsøvelser. Flere av oss lesere av Morgenbladet er like så overbevist om at Jehovas Vitner verken er undertrykkende, kulturfiendtlig, sekterisk, diskriminerende, kontrollerende eller udemokratisk; for dette blir kategorisk avvist etter gjentatte interne undersøkelser. Det finnes en rekke både bøker og artikler fra Jehovas Vitner, for eksempel i tidsskriftet Vakttårnet, som behandler disse spørsmålene og som tilbakeviser slike påstander om menigheten klart. Det finnes således intet grunnlag for å stigmatisere Jehovas Vitner eller andre deler av bevegelsen.


Det antroposofiske språkets hybris er påfallende.

At advokat Schiøtz selv ikke ser den åpenbare svakheten i hans argumentasjon må skyldes at troen og sympatikreftene her har langt større tyngde enn tenkningen. Videre kan det skyldes at antroposofer med alle dets underbruk ser på seg selv som samfunnsmessige unntakskollektiv. Sosiale enheter bestående av mennesker som skiller seg ut fra resten av samfunnet i kraft av det åndelige ansvar og den frie tenkningen som de involverte har opparbeidet seg; samt som besittere av selveste "kunnskapen om mennesket" (antroposofenes egen definisjon av begrepet "antroposofi"); et ansvar  de av «verdensaltet» er satt til å forvalte. En betrodd oppgave som ivaretas og beskyttes gjennom inkarnasjonene og århundrene. Og derfor skal de bedømmes med andre mål enn andre. Dette appellerer nok mer til trekk på smilebåndet enn til de konklusjoner den troende Schiøtz mener at hans forlokkende, men dog litt lettbente og forenklende ord-dynamikk leder til. Det burde kanskje være unødvendig, men dog bør det hintes noe om hvilke motiver som ligger bak når egen fasade stadig må flikkes, og at vegring mot erkjennelser er varsler om en viss frykt og engstelighet for konsekvenser... - om erkjennelsene skulle komme til overflaten? Bare det at Schiøtz og antroposofene må ta på seg denne forsvarsoppgaven årlig illustrerer at antroposofisk fordypning og tekstlesning uten bruk av troens briller leder til mer avslørende konklusjoner. Det går visst til tider over støvleskaft for flere antroposofer enn Alf Larsen.

 

Antroposofer har nemlig en noe rørende og naiv forestilling om egne posisjoner pluss en noe patetisk selvforståelse som ofte blir preget av en viss arroganse og elitistisk særpreg, uansett hvor snille og velmenende de ellers mener å være: Andre grupper og enkeltindivider i samfunnet, som f.eks. religiøse og filosofiske alternativer tar jo feil i ny og ne og famler ikke sjeldent i tåke og uklarhet da tenkningen ennå ikke har kommet til sin rett der i gården. Ikke minst rent erkjennelsesmessig da både innsikt og overblikk svikter: Tenkningen har ennå ikke blitt frigjort, nemlig. Men det har den derimot til overmål grundig blitt hos antroposofene: De forvalter intet mindre enn selveste «kunnskapen om mennesket» og har gjennom Rudolf Steiner funnet selveste sannheten, ja - de vises sten bærer de i lommen alle som en. Hentet fra en kilde som er sann og ren og som gjør at den som drikker fra denne sannhetens kilde er hevet opp over de labyrinter, begrensninger og tankefeil som andre utenfor gruppen ofte utsettes for.

 

Men nettopp derfor ser ikke antroposofene sine egne blinde flekker; de ser ikke at de faller for samme grep og feil som alle andre. Ene og alene fordi det er menneskelig. Samtidig utsetter de seg for en rekke hindre og mangler da de allerede mener seg å være på rett spor hva gjelder tenkning og analyse. Sektens monopolisering av sannhet og troen på antroposofens kontroll og spesielle oversikt blir også de involvertes frihetstap og bane. De hemmer og binder den frihet og sannhetssøken de genuint hevder å skulle pleie.

 

Pga av den rolle og selvforståelse de oppfatter seg å ha, så ser de med undrende og overraskede øyne på den og de utenfor miljøet som f.eks. overraskende nok like vel ikke (!) aksepterer den uakseptable kildebruken som objektiv og nøytral. Ja, flere ganger må de registrere med vantro og skuffelse den tvil og nøkternhet som preger utenforstående. Men:

 

"Det hele ang. de antroposofiske sannheter er da sannelig også beskrevet i eksterne og objektive kilder som f.eks. Store Norske Leksikons nettutgave? "

 

Nei, har man sett på maken til tungrodd samfunn antroposofene må stri med. Vi innser visst ikke de enkleste ting.

 

Antroputopia.

 

Men vi vil nok komme etter alle som en. En dag vil vi tusle opp på den arenaen hvor antroposofene allerede befinner seg: Tålmodig ventende på oss andre som ennå strir med grumsete kilder. Rudolf Steiners bøker og foredrag ligger og venter; Bare nå alle verdens milliarder på millarder av mennesker snart velger å følge denne ene mannens ideer og henvisninger vil hele verden bli som en eneste stor koselig familie; i den vidunderlige nye verden Antroputopia.  Antroposofene og de steinerskoleinvolverte mener seg å ha funnet Sannheten, og denne identifikasjonen med det sanne og det gode er nesten total hos flere.

 

Det er nok derfor det reageres så kraftig, med tildels grove utfall mot den og de som våger å heve røsten mot den praksis som kan foregå og de kilder som antroposofien bygger på. I andre sammenhenger sier Schiøtz , for virkelig å understreke det menneskelige aspektet hos Rudolf Steiner, at «Steiner begikk enkelte feil han også; i likhet med andre store filosofer gjennom historien, som f.eks. Aristoteles og Thomas Aquinas». Et greit og selvfølgelig argument. Men vi får aldri høre hvilke konkrete feil Steiner angivelig skulle ha begått. Og da blir slike argumenter kun et retorisk virkemiddel og manipulerende. Til orientering for dere som ikke har lest Steiner: Schiøtz' argument er for øvrig bare en helt naturlig påstand: I følge antroposofene var jo nettopp Rudolf Steiner både Aristoteles og Aquinas i et par av sine tidligere inkarnasjoner. Og hvem Rudolf Steiner er inkarnert som i dag kan man undre seg over. Han er vel tilstede som antroposofisk avhopper.

 

De mener seg å ha ha grepet sannheten... -og dermed dessverre gått glipp av den.

 

JH

 

 

 

Les mer i arkivet » November 2018 » Juni 2018 » Mai 2018